LE-1992-1136
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-30 |
| Publisert: | LE-1992-01136 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Ringerike herredsrett Nr. 10/92A Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01136 A |
| Parter: | Ankende part: A. (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune). Motpart: Staten v/Justisdepartementet. (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Elisabeth Arntzen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola R. Melheim, formann. 2. Lagdommer Wilhelm Omsted. 3. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, LOV-1965-03-19-§1 |
Dom :
Saken gjelder spørsmålet om A, født xx.xx.1964 skal fritas for å gjøre militærtjeneste, jfr. miltitærnekterloven av 19. mars 1965 §1.
A avtjente førstegangstjeneste i tidsrommet oktober 1984 - oktober 1985. Etter utdanningsperioden gjorde han tjeneste som overkokk i felt og ellers alminnelige kjøkkentjeneste ved sin avdeling. I 1987 ble han utkalt til repetisjonsøvelse, men fikk utsettelse med denne idet han da gikk på lærerskole.
Olsen søkte den 30. november 1990 Justisdepartementet om å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Departementet avslo søknaden den 4. desember 1991 idet departementet la til grunn at "mannskapets søknad i det vesentlige skyldes motstand mot det militære komandosystemet og ikke en slik alvorlig og gjennomtenkt pasifistisk overbevisning som loven krever." Han var fortsatt ikke villig til å gjøre militærtjeneste, og Justisdepartementet anla sak mot ham ved stevning av 18. februar 1992 til Ringerike herredsrett for å få fastslått at vilkårene for å frita ham for militærtjenesten ikke var til stede.
Ringerike herredsrett avsa den 20. mars 1992 dom med slik domsslutning: Vilkårene for å frita A født xx.xx.1964 for militærtjeneste er ikke tilstede.
Olsen har i rett tid påanket dommen. Ankeforhandling ble holdt i Hønefoss den 21. oktober 1992. Den ankende part møtte og avga forklaring, og retten mottok forklaring av ett vitne som er nytt for lagmannsretten. Det ble dessuten fremlagt to skriftlige uttalelser fra major Roy Søberg, som var troppsjef og nærmeste foresatte for den ankende part under avdelingsperioden. Forøvrig henvises det til rettsboken for så vidt angår bevisførselen.
I det vesentlige står saken i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part, A, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:
Det er Olsens standpunkt i dag som er det avgjørende for om han skal fritas for videre militærtjeneste, og det er uten betydning hva hans overbevisning bygger på. Hans evne til å uttrykke sin overbevisning skal ikke være avgjørende. Det vises for så vidt til Rt-1950-957.
Allerede i Olsens søknad til Justisdepartementet er det grunnlag for å frita ham for militærtjenesten. Hans overbevisning har modnet underveis, og en slik endring av overbevisning og begrunnelse har vært fullt akseptert av domstolene, jfr. Rt-1973-1044. Herredsretten har således tatt feil når det er lagt slik betydelig vekt på Olsens forhold ved sesjon og avtjeningen av førstegangstjenesten.
Olsens standpunkt er at han ikke kan tenke seg å bære eller bruke våpen. Dette standpunktet er knyttet til en grunninnstilling mot å ta liv, og et slikt standpunkt dekkes av vilkårene for fritak etter militærnekterloven §1. Hans overbevisning er alvorlig ment, og etter hans forklaring innebærer den motstand mot militærtjeneste av enhver art. Etter rettspraksis er den reservasjon Olsen har tatt for nødvergesituasjoner akseptert, jfr. Rt-1956-787 og Rt-1971-769.
Det er Staten som må føre beviset for at Olsen ikke har den overbevisning som skal til for å frita ham for militærtjenesten, jfr. uttalelsene i Rt-1982-684 om at bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker og at Staten har tvilsrisikoen. I nærværende sak foreligger det ikke forhold som tyder på noen bevisst tilpasning av hans forklaring slik at det dermed kan antas at hans overbevisning ikke er alvorlig ment. I den forbindelse fremheves at Olsen er ferdig med den tyngste byrden av militærtjenesten, nemlig førstegangstjenesten, og det har da formodningen mot seg at han vil ta den belastning som en rettslig behandling innebærer, utelukkende for å oppnå noe som nå vil ha liten praktisk betydning for ham.
Den ankende part har nedlagt slik påstand: Vilkårene etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 for å frita A fra militærtjeneste er tilstede.
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet, har i det vesentlige anført:
Ved avgjørelsen må det tas utgangspunkt i den alminnelige grunnlovsbestemte verneplikt, jfr. Grunnloven §109. Grunnlaget for denne plikten er nødvendigheten av å ha et forsvar og at byrdene med den obligatoriske militærtjeneste skal være likt fordelt. Det er på denne bakgrunn militærnekterloven §1 må fortolkes. For å kunne fritas for militærtjenesten må det da kreves en pasifistisk grunnholdning eller id, jfr. Rt-1969-1285.
Hverken i søknaden eller i det etterfølgende politiavhør har Olsen tilkjennegitt en slik pasifistisk grunnholdning. De argumenter han fremfører er tildels uklare, og gir bare uttrykk for alminnelige oppfatninger som enhver kan gi sin tilslutning, uten å dermed å ha noen pasifistisk grunnholdning. Det vises for så vidt til Rt-1954-523, Rt-1956-787, Rt-1973-170 og Rt-1983-477.
Prinsipalt hevdes det at Olsens overbevisning, også slik han uttrykker den i retten, ikke har det innhold som kreves for at han skal kunne fritas for militærtjeneste. Riktignok står han fast på at han ikke kan ta liv, dog med reservasjon for nødvergehandlinger. Men under den nærmere eksaminasjon i retten fremkommer selvmotsigelser og uklarheter som innebærer at det strenge krav til overbevisningens dybde og alvor ikke er oppfylt, jfr. St.meld. nr. 27 (1988-89) side 17 flgde. Hans svar på nærmere spørsmål om hvorledes han ser på tenkte situasjoner som for eksempel der det ved en begrenset væpnet aksjon kan reddes flere liv enn dem som vil gå tapt, har vært unnvikende og preget av omgåelse av problemet.
Subsidiært hevdes det at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å anta at hans overbevisning har en slik fasthet som loven krever.
Med hensyn til beviskravet aksepteres det at Staten har tvilsrisikoen i den forstand at hvis retten er i absolutt tvil om det foreligger faktisk grunnlag for å frita Olsen for militærtjenesten, skal denne tvil komme ham til gode. Men forøvrig gjelder den vanlige bevisregel om at det er forhold som er mest sannsynlig som skal legges til grunn. Dommen i Rt-1982-684 må også tolkes slik.
Ved bevisvurderingen må det legges vekt på Olsens forhold ved sesjon og gjennomføringen av førstegangstjenesten. Videre fremheves det at han så sent som i 1987 søkte om fritak for repetisjonsøvelse på et helt annet grunnlag. Det pekes videre på at søknaden om fritak er utarbeidet med bistand fra Folkereisning Mot Krig (FMK). Søknaden bærer preg av et standardisert oppsett, og med en slik pasifistisk holdning som Olsen hevder å ha, skulle det ikke være noen grunn for ham til å søke bistand fra FMK for å få satt søknaden opp. Den rekkefølge Olsen behandler sine innvendinger mot å gjøre militærtjeneste i søknaden sier også adskillig om i hvilken grad han selv vektlegger disse innbyrdes, og da kommer de pasifistisk pregede argumenter mer i bakgrunnen. Under ankeforhandlingen har han vært nølende og ikke gjennomtenkt i de svar han har gitt. Han får med de to hovedkomponenter om ikke å ville ta liv og reservasjonen for nødverge, men heller ikke mer. Det bidrar også til tvil om hans troverdighet at de opplysninger han har gitt tidligere i saken vedrørende bæring og bruk av våpen under førstegangstjenesten, ikke kan være korrekte, jfr. de to fremlagte uttalelser fra major Søberg.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand: Ringerike herredsretts dom av 20. mars 1992 stadfestes.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Olsen har begrunnet sin søknad til Justisdepartementet med en argumentrekke i 4 punkter som er gjengitt i herredsrettens dom. Han avslutter søknaden slik: Jeg vil derfor nekte å delta i enhver militærvoldelig handling. Et hvert autoritert og militært forsvar står for meg som menneskefiendlig, og må motarbeides verden over. Jeg kan til avslutning si at jeg er villig til å delta i et
Norsk Ikkevoldelig forsvar. min overbevisning har vært gradvis derfor har jeg ikke nektet militærtjeneste før.
Men nå er det slutt.
I sin forklaring for politiet den 15. mai 1991 har han uttalt at finner det militære system utålelig autoritært og med helt meningsløse arbeidsoppgaver. Han kunne tenke seg å delta i forsvaret av landet, men "kun innen forsyningstjeneste, ikke stridende styrker". Han har stilt seg positiv til forsvar av landet på flere måter bare han slipper å bære våpen.
I lagmannsretten har han forklart at han ikke hadde noen pasisifistisk overbevisning under førstegangstjenesten. Han bar da våpen hele tiden, men skjøt ikke med skarp ammunisjon. Han hadde fra tidligere ingen erfaring med skytevåpen, og hans motstand mot å skyte med skarp ammunisjon var begrunnet med engstelse og at skyteøvelsene etter hans oppfatning ble gjennomført under mangelfull kontroll.
Heller ikke da han i 1987 ble innkalt til repetisjonsøvelse hadde han utviklet noen slik pasifistisk overbevisning som innebar at han da søkte om fritak på det grunnlag. Hans nåværende standpunkt har utviklet seg etter hvert, og han har ikke tilkjennegitt dette overfor Forsvaret før ved søknaden av 30. november 1990 til Justisdepartementet.
Han har forklart at grunnen til hans standpunkt er at han ikke kan ta liv. Dette er en overbevisning som han bygger på et etisk grunnlag. Han har ingen religiøs begrunnelse for sin overbevisning. Han aksepterer andres våpenbruk i forsvarsøyemed, men han kan ikke tenke seg selv å delta, heller ikke indirekte ved for eksempel å utføre sambandstjeneste eller annen tjeneste som er en forutsetning for militært bruk av våpen. Bruk av våpen for å beskytte seg og sine nærmeste (nødverge) kan han akseptere.
Under videre eksaminasjon er han blitt foreholdt flere hypotetiske situasjoner, som for eksempel hvorledes han vil stille seg til å delta i militære operasjoner for derved å spare flere liv, og det er klart at han ikke har overveiet slike tilfeller tidligere. De svar han har gitt i retten, gir lagmannsretten et klart inntrykk av at heller ikke for slike tilfeller vil han kunne akseptere å delta i militære operasjoner, selv av begrenset karakter.
Lagmannsretten finner etter dette at den motstand Olsen foregir å ha mot å gjøre militærtjeneste, har det innhold som kreves for å frita ham for videre militærtjeneste.
Spørsmålet er imidlertid om hans standpunkt har en slik fasthet og dybde at man kan konstatere at det foreligger en alvorlig overbevisning slik loven krever. Lagmannsretten må her i adskillig utstrekning bygge på det inntrykk Olsen har gitt under sin rettslige forklaring. Selv om hans standpunkt ikke kan sies å være gjennomtenkt og overveiet med hensyn til mange av de situasjoner som han forelegges i form av mer eller mindre hypotetiske spørsmål, finner lagmannsretten at de svar han har gitt, avspeiler en konsekvent grunnholdning som innebærer en fullstendig avvisning av det å delta i organisert våpenbruk. Lagmannsretten finner at det er forhold som det hadde vært naturlig at Olsen hadde tenkt nærmere gjennom, særlig med henblikk på de siste års hendelser i Østeuropa. Tross dette gir Olsens svar inntrykk av en konsekvent holdning som klart viser at hans motstand bunner i en etisk begrunnet overbevisning, og at han ikke kan utføre militærtjeneste uten å komme i konflikt med denne.
Det er Olsens standpunkt på det nåværende tidspunkt som er avgjørende for saken, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tvile på at hans holdning til militærtjeneste har undergått forandringer i tiden etter han gjorde førstegangstjenesten, slik han har forklart. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å trekke slutninger fra det forhold at han gjorde førstegangstjeneste og da bar våpen og deltok i feltøvelser, eller at han i 1987 søkte om utsettelse med repetisjonsøvelse i stedet for å søke om fritak av overbevisningsgrunner. Lagmannsretten har heller ikke funnet andre grunnlag for å trekke Olsens troverdighet i tvil. Avviket mellom hans og major Søbergs oppfatninger med hensyn til bruken av skytevåpen i avdelingsperioden kan meget vel skyldes den spesielle tjenestestilling han hadde ved avdelingen. Lagmannsretten er også enig i at det er liten grunn til å tro at A ville ta belastningen med en rettsak nå, etter at han har avtjent førstegangstjeneste, dersom ikke hans overbevisning var reell.
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste finnes etter dette å foreligge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1964, for militærtjeneste er tilstede.