HR-2000-48-B - Rt-2000-1767

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-11-07
Publisert:	HR-2000-00048-B - Rt-2000-1767 (440-2000)
Stikkord:	Tingsrett, Allmenningsrett, Beiterett, Jaktrett, Fiskerett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om noen gårdbrukere hadde allmenningsrett i AS Værdalsbrukets eiendommer. Asbjørn Hegstad og 8 andre gårdbrukere i Verdal krevde allmenningsrett til seter og beite og jakt og fiske i AS Værdalsbrukets eiendommer Færen Nordre og Juldal og Væren i Verdal. Sturla Slapgård som hadde gård med seter og allmenningsrett i en annen eiendom i Verdal, krevde rett til fiske og småviltjakt uten bruk av hund. Herredsretten kom til at Færen Nordre og Juldal og Væren var private allmenninger, og at gårdbrukerne hadde allmenningsrett til seter. For øvrig ble Værdalsbruket frifunnet. Gårdbrukerne anket, og Værdalsbruket motanket. Lagmannsretten fant at Færen Nordre og Juldal og Væren ikke var å betrakte som private allmenninger. Retten til seter og beite var gått over til å være særlige bruksrettigheter på privat eiendom. For øvrig ble AS Værdalsbruket frifunnet. Høyesterett kom etter en konkret vurdering til at gårdbrukerne fortsatt hadde allmenningsrett til seter og til beite over hele eiendommen til Værdalsbruket. Uttalt at det krevdes klare og entydige bevis for at rettigheter fra gammel tid var falt bort, jf. Rt-1897-17, Rt-1938-790 og Rt-1987-398. Gårdene hadde imidlertid ikke allmenningsrett til fiske og småviltjakt uten bruk av hund. Norske Lov 5-11-1 om fiske i allmenning ble opphevd ved Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964). Dette medførte at 1964-loven § 76 og senere någjeldende Lakse- og innlandsfiskloven (1992) § 17 om grunneiers enerett til fiske i vassdrag, ble gjeldende for andre eiendommer enn statsallmenninger og bygdeallmenninger. De tidligere bestemmelser om adgang til småviltjakt uten hund i privat allmenning etter Jaktloven (1899) § 4 og senere Jaktloven (1951) § 15, ble ikke videreført i Viltloven (1981). Viltloven (1981) § 27 bestemmer at grunneieren har enerett til jakt og fangst. En særrett til jakt kunne ikke bygges på at det før Jaktloven (1899) ble utøvd jakt som var fri for alle, jf. Rt-1933-707 og Rt-1975-508 på side 515.
Saksgang:	Stjør- og Verdal herredsrett nr. 1997-838 A - Frostating lagmannsrett LF-1998-1142 A - Høyesterett HR-2000-00048B, nr. 321/1999
Parter:	1. Asbjørn Hegstad, 2. Ulla Suul og Arvid Wold, 3. Kjell Morten Slapgård, 4. Lasse Hjelde, 5. Ivar Holmen, 6. Inge Bratli, 7. Magnus Julnes, 8. Brit og Melvin Ness, 9. Tor Bjartan, 10. Sturla Slapgård (advokat Pål Christensen) mot AS Værdalsbruket (advokat Knut Røstum)
Forfatter:	Stang Lund, Utgård, Rieber-Mohn, Gussgard, Dolva
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687), Jaktloven (1899) §4, Jaktloven (1951) §15, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §76, §92, Viltloven (1981) §27, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §17, Skogloven (1863) §35, §36, §42, §1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Fjelloven (1920) §22, Fjelloven (1975) §15, §28, Bygdeallmenningsloven (1992) §6-1, §6-2, Endringslov angående allmenninger mv (1992)

Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om allmenningsrett i AS Værdalsbrukets eiendommer Færen Nordre og Juldal og Væren.

Værdalsbruket eier og driver faste eiendommer med et samlet areal på ca 900.000 mål i Verdal kommune. Selskapet og dets rettsforgjengere har i omlag 200 år forvaltet eiendommene og drevet skogen, sagbruk, utleie av fiske og jakt og annen virksomhet i tilknytning til eiendommene. Ankesaken gjelder gnr. 200 bnr. 1 Juldal og Væren på ca 450.000 mål og gnr. 236 bnr. 1 Færen Nordre på ca 110.000 mål.

Værdalsbrukets rettsforgjengere ervervet ved Kongeskjøte 26. juni 1793 Juldal og Væren allmenning. Ved salget ble det tatt følgende forbehold i skjøtet:

«Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition, dog Rett til Sæter, Field-Slætter, Fiskerier, Brendeveed, Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettigheder som Loven Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae forstyres.»

Herreds- og lagmannsretten la til grunn at Færen ble solgt ved kongeskjøte 27. november 1799, hvor tilsvarende forbehold var tatt. De ankende parter har for Høyesterett opplyst at rettsgrunnlaget for privat erverv av daværende «Færens Alminding» ikke kan verifiseres. Partene er enige om at Færen kom på private hender ved overdragelse fra Kongen rundt år 1800. Eiendommen ble i 1870 delt i Færen Nordre og Færen Søndre. Færen Nordre ligger i Verdal kommune, og tvisten gjelder denne eiendommen. Færen Søndre ligger i Meråker kommune.

Eiendommene Færen og Juldal og Væren hadde forskjellige private eiere på 1800-tallet. Disse eiendommene og flere andre eiendommer hadde fra først på 1800-tallet vært samlet og drevet under navnet Værdalsgodset. På slutten av 1800-tallet overtok aksjeselskapet Værdalsbruket eiendommene. Aksjene ble i 1908 solgt til Verdal kommune.

Værdalsbruket besto i 1908 av eiendommene Færen Nordre, Juldal og Væren og et større antall gårds- og leilendingsbruk med tilhørende skog. Det oppsto etter hvert stor strid i kommunen om utnytting av eiendommene. Resultatet ble at kommunen i 1912 solgte Færen og Juldal og Væren og den vesentlige del av gårdsskogene til et nytt AS Værdalbruket under stiftelse. Selskapet fikk konsesjon på erverv av eiendommene ved kgl. res. 15. mai 1912. Kommunen holdt tilbake 81 matrikulerte leilendingsbruk, 57 husmannsplasser og om lag 16 000 mål skog. Skogen ble fordelt på de gjenværende eiendommer, og eiendommene ble overdratt til oppsitterne.

Kjøperens tilbud 26. april 1912 uttaler i punkt 2 om rettighetene til de bruk og plasser som ikke ble overtatt av Værdalsbruket:

«Fra salget undtages alle leilændingseiendommer, herunder plasser med paastaaende huser, og tilliggende sæterrettigheter og fjeldslaatter. Disse eiendommer og plasser skal ha samme beitningsret som hittil for storfæ og sauer. Den ret til fiske og jagt, som hittil har tilligget opsitterne og de bruksberettigede i Juldals og Værens almenning samt i Suul, forblir uforandret. Likesaa fisket i Høisjøen forbeholdes. Alt dette skal dog ikke være til hinder for foretagelse av eventuelle reguleringer. Gaardene og plassene har ret til at ta fornøden torvmyr til husbehov paa bekvemt beliggende steder. Eiendommene undtages med de indmarksareal, som er indhegnet til gaarder og plasser. Hvis gjerde ikke findes, skal de nuværende grenser for indmarken respekteres.»

Tilbudet var her i samsvar med hva kommunen og Værdalsbruket hadde blitt enige om. Ved overdragelsen til oppsitterne ble samme tekst tatt inn i skjøtene for alle eiendommene uten hensyn til om eiendommene hørte til de som hadde rettigheter i Færen og Juldal og Væren.

Værdalsbruket fikk finansielle problemer i 1920-årene. Forsikringsselskapet Idun som hadde pant i selskapets eiendeler, overtok aksjene i forbindelse med en frivillig gjeldsordning. Selskapet fikk konsesjon på ervervet ved kgl. res. 15. februar 1935. Det daværende forsikringsselskap Storebrand overtok senere tilnærmet alle aksjene i Værdalsbruket.

Partene har lagt fram opplysninger om Værdalsbrukets forvaltning og disponering av eiendommene, og herunder utleie av felles beite, jakt og fiske og bruken fra gammelt av. Jeg kommer tilbake til dette så langt det måtte være av interesse for avgjørelsen.

De ankende parter er bosatt i og eier eiendommer i Verdal kommune. Hegstad og Suul og Wold som eiere av gårdene Hegstad og Sulstua, krever allmenningsrett i Færen til seter, beite, fiske og jakt. Hegstad har fra gammelt av seter på Havervollen. Sulstuas krav om seterrett bygger på tidligere seterdrift på Gammelvollen og Larsvollen i Færen. Slapgård, Hjelde, Holmen, Bratli, Julnes, Ness og Bjartan som eiere av andre gårder i Verdal, krever allmenningsrett til tilsvarende bruk i Juldal og Væren. Disse eiendommene har hatt setre i Østre Juldalsvoll, Harbakvollen, Bjørstadvollen og Bynavolden. Sturla Slapgård er bosatt i Verdal og eier av en gård med seter og allmenningsrett et annet sted i bygda. Han krever krever rett til fiske og småviltjakt uten bruk av hund i Færen og Juldal og Væren selv om han ikke har seterrett eller andre rettigheter i disse eiendommene.

Det har utover 1900-tallet vært uenighet om de bruksberettigedes rettigheter i Færen og Juldal og Væren, og enkelte rettsavgjørelser av betydning for småviltjakten foreligger. Verdal bruksrettsforening som ble stiftet i 1988, har ca 70 medlemmer. Foreningen har fra 1990 i lokale aviser årlig oppfordret innbyggerne i Verdal til å bruke sine rettigheter aktivt i privatallmenningene Færen og Juldal Væren. Værdalsbruket har ved flere anledninger skriftlig påtalt bruk som selskapet mener har vært ulovlig.

De ankende parter reiste 2. desember 1997 sak mot AS Værdalsbruket for Stjør- og Verdal herredsrett og krevde fastsettelsesdom for allmenningsrettigheter i Færen privatallmenning og Juldal og Væren privatallmenning bortsett fra allmenningsrett til hugst til gårdsbehov. Slapgård påstod rett til småviltjakt uten bruk av hund samt rett til fiske i privatallmenningene. Herredsretten avsa 15. september 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Asbjørn Hegstad som eigar av Hegstad (gnr. 31 bnr. 1) og Ulla Suul og Arvid Wold som eigarar av Sulstua (gnr. 230 bnr. 1 og gnr. 231 bnr. 1),

har allmenningsrett til seter i Fersallmenningen (gnr. 236 bnr. 1),

alle eigedomane i Verdal.

Elles vert AS Værdalsbruket frifunne for krava deira.

2. Kjell Morten Slapgård som eigar av Helset austre (gnr. 134 bnr. 1),

Lasse Hjelde som eigar av Hjellan midtre (gnr. 146 bnr. 1),

Ivar Holmen som eigar av Hjellan austre (gnr. 146 bnr. 2),

Inge Bratli som eigar av Bjørstad austre (gnr. 165 bnr. 1) og Bjørstad øvre (gnr. 165 bnr. 2),

Magnus Julnes som eigar av Bjørstad øvre (gnr. 165 bnr. 4),

Brit og Melvin Ness som eigararar av Byna (gnr. 166 bnr. 1) og

Tor Inge Bjartan som eigar av Bjartan (gnr. 186 bnr. 1) har allmenningsrett til seter i Juldals- og Veresallmenningen (gnr. 200 bnr. 1),

alle eigedomane i Verdal.

Elles vert AS Værdalsbruket frifunne for krava deira.

3. AS Værdalsbruket vert frifunne for kravet frå Sturla Anton Slapgård.»

Det framgår av domsgrunnene at herredsretten fant at hver av partene skulle bære sine saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §174. Dette har ikke kommet til uttrykk i domsslutningen.

Gårdbrukerne anket og Værdalsbruket motanket til Frostating lagmannsrett som 5. juli 1999 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Asbjørn Hegstad som eier av Hegstad, gnr 31 bnr 1, har seterrett med tilhørende beiterett i Færen Nordre, gnr 236 bnr 1 i Verdal.

2. Kjell Morten Slapgård som eier av Hallset Østre, gnr 134 bnr 1, Lasse Hjelde som eier av Hjellan Midtre, gnr 146 bnr 1, Ivar Holmen som eier av Hjellan Østre, gnr 146 bnr 2, Inge Bratli som eier av Bjørstad Østre og Vestre, gnr 165 bnr 1 og 2, Magnus Julnes som eier av Bjørstad Øvre, gnr 165 bnr 3, Brit og Melvin Næss som eier av Byna, gnr 166 bnr 1 og Tor Bjartan som eier av Bjartan, gnr 186 bnr 1 har seterrett med tilhørende beiterett i Juldal og Væren, gnr 200 bnr 1 i Verdal.

3. For øvrig frifinnes AS Værdalsbruket.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten fant at Færen Nordre og Juldal og Væren i dag ikke var å betrakte som private allmenninger. De tidligere allmenninger var blitt en del av Værdalsbrukets ordinære private eiendom. Retten tok utgangspunkt i at de ankende parter hadde rettigheter av allmenningsrettslig opprinnelse. De var imidlertid over tid gått over til å være særlige bruksrettigheter (servitutter). Ut fra en konkret vurdering fant lagmannsretten at gården Sulstua ikke hadde seterrett i Færen, og at retten til beite for de gårder som hadde seter, var begrenset til den beiterett som fra gammelt av er knyttet til et område rundt den enkelte seter. Retten til småviltjakt uten hund og fiske falt bort etter at reglene om jakt i private allmenninger i lov om jakt av 1899 §4 som ble videreført i jaktloven av 1951 §15 og Norske Lov 5-11-1 om fiske i allmenning var opphevd ved vedtakelsen av viltloven av 1981 og lov om lakse- og innlandsfiske av 1964. Da de bruksberettigete gårder ikke hadde rett til fiske og jakt, var det ikke under noen omstendighet grunnlag for å gi Sturla Slapgård slike rettigheter.

Gårdbrukerne har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har åtte av de ti ankeparter, en representant for ankemotparten og sju vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er framlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

De ankende parter, Hegstad m.fl., har for Høyesterett i hovedsak anført:

Sakens hovedspørsmål er om Færen og Juldal og Væren fortsatt har rettslig status som private allmenninger. Det må tas utgangspunkt i at reglene opprinnelig var felles for alle allmenninger, men reglene har etter hvert blitt forskjellige for statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger. Lov om allmenningsskog fra 1857, skogloven fra 1863 og jaktloven fra 1899 bygger på tredelingen. Senere lovgivning har videreført dette.

Eiendommene var opprinnelig kongeallmenninger, og den rettslige status som private allmenninger falt ikke bort etter eiendomsovergangen til private eiere. En omdanning til private eiendommer med bortfall av allmenningsrettigheter må ha grunnlag i en utvikling over meget lang tid. I denne sak er det i tilfelle utviklingen etter 1940 som har betydning, fordi Færen og Juldal og Væren var ansett som private allmenninger på 1930-tallet. Det kreves imidlertid vesentlig lengre tid for at allmenningsrettigheter faller bort, jf. blant annet Rt-1897-17. Til underbygging av sitt syn har de ankende parter blant annet vist til Værdalsbrukets kjøpetilbud fra 1912, flere avgjørelser av Stjør- og Verdal herredsrett og korrespondanse og omtale av Færen og Juldal og Væren. Av særlig interesse er at ankemotparten etter at Høyesteretts avgjørelse i Rt-1930-137 forelå, i anførslene i saker for Stjør- og Verdal herredsrett i 1932 og 1937 la til grunn at eiendommene var private allmenninger ved å påberope §4 om private allmenninger i jaktloven av 1899 i stedet for §1 som gjaldt jakt på privat område.

Lagmannsretten har stilt feil krav til de bevis som kreves for at allmenningsrettigheter faller bort. Bevisbyrden er skjøvet over på de ankende parter. Etter rettspraksis er det klart at ankemotparten skal bevise at allmenningsrettighetene har falt bort, jf. blant annet Rt-1930-137. Værdalsbrukets forvaltning og disponering av privatallmenningene gir ikke grunnlag for at Færen og Juldal og Væren har fått status som privat eiendom med den følge at allmenningsrettighetene ikke kan gjøres gjeldende. De avtaler som er framlagt om utleie av felles beite, jakt og fiske, er ikke uforenlig med at Færen og Juldal og Væren fortsatt er private allmenninger. Selv om det har vært eksklusiv utleie, har de bruksberettigete fortsatt bruksutøvelsen og fisket og jaktet som før. Værdalsbrukets forvaltning og disposisjoner kan bare ha betydning så langt de krenker allmenningsretten.

Lagmannsretten tar også feil når retten la til grunn at private allmenninger som rettslig institusjon, er falt bort. Jaktloven av 1951 videreførte i §15 jaktreglene for private allmenninger. Selv om viltloven av 1981 ikke har regler om jakt i private allmenninger, har de bruksberettigete fortsatt å jakte. Opphevelsen av Norske Lov 5-11-1 om fiske i allmenning i forbindelse med vedtakelsen av lov om lakse- og innlandsfiske i 1964 medførte ikke at retten til fiske i private allmenninger falt bort. Det anføres at retten til seter, beite, jakt og fiske har grunnlag i allmenningsrett, og denne rett kan ikke påvirkes av lovendringer. Det er heller ikke slik at bestemmelsene om private allmenninger bare gjelder i de tilfeller hvor det foreligger bruksrett til skog. Avgjørelsene i Rt-1930-137 og Rt-1937-158 gjelder rettigheter av allmenningsrettslig art i private allmenninger, hvor grunneier hadde enerett til skogen. Opprettholdelse av lovregler om valg av styreorgan for private allmenninger ved lov 19 juni 1992 nr. 61 underbygger at private allmenninger forsatt eksisterer.

Dersom Høyesterett kommer til at Færen og Juldal og Væren er å anse som private allmenninger, hevder de ankende parter å ha alle allmenningsrettigheter bortsett fra rett til hogst, men på forskjellig grunnlag. Det er intet krav om utøvelse av bestemte bruksformer som eksempelvis hogst, fordi også annen allmenningsbruk etter praksis har vært ansett for tilstrekkelig, jf. Rt-1954-534. Det er uomtvistet at ankepartene nr. 1, 3, 8 og nr. 9 hadde allmenningsrett i statsallmenningen før Færen og Juldal og Væren gikk over i privat eie. Ankepart nr. 2 hevder å ha rett til å ta opp seterbruk i Færen. Ankepartene nr. 4 og 5 har eiendommer hvor de bruksberettigete flyttet for lenge siden fra en seter langt sør i Juldal og Væren til Havervollen. Ankepartene nr. 6 og 7 er naboer til nr. 8 og har ansett seg berettiget til å oppta seter og allmenningsbruk på grunn av naboskap og bruk lenge før eiendommen gikk over i privat eie i 1793.

De ankende parter mener at de har rett til seter og beite i hele allmenningen og rett til jakt og fiske på allmenningsrettslig grunnlag. Grunnlaget for beiteretten er Norske lov 3-12-3 og bruken fra gammelt av, og denne rett falt ikke bort da bestemmelsene om allmenninger i Norske Lov 3-12 ble tatt ut av lovverket i 1992, jf. Ot.prp.nr.37 (1991-1992) side 82. Utøvelse av jakten fra langt tilbake har gitt allmenningsrett til småviltjakt uten bruk av hund. De tidligere bestemmelser om jakt i private allmenninger i §15 i jaktloven av 1951, som var en videreføring av §4 i jaktloven av 1899, ble tatt ut av loven uten begrunnelse. Retten til fiske har også grunnlag i bruk fra gammelt av og gjelder uten begrensning. Til underbygging av sitt syn har de ankende parter blant annet pekt på at vilkårene i tilbud om kjøp fra 1912 som ble tatt inn i skjøtene ved kommunens salg til oppsitterne, stadfestet de rettigheter partene hadde fra før. Jakt og fiske er uttrykkelig omtalt i tilbudet og i skjøtene. Dette har dannet grunnlag for rettsoppfatningen blant oppsitterne i Verdal. Subsidiært hevder de ankende parter nr. 1 til 9 å ha rett til jakt og fiske på samme grunnlag som Sturla Slapgård.

Sturla Slapgård gjør gjeldende at han har rett til jakt og fiske fordi han tilhører de allmenningsberettigetes krets, selv om han ikke har eiendom som fra gammelt av har allmenningsrettigheter i Færen og Juldal og Væren. Grunnlaget for dette er at Slapgård har rett til seter i annen eiendom i Verdal, og han er innen kretsen av de bruksberettigete i Verdal. Det er uansett tilstrekkelig at han har bopel i det distrikt som har allmenningsrett i Færen og Juldal og Væren, jf. Rt-1930-137 på side 140. Slapgård viser for øvrig til anførslene til de ankende parter nr. 1 til nr. 9 så langt de har betydning for hans sak.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Asbjørn Hegstad som eier av Hegstad, gnr. 31 bnr. 1 samt Ulla Suul og Arvid Wold som eiere av Sulstua, gnr. 230 bnr. 1 og gnr. 231 bnr. 1, alle i Verdal kommune, er allmenningsberettiget til seter, beite, jakt og fiske i Færen privatalmenning, gnr. 236 bnr. 1 i Verdal.

2. Kjell Morten Slapgård som eier av Halset Østre, gnr. 134 bnr. 1, Lasse Hjelde som eier av Hjellan Midtre, gnr. 146 bnr. 1, Ivar Holmen som eier av Hjellan Østre, gnr. 146 bnr. 2, Inge Bratli som eier av Bjørstad Østre og Vestre, gnr. 165 bnr. 1 og 2, Magnus Julnes som eier av Bjørstad Øvre, gnr. 165 bnr. 4, Brit og Melvin Ness som eiere av eiendommen Byna, gnr. 166 bnr. 1 og Tor Bjartan som eier av eiendommen Bjartan, gnr. 186 bnr. 1, alle i Verdal kommune, er allmenningsberettiget til seter, beite, jakt og fiske i Juldal og Væren privatalmenning, gnr. 200 bnr. 1 i Verdal.

3. Prinsipalt:

Sturla Slapgård har som eier av Slapgård Søndre, gnr. 248 bnr. 1 i Verdal, rett til småviltjakt uten bruk av hund samt rett til fiske i Færen privatalmenning, gnr. 236 bnr. 1 i Verdal og i Juldal og Væren privatalmenning, gnr. 200 bnr. 1 i Verdal.

Subsidiært:

Sturla Slapgård har rett til småviltjakt uten bruk av hund samt rett til fiske i Færen privatalmenning, gnr. 236 bnr. 1 i Verdal, og i Juldal og Væren privatalmenning, gnr. 200 bnr. 1 i Verdal.

4. AS Værdalsbruket dømmes til å erstatte de ankende parter deres saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten, AS Værdalsbruket, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Færen Nordre og Juldal og Væren har over tid mistet karakteren av allmenninger. Dette følger av at eiendommene har vært forvaltet og drevet som ordinære private eiendommer, i alle fall fra omkring år 1900. Det erkjennes at flere gårdsbruk i Verdal har bruksrettigheter innenfor Færen Nordre og Juldal og Væren. Rettighetene er imidlertid nå servitutter på privat eiendom.

Det er i dag høyst tvilsomt om det fortsatt fins private allmenninger. Lovgivningen har ikke lenger bestemmelser om private allmenninger bortsett fra en bestemmelse i lov 19. juni 1992 nr. 61 om fullmakt for departementet til å gi nødvendige bestemmelser om valg av styreorgan for bruksrett i privat allmenning. Værdalsbrukets forvaltning og rettslige disponering over eiendommene viser entydig at man står overfor en privat eiendom. Bruksutøvelsen er ikke lenger preget av allmenningsbruk. Det foreligger ingen lokal oppfatning eller tradisjon i Værdal som kan gi grunnlag for å anta at eiendommene fortsatt har status som privatallmenning.

Ankemotparten er uenig i at det kreves sterke og entydige bevis for at status som privat allmenning skal falle bort. Det er tilstrekkelig å sannsynliggjøre at eiendommens karakter av allmenning har blitt borte. Dette avhenger av utviklingen over tid, hvor en helhetsvurdering av om bruksutøvelsen er preget av allmenningsbruk, tradisjon, partenes oppfatning og andre forhold vil være avgjørende. De bruksberettigetes passive holdning i lang tid til de rettslig og faktiske disposisjoner over eiendommene i strid med påståtte allmenningsrettigheter, underbygger at Færen og Juldal og Væren ikke lenger er private allmeninger.

Grunneieren har i meget lang tid forvaltet Færen og Juldal og Væren og disponert ressursene på samme måte som brukets øvrige private eiendommer. Dette gjelder også seterretten og utmarksbeite, men eksisterende bruksrettigheter respekteres. Værdalsbruket har fra 1939 inngått avtaler om fellesbeite og gitt tillatelse til å sette opp gjerder. Jakt og fiske har siden begynnelsen av forrige hundreår vært leid ut eksklusivt blant annet til utlendinger. Brukets eiendommer har fra tidlig i forrige hundreår vært delt inn i jaktterreng uavhengig av de indre grenser. Jaktkort har også vært solgt til innbyggerne i Verdal. Jakt- og fiskeoppsyn har lenge funnet sted, og ulovlig jakt og fiske har vært påtalt.

Det er ikke tilstrekkelig at noen i Verdal mener at eiendommene fortsatt er private allmenninger. Det sentrale er den generelle oppfatning som hevdes å være at eiendommene fra langt tilbake har vært ansett som rent private. Værdalsbruket har i lang tid gått ut fra, gitt uttrykk for og forvaltet og disponert ut fra at eiendommene var private. Færen og Juldal og Væren har ikke vært anmerket på eldre og nyere kart eller i terrenget. Brukets rettslige anførsler i to saker for Stjør- og Verdal herredsrett i 1930-årene om ulovlig jakt kan ikke forstås slik at Færen Nordre og Juldal Væren fortsatt var private allmenninger. Det kan ha vært praktiske og prosessøkonomiske hensyn som førte til at bruket valgte å påberope §4 i jaktloven av 1899 i stedet for §1.

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at retten til jakt og fiske er falt bort selv om eiendommene fortsatt skulle ha status som private allmenninger. Det er heller ikke grunnlag for å anta at jaktloven av 1951 §15 om adgang til jakt i private allmenninger og Norske lov 5-11-1 om fiske i allmenning har gitt de bruksberettigete grunnlag for allmenningsrett til jakt og fiske. Dette følger av grunneiers enerett til all jakt og fangst etter viltloven av 1981 §27 og grunneierens enerett til fiske etter lakse- og innlandsfiskeloven av 1992 §17, jf. tidligere lov av 1964 §76.

Jaktloven av 1899 innførte grunneierprinsippet og begrenset adgangen for andre til å jakte i privat allmenning til bare å gjelde småviltjakt uten hund, jf. §4. Bestemmelsen ble videreført i jaktloven av 1951, men tatt ut av viltloven av 1981. Dette må medføre at den lovbestemte adgang til jakt i private allmenninger falt bort fra lovens ikrafttreden 2. april 1982. Subsidiært anføres at jaktloven av 1951 §15 ikke var til hinder for at grunneieren kunne regulere jakten med krav om kjøp av jaktkort, og at det var spørsmål om en adgang og ikke en rett til jakt.

Det har vært tilsvarende rettsutvikling for fiske i allmenningene. Norske lov 5-11-1 hadde felles bestemmelser om rett til fiske i alle allmenninger. I statsallmenningene medførte fjelloven av 1975 at alle som er bosatt i Norge, ble likestilt. Den som vil fiske må kjøpe fiskekort og betale avgift. Retten til fiske etter bygdeallmenningsloven er begrenset til de bruksberettigete eiendommer. Det er i statsallmenninger ikke lenger tale om allmenningsrett til fiske, jf. Rt-1991-1311. Prinsippet i Norske lov 5-11-1 kan ikke videreføres i private allmenninger etter at bestemmelsen ble opphevd.

Det bestrides at det foreligger lokal rettsoppfatning som kan føre til særrettigheter for jakt og fiske.

De ankende parter nr. 1 til nr. 9 har ikke allmenningsrett til beite uavhengig av seterretten for tilfelle av at Høyesterett kommer til at eiendommene fortsatt er private allmenninger. En beiterett av allmenningsrettslig art medførte rett til å beite i hele allmenningen. Seterretten står i en annen stilling fordi denne rett bare gir rett til beite i området rundt seteren, jf. Rt-1989-107. Det finnes ingen regel om generell allmenningsrett med grunnlag i en eller flere rettighetsutøvelser i allmenningene. Det er ikke godtgjort at gårdene fra gammel tid har hatt beite utenom seterbeitet. Dette underbygges av at det er store avstander fra mange av gårdene og inn i de tidligere allmenninger. Utøvelse av fellesbeite i nyere tid har vært organisert av grunneieren.

Sulstuas seterrett i Færen Nordre er ikke nevnt i allmenningsbeskrivelsene fra 1787 og 1849. Det foreligger heller ikke nærmere opplysninger om fast beitebruk. Streifbeite gir ikke grunnlag for allmenningsrett. Dagens situasjon er at seterdriften har vært knyttet til Nordinnsvolden i over hundre år. Nordinnsvolden ligger på Værdalsbrukets eiendom utenfor Færen Nordre. En eventuell seterrett i Færen Nordre må anses oppgitt da seterdriften ble flyttet fra Larsvollen til Nord-Innsvolden i 1850-årene.

Sturla Slapgård krever jakt- og fiskerett i kraft av at han hører med til de bruksberettigetes krets. Dette gir imidlertid ikke noe grunnlag for allmenningsrett i Færen og Juldal og Væren. Han kan heller ikke påvise noe bruk fra gammelt av som grunnlag for retten. Det subsidiære krav om jakt- og fiskerett på grunnlag av tidligere gjeldende regler, kan heller ikke føre fram.

AS Værdalsbruket har nedlagt slik påstand:

«1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. AS Værdalsbruket tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg har kommet til at anken må føre fram for så vidt angår allmenningsrett til seter og beite.

Innledningsvis bemerkes at de ankende parter har anført at hovedspørsmålet er om Færen Nordre og Juldal og Væren fortsatt er private allmenninger. Følgen av dette skulle i så fall være at de bruksberettigete eiendommer har rett til beite over hele allmenningen, rett til å oppta seterdrift på ny, rett til fiske uten redskapsbegrensinger og rett til jakt på småvilt uten bruk av hund. Ankemotparten har bestridt at eiendommene fortsatt er private allmenninger.

Jeg nevner først at salg av statsallmenning til private ikke medførte bortfall eller begrensning av allmenningsrettighetene, jf. eksempelvis Rt-1951-559. De bruksberettigete hadde i behold sine rettigheter i allmenningen etter Norske Lov, og herunder 3-12-1 til 3-12-6, jf. Rt-1986-1122 med videre henvisninger. Lov 12. oktober 1857 om allmenningsskog og bestemmelsene i skogloven av 1863 om statsallmenninger, bygdeallmenninger og private allmenninger tok ikke sikte på å endre rettighetene etter Norske Lov. Utskiftning av skogen i private skogsallmenninger etter skogloven av 1863 §35 og §36 eller §42 medførte heller ikke at den del som tilfalt eieren opphørte å være allmenning. Bygdelagets rett til hogst falt bort ved utskiftingen, men allmenningsrettighetene for øvrig fortsatte å bestå, jf. Brandt: Tingsrett 1892 side 180. Styret for de bruksberettigete hadde imidlertid kompetanse til å samtykke i fullstendig utskiftning, og ved slik utskiftning opphørte eiendommen å være allmenning, jf. senest Rt-1970-571.

Færen (senere delt i Nordre og Søndre) og Juldal og Væren var statsallmenninger før de gikk over på private hender ved kongeskjøte 26. juni 1793 for Juldal og Væren og på slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av1800-tallet for Færen. Kjøperne inntrådte i den rett som selger hadde til eiendommene, og forbehold om allmenningsrettighetene var rettslig sett unødvendig. I en fortegnelse fra 1864 over private allmenninger i «Nordre Throndhjems Amtsdistrikt» er Færen og Juldal og Væren beskrevet som «Staten frasolgte Alminding», hvor det antas at flere gårdsbruk har rett til «Sæter, Havnegang i Almindingene, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af Eieren». I Færen og Juldal og Væren hadde grunneieren uomtvistet enerett til skogen, og tvungen utskiftning etter §42 i skogloven av 1863 var ikke aktuelt, jf. Rt-1937-158 på side 163. Det foreligger ikke opplysninger om forhold som medførte at allmenningsrettighetene ble begrenset eller helt eller delvis falt bort på 1800-tallet.

Bestemmelsene i Norske Lov om allmenninger ble utover i forrige hundreår etter hvert tatt ut av lovverket, senest ved lov 19. juni 1992 nr. 61 om opphevelse av og endringer i gjeldende lovgivning om allmenninger m.v. For private allmenninger fins nå bare lovbestemmelser om fullmakt for departementet til å gi nødvendige bestemmelser om valg av styreorgan for bruksrett i privat allmenning, og om hvilke funksjoner og myndighet slike styreorgan skal ha, jf. samme lov avsnitt II. Denne utvikling har etter min mening ført til at det rettslig sett har liten interesse rent generelt å ta stilling til om private allmenninger fortsatt skulle bestå i dag. Spørsmålet er om de ankende parter har en eller flere bruksrettigheter i Færen Nordre og Juldal og Væren av allmenningsrettslig art. Dersom slike rettigheter fortsatt fins, må innhold og omfang fastlegges etter allmenningsrettslige prinsipper. Jeg behandler først spørsmålet om allmenningsrett til seter og beite i Færen Nordre og Juldal og Væren.

Etter den nå opphevde Norske Lov 3-12-3 hadde enhver rett til seter og fedrift i den allmenning som ligger til hans bygdelag. Det var adgang til å flytte seter såframt ingen annen seterberettiget led skade. Så langt ressursene i allmenningen var tilstrekkelige, kunne retten til seter og beite fritt utnyttes med mindre bruken krenket andre bruksberettigetes rett til beite og seter. Det fulgte av bestemmelsen at beiteretten og retten til seter i utgangspunktet gjaldt hele allmenningen.

Det er uomtvistet at salget av Færen og Juldal og Væren ikke medførte begrensninger i eller bortfall av de rettigheter som fulgte av Norske Lov 3-12-3 og hevdvunnen bruk. Ankemotparten bestrider ikke at eierne av gårdene Hegstad, Halset Østre, Hjelland Midtre, Hjelland Østre, Bjørstad Østre og Vestre, Bjørstad Øvre og Byna har rett til å ha seter og beite på de steder som har vært i bruk fra gammelt av. Ankemotparten har imidlertid gjort gjeldende at forvaltningen og disponeringen av Færen Nordre og Juldal og Væren sammen med brukets øvrige eiendommer over tid har medført at rettighetene ikke lenger er av allmenningsrettslig art, slik at også rett til seter og beite nå må regnes som servitutter. Dette innebærer blant annet at retten til seter er begrenset til de fra gammelt av brukte setervoller, og at beiteretten er begrenset til områdene rundt setrene. Til støtte for dette har ankemotparten blant annet vist til lang tids forvaltning av seterrettigheter og utmarksbeite, forvaltningen og disponering av og oppsynet med jakt og fiske, og særlig til kontrakter om utleie av felles beite og om utleie av jakt og fiske til eksklusiv bruk for norske og utenlandske leietakere fra begynnelsen av forrige hundreår.

Jeg tar utgangspunkt i at retten til beite, seter og hogst i allmenning etter Norske Lov 3-12-3 og 3-12-6 tradisjonelt var av størst betydning for de allmenningsberettigete. Det kreves etter rettspraksis særlig hjemmel eller klare og utvetydige bevis for at slike rettigheter som fra gammel tid har hørt til og vært utøvd av de allmenningsberettigete, er falt bort, jf. Rt-1930-137, Rt-1940-407 og Rt-1954-534. Selv om hogstrett og rett til seter og beite ikke har vært i bruk i flere generasjoner, kan bruken gjenopptas etter allmenningsrettslige regler, jf. Rt-1897-17, Rt-1938-790 og Rt-1987-398 på side 404. En grunneiers langvarige bruk i strid med de allmenningsberettigetes rettigheter, eller at en eiendom gjennom lang tid har vært ansett som privat eiendom, kan imidlertid medføre at eiendommen ikke lenger har karakter av allmenning, og at allmenningsrettighetene er falt bort eller gått over til å bli særskilte bruksrettigheter, jf. Rt-1937-158 på sidene 161-164, Rt-1954-534 på sidene 538-539 og Rt-1962-304 for så vidt angår mindretallet.

Det framgår av allmenningsbeskrivelsen for Verdal fra 1787 at gårdene Halset Østre, Byna og Bjartan «fremdeles» har setre i Juldal og Væren «Alminding». Gårdene Hjellan Midtre og Hjelland Østre har i ettertid flyttet setrene til Harbakvollen i Juldal og Væren. Gårdene Bjørstad Østre og Vestre og Bjørstad Øvre er naboer til Byna. De har setrer på Bjørstadvollen i Juldal og Væren, men det foreligger ikke opplysninger om når de etablerte seg der. Gården Hegstad har seter på Havervollen i Færen Nordre. Denne er omtalt i en befaringsforretning vedrørende Færen i 1849 og i et skjøte 7. juni 1853. Det anføres at seteren er fra før 1800. Sulstua har seter på Nordinnsvollen, men krever dom for rett til seter og beite i Færen Nordre for gnr. 231 bnr. 1 som etter det opplyste hadde seter på Larsvollen fram til midten av 1800-tallet. Denne seteren har imidlertid ikke vært i bruk de siste halvannet hundre år. De ankende parter har for herredsretten opplyst at seterdriften sluttet for flere av setrene på 1800-tallet på grunn av endrete driftsforhold, men fortsatte på Harbakvollen under Bjartan til 1916 og på Bynavollen under Byna til 1946.

Jeg legger til grunn at Færen Nordre og Juldal og Væren utvilsomt måtte anses som private allmenninger til utgangen av det 19. hundreår. Den fremlagte Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Throendhjems Amtsdistrikt fra 1864 inneholder følgende beskrivelse:

«1. Væra eller ... i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning af 13de September 1787 under No. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen. Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter, Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen; hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af Eieren.

2. En del af Færens under ovennævnte Forretning beskrevne Alminding er ved Skjøde afødt xx.xx.1861 fra Selbo eller Meraker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N. Jenssen; men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har indledet Undersøgelse, med hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som ovenfor meldt.»

Det foreligger ingen opplysninger om de tidligere eieres forvaltning og bruk av Færen og Juldal og Væren fram til det 20. hundreåret som i tilfelle skulle innebære bruk i strid med rettigheter av allmenningsrettslig karakter.

Spørsmålet er om utviklingen i forrige hundreår medførte at eiendommene mistet karakter av allmenning, og at de allmenningsberettigetes rettigheter gikk over til å bli bruksrettigheter på privat eiendom eller eventuelt falt bort. En slik endring kan i tilfelle skyldes et festnet rettsforhold mellom eierne og de bruksberettigete eller en rettsutvikling, hvoretter private allmenninger rettslig sett ikke lenger eksisterer. Eierens forvaltning og disponering av eiendommene, rettsavgjørelser og andre offentlige dokumenter, eventuelle ytre konstaterbare forhold og de bruksberettigetes utnyttelse av rettighetene, er vesentlige omstendigheter og bevis for at det foreligger et festnet rettsforhold.

Ankemotparten har med styrke framholdt at Færen Nordre og Juldal og Væren har vært forvaltet og disponert på samme måte som selskapets andre og uomtvistete private eiendommer i samsvar med rettsoppfatningen i Verdal. Spesielt har forvaltningen og disponeringen av beitene, fisket og jakten vært framhevd. Jeg bemerker at forvaltningen og utleie av jakt, og i noen grad fiske, fra begynnelsen av forrige hundreår har skjedd på en måte som viser at ankemotparten må ha ment å ha en eksklusiv rådighet over jakt og fisket. Jaktterrenget har fra 1920 vært inndelt i jaktsoner uavhengig av interne eiendomsgrenser, og jaktområder og fisket har vært utleid til utenbygdsboende og utlendinger fra 1910. Jakt- og fiskekort har vært solgt til inn- og utenbygdsboende i lang tid. Oppsynet med jakt og fiske har ført til påtale og i visse tilfeller anmeldelse.

Forvaltningen og disponeringen av beitene underbygger etter min mening også til en viss grad at ankemotparten har vært av den oppfatning at man hadde en privat eiers rådighet over eiendommene. De framlagte eksempler på utleie av beiter fra 1939 og framover respekterte særrettighetene rundt setrene, men tillot i visse tilfeller oppsetting av gjerder for å avgrense beitet mot setrene. Jeg tilføyer at utleie av ledige beiter til andre enn de bruksberettigete, også kan finne sted i stats- og bygdeallmenninger, jf. tidligere fjellov av 1920 §22 og nå fjelloven §15 tredje ledd og bygdeallmenningsloven §6-2.

Ankemotpartens forvaltning og disponering av Færen og Juldal og Væren var imidlertid ikke uomtvistet. Verdal kommune som selger av de tilbakeholdte gårdsbruk, fikk 5. mars 1927 en henvendelse fra ni oppsittere om Værdalsbrukets uberettigede innsigelser mot jakt og snarefangst. Kommunen ble anmodet om å løse konfliktene, redusere prisen på de solgte eiendommer eller oppheve handelen. I brev 31. mars 1927 henvendte 78 oppsittere i Verdal og 22 andre seg til Landbruksdepartementet og ba om hjelp fordi Værdalsbruket i senere år suksessivt forsøkte å tilegne seg de gamle rettighetene til jakt, fiske og slått, samt havne- og seterrettigheter. Det ble blant annet vist til kjøpekontraktene mellom Verdal kommune og Værdalsbruket, hvoretter de gamle rettighetene skulle forbli uendret. Verdal herredsstyre fikk 13. september 1934 i forbindelse med forsikringsselskapet Iduns søknad om konsesjon for erverv av aksjene i Værdalsbruket en henvendelse fra et større antall oppsittere med anmodning om så vidt mulig å forsøke å sikre de forhenværende leilendinger og bruksberettigetes rettigheter til jakt, fangst, fiske, slått, havning og seterrettigheter som fra alders tid hadde vært tillagt hovedbølene. Det ble i henvendelsen blant annet vist til kjøpetilbudet av 26. april 1912 som dannet grunnlaget for konsesjonen som den gang ble gitt, og punkt 2 i tilbudet ble gjengitt i henvendelsen. Det ble også holdt et forhandlingsmøte i Landbruksdepartementet 14. desember 1934, hvor oppsitternes oppfatning av retten til jakt, fangst og fiske og til seterrett, beiterett og fjellslått i kraft av de til gårdene fra gammelt av tilliggende rettigheter, ble presentert. Det var forhandlinger mellom Værdalsbrukets nye eier og representanter for oppsitterne uten at dette førte fram. Konsesjon på erverv av aksjene ble gitt ved kgl.res. 15. februar 1935.

Værdalsbruket hadde før dette bedt advokat Schiefloe om å gjennomgå jakt- og fangstrettighetene i Værdalsbrukets eiendommer. Schiefloe konkluderte i uttalelse 1. februar 1927 med at Juldal og Væren og de øvrige eiendommer som opprinnelig hadde vært statsallmenninger, for lengst hadde mistet karakteren av privatallmenninger og gått over til å bli «fullstendig privat eiendom». Schiefloe antok at jaktloven av 1899 §4 ikke fikk anvendelse på noen av Værdalsbrukets eiendommer. Det forelå ingen rett til jakt eller fangst bortsett fra en rett til snarefangst på visse forpaktede eiendommer.

Det er framlagt flere underrettsavgjørelser i perioden 1908 til 1938 som beskriver rettsforholdene i Færen Nordre og Juldal og Væren. - Stjør- og Verdal herredsrett frifant i dom 11. juli 1908 (sak 13/1908) sønnen til en setereier i Juldal og Væren for tiltale om ulovlig skyting av 19 ryper i Skjækerdalen. Retten fant at Juldal og Væren var privat allmenning etter jaktloven av 1899 §4. - Den neste sak gjaldt spørsmålet om jaktrett i «Færs almening». Stjør- og Verdal herredsrett fant i dom 11. april 1929 (sak 129/1926) at en gardbruker så vel personlig som for sin eiendom i Verdal, var uberettiget til å drive enhver jakt eller fangst i Værdalsbrukets eiendom. Retten avgjorde saken ved å fortolke en leilendingskontrakt, hvor jaktretten var unntatt. Retten tilføyde imidlertid at Værdalsbrukets framlagte opplysninger om Færs almenning gjorde det meget sannsynlig at eiendommen ikke «kan betraktes som noen almenning, men helt ut er privat eiendom».

Høyesterett avsa 14 februar 1930 dom referert i Rt-1930-137 som gjaldt småviltjakt i områder i Meråker og herunder Færen Søndre. Høyesterett la til grunn at disse eiendommer fortsatt var private allmenninger. Etter jaktloven av 1899 §4 hadde de som hadde sin bopel i det distrikt som hadde bruksrett i allmenningen, bare rett til småviltjakt uten hund i slike allmenninger. §4 ga ingen rett til snarefangst av ryper eller annet småvilt.

Den tredje sak for Stjør- og Verdal herredsrett gjaldt spørsmålet om snarefangst av ryper og Værdalsbruket påberopte seg jaktloven av 1899 §4 om jakt i private allmenninger. Det var noe usikkert om snarefangsten hadde funnet sted innenfor grensen for Juldal og Væren, eller på den ubestridt private eiendom Snekkermarken. Ved dom 1. mars 1932 (sak 32/1931 A) ble saksøkte kjent uberettiget til snarefangst av ryper i Juldal og Væren allmenning og Værdalsbrukets private eiendom Snekkermarken. For så vidt snarefangsten hadde foregått i allmenningen, fant retten under henvisning til Rt-1930-137 at §4 fikk anvendelse, mens samme lovs §1 om jakt på privat eiendom fikk anvendelse om snarefangsten hadde funnet sted i Snekkermarken. - I den fjerde saken anførte Værdalsbruket at etter jaktloven av 1899 §4 var bruket eneberettiget til jakt med hund i «Juldal og Værens almenninger». Ved Stjør- og Verdal herredsretts dom 21. september 1937 (sak 10/1937 A) ble saksøkte under henvisning til jaktloven §4 og Høyesteretts avgjørelse i Rt-1930-137 og Rt-1933-707 og Stjør- og Verdal herredsretts dommer 11. april 1929 og 1. mars 1932, kjent uberettiget til å jakte med hund i Juldal og Væren allmenning.

Jeg er kommet til at det fram til den annen verdenskrig ikke forelå et rettsforhold som tilsa at Færen Nordre og Juldal og Væren ikke lenger var private allmenninger. Værdalsbruket hadde riktignok i lengre tid forvaltet jakt og i noen grad fiske på samme måte som for sine øvrige private eiendommer. Dette kan imidlertid ikke være tilstrekkelig til at allmenningsretten til seter og beite faller bort. De bruksberettigete hadde ved flere anledninger i slutten av 1920 årene og begynnelsen av 1930 tatt opp og argumentert sterkt for at de gamle rettighetene var i behold. Etter Høyesteretts dom i Rt-1930-137 hadde Værdalsbruket i to saker som nevnt gjort gjeldende at Juldal og Væren var privat allmenning ved anvendelse av jaktloven av 1899, noe retten la til grunn. Uttalelsen i dom 11. april 1929 (sak 129/1926) om at Færs allmenning meget sannsynlig ikke kan betraktes som allmenning, men må anses som helt ut privat eiendom, legger jeg mindre vekt på når selskapet i senere saker ikke forfulgte dette syn. Samlet sett må det kunne legges til grunn at det før 1940 ikke var noen festnet rettsoppfatning om at Færen Nordre og Juldal og Væren ikke lenger var private allmeninger.

Ankemotparten har også gjort gjeldende at lovgivning og rettsutviklingen særlig etter krigen underbygger at bruksrettigheter av allmenningsrettslig art i tidligere private allmenninger nå har falt bort. Det er blant annet vist til at særbestemmelser om jakt i private allmenninger ikke ble videreført i viltloven av 1981, at Norske Lov 5-11-1 om rett til fiske i allmenninger ble opphevd ved lov om lakse- og innlandsfiske av 1964, og at de gjenstående bestemmelser om allmenninger i Norske Lov 3-12 ble opphevd ved lov 19. juni 1992 nr. 61.

Ved revisjon av allmenningslovgivningen ble blant annet foreslått å opprettholde de bestemmelser i Norske Lov 3-12 som fortsatt hadde aktuell interesse, jf. NOU 1985:32 side 37 spalte 1. Departementet gikk inn for å oppheve bestemmelsene fordi dette «ikke ville rokke ved allmenningenes og bruksrettenes stilling», jf. Ot.prp.nr.37 (1991-1992) side 82 spalte 2. Jeg er enig med departementet i at allmenningssrettslige bruksrettigheter som har vært utøvd fra gammel av fortsatt består, selv om lovgrunnlaget for rettighetene oppheves.

Spørsmålet er etter dette om rett til seter og beite i Færen Nordre og Juldal og Væren på allmenningsrettslig grunnlag har falt bort på grunn av festnet rettsoppfatning eller andre forhold etter den annen verdenskrig fram til status for Færen Nordre og Juldal og Væren ble tvistetema i seneste år. Jeg legger til grunn at ankemotparten har fortsatt å forvalte Færen Nordre og Juldal og Væren på samme måte som tidligere med hensyn til felles beite og jakt og fiske. Brukets oppfatning om at eiendommene ikke lenger var privat allmenning, må antas å ha markert seg mer og mer tydelig overfor de bruksberettigete. Det har imidlertid heller ikke etter 1945 vært ro om saken. Stjør- og Verdal herredsrett behandlet i august 1960 en allmenningsak reist av oppsitterne i Vera mot Værdalsbruket. Saken for herredsretten ble utsatt og endte med et rettsforlik i oktober 1962. I relasjon til bortfall av bruksrettigheter av allmenningsrettslig karakter er et tidsrom på omlag 50 år svært kort. Det kreves klare og entydige bevis for at rettigheter fra gammel tid er falt bort, jf. Rt-1897-17, Rt-1938-790 og Rt-1987-398. Jeg er kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for at de nevnte rettigheter er falt bort.

Jeg finner etter dette at eierne av gårdene Halset Østre, Hjellan midtre, Hjellan Østre, Bjørstad Østre og Vestre, Bjørstad Øvre, Byna og Bjartan har rett til seter og beite på allmenningsrettslig grunnlag i Juldal og Væren. Gården Hegstad har sin seter på Havervollen i Færen Nordre. Det er uimotsagt opplyst at eiendommen hadde seter i Færen før 1800-tallet. Jeg er kommet til at Hegstad har rett til seter og beite på allmenningsrettslig grunnlag i Færen Nordre på samme måte som gjelder for Juldal og Væren.

Partene er også uenige om innholdet av beiteretten. De ankende parter mener å ha allmenningsrettslig bruksrett til beite henholdsvis i hele Juldal og Væren og i hele Færen Nordre. Ankemotparten mener beiteretten er begrenset til de områder som fra gammelt av har vært brukt til beite i forbindelse med seterdriften og har til støtte for dette blant annet vist til Rt-1989-107. Jeg bemerker at beiterettens innhold må avgjøres ut fra at grunnlaget er av allmenningsrettslig art. Beiterett på slikt grunnlag har fra gammelt av omfattet hele allmenningen med de begrensninger som følger av driften av setrene i allmenningen og andre berettigetes beitebruk. I de tilfeller beitet ikke var tilstrekkelig for alle, måtte samtlige finne seg i en forholdsmessig begrensning, hvor tradisjonelt antall vinterfødde dyr på heimebruket var avgjørende for fordelingen av beitet i allmenningen, jf. nå fjelloven §15 første ledd og bygdeallmenningsloven §6-1 første ledd for så vidt angår omfanget av beiteretten. Jeg tilføyer at den påberopte avgjørelse i Rt-1989-107 gjelder seter og beite i fremmed allmenning. I slike tilfeller vil rettighetene i utgangspunktet være begrenset til den seterrett som har vært utøvd. Det er lite naturlig at rett til seter skulle gi full allmenningsrett når den bruksberettigete hadde full allmenningsrett i den tilgrensende allmenning, jf. Rt-1989-107 på side 116. Vår sak gjelder seter og beite på de eneste eiendommer de bruksberettigete har hatt allmenningsrettigheter i fra gammelt av. Jeg finner at beiteretten må gjelde i hele den allmenning hvor vedkommende gårdbruker har hatt allmenningsrettigheter.

Gården Sulstua består av to bruk som ble slått sammen i 1865. Det gjøres gjeldende at eierne av Sulstua fortsatt har allmenningsrett til seter og beite i Færen Nordre, og at lagmannsretten feilaktig har kommet til at både retten til å ha seter på Larsvollen og allmenningsretten til seter og beite er falt bort. Jeg bemerker at eierne av Sulstua etter at brukene ble slått sammen, har hatt seter på Nordinnsvollen fra midten av 1800-tallet, som ligger på en av ankemotpartens øvrige eiendommer i Verdal. Sulstua Vestre, gnr. 231 bnr. 1, har langt tilbake hatt seter på Larsvollen i Færen, men seteren har ikke vært i bruk etter sammenslåingen. Etter min mening må retten til opptatt setervoll på Larsvollen være falt bort, når seteren ikke har vært i bruk siden tidlig på 1800-tallet. Selve allmenningsretten til beite og til på ny å få utvist seter i tilfelle behov for seterdrift kan godtgjøres, må imidlertid fortsatt stå ved lag for gnr. 231 bnr. 1, jf. plenumsdommen i Rt-1931-110.

De ankende parter nr. 1 til nr. 9 har som eiere av gårdsbruk med allmenningsrett i Færen Nordre og Juldal og Væren, også krevd rett til fiske uten redskapsbegrensing i henholdsvis Færen Nordre og i Juldal og Væren. Det anføres at den lokale tradisjon og oppfatning har vært at de bruksberettigete har en fiskerett av allmenningsrettslig art. Opphevelsen av Norske Lov 5-11-1 om bygdefolkets rett til å fiske i allmenningen i 1964 medførte ikke begrensninger i eller bortfall av allmenningsretten til fiske. Tilbudet i 1912 til Verdal kommune om kjøp av Værdalsbruket stadfester i punkt 2 de rettigheter som de bruksberettigete hadde fra gammelt av, og fisket er uttrykkelig nevnt. Teksten er tatt inn i overdragelsesdokumentene for Verdal kommunes salg av brukene til oppsitterne. Dette hevdes å ha styrket rettsoppfatningen i bygda.

Jeg bemerker at den opphevde Norske Lov 5-11-1 gjaldt rett til fiske i alle allmenninger. Det var noe usikkert om bestemmelsen bare ga fiskerett til de som utøvde allmenningsrett, eller om hele bygda hadde slik rett, jf. eksempelvis Brandt: Tingsrett 1892 side 430, Innstilling fra Fjellovkomitéen av 1912 side 80 og Rt-1938-741 på sidene 743-744.

Fiske i statsallmenningene ble særskilt regulert i fjelloven av 1920 kapittel X. Etter nå gjeldende fjellov har alle som siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge på like vilkår rett til å få tillatelse til å drive fiske med krok uten faststående redskap, likevel ikke fiske med oter, jf. §28 første ledd. Fjellstyret kan på visse vilkår gi tillatelse til annet slags fiske for de som det siste året har vært og fortsatt er fast bosatte i området der allmenningen ligger, eller i bygd eller i grend der innbyggerne fra gammel tid har utøvd allmenningsbruk i allmenningen og tillatelse til andre norske borgere, jf. tredje ledd første og annet punktum. Gårder og bygdelag som har drevet med fiske med faststående redskap fra gammel tid har fortrinnsrett til dette fisket, jf. tredje ledd tredje punktum. I statsallmenninger foreligger ikke lenger egentlige subjektive rettigheter til fiske på allmenningsrettslig grunnlag, jf. Rt-1991-1311 på side 1322 og Rt-1996-1232 på sidene 1249 og 1254.

Fra ikrafttreden av lov om lakse- og innlandsfiske av 1964 den 8. mars 1965, ble blant annet Norske Lov 5-11 opphevd, jf. §92 nr. 1. Bestemmelsene i Norske Lov 5-11 og private allmenninger er ikke nevnt i proposisjonen eller i innstillingene fra den forsterkede landbrukskomiteen i Stortinget. Opphevelsen av Norske Lov 5-11-1 medførte at 1964-loven §76 om grunneiers enerett til fiske i vassdrag ble gjeldende for andre eiendommer enn statsallmenninger og bygdeallmenninger. Bestemmelsen er videreført uendret i lakse- og innlandsfiskeloven av 1992 §17, jf. NOU 1987:2 side 83 spalte 2 og Ot.prp.nr.29 (1991-1992) side 51 spalte 2. Grunneiers enerett til fiske i vassdrag gjelder slik det har vært fra gammelt av. Eneretten kan eksempelvis være begrenset av sedvane og alders tids bruk. Opphevelsen av Norske Lov 5-11-1 i 1965 har medført at fisket i dag normalt ikke kan anses som en allmenningsrett tillagt en eller flere gårdsbruk som ellers anses berettiget til å utøve visse former for allmenningsbruk innen et område i privat eie.

De ankende parter har gjort gjeldende at lokal sedvane i Verdal og alders tids bruk har gitt de bruksberettigete en rett av allmenningsrettslig art til å fiske i Færen Nordre og Juldal og Væren til enhver tid og uten redskapsbegrensning. Jeg bemerker at den påberopte lokale sedvane hadde sitt rettslige grunnlag i den nå opphevde Norske Lov 5-11-1. Det er ikke kommet fram noe som underbygger at en lokal utøvelse skulle gi grunnlag for å anta at de bruksberettigete har rettigheter av allmenningsrettslig art ut over det som fulgte av Norske Lov 5-11-1. De ankende parter har heller ikke framlagt noe som underbygger at de har særskilt rett til fiske på grunnlag av bruk fra gammelt av som eksempelvis opplysninger fra den gamle og nye matrikkel om gårdene eller andre opplysninger om rett til og utøvelse av fiske. Dette hadde de ankende parter foranledning til å avklare. Jeg viser til lagmannsrettens bevisbedømmelse, hvor retten fant at fisket ikke hadde vært av nevneverdig omfang eller hatt særlig betydning for jordbruket eller næringsutøvelse for øvrig for gårdene. Mer tilfeldig fiske til sport og rekreasjon gir ikke grunnlag for en særlig allmenningsrett til fiske selv om gårdene fra gammelt av har hatt allmenningsrett til beite og seter, jf. Rt-1938-741 (flertallet). Jeg tilføyer at beskrivelsen av allmenningene for Verdal fra 1787 omtaler rett til fiske i forbindelse med setring i andre allmenninger, og særlig for Juldal og Væren for så vidt angår Stiklestad-gårdenes bruk av fiskeriet i Væren-vannet i medhold av en bygselseddel 12. desember 1669. Utøvelse av fiske er imidlertid ikke nevnt for de ankende parters eiendommer.

Jeg kan etter dette ikke se at de ankende parter har ført bevis for utøvelse av noe fiske som har hatt praktisk betydning, selv om det nok har vært fisket i forbindelse med seterdrift og annen bruk av området. Det foreligger da ikke grunnlag for rett til fiske i Færen Nordre og Juldal og Væren på allmenningsrettslig grunnlag. Jeg tilføyer at særrett til fiske på privatrettslig grunnlag i enkelte vann eller vassdrag ikke har vært et tema i saken.

De ankende parter nr. 1 til og med nr. 9 som eiere av gårdsbruk med allmenningsrett i Færen Nordre eller Juldal og Væren, har også krevd rett til småviltjakt uten bruk av hund. Grunnlaget for retten hevdes å være utøvelse av jakt fra gammelt av og rettsoppfatningen i Verdal. Tilbudet i 1912 til Verdal kommune om kjøp av Værdalsbruket stadfester i punkt 2 de rettigheter som de bruksberettigete hadde fra gammelt av, og jakten er uttrykkelig nevnt. Teksten er tatt inn i overdragelsesdokumentene for Verdal kommunes salg av brukene til oppsitterne. Dette hevdes å ha styrket rettsoppfatningen i bygda.

Jeg nevner først at i innstilling avgitt i 1898 fra Den Parlamentariske Landbrukskommision om lov om jakt og fangst ble det lagt til grunn at småviltjakt uten hund var fri for enhver norsk borger. Det samme gjaldt fangst av småvilt i statsallmenningene. Utvalget foreslo at retten til jakt og fangst i private allmenninger skulle tilkomme eieren, jf. innstillingen sidene 88-89.

Under behandlingen i Odelstinget ble foreslått å gi både eiere og de bruksberettigete rett til jakt og fangst i private allmenninger. Under debatten ble det pekt på at eieren av en privat allmenning etter gjeldende lov hadde enerett til all jakt med hund og all fangst, jf. forhandlingene i Odelstinget for 1898-99 side 910. Et nytt forslag om å tilføye at beboerne i distriktet, som hadde bruksrett i privatallmenningen, skulle dog ha «adgang til at drive jagt uden hund efter alt vildt undtagen elg, hjort og vildren» ble opptatt av landbrukskomiteen og vedtatt av Odelstinget, jf. Stortingstidende 1898/99 side 915 spalte 1. Dette ble lovens ordning for private allmenninger, jf. lov 20. mai 1899 nr. 2 om jakt og fangst §4.

Bestemmelsene om de bruksberettigetes adgang til jakt i private allmenninger ble uendret ført videre i §15 i lov 14. desember 1951 nr. 7 om viltstellet, jakt og fangst. Jaktlovutvalgets innstilling fra 1974 foreslo §15 ført videre i en ny §43 om private allmenninger, men det framgår av lovforslaget at småviltjakt uten hund bare skulle gjelde for eiendommer med bruksrett i den private allmenning, jf. NOU 1974:21 sidene 97 og 122. Bestemmelsen ble imidlertid uten noen begrunnelse utelatt i Ot.prp.nr.9 (1980-1981) om lov om viltet. Viltloven av 1981 har ingen bestemmelse om jakt og fangst i private allmenninger, jf. kapittel VII.

Viltloven §27 bestemmer at grunneieren har enerett til jakt og fangst med de innskrenkninger som er fastsatt i viltloven og forskrift til denne. De ankende parter har anført at bruksberettigetes rett til småviltjakt uten bruk av hund i privat allmenning fortsatt må gjelde i kraft av allmenningsrettslige prinsipper som gjelder for private allmenninger. Jeg finner at unnlatelsen av å ta inn i viltloven bestemmelser om bruksberettigetes adgang til jakt i private allmenninger må ha som konsekvens at grunneieren har enerett til jakten. En særrett til jakt kan ikke bygges på at det før jaktloven av 1899 ble utøvd jakt som var fri for alle, jf. Rt-1933-707 og Rt-1975-508 på side 515.

Subsidiært har de ankende parter nr. 1-9 krevd rett til småviltjakt uten hund fordi de har bopel i det distrikt som har bruksrett i Færen og Juldal og Væren. Ut fra mitt syn på betydningen av at viltloven av 1981 ikke lenger har bestemmelser om adgang til jakt i private allmenninger, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne anførsel. Jeg tilføyer at de eiendommer som har rettigheter av allmenningsrettslig karakter ligger spredt i Verdal, slik at det etter de tidligere jaktlover av 1899 §4 og 1951 §15 kunne reises spørsmål om adgangen til jakt i privat allmenning gjaldt for hele kommunen, jf. Rt-1930-137 på side 140.

Sturla Slapgård har krevd allmenningsrett til jakt og fiske fordi han hører til de allmenningsberettigetes krets selv om han ikke har eiendom som fra gammelt av har allmenningsrettigheter i Færen Nordre eller Juldal og Væren. Det følger av mitt syn på eierens enerett til jakt og fiske at Slapgård som eier av Slapgård Søndre ikke har rett til fiske og til småviltjakt uten bruk av hund i Færen Nordre og Juldal og Væren. Han har heller ikke slike rettigheter som beboer i det distrikt som har bruksrett til Færen og Juldal og Væren, jf. mine merknader til det til den tilsvarende anførsel til de ankende parter nr. 1 til nr. 9.

Anken har delvis ført fram for de ankende parter nr. 1 til 9. Saken må for disse parter anses delvis vunnet og delvis tapt. Jeg finner etter dette at hver av partene også for Høyesterett bør bære sine omkostninger, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd. Anken har ikke ført fram for Sturla Slapgård. Han skulle vært pålagt å betale saksomkostninger for Høyesterett etter tvistemålsloven §180 første ledd. Meromkostningene ved hans anke har imidlertid vært ubetydelige, og ankemotparten har ikke inngitt særskilt omkostningsoppgave for denne del av anken. Jeg finner etter omstendighetene at han bør fritas for å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Asbjørn Hegstad som eier av Hegstad, gnr. 31 bnr. 1, og Ulla Suul og Arvid Wold som eiere av Sulstua, gnr. 230 bnr. 1 og gnr. 231 bnr. 1, har allmenningsrett til seter og beite i Færen Nordre, gnr. 236 bnr. 1 i Verdal.

2. Kjell Morten Slapgård som eier av Halset Østre, gnr. 134 bnr. 1, Lasse Hjelde som eier av Hjellan Midtre, gnr. 146 bnr. 1, Ivar Holmen som eier av Hjellan Østre, gnr. 146 bnr. 2, Inge Bratli som eier av Bjørstad Østre og Vestre, gnr. 165 bnr. 1 og 2, Magnus Julnes som eier av Bjørstad Øvre, gnr. 165 bnr. 4, Brit og Melvin Ness som eiere av Byna, gnr. 166 bnr. 1, og Tor Inge Bjartan som eier av Bjartan, gnr. 186 bnr. 1, har allmenningsrett til seter og beite i Juldal og Væren, gnr. 200 bnr. 1 i Verdal.

3. For øvrig frifinnes AS Værdalsbruket.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Asbjørn Hegstad som eier av Hegstad, gnr. 31 bnr. 1, og Ulla Suul og Arvid Wold som eiere av Sulstua, gnr. 230 bnr. 1 og gnr. 231 bnr. 1, har allmenningsrett til seter og beite i Færen Nordre, gnr. 236 bnr. 1 i Verdal.

2. Kjell Morten Slapgård som eier av Halset Østre, gnr. 134 bnr. 1, Lasse Hjelde som eier av Hjellan Midtre, gnr. 146 bnr. 1, Ivar Holmen som eier av Hjellan Østre, gnr. 146 bnr. 2, Inge Bratli som eier av Bjørstad Østre og Vestre, gnr. 165 bnr. 1 og 2, Magnus Julnes som eier av Bjørstad Øvre, gnr. 165 bnr. 4, Brit og Melvin Ness som eiere av Byna, gnr. 166 bnr. 1, og Tor Inge Bjartan som eier av Bjartan, gnr. 186 bnr. 1, har allmenningsrett til seter og beite i Juldal og Væren, gnr. 200 bnr. 1 i Verdal.

3. For øvrig frifinnes AS Værdalsbruket.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.