LB-1999-2656

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-29
Publisert:	LB-1999-02656
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr 98-2603 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02656 A/02 og LB-1999-02657 A/02.
Parter:	Ankesak nr. 99-02656 A/02 Ankende part: 1. Bennetter-Gården AS 2. S. J. Bennetter AS (Prosessfullmektig: Advokat Christian Bruusgaard). Motpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen) Ankesak nr. 99-02657 A/02 Ankende part: 1. Gunnar Landgraff 2. Sten Johan Bennetter (Prosessfullmektig: Advokat Christian Bruusgaard). Motpart: Staten v/Akershus fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth, formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Byrettsdommer Janne Tennøe
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §42, Ligningsloven (1980) §10-3b, Tvistemålsloven (1915) §180, §10-2, §4-1

Sakene gjelder spørsmål om erstatning til utleierne av forretningslokaler for mangelfullt vedlikehold m.m. skal inntektsbeskattes i det år erstatningen ble utbetalt, samt spørsmål om ileggelse av tilleggsskatt.

Inntil 1999 eide Østerndalen 16 ANS eiendommen Grini Næringspark 10. Selskapet hadde følgende deltakere: Gunnar Landgraff, Sten Johan Bennetter, Bennetter-Gården AS og S J Bennetter AS. Naboeiendommen, Grini Næringspark 12, var eid av Bennetter-Gården AS. Begge eiendommene er kontorbygg beregnet for utleie.

Ved stevning av 4. desember 1998 til Asker og Bærum herredsrett anla Bennetter-Gården AS og S J Bennetter AS søksmål mot staten v/Akershus Fylkesskattekontor med krav om opphevelse av ligningen for 1994, 1995 og 1997.

Den 26. april 1999 innga Gunnar Landgraff og Sten Johan Bennetter tilsvarende stevning til Asker og Bærum herredsrett, etter at ligningsbehandlingen var avsluttet for deres vedkommende. De to sakene ble av herredsretten forenet til felles behandling.

Herredsretten avsa 5. juni 1999 dom i sakene. I saken anlagt av Bennetter-Gården AS og S J Bennetter AS har domsslutningen slik ordlyd:

1. Ligningen av S J Bennetter AS og Bennetter-Gården AS for inntektsårene 1994 og 1995 i Bærum oppheves og hjemvises til ny ligning i henhold til ovenstående retningslinjer.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger.

I saken anlagt av Landgraff og Bennetter lød domsslutningen slik:

1. Ligningen av Gunnar Landgraff og Sten Johan Bennetter for inntektsårene 1994 og 1995 i Bærum oppheves og hjemvises til ny ligning i henhold til ovenstående retningslinjer.

2. Hver av partene bærer egne omkostninger.

Søksmålene gjaldt flere spørsmål vedrørende ligningen for 1994 og 1995. Det fremgår av herredsrettens premisser at skattyterne fikk medhold i at en intern avtale mellom dem om inntekts- og utgiftsfordeling måtte legges til grunn ved ligningen, mens søksmålene for øvrig ikke førte frem.

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Bennetter-Gården AS, S J Bennetter AS, Gunnar Landgraff og Sten Johan Bennetter har påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett for så vidt gjelder spørsmålet om tidspunktet for inntektsbeskatning av den erstatning som i 1994 ble utbetalt av den tidligere leietaker i forretningsbyggene, samt for så vidt gjelder den ilagte tilleggsskatt. Sakene ble forenet til felles behandling ved lagmannsrettens beslutning av 22. september 1999.

Ankeforhandling ble holdt 23. og 24. august 2000 i Oslo tinghus. Sten Johan Bennetter var til stede og forklarte seg, dels som part, dels som vitne. De øvrige ankende parter var representert ved sin prosessfullmektig. Også staten var representert ved sin prosessfullmektig. Rådgiver Bente Vogt ved Bærum likningskontor fulgte forhandlingene. Retten foretok befaring i Grini Næringspark 10 og 12. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

De ankende parter, Bennetter-Gården AS, S J Bennetter AS, Gunnar Landgraff og Sten Johan Bennetter, har i det vesentlige anført:

Det er ikke grunnlag for å beskatte den mottatte erstatning før den blir anvendt eller eiendommene selges.

Den naturlige forståelse av ordlyden i skatteloven av 1911 §42 må være at mottatt erstatning er skattepliktig i det år erstatningen utbetales. Det er imidlertid i praksis gjort unntak for ulempeerstatning og erstatning for tingsskade. I følge Lignings-ABC for 1994 er erstatning for slike tap ikke gjenstand for inntektsbeskatning, men kan gi grunnlag for nedskrivning av kapitalgjenstandens verdi. Det vises til side 414 om ulempeerstatning, side 947 om erstatning til dekning av reparasjon og side 703 om erstatning for delvis skade på driftsmiddel. Det samme følger av rettspraksis, jf Rt-1926-30, Rt-1927-501 og Rt-1930-129. De nevnte dommene gjelder riktig nok ikke tingsskade, men Lignings-ABC utvider anvendelsesområdet for den rettsregel som følger av dommene, og angir konsekvent at erstatningsutbetaling er skattefri.

Ligningsmyndighetene har ikke gitt noen begrunnelse for at erstatningssynspunktet ikke er anvendelig i saken, og har heller ikke påvist noen hjemmel for dette.

Også juridisk teori og forvaltningspraksis gir støtte for de ankende parters syn. Det vises til Aarbakke: Skatt på inntekt (1990) side 58 (punkt 9.8.3.3), side 109 (punkt 10.7.6.4) og side 140-41 (punkt 11.4.3.5), Zimmer: Lærebok i skatterett (1997) side 305-06 og uttalelse nr. 1928 inntatt i Utv. 1979 side 84-85.

Da Hewlett-Packard Norge AS flyttet ut av lokalene, fremsto de som vanskjøttet og med lavere verdi enn ved overleveringen til Hewlett-Packard. Det var ikke bare tale om flekkete tepper og lignende, men om skader på eiendommene i form av betydelige strukturelle inngrep og forsømt vedlikehold.

Utleierne og leietakeren var i prinsippet enige om at Hewlett-Packard skulle betale erstatning for skadene, men det var diskusjon om enkeltposter. Det er ingen holdepunkter for at det skal ha blitt betalt for noe annet enn forsømt vedlikehold og andre skader.

Den erstatning som ble utbetalt, var dels ulempeerstatning, dels erstatning for tingsskade. Enhver eiendom som har en stor grad av forsømt vedlikehold har en lavere verdi enn en godt vedlikeholdt eiendom. De aktuelle eiendommene har hatt et slikt verdifall. Også leietakerens valg av ukurante innredningsløsninger medvirket til verdireduksjonen. Verdifallet kan imidlertid ikke kvantifiseres. Det bestrides at det kan oppstilles som et krav for å unnlate inntektsføring av erstatningen at det må foreligge et taksert verdifall.

Under enhver omstendighet må Hewlett-Packards ombygging av datarommet ut fra egne behov anses som en skade på eiendommen, og erstatningen for dette må ses som erstatning for verdifall.

Det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom verdifallet og de midler som er anvendt til utbedringen. Dersom skattyterne hadde anvendt erstatningsbeløpet til noe helt annet enn utbedring av skadene, skulle erstatningen ha vært aktivert, men ikke inntektsført.

Det krav som utledes av rettspraksis om at skaden må være varig, kan ikke gjelde for tingsskader. Når skadene utbedres, fører de ikke til noe varig verdifall. Men dersom man hadde latt være å utbedre skadene, ville verdifallet ha vært varig. I så fall skulle ikke erstatningsutbetalingen ha vært inntektsbeskattet umiddelbart, men den måtte ha redusert eiendommenes skattemessige kostpris.

Det innebærer en overdramatisering når staten gjør et stort nummer av de administrative problemer ved å akseptere utsettelse av beskatningen.

Dersom skattyterne får medhold i at beskatningen av erstatningen skal utsettes, faller tilleggsskatten bort. For det tilfelle at skattyterne ikke gis medhold på det nevnte punkt, anføres subsidiært at det likevel ikke er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt.

Det erkjennes at de objektive vilkår for tilleggsskatt etter ligningsloven §10-2 nr. 1 er oppfylt ved at det er gitt ufullstendige opplysninger om erstatningen til ligningsmyndighetene. Erstatningen fremgikk imidlertid av regnskapene, selv om den ikke var spesifisert i den versjon som ble innsendt til Brønnøysundregisteret.

Derimot foreligger ikke de subjektive vilkår for å ilegge tilleggsskatt, jf ligningsloven §10-3b. Bestemmelsen pålegger skattyterne å føre bevis for at deres forhold må anses unnskyldelig. Her har skattyterne vært så aktsomme som man må være og har vært i fullstendig god tro. De har foretatt en grundig og forsvarlig vurdering av det rettsspørsmål saken reiser, nemlig om skatteplikt for erstatningen. Også feil med hensyn til rettsspørsmål kan gi grunnlag for fritak for tilleggsskatt, dersom feilen er unnskyldelig. Det vises til nyere rettspraksis som har inntatt et gradvis mer lempelig standpunkt for så vidt gjelder ileggelse av tilleggsskatt.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Ligningen av de ankende parter i sak nr 99-02656 A/02 og i sak nr 99-02657 A/02 for inntektsåret 1994 i Bærum oppheves.

2. Det utføres nye ligninger av de ankende parter for inntektsåret 1994 hvoretter inntekten reduseres med mottatt erstatning fra Hewlett Packard AS slik:

- for deltakerne i Østerndalen 16 ANS reduseres inntekten med kr 872.891

- for Bennetter-Gården AS med ytterligere kr 986.195

- subsidiært: tilleggsskatten bortfaller.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett i begge saker.

Ankemotparten, staten v/Akershus fylkesskattekontor, har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet er at «enhver fordel, som er vunnet ved eiendom» er skattepliktig inntekt etter skatteloven §42 (1). Spørsmålet er om det er grunnlag for å gjøre unntak fra dette utgangspunktet for den utbetaling utleierne mottok fra Hewlett-Packard.

Utbetalingen må ses som et sluttoppgjør i henhold til leiekontrakten, ikke som erstatning for skade påført eiendommene. Hewlett-Packard har avløst en kontraktsforpliktelse med en kontantutbetaling. Dette utgjør klart en inntekt etter skatteloven §42 (1). Leietakerens vedlikeholdsplikt må ses som en form for husleie; dersom leietakeren ikke hadde hatt vedlikeholdsplikt, ville husleien ha vært forholdsmessig høyere. Betegnelsene erstatning og kompensasjon for verdifall dekker ikke realiteten i den avtale som ble inngått mellom utleierne og leietakeren, men er en konstruksjon foretatt i ettertid for å komme inn under de formuleringene i Lignings-ABC som hevdes å gi grunnlag for utsettelse med beskatningen.

Det er uklart hva de ankende parter mener det er betalt erstatning for. I ankeerklæringen sies det dels at utbetalingen er kompensasjon for verdifall og dels at den skal dekke forsømt vedlikehold. Vedlikeholdssvikt representerer ikke automatisk skade på eiendommene.

Det er helt usikkert hvor stort et eventuelt verdifall er. Det er ikke foretatt noen taksering eller beregning av dette. Det foreligger heller ingen opplysning om hvilke utgifter det har medført å gjøre Hewlett-Packards datarom i Grini Næringspark 12 anvendelig for andre leietakere. Det påpekes imidlertid i denne forbindelse at Bennetter-Gården AS har fått fradrag for vedlikeholdsutgifter vedrørende Grini Næringspark 12 på nærmere 1 mill. kroner. I tillegg er det gjort standardforbedringer på eiendommen for ca 900.000 kroner.

De ankende parter synes å hevde at erstatningen har dekket «skade», uansett hva den er gitt til. Erstatningen fra Hewlett-Packard refererer seg til konkrete poster, men pengene er til dels anvendt til andre arbeider.

De ankende parters standpunkt innebærer at man må føre en form for dobbelt regnskap. Hvis erstatningsbeløpet ikke skal beskattes i utbetalingsåret, kan ikke beløpet inntas i det ordinære regnskapet, men må skyves med utenfor, slik at det kan trekkes inn når man senere foretar disposisjoner som har sammenheng med erstatningen. En slik ordning fratar ligningsmyndighetene muligheten for kontroll og gir skattyteren stor mulighet for manipulering og unndragelse.

Så vel de objektive som subjektive vilkår for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt. Det ble ikke gitt opplysninger om erstatningen for noen av skattyterne for 1994. Det vises til uttalelse i lovforarbeidene om at myndighetenes ekstrautgifter til kontroll og undersøkelser som følge av uriktige og ufullstendige oppgaver bør erstattes i form av tilleggsskatt av den som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger. Slike ekstrautgifter kan f.eks. gjelde bokettersyn, som var nødvendig for å avdekke det aktuelle forhold.

Tilbakeholdelsen av opplysninger var ikke unnskyldelig i dette tilfelle. Samtlige skattytere var kjent med erstatningen, og må dessuten identifiseres med Sten Johan Bennetter som opptrådte på vegne av eierne. Plikten til å opplyse om erstatningsbeløpet blir særlig klar når man, som her, har tenkt grundig gjennom skattespørsmålet og har valgt en «skatterettslig løsning».

Ankemotparten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Akershus fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det synes å foreligge en misforståelse av saksøkernes anførsler når herredsretten angir tvistetemaet som et spørsmål om den mottatte erstatning skal inntektsbeskattes. Lagmannsretten legger til grunn at partene er enige om at beløpet skal inntektsbeskattes, og at tvisten gjelder om beskatningen skal skje ved mottakelsen av beløpet - d.v.s. for inntektsåret 1994 - eller først når erstatningen blir anvendt eller eiendommene solgt. Det nevnes i denne sammenheng at eiendommene nå er solgt pr. 31. desember 1999.

I praksis er det gjort visse unntak fra den hovedregel om skatteplikt for fordeler vunnet ved eiendom m.m. som oppstilles i skatteloven av 1911 §42 (1). Det unntak som er aktuelt i den foreliggende sak, gjelder erstatning for tingsskade og/eller ulempe. En oversikt over noen av de spørsmål som oppstår i denne forbindelse er gitt av Aarbakke i Jussens Venner 1976 side 251 flg. under tittelen «Tingsskade ved inntektsbeskatningen». Noen egentlig definisjon av begrepene tingsskadeserstatning og ulempeerstatning finnes imidlertid hverken i den nevnte artikkelen eller i de rettskilder partene har vist til.

I den aktuelle saken er det betalt erstatning fra en leietaker til skattyterne i deres egenskap av utleiere av fast eiendom. Det fremgår av den avtale mellom partene som danner grunnlag for erstatningsutbetalingen at den gjelder «hvorledes partenes kontraktsforpliktelser ved opphør av leieforholdene i Grini Næringspark 10 og 12, kan oppfylles». Bakgrunnen var at leietakeren, Hewlett-Packard, etter leiekontraktene hadde påtatt seg «det fulle innvendige vedlikeholdsansvar». Leiekontraktene inneholdt også bestemmelser om ominnredninger foretatt av leietakeren. Ved leietakerens utflytting ble det konstatert at vedlikeholdsplikten ikke var oppfylt og at ominnredninger foretatt av leietakeren gjorde lokalene mindre hensiktsmessige for potensielle nye leietakere enn de var da Hewlett-Packard flyttet inn. Hewlett-Packard bestred ikke sitt ansvar for å bringe lokalene tilbake til kontraktsmessig stand, men ønsket ikke selv å forestå de nødvendige arbeider. Den avtale som ble inngått i november 1993 gikk derfor ut på at Hewlett-Packard skulle betale en rund sum og i tillegg overdra til utleierne visse installasjoner og utstyr. Betalingen skulle skje ved at Hewlett-Packard - inntil det avtalte erstatningsbeløp - honorerte fakturaer for de arbeider som var «nødvendige for vedlikehold og videre utleie».

I følge Rt-1930-129 er det avgjørende for om en erstatning skal inntektsbeskattes eller ikke, om det tap som erstattes, er et tap av inntekt eller tap av formue. I den nevnte dom kom Høyesteretts flertall til at erstatningen gjaldt tap av formue, idet den gjaldt «den nedsettelse av eiendommens bruksverdi og derfor også av dens salgsverdi, som følger av, at de særlig for vinforretning innrettede lokaler ikke lengere kunne brukes overensstemmende med sin bestemmelse.» Den erstatning som var ydet, innebar bare en ombytning av verdier, og kunne ikke begrunne noen inntektsbeskatning.

Også i den foreliggende sak har det oppstått skader som kan tenkes å ha hatt en viss innvirkning på eiendommenes omsetningsverdi. På grunnlag av bevisførselen under ankeforhandlingen, herunder befaringen av eiendommene med påpekning av hvilke arbeider som er utført etter at byggene sto ferdige, finner lagmannsretten imidlertid at tapet ved de skader som eiendommene ble påført ved Hewlett-Packards mislighold av leiekontraktene, i det alt vesentlige refererer seg til inntektene ved utleie til nye leietakere. Det dreier seg dels om forsømt ordinært vedlikehold, dels om interiørmessige endringer som gjorde lokalene mindre funksjonelle for nye leietakere med andre behov enn Hewlett-Packard. Slike mangler har begrenset betydning for omsetningsverdien av ellers tidsmessige eiendommer. For den kvadratmeterpris som kan oppnås ved utleie, og for selve muligheten til å få leid ut til nye leietakere, kan slike mangler derimot være avgjørende. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at det her er tale om erstatning for tap av fremtidig inntekt, som må være gjenstand for inntektsbeskatning ved mottakelsen.

Når lagmannsretten er kommet til at utbetalingen fra Hewlett-Packard skal inntektsbeskattes på mottakelsestidspunktet, innebærer dette at skattyterne har gitt ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene ved ikke å opplyse om avtalen med Hewlett-Packard. De manglende opplysninger kunne ha ført til fastsettelse av for lav skatt for inntektsåret 1994. De objektive vilkår etter ligningsloven §10-2 nr. 1 for å ilegge tilleggsskatt er dermed oppfylt, idet dette spørsmål må avgjøres separat for det enkelte år, jf Rt-1995-1278.

Spørsmålet er om skattyterne likevel kan fritas for tilleggsskatt på det grunnlag at deres forhold må anses unnskyldelig på grunn av en årsak som ikke kan legges dem til last, jf ligningsloven §10-3b. Partene er enige om at samtlige skattytere ved denne vurdering må identifiseres med Sten Johan Bennetter, som er daglig leder i Bennetter-Gården AS og S. J. Bennetter AS og også har opptrådt som forretningsfører for Østerndalen 16 ANS.

Sten Johan Bennetter, som er siviløkonom, forklarte under ankeforhandlingen at utbetalingen fra Hewlett-Packard skjedde ved at regninger for de arbeider som ble utført på eiendommene, ble stilet til Hewlett-Packard, som betalte direkte til regningsutstederne. Beløpet ble derfor ikke tatt med i skattyterselskapenes regnskaper. I forbindelse med utarbeidelsen av selvangivelsene for 1994 vurderte han beskatningsspørsmålet. Han anså eiendommene som skadet ved Hewlett-Packards mislighold av leiekontrakten, og fant i Lignings-ABC at beløpet ikke var gjenstand for inntektsbeskatning for 1994. Spørsmålet ble forelagt selskapenes revisor, som var enig med ham. Bennetter forklarte videre at han trodde at han fulgte loven, og så derfor ikke noe behov for å sende med en redegjørelse om utbetalingen til ligningskontoret.

Selv om lagmannsretten har et annet syn på spørsmålet om inntektsbeskatning enn det Bennetter bygget på ved utarbeidelsen av oppgavene, har retten forståelse for at man kan ta feil på dette punkt. Det dreier seg om et skattespørsmål hvor avgjørelsen beror på nokså subtile sondringer, og hvor anvisningene i Lignings-ABC lett kan misforstås. Etter rettspraksis er det i særlige tilfelle adgang til å frita for tilleggsskatt på grunnlag av en unnskyldelig feil med hensyn til rettsspørsmål. Det vises til Rt-1999-1924 (på side 1938) og Rt-2000-758 (på side 771-72 - mindretallets votum).

Det forhold at utbetalingene fra Hewlett-Packard av praktiske grunner gikk direkte til skattyternes kreditorer, uten å ta veien om skattyternes kasser og regnskaper, kan bidra til å forklare at det ikke ble gitt noen redegjørelse til ligningsmyndighetene. Men dette momentet veier ikke særlig tungt i skattyternes favør, all den stund Sten Johan Bennetter var oppmerksom på spørsmålet om hvorvidt beløpet skulle beskattes ved utbetalingen.

Også revisors godkjennelse av fremgangsmåten er et moment ved vurderingen, men er ikke avgjørende.

Lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at Sten Johan Bennetter hele tiden var klar over at unnlatt inntektsbeskatning for 1994 bare ga en utsettelse med skatteplikten, ikke noe endelig skattefritak. Retten har ikke noe grunnlag for å anta at meningen var å unndra utbetalingen fra Hewlett-Packard fra beskatning. Det dreier seg således om å oppnå skattekreditt, ikke skattefrihet, og forholdet må vurderes mindre strengt enn om det hadde vært tale om endelig skattefritak.

Retten legger videre til grunn at tilleggsskatt ikke bør anvendes i saker hvor almenheten vil oppfatte dette som urimelig overfor skattyteren, jf Rt-1997-1117 på side 1126.

Lagmannsretten er likevel, riktig nok under tvil, kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å frita skattyterne for den ilagte tilleggsskatt. Etter ligningsloven §4-1 første ledd skal en skattyter «bidra til at hans skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt». Det fremgår av Rt-1996-932 (på side 938) at denne bestemmelse må forstås slik at en skattyter kan ha plikt til å gi opplysninger om sin inntekt og formue selv om skattyteren anser opplysningene irrelevante for ligningen.

I den foreliggende sak legger lagmannsretten vekt på at det dreide seg om store beløp, som uansett rettslig karakteristikk kan være av betydning for ligningsmyndighetenes vurderinger av skattyternes ligningsmessige forhold. Selv om det ikke foreligger forsøk på permanent å unndra midler fra beskatning, finner retten at Sten Johan Bennetter i kraft av sin utdannelses- og yrkesmessige bakgrunn burde ha forstått at opplysninger om avtalen med Hewlett-Packard burde ha vært lagt frem for ligningsmyndighetene. Skattyterne kan dermed ikke sies å ha oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til at tilbakeholdelsen skyldes forhold som ikke kan legges dem til last.

Lagmannsretten er også enig med staten i at en godkjennelse av skattyternes fremgangsmåte med tilbakeholdelse av opplysninger om betydelige overføringer ville være uheldig av rettstekniske og almenpreventive grunner, uten at dette er tillagt avgjørende vekt ved anvendelsen av ligningsloven §10-3b.

Etter dette har anken vært forgjeves. Utgangspunktet er da at skattyterne skal erstatte staten saksomkostningene for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Retten finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å frita skattyterne for omkostningsansvaret. Spørsmålet om beskatning av det mottatte beløp må sies å ha vært uklart, bl.a. som følge av de formuleringer som er brukt i Lignings-ABC. Også usikkerheten om hvorvidt herredsretten har misforstått skattyterens anførsler - jf ovenfor på side 6 - har etter lagmannsrettens vurdering gitt skattyterne grunn til å få saken prøvet i lagmannsretten. Det vises også til at lagmannsretten har vært i tvil med hensyn til spørsmålet om tilleggsskatten. Etter dette bærer hver av partene sine omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, som stadfestes.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.