LH-1994-255
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-25 |
| Publisert: | LH-1994-00255 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1994-00255 A. Påkjært til Høyesterett, kjæremålet forkastet, se HR-1997-00460K . |
| Parter: | Ankende part: Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi, Kautokeino (Prosessfullmektig: Advokat Geir Haugen, Mysen). Ankemotpart: Staten v/Forsvarsdepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Advokat Frode Innjord, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Synnøve Nordnes, formann. Herredsrettsdommer Arne Kirkerud. Ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, §174, §105, §158, §180 |
Saken gjelder erstatningskrav mot staten for tap forårsaket ved to overflyvninger av en flokk reinsdyr.
Kemi-gruppen, som består av tre driftsenheter, har sommerbeite på Seiland Vest i reinbeitedistrikt 24 A i Finnmark. Mikkel Persen Kemi, til vanlig bosatt i Kautokeino, er formann i gruppen, og driver sammen med sine brødre Aslak og Nils Kemi i dette beiteområdet. Kemi-gruppens reinsdyr ble den 27. september 1989 overfløyet av fem F-16 jagerfly. Gruppen var da i ferd med å samle reinen til gjerdeanlegget i Lille Bekkarfjord, for senere flytting til fastlandet med Forsvarets landgangsfartøyer. Reinen ble skremt av flyene, slik at den del av flokken som ikke var kommet i beitehagen - ca 784 dyr - sprang til fjells og spredte seg over et større område. Ca 1126 dyr befant seg allerede i beitehagen, og ble ført med båt den 28. september. De resterende reinsdyrene måtte samles inn på nytt, og ble ført den 9. oktober 1989.
Den 1. oktober 1991 foretok to jagerfly fra Forsvaret en ny overflyvning i samme området, mens Kemi-gruppen var i ferd med å samle reinflokken for føring til fastlandet. Dyrene ble skremt av flystøyen og sprang til fjells, slik at det måtte foretas en ny samling. Neste føring ble foretatt 8. oktober 1991.
Kemi-gruppen fremsatte krav om erstatning mot staten for utgifter til ny samling, tap av dyr og andre følgeskader for 1989 og 1991, samt følgeskader for årene 1990, 1992, 1993, 1994 og 1995. Staten bestred å være erstatningsansvarlig for skadene.
Kemi-gruppen tok den 4. mars 1993 ut stevning ved Alta herredsrett mot staten v/Forsvarsdepartementet med krav om erstatning, stor kr 986.426,-. Under herredsrettens behandling erkjente staten ansvar for overflyvningen i 1989. Alta herredsrett avsa den 8. mars 1994 dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å erstatte til Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi kr 59.994, - - femtinitusennihundreognittifire -, med tillegg av 18% rente fra 26. februar 1990 frem til 1. januar 1994 og med 12% rente fra 1. januar 1994.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Det ble senere foretatt retting av domsslutningen i medhold av tvistemålsloven §156, jfr §158, idet beløpet er rettet fra kr 59.994,- til kr 57.994,-.
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Kemi-grunnen har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder både rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Staten v/Forsvarsdepartementet har tatt til gjenmæle. Ved felles prosesskriv av 24. mai 1995 avtalte partene stansning av saken i 9 måneder i medhold av tvistemålsloven §105, i påvente av Høyesteretts avgjørelse i en tilsvarende sak vedrørende Uløy reinbeitedistrikt. Ankeforhandling ble holdt i Alta fra 4.- 6. mars 1997, etter at saken først hadde vært berammet til 1. oktober 1996. Mikkel Persen Kemi avga partsforklaring og det ble dessuten avhørt 7 vitner og 2 sakkyndige, reineier Morten Danielsen og kontorsjef Karstein Bye. De sakkyndige ble oppnevnt under herredsrettens behandling av saken. Det ble også foretatt åstedsbefaring. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.
For lagmannsretten har staten erkjent ansvar på objektivt grunnlag for overflyvningene både i 1989 og 1991. Bortsett fra dette forhold står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Kemi-gruppen har i det vesentlige anført:
Forstyrrelser av denne karakter i september/oktober har store konsekvenser for reindriften, da dette er en særlig viktig tid i Vest-Finnmark driftsmessig sett. Man må foreta flytting og slakting før brunsten. Spørsmålet i denne saken er ikke om Kemi-gruppen blir påført tap, men hvor stort tapet er.
Man vet om én kjent årsaksfaktor, mens det for øvrig ikke er kommet frem noe om andre konkrete årsaker som kan ha betydning. Beiteforhold og klima kan spille inn, men det er generelle faktorer som alltid vil være der. Hvis disse forhold skulle ha like stor betydning som flystøy, ville reindriften nesten aldri få erstatning ved overflyvninger. I denne saken er man langt innenfor den grense som må settes med hensyn til følgeskader. Det er de samme personer som blir utsatt for skade; spørsmålet er bare hvor lang tid fremover man vil ha krav på erstatning. I kraftledningsskjønn er det vanlig å regne med en overgangstid på 4 - 5 år.
Som utgangspunkt har den som krever erstatning bevisrisikoen, men dersom skadevolderens handlinger er sterkt klanderverdige kan denne bevisbyrden snu, jfr Nils Nygaard: "Skade og ansvar", side 341. Begge overflyvninger var klart klanderverdige, uavhengig av hvor høyt det ble fløyet. Høyden er ikke så interessant fordi det her er tale om gjentatte overflyvninger av reinflokker. Det vises til opplysninger fra tidligere lappefogd Alstad om at man hadde en avtale med Forsvaret om at det ikke skulle drives lavtflyvning over sommerbeite-områdene etter 1. mai. Forsvaret var således klar over at overflyvning av reinflokken ville påføre reindriften store problemer. Det er alminnelig kjent at det foregår reinflytting vår og høst i dette området, og Forsvaret kunne lett ha skaffet seg kunnskap om dette. På denne bakgrunn er overflyvningen i 1991 enda mer graverende enn i 1989. Etter 1991 har det ikke vært noen overflyvninger, noe som viser at Forsvaret har innskjerpet sine rutiner. Tvilsrisikoen må derfor flyttes fra skadelidte og over til skadevolder. Saken gjelder dessuten reinens vanlige flyttelei, som er et område der reindriften står sterkest erstatningsrettslig sett.
Det har foregått lavtflyvning i området over lang tid, og man har fått en endring i reinens adferd. I dette øydistriktet er det uhyre viktig å ha en lett håndterlig tamrein, siden forholdene på stedet er slik at man ikke kan bruke moderne hjelpemidler. Man hadde derfor en svært alvorlig situasjon da reinen løp ut i et ulendt terreng. Dette må man ha som bakgrunn når man skal vurdere det forhold at Kemi ikke tok kontakt med føringsfartøyet den 29. september 1989. Situasjonen var meget dramatisk, og alle ressurser måtte settes inn. I en så stresset situasjon kan det ikke stilles særlig store krav til Kemi om å reagere på en annen måte. Situasjonen var ikke skapt av ham, men av Forsvaret. Det vil være urimelig om han skulle tape så mye på at han ikke tok telefonsamtalen.
Dersom Kemi hadde ringt den 29. september kunne han likevel ikke ha sagt når reinen ville være i gjerdene. Situasjonen var helt usikker, selv om man hadde kontroll på reinen på platået oppe i fjellet. Det store usikkerhetsmomentet var hvordan man skulle få reinen ned til føringsgjerdet. Man måtte finne en ny flyttelei. Reinen er dessuten vanskelig å håndtere i nedoverbakke, og det var dårlige sjanser for å lykkes. Kemi hadde fått forståelsen av at det var et krav at reinen skulle være i gjerdet før båten kom. Videre oppfattet Kemi det slik at det kostet kr 50.000,- pr døgn å vente. Det må dessuten tas i betraktning at Schønning er ansatt i Forsvaret, og hans forklaring må vurderes på bakgrunn av dette. Slik forholdene lå an, burde det vært tatt initiativ fra Forsvarets side. Man var klar over at det var en helt ekstraordinær situasjon.
Erstatningskravene som ble fremsatt for herredsretten fastholdes også for lagmannsretten. Det vises for såvidt til anførslene for herredsretten på dette punkt.
Når det gjelder dagsatsen på kr 800,-, har det fremkommet av bevisførselen at det betales kr 800,- til kr 1.000,- pr dag for ekstraarbeid. Det er ikke noen grunn til å betale mindre for eget arbeid. Området er svært slitsomt å arbeide i, og det må betales mere for å få utført arbeid i slike distrikt. Etter Inga Eira Kemis vitneforklaring, er det ingen grunn til å kreve annen dokumentasjon av tapt arbeidsfortjeneste.
Lagmannsretten må foreta et skjønn når det gjelder erstatningskravet for vekttap. Det vises for øvrig til de sakkyndiges vurdering. Siden slaktingen måtte utsettes til etter brunsten, er det ut fra generelle kunnskaper klart at man fikk et vekttap. Når det ikke finnes andre konkrete årsaksfaktorer til vekttapet, kan det ikke være riktig å trekke inn andre forhold. De andre faktorene vil uansett ikke være så dominerende som overflyvingen. Tap på kalveslakt er tatt med i dette kravet.
Det er på det rene at det oppnås høyere pris på skinn og horn ved slakting før brunsttiden enn etterpå. Her er det ingen tvil om årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og påført tap.
Etter Danielsens forklaring har Kemi støtte fra de sakkyndige når det gjelder tapet av 10 rein i beitehagen. Man måtte drive intensivt oppå fjellet for å samle rein som var skremt vekk, og det kan ikke stilles krav om at Kemi burde hatt oppsyn med reinen i beitehagen. Den del av flokken som var i beitehagen måtte man betrakte som berget. Kemi er videre sikker på at det ble 12 rein igjen på Seiland, noe som er et uvanlig stort antall. Han kjenner reinen så godt at han vet hvilke dyr som ble igjen.
Ved vurderingen av årsaksammenheng mellom skade og tap i 1990, må man se på den generelle viten man har om at reinen husker særlig godt. Det ville være oppsiktsvekkende om reinen skulle være lett å håndtere året etter en slik skremmende opplevelse. Man kan ikke trekke inn andre hypotetiske forhold, som det overhodet ikke er grunnlag for. Det ikke sannsynlig at reinen kan ha blitt skremt av andre årsaker. Problemene med å overholde føringsplanen gjennom flere år skyldes Forsvarets overflyvninger. Når man kun har én kjent årsaksfaktor må det være riktig å legge til grunn adekvat årsakssammenheng mellom hendelsen i 1989 og problemene i 1990, jfr de sakkyndiges utredning.
Selv om mobilgjerde brukes mye i reindriften, må det foretas en konkret vurdering av denne tapsposten. Det er de konkrete problemer med at reinen snur, som gjør at det er nødvendig å bruke mobilgjerde her. Kemi har sett det som mest lønnsomt å benytte dette i stedet for mye ekstra arbeidskraft. Disse postene må ses i sammenheng.
Det var videre nødvendig å bruke spesialhelikopter for å drive reinen. Man pådrar seg ikke slike utgifter uten at det er helt påkrevet. Bruken av helikopter er også årsak til at utgiftene til ekstraarbeid er blitt så lave.
Det er heller ikke tvil om at det er årsakssammenheng mellom skaden og tap av kalv. Bruk av statistikk egner seg dårlig i reindriften, fordi det er så mange faktorer inne i bildet. Når man vet at det er forstyrrelser i brunsttiden vil det få skadefølger. Dette kommer i tillegg til de andre naturlige tapsårsaker.
I 1991 var man på forhånd litt forsinket med flyttingen, men det har ikke noen betydning for det forhold at man fikk en forsinkelse til 8. oktober med den første føringen. Det er et viktig moment at man ikke fikk all reinen med på denne hovedføringen, noe som helt ut skyldes overflyvningen. Ellers blir det normalt bare noen få rein igjen. Det var en helt ekstraordinær situasjon at mellom 40 og 60 rein ble igjen, og det måtte settes inn store ressurser for å få reinen inn til fastlandet. Det var også nødvendig å bruke helikopter for å få dyrene ned. Man måtte bruke egne båter for å føre den gjenværende reinen til fastlandet. Derfor er det beregnet utgifter til dette. På samme måte som i 1989 fikk man også vekttap på dyrene på grunn av utsettelsen.
For 1992 er det tale om samme årsaksforhold og kategori tap som tidligere år. Det vises forsåvidt til argumentasjonen ovenfor vedrørende 1990. Man må legge til grunn at Kemi-gruppen fikk et betydelig ekstraarbeid også i 1992 og vekttap på kalv. Tilsvarende forhold gjør seg gjeldende for årene 1993, 1994 og 1995. Det har kommet klart frem gjennom bevisførselen at man har hatt de samme problemene alle disse årene, men at de etterhvert har avtatt.
Det er utvist grov uaktsomhet fra Forsvarets side, og dette forhold må få betydning for rekkevidden av erstatningsansvaret. Det har vært en betydelig styrkning av reindriftens erstatningsrettslige posisjon i de senere år. En stor del av den rettspraksis staten har henvist til er derfor ikke er særlig relevant i dette tilfellet.
Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi har lagt ned slik påstand:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi en erstatning skjønnsmessig fastsatt og begrenset oppad til kr 875.092, - med tillegg av 18% renter av kr 182.192, - fra 23. mai 1991, av kr 123.500, - fra 17. juni 1992 og av kr 60.400, - fra 1. april 1993 til 31.12.93 og med 12% renter fra 1.01.94 til betaling skjer.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Staten v/Forsvarsdepartementet har i det vesentlige anført:
Det erkjennes ansvar på objektivt grunnlag for begge overflyvninger. Ekstrakostnadene med at Kemis rein ble skremt ut og måtte sankes på nytt skal erstattes, men man er uenige om dagsats og varighet. Følgeskadene er bevismessig vanskelige å forholde seg til. Det har ikke tidligere vært fremsatt krav om erstatning for slike følgeskader i forbindelse med overflyvning. I Uløy-saken ble det f.eks. ikke krevd erstatning for denne type skader, slik at dette er en ny problemstilling.
Etterat Høyesterett har fastslått objektivt ansvar også ved normale overflyvninger over 1000 fot, er det grunn til å tro at det vil bli fremsatt flere erstatningskrav. Det må derfor trekkes opp prinsipper for ansvarets utstrekning.
Overflyvning med jagerfly langs kysten er et nødvendig og viktig ledd i den militære beredskapen. Pilotene må kjenne ruten i detalj og kunne manøvrere unna farlige områder. Det er ikke praktisk mulig til enhver tid å unngå flyvning i områder hvor det befinner seg rein. Disse forhold har resultert i et samarbeide med Forsvaret, som har lagt visse restriksjoner på lavtflyvning under 500 fot. Disse høydebestemmelsene har man forholdt seg til, og de har fungert i praksis. Det vil være helt feil å vurdere culpaansvar så lenge flyvningen har skjedd i samsvar med regelverket. Selv om skremming av dyrene kan skje også ved 1000 fot, er reineier beskyttet av det objektive ansvaret. Dersom retten i et slikt tilfelle skulle si at overflyvningene likevel er uaktsomme, vil regelverket samtidig måtte stemples som uaktsomt. Hvis dette forhold skulle ha noen betydning for erstatningsutmålingen, må det være tale om grov uaktsomhet.
I denne saken er de faktiske forhold sentrale. Den påståtte årsaksfaktor må ha vært en nødvendig betingelse for skadens inntreden, jfr Rt-1992-64. Spørsmålet er om disse to konkrete overflyvningene har vært en nødvendig betingelse for de tap Kemi er påført. Problemer som måtte følge av den alminnelige flyaktivitet i området som alle må finne seg i, faller utenfor dette. Til kravet om årsakssammenheng må det stilles tre kumulative vilkår; nemlig om den påståtte årsaksfaktor foreligger, om den i tilfelle er egnet til å skape en slik skade, og om den generelle årsaksevnen har realisert seg i dette tilfellet, jfr Rt-1992-64 (71).
Det er sikker rett at skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng, se Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett", side 277. Høyesterett har tidligere uttrykt dette som et krav til "rimelig sannsynlighetsovervekt", jfr bl.a. Rt-1974-1160 og Rt-1979-1224. I Rt-1992-64, er tales det om sannsynlighetsovervekt. Det er således ikke tilstrekkelig at det kan være årsakssammenheng, jfr Rt-1915-502, Rt-1948-27 og Rt-1961-973. Dersom det er flere mulige årsaksfaktorer, er det heller ikke tilstrekkelig at den påståtte årsaksfaktor er den mest sannsynlige; den må være mer sannsynlig enn de øvrige alternativer samlet, jfr Rt-1992-64, og Lødrup: "Lærebok i erstatningsrett", side 279. Det er ikke nødvendig med konkret påvisning av alternative årsaksfaktorer; det er den samlede sannsynligheten for at skaden kan skyldes andre årsaker som må vurderes. Se bl.a. Rt-1939-210 og Rt-1961-973. Når det er tvil i flere ledd om man kunne ha rukket å slakte før dyrene kom i brunst, er det den samlede bevistvil som må tas i betraktning. Det er ikke tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for hver enkelt forutsetning. Se Rt-1974-1160 og Rt-1979-1224, samt Lødrup, side 282 og 283.
Det objektive beviskrav om sannsynlighetsovervekt gjelder også i reindriftsnæringen. Dette er likevel ikke til hinder for at man tar hensyn til næringens egenart ved sannsynlighetsvurderingen. Skadelidtes muligheter til å sikre bevis, vil her - som ellers - kunne være relevant ved den konkrete bevisvurderingen, jfr Rt-1980-1299.
Videre må det foretas en rettslig avgrensning av ansvaret mot årsaksfaktorer som er så uvesentlige i det totale årsaksbildet, at det ikke er naturlig å knytte ansvar til dem, jfr Rt-1992-64. Det må også foretas en avgrensning mot fjerne og avledede følgeskader, og skadefølger som skadelidte er nærmest til å bære risikoen for - dvs. "objektiv egenrisiko", jfr Rt-1973-1268 og Rt-1996-1122. Det vises også til Nygaard: "Skade og ansvar", side 356, 357, 364 og 365, samt Lødrup, side 298 og 299.
Av tapspostene for 1989 godtar staten kravet på kr 47.994,- og utgifter til eget arbeid i fire dager slik som fastsatt av herredsretten, totalt kr 57.994,-.
Merarbeidet som følge av forsinkelsen begynte om kvelden den 28. september 1989 og varte til 1. oktober, da dyrene kunne ha vært ført dersom Kemi hadde holdt kontakt med føringsfartøyet som avtalt. Staten kan ikke bære ansvar for forsinkelsen lenger enn til det tidspunkt da Kemi hadde mulighet til å få fraktet dyrene, jfr Rt-1989-426. Nettopp fordi det var så mye som sto på spill måtte det være maktpåliggende for Kemi å holde avtalen. Konsekvensen av å ikke si fra, ville være at prammen gikk videre. Det må legges til grunn at dersom Kemi hadde ringt, er det mest sannsynlig at man kunne ha holdt igjen fartøyet i Alta. Når han ikke ringte slik avtalen var, er det han selv som har skapt bevistvilen.
Dagsatsene skal i følge rettspraksis skal ligge på kr 400,-, men staten aksepterer kr 500,- pr dag slik som fastsatt av herredsretten. Det må tas i betraktning at dette gjelder reineiernes eget arbeid, og kan ikke dokumenteres. Kravet om tapt arbeidsfortjeneste bestrides i utgangspunktet ikke. En netto månedslønn på ca kr 13.500,- vil dermed omtrent tilsvare godtgjørelse etter dagsats.
Når det gjelder erstatningsansvar for vekttap på rein som måtte slaktes etter brunsten, må det foreligge tre nødvendige - og innbyrdes uavhengige - forutsetninger for å konstatere årsakssammeheng: For det første at bukkene ikke allerede var i brunst, at Kemi hadde fått avtalt nye slaktedatoer slik at man hadde rukket å slakte før brunsten dersom flokken var blitt ført 28. september, og at føringsfartøyet ikke ville ha ventet selv om Kemi hadde ringt den 29. september. Det er imidlertid et åpent spørsmål om bukkene allerede var i brunst, og Kemi har heller ikke forsøkt å føre bevis for at det var avtalt ny slaktedato. Videre er det lite sannsynlig at fartøyet ikke ville ha ventet. Det er således tvil på alle punkter, og det er den samlede bevistvil som er avgjørende.
Subsidiært er det under enhver omstendighet ikke sannsynliggjort at Kemi-gruppen har lidt et økonomisk tap som følge av forsinkelsen. Tapstall og snittvekt på dyrene ligger innenfor den variasjon som gruppen har hatt ifølge de statistiske opplysningene. Det er flere andre forhold - bl.a. beiteforhold - som kan påvirke slaktevekten. Man kan ikke legge all risiko for vekttap på Forsvaret. 3 dagers forsinkelse kan ikke ha medført vekttap på kalvene. Oppholdet i beitehagen er reineierens risiko. Tap på skinn og horn forutsetter også at overflyvningen var årsak til at det ikke kunne slaktes før brunsten, jfr det som er anført ovenfor. For øvrig er intet av dette tapet dokumentert og dreier seg i realiteten om svartsalg. Når det gjelder tap av 12 reinsdyr som ble igjen på Seiland, er det et spørsmål om disse var med i den flokken som var samlet da overflyvningen fant sted. Ifølge de sakkyndiges uttalelse ligger et slikt tap klart innenfor den variasjon gruppen har hatt på dette området.
For 1990 er det for det første spørsmål om hva som er merutgifter og hva som er ordinære utgifter ved samlingen. Mobilgjerde har vært brukt helt siden 1987. Det er vanskelig å legge til grunn at det ble mer arbeid i 1990 enn man hadde tidligere år. Spørsmålet om faktisk årsakssammenheng med overflyvningen i 1989 må vurderes etter samme retningslinjer som ovenfor. Dyrene kunne ha fått en flukt uansett hva som var årsaken til at skremmingen fant sted, f.eks. en hund e.l. En liten hendelse kan derfor påføre et uoverskuelig erstatningskrav, og det er spørs mål om hvem som er nærmest til å bære risikoen for et slikt tap. Se Nygaard, side 347, og Lødrup, side 298 og 299. Der en "liten tue kan velte stort lass", skal det mere til for å få erstatning. Det må legges til grunn en objektiv egenrisiko når det er tale om en sårbar næring som reindriften.
Oversikten over kalvetilgang for perioden 1985 - 1992 viser at man ligger midt på statistikken dette året, og at den ikke har noen klar sammenheng med overflyvningen. Det foreligger derimot opplysninger om at det var dårlige beiteforhold i 1989/90, noe som tilsier at kalveresultatet i 1990 ikke ville bli bra. Når disse forhold tas i betraktning, er det ennå mindre grunn til å legge ansvaret på overflyvningene året før.
Etter overflyvningen i 1991 må det legges til grunn at merarbeidet varte fra 1. til 8. oktober. Spørsmålet er så om ettersamlingen skyldes overflyvningen, eller om man uansett ville ha hatt denne. Også dette er et åpent spørsmål. Man vet at Kemi lenge hadde hatt problemer med å få dyrene over. Halvparten av flokken var samlet før fristen den 2. oktober, jfr utklipp fra Finnmark Dagblad. Dyrene må ha vært samlet under press, og da er det mindre sannsynlig at alle dyrene var med. Spørsmålet er hvem som skal bære risikoen for slike forhold. Også de sakkyndige har lagt til grunn merarbeid til 8. oktober. Vekttallene for dette året ligger klart innenfor det normale. Også her vil beiteforholdene spille inn.
Forsåvidt gjelder krav til årsakssammenheng og rettslig avgrensning for følgetap i 1992-95, vises det til anførslene for året 1990. Forholdet kan ikke sammenlignes med kraftledningsskjønn fordi det her er tale om enkelthendelser
Staten v/Forsvarsdepartementet la ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder krav om erstatning for overflyvningen i 1989.
2. For overflyvningen i 1991 betaler staten v/Forsvarsdepartementet til Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi en erstatning stor kr 17.500, - med tillegg av 18% morarente fra 9. september 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12% morarente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
3. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Staten har etter Høyesteretts dom av 10. september 1996, Rt-1996-1122, erkjent ansvar for overflyvningene i 1989 og 1991 på objektivt grunnlag, hvilket innebærer at man erkjenner årsakssammenheng mellom de to flyvningene og det forhold at reinen ble skremt og sprang ut. Partene er imidlertid uenige om erstatningsutmålingen, herunder årsaks- og adekvansspørsmål i tilknytning til de påståtte følgeskader. Flyhøyden ved de to overflyvningene har ikke vært gjenstand for fullstendig bevisførsel i lagmannsretten. Retten har således ikke grunnlag for å fravike herredsrettens vurdering om at flyene holdt lovlig høyde på 1000 fot. Spørsmålet har imidlertid, slik lagmannsretten ser det, ingen selvstendig betydning for erstatningsutmålingen. Så lenge overflyvningene synes å ha skjedd innenfor gjeldende regelverk, er det heller ikke for øvrig grunnlag for å karakterisere forholdet som grovt uaktsomt. Lagmannsretten vil likevel bemerke at Forsvaret burde være kjent med at det foregikk reinsamling og flytting på denne tiden, og at Kemi-gruppen hadde sitt samlings- og føringssted her.
Lagmannsretten behandler først erstatningskravene for året 1989.
Kemi-gruppen var forsinket i forhold til den opprinnelige føringsplanen, der det var fastsatt føring til fastlandet i perioden 23.-25. september 1989. Første føring ble således foretatt 28. september 1989, etter at Kemi hadde kontaktet føringsfartøyet den 27. september. Resten av reinflokken - ca 784 dyr - måtte samles på nytt på grunn av overflyvningen, og ble ført den 9. oktober 1989.
Staten har akseptert kravet om dekning av utgifter til ekstra arbeid m.v. med kr 47.994,-, og retten legger beløpet til grunn.
Som godtgjørelse for eget arbeid i forbindelse med ny samling av reinflokken, har Kemi-gruppen krevd en dagsats på kr 800,- for 4 personer i 14 dager, tilsammen kr 44.800,-. De sakkyndige har påpekt at dette kravet også synes å knytte seg til ordinær samling, uavhengig av overflyvningen. Partene er uenige om hvor stor del av forsinkelsen Forsvaret må bære ansvaret for, samt fastsettelsen av dagsats.
Det må legges til grunn at merarbeidet som følge av overflyvningen startet den 27. september. Videre er det en kjennsgjerning at dyrene var samlet i beitehagen den 30. september. Kemi hadde en avtale med føringsfartøyet om at han uansett om det ble føring eller ikke, skulle ta kontakt med fartøyet den 29. september innen kl 12.00. Båten lå på dette tidspunkt og ventet ved kai i Alta. Da man ikke fikk noen tilbakemelding fra Kemi som avtalt, returnerte fartøyet til Ramsund kl 15.30 i henhold til føringsplanen. Daværende skvadronsjef Richard Schønning ga i sin vitneforklaring uttrykk for at man hadde hatt mulighet til å holde igjen fartøyet i Alta et par dager, slik at føring kunne ha skjedd den 1. oktober 1989. Både den 28. og 29. september bisto helikopter fra Bardufoss flystasjon ved reinsamlingen. Kemi har forklart at enten han selv, eller en av hans brødre, til enhver tid var med i helikopteret for å lede arbeidet. Han hadde dermed mulighet til å kontakte føringsfartøyet herfra.
Etter Kemis oppfatning hadde det ingen hensikt å ringe fartøyet den 29. september, fordi det på dette tidspunkt var usikkert når dyrene ville være inne i gjerdet. I rapport om reinsanking fra Bardufoss flystasjon (utdraget side 47) er det bl.a. rapportert følgende fra den 29. september:
...
5. Etter avtale med TAOC ble Mikkel Kemi informert om at maskinen skulle returnere til Bardufoss ca kl 16.00. Samlingen av dyra gikk nå ganske raskt, men mangelen på folk nede på bakken gjorde at helikopteret stadig måtte lande å vente.
6. Da klokken nærmet seg 1600 hadde de fått alle dyrene ned til kanten av oppsamlingsområdet hvorfra det bare var å få dem ned til sjøen (ca 1 km). Alle 3 på bakken var da i godposisjon til å ta dyrene ned.
7. Mikkel Kemi anslo flokken til å inneholde ca 700 rein. Da helikopteret returnerte til Bardufoss var det ikke noe mere rein innen en avstand på 10 km rundt oppsamlingsplassen.
Med støtte i de sakkyndiges uttalelser legger lagmannsretten til grunn at den videre drivingen av flokken ned til føringsgjerdet riktignok var en vanskelig og usikker operasjon, bl.a. fordi man måtte benytte en ny driveleie. Men dersom Kemi hadde tatt kontakt med føringsfartøyet den 29. september som avtalt, ville man iallfall ha fått informasjon om hvordan situasjonen var og hatt mulighet til å vurdere om man skulle vente til dagen etter. Ut fra de opplysninger som foreligger finner lagmannsretten det mest sannsynlig at føringsfartøyet i såfall ville ha ventet, slik at føring kunne ha vært foretatt 1. oktober. Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at Kemi-gruppen må bære risikoen for at neste føring ble foretatt 9. oktober i stedet for 1. oktober. Se Rt-1989-426. Staten skal etter dette bære ansvaret for tap og ekstraarbeid for et tidsrom på fire dager frem til 30. september, da reinen var kommet inn i innhengningen.
De sakkyndige har tilrådd en dagsats på kr 800,-, da det dreier seg om et svært vanskelig område som medfører lange og slitsomme arbeidsdager. Terrenget egner seg ikke for bruk av kjøretøy, og samlingen må derfor foregå manuelt. Retten har på dette punkt delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - herredsrettsdommer Arne Kirkerud og ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen - mener at dagsatsen bør settes til kr 800,- i samsvar med Kemi-gruppens krav. Mindretallet - lagdommer Synnøve Nordnes - er i utgangspunktet enig i at det vanskelige terrenget gjør reinsamlingen svært arbeidskrevende. På den annen side må det også tas i betraktning at det her dreier seg om reineiernes eget arbeid, og som derfor ikke kan dokumenteres. Mindretallet finner således ikke å kunne fravike rettspraksis praksis på dette området, og mener at dagsatsen bør settes til kr 500,-.
I tillegg til reineierne deltok det en innleid person i samlingsarbeidet. Hun opplyste at hun ble trukket i lønn hos sin arbeidsgiver etter en netto månedslønn på kr 13.500,-, som utgjør et lønnstap på ca kr 640,- pr dag.
I samsvar med flertallets standpunkt settes reineiernes erstatning for eget merarbeid til kr 16.000,- (5 personer i 4 dager á kr 800,-). Av dette beløpet har staten godtatt kr 10.000,-.
Kemi har også fremsatt krav om erstatning for vekttap på rein som måtte slaktes etter brunsten og vekttap/nedklassifisering på kalveslakt. Kravet, datert 26. januar 1990, er basert på slakt av 500 voksne rein og 214 kalv. I følge de sakkyndiges rapport viser imidlertid "Melding om reindrift" at det totale uttaket for 1989/90 var 114 voksne dyr og 413 kalv.
Lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelige holdepunkter i bevisførselen for at Kemi-gruppen er påført vekttap som kan tilskrives den del av forsinkelsen som Forsvaret er ansvarlig for. For det første var Kemi-gruppen allerede forsinket i forhold til avtalt slaktedato den 25. og 26. september, og det er heller ikke for lagmannsretten godtgjort at man hadde avtalt ny slaktedato før overflyvningen fant sted. Det er videre opplyst at slakteriet i Kautokeino fraskriver seg ansvar for brunstsmak på kjøttet etter 27. september, samtidig som det er et åpent spørsmål om noen av bukkene var i brunst i begynnelsen av oktober.
Slaktevektene for kalv vil i følge de sakkyndige alltid variere fra år til år, og er først og fremst et resultat av varierende beiteforhold. Ifølge statistiske opplysninger som de sakkyndige har fremlagt, ligger slaktevekten på kalvene dette året over snittet for distriktet som helhet, og man ser også at vekten for Kemi-gruppens dyr isolert sett ikke avviker vesentlig fra de andre årene man sammenligner med. Med de usikkerhetsmomenter som gjør seg gjeldende på flere punkter i forhold til disse kravene, kan ikke retten legge hele ansvaret for et eventuelt vekttap på de fire første dagene av forsinkelsen. Dyrene ble ikke slaktet før den 21. oktober 1989. Kemi-gruppen tilkjennes derfor ikke erstatning for vekttap/nedklassifisering.
Erstatningskravet for tap på skinn og horn er en følge av at dyrene ble slaktet etter brunsten, og at produktene dermed ikke kunne omsettes på det private marked til en betydelig høyere pris enn det man oppnådde ved salg til slakteriet. Inntektstapet er av Kemi beregnet til kr 51.500,-. Som det fremgår av ovennevnte drøftelse, har ikke lagmannsretten funnet det tilstrekkelig sannsynliggjort at overflyvningen var årsak til at dyrene ikke ble slaktet før brunsten. For øvrig bemerkes at det heller ikke er fremlagt noen dokumentasjon som underbygger kravet. Årsaken er i følge Kemi at privatsalget holdes utenfor regnskapene, og at det ikke utstedes noen bilag i forbindelse med denne omsetningen som også omfatter byttehandel.
Når det gjelder kravet om erstatning for tap av 10 rein som følge av oppholdet i beitehagen, forutsetter også dette at Forsvaret kan holdes ansvarlig for hele forsinkelsen fra 1. til 9. oktober. Det følger av lagmannsrettens bevisvurdering ovenfor vedrørende dette spørsmål, at Kemi-gruppen selv må bære risikoen for at dyrene ikke ble ført den 1. oktober. Gruppen kan dermed heller ikke tilkjennes erstatning for et slikt tap.
Endelig har Kemi-gruppen fremsatt krav om erstatning for tap av 12 reinsdyr som ble igjen på Seiland etter høstflyttingen. Av de sakkyndiges redegjørelse fremgår det at antallet ligger innenfor den variasjon gruppen har hatt for slike tap i dette området. Det er vanlig i reindriftsnæringen at noen dyr blir igjen etter flytting fra øyer som er sommerbeite. Lagmannsretten finner det derfor ikke overveiende sannsynlig at de dyrene det kreves erstatning for, er et reelt tillegg til ordinære tap.
Kemi-gruppen har også krevd erstatning for merutgifter i 1990, da man mener at problemer i forbindelse med reinsamlingen dette året har sammenheng med overflyvningen som skjedde i 1989. Kemi har forklart at reineierne ikke har fått dyrene til å gå den vanlige driveleien til beitehagen etter at overflyvningen skjedde. Dyrene har stoppet opp når de har kommet til et visst punkt, og sprunget oppover fjellet igjen. Dette har ført til merarbeid, og det har i følge Kemi vært nødvendig å flytte føringsgjerdet og sette opp mobilgjerde for å lage ny passasje for reinen. Området skal også tidligere - fra ca midten av 1980-tallet - ha blitt overfløyet av militærfly på denne årstiden.
Lagmannsretten har funnet spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng og adekvans mellom overflyvningen og etterfølgende problemer i 1990 tvilsomt. I de sakkyndiges rapport er det uttalt følgende om dette forhold:
Rein som blir skremt gjentatte ganger i samme område, vil reagere med at den blir vår. En vil få samme reaksjon som for rein som har blitt "gjerde-skygg" det vil si at den forbinder stedet med ubehagelige opplevelser. Dette medfører at det blir mye vanskeligere å få den tilbake i ettertid.
Reindriftsagronom Johan I. Hætta skrev den 12. februar 1992 brev til Forsvarsdepartementet med bl.a. følgende innhold:
...
Reinen er, slik reindrift drives i Finnmark, et vilt dyr og således sky for mennesker og menneskelig aktivitet. Særlig på høsten er reinen svært sky. Dette er egenskaper hos rein som gjør samling og særlig driving av rein før brunsten til et møysommelig og krevende arbeid. Men reinen er også et dyr som relativt fort danner vaner og har godt utviklet hukommelse.
Inndriving av en reinflokk i et gjerdeanlegg om høsten før brunsten er noe av den vanskeligste arbeidsoperasjonen som finnes i reindriften. Passering/forsering av åpningen til et gjerdeanlegg er det punkt hvor arbeidsoperasjonen er mest sårbar. Det er her marginene er minst for å lykkes eller mislykkes.
...
Når samme reinflokk blir uroet/skremt og særlig hvis dette gjentar seg på samme sted vil reinen sette stedet i hukommelsen og vil i ettertid være var under passering av dette stedet, hvis den i det hele tatt passerer stedet. Forstyrrelser under brunsttiden kan også ha negativ innvirkning på drektighet.
Begge sakkyndige bekreftet i sine muntlige forklaringer at reinen generelt sett har god hukommelse. Reineier Morten Danielsen antok at dyrene kunne huske i 1 til 2 år. Reinsimler som har opplevd uro tidligere vil kunne endre adferd, og dermed også påvirke kalven. Det foreligger imidlertid ingen forskning akkurat på dette området. I forhold til spørsmålet om årsakssammenheng uttalte Danielsen at han ikke så bort fra at hendelsen i 1989 har vært den utløsende årsak til senere problemer med reinen i samme område, men han kunne ikke gi noe mere sikkert svar på dette.
Det er på det rene at flere andre faktorer kan påvirke reinen i denne situasjonen, f.eks. andre dyr og forstyrrelser, og det er ikke uvanlig at dyrene også ellers løper ut under samling. I et slikt terreng skal det lite til for at reinen løper ut, og man må ifølge Danielsen være svært forsiktig under dette arbeidet. Etter bevisførselen må det også legges til grunn at det generelt har vært endel forsinkelser i forhold til seilingsplanen når det gjelder føring av Kemi-gruppens rein. Hvorvidt det er sannsynlighetsovervekt for at overflyvningen i 1989 var en nødvendig årsak - eventuelt sammen med andre faktorer - til problemene i 1990, er i stor grad et reindriftsfaglig spørsmål. De sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen gir ingen klar og entydig støtte for at kravet til årsakssammenheng i erstatningsrettslig henseende er oppfylt. På den annen side er det gjennom bevisførselen heller ikke påvist andre konkrete årsaksfaktorer til de angitte problemene i 1990.
Lagmannsretten har på dette punkt delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - herredsrettsdommer Arne Kirkerud og ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen - er etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kommet til at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom overflyvningen i 1989 og de problemene som oppsto i 1990. Overflyvningen i 1989 var spesiell. Som beskrevet av Kemi og lensmannsbetjent Thomassen, som var vitne til overflyvningen, kom flyene i to puljer, fem i alt, i forholdsvis lav høyde for så å svinge og stige oppover dalen for å komme over fjellet. Manøveren innebar ekstra motorsetting som igjen resulterte i svært kraftig lyd. De topografiske forhold med et forholdsvis trangt dalføre med fjell på begge sider, antas å ha forsterket og gjort lydskrallene meget virkningsfulle.
Mindretallet - lagdommer Synnøve Nordnes - finner at bevisførselen om dette spørsmål reiser tvil på flere punkter. For at ansvarsgrunnlag skal foreligge, må overflyvningen i 1989 etter mindretallets syn være mer sannsynlig som årsak til ulempene i 1990 enn alle andre mulige årsaksfaktorer tilsammen, jfr Rt-1992-64. Mindretallet kan ikke se at det gjennom bevisførselen er godtgjort at det forholder seg slik, og har ved vurderingen lagt særlig vekt på de sakkyndiges uttalelser under hovedforhandlingen.
Skaden er etter flertallets oppfatning en adekvat følge av overflyvningen, og det foreligger tilstrekkelig nærhet i årsakssammenhengen. Den skadevoldende handling er en direkte årsak til problemene også i 1990, og skaden rammer de samme skadelidte. Kemi-gruppen hadde ingen mulighet til å forebygge en slik skadefølge. Flertallet kan heller ikke se at ansvaret kan begrenses ut fra betraktninger om objektiv egenrisiko. At reindriften er en sårbar næring tilsier ikke noen avgrensning av erstatningsansvaret. Tvert imot må Uløy-dommen, Rt-1996-1122 (side 1132), forstås slik at nettopp dette forhold kan tale for erstatningsansvar når det gjelder adekvate følgeskader.
Etter flertallets standpunkt skal Kemi-gruppen tilkjennes erstatning for påførte merutgifter i 1990 som av følge overflyvningen i 1989. Kemi har krevd erstattet reineiernes eget merarbeid etter en dagsats på kr 800,- for tre personer i tre dager, tilsammen kr 7.200,-. Lagmannsretten legger beløpet til grunn. Videre har Kemi fremsatt krav om erstatning for bruk av mobilgjerde med kr 6.400,-. Rettens flertall finner kravet - som må ses i sammenheng med erstatningskravet for eget merarbeid - tilstrekkelig sannsynliggjort og tar det til følge.
Det er også krevd dekning av helikopterutgifter med kr 76.666,- som er dokumentert ved faktura, datert 22. januar 1991, fra East Wing A/S v/Aslak J. Eira. Betalingsdokumentasjon mangler. Kravet ble ikke fremsatt i den samlede kravsspesifikasjonen, datert 30. august 1991, men ble etter det retten kan se først fremmet i forbindelse med stevningen. Kemi har forklart dette med at han kan ha glemt å ta helikopterregningen med i det opprinnelige kravet. Lagmannsrettens flertall finner det imidlertid ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at helikopterutgiftene er en adekvat følge av problemene etter overflyvningen i 1989. Erstatning for dette beløpet tilkjennes derfor ikke.
Endelig har Kemi krevd erstatning for tapt kalvetilgang i 1990 med kr 107.500,-. Retten kan ikke se at Kemi-gruppen har sannsynliggjort at overflyvningen har påført gruppen et slikt tap. Flertallet finner det tilstrekkelig å vise til de sakkyndiges rapport, hvor det fremgår at kalveresultatet i 1990 ligger klart innenfor den variasjon som gruppen har hatt de senere år.
I samsvar med flertallets standpunkt tilkjennes Kemi-gruppen erstatning med tilsammen kr 13.600,- for 1990.
I likhet med overflyvningen i 1989, har staten også erkjent erstatningsansvar for påført tap etter overflyvningen i 1991.
Etter føringsplanen for 1991 skulle Kemi-gruppens rein føres til fastlandet den 25. og 26. september, men ble forsinket. 17 dyr ble fraktet den 28. september, og neste føring ble avtalt til 2. oktober 1991. Den 1. oktober 1991 ble området overfløyet av 2 jagerfly. I følge en notis i Finnmark Dagblad den 3. oktober 1991, skal Kemi ha uttalt at man på dette tidspunkt hadde fått halve flokken inn i gjerdet. Reinen ble skremt og sprang oppover fjellsiden på samme måte som i 1989. Det måtte derfor foretas ny samling av de reinsdyrene som sprang ut, og neste føring ble foretatt 8. oktober 1991.
I likhet med de sakkyndige legger den samlede lagmannsrett til grunn at merarbeid og omkostninger tilknyttet overflyvningen, må henføres til tidsrommet 1. - 8. oktober 1991.
Kemi-gruppen har for det første fremsatt krav om erstatning for merarbeid for 4 personer i 14 dager, etter en dagsats på kr 800,-. Som påpekt i de sakkyndiges rapport, synes tidsforbruket å være knyttet til ordinær samling. Kemi-gruppen tilkjennes etter dette erstatning for merarbeid for 4 personer i 7 dager etter en dagsats på kr 800,-, tilsammen kr 22.400,-. Når det gjelder fastsettelse av dagsats vises det til flertallets begrunnelse for året 1989.
Videre har Kemi krevd dekning av helikopterutgifter etter en faktura lydende på kr 22.800,-. I følge regningen ble imidlertid helikopteroppdraget foretatt 23. oktober 1991. Ut fra bevisførselen legger retten til grunn at det ikke er uvanlig med ettersamlinger om høsten etter at flytting har funnet sted, noe som kan skyldes flere omstendigheter. I dette tilfellet tyder de faktiske forhold på at den ordinære samlingen foregikk under press. De sakkyndige har ikke tatt noe konkret standpunkt til dette spørsmål, men bare gått ut fra at helikopterregningen hadde tilknytning til overflyvningen. Lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelige holdepunkter i bevisførselen for at det er mest sannsynlig at overflyvningen var den dominerende årsak til ettersamlingen og bruk av helikopter dette året.
Det er fremlagt tre regninger som gjelder båtleie m.m. på tilsammen kr 13.500,-. Av dette beløpet er det bare kr 5.500,- som refererer seg til tidsrommet 1.-8. oktober, da meromkostningene/-arbeidene ble påført. Erstatning tilkjennes etter dette med kr 5.500,-.
Det er også fremsatt et krav på kr 10.900,- for bruk av egne båter til føring av rein i forbindelse med ettersamlingen. Kravet er for det første uten dokumentasjon og mangler opplysninger om hvilke utgifter man har beregnet inn i beløpet. Dessuten viser retten til at staten ikke kan gjøres ansvarlig for ettersamlingen, og dermed heller ikke for de angitte båtutgifter.
Endelig er det krevd erstatning for vekttap med kr 31.500,- for 1991. Som ovenfor nevnt vil slaktevektene variere fra år til år; først og fremst som et resultat av varierende beiteforhold. Etter den forklaring reineier Danielsen ga for lagmannsretten, er beiteforholdene svært avgjørende for vekten. "Melding om reindrift" for 1990/91 gir opplysninger om til dels svært dårlige beiteforhold i denne perioden. Sett på denne bakgrunn viser statistikken heller ikke dette året vesentlige avvik i slaktevekten i forhold til de øvrige årene man sammenligner med. Lagmannsretten kan derfor ikke finne det godtgjort at overflyvningen har forårsaket redusert slaktevekt i 1991.
Den samlede lagmannsrett tilkjenner etter dette Kemi-gruppen erstatning med tilsammen kr 27.900,- for 1991.
Kemi-gruppen har også krevd erstattet følgeskader for årene 1992-1995. Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom overflyvningen i 1991 og de påståtte problemer som oppsto i 1992 og etterfølgende år, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall tilsvarende som for året 1990. Det vises til rettens drøftelse ovenfor om dette spørsmål. Flertallet - herredsrettsdommer Arne Kirkerud og ekstraordinær lagdommer Jens Christophersen - er således kommet til at kravet til årsakssammenheng er oppfylt. Mindretallet - lagdommer Synnøve Nordnes - kan i tråd med drøftelsen av det tilsvarende spørsmål for 1990, ikke finne tilstrekkelige holdepunkter for årsakssammenheng mellom overflyvningen i 1991 og etterfølgende problemer under innsamlingen i 1992-1995.
Når det gjelder kravet til påregnelighet og nærhet i årsakssammenhengen, viser flertallet til den tilsvarende drøftelse vedrørende året 1990. Det objektive ansvaret kan imidlertid ikke ha en ubegrenset rekkevidde. Etter et visst tidsforløp må det stilles krav til reineiernes tilpasningsplikt ved eventuelt å tilvenne reinen en alternativ driveleie. Lagmannsrettens flertall er derfor av den oppfatning at erstatningsplikten bør begrenses til påregnelige følgeskader for årene 1992 og 1993.
For 1992 er det krevd erstatning for merarbeid med kr 50.400,-. Dette beløpet er høyere enn for årene 1989 og 1991, da det måtte foretas ny samling. For 1993 er det krevd erstatning for ekstra arbeid med kr 24.000,-. Sammenholdt med de tilsvarende merutgifter i 1990, settes erstatningsbeløpet skjønnsmessig til kr 7.200,- for hvert av årene 1992 og 1993.
Det er også fremsatt krav om erstatning for tapt kalv i 1992 med kr 5.000,- og vekttap i 1993 på kr 10.000,-. Kravene er ikke nærmere dokumentert eller underbygget på annen måte, og rettens flertall har derfor ikke grunnlag for å fastslå et mulig tap. For øvrig fremgår det av statistikken som er utarbeidet av de sakkyndige, at slaktevekten i 1992/93 lå innenfor normal variasjon både for voksne dyr og kalv.
Den erstatning Kemi-gruppen tilkjennes for årene 1992 og 1993, blir etter dette tilsammen kr 14.400,-. Etter flertallets standpunkt blir det samlede erstatningsbeløp som tilkjennes for hele perioden 1989-1993 i alt kr 119.894,-. Av dette beløpet har staten erkjent og utbetalt Kemi-gruppen kr 57.994,-, slik at restbeløpet utgjør kr 61.900,- med tillegg av renter. Domsslutningen utformes i samsvar med dette.
Saken er etter resultatet delvis vunnet og delvis tapt. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, for lagmannsrettens vedkommende sammenholdt med §180 annet ledd, skal hver av partene bære sine omkostninger. Kemi-gruppen fikk imidlertid allerede i november 1992 et forlikstilbud fra staten på kr 128.859,-. Dette tilbudet er senere fastholdt, og - etter det retten forstår - forhøyet uten at beløpet er opplyst. Kemi-gruppen kunne under enhver omstendighet ha oppnådd et bedre resultat ved å motta forlikstilbudet enn det som er vunnet ved dommen, og tilbudet ble fremsatt på et så tidlig tidspunkt at de vesentligste saksomkostninger kunne ha vært spart. Den samlede lagmannsrett finner derfor at unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd bør komme til anvendelse for såvel herredsretten som lagmannsretten. Advokat Innjord har fremlagt saksomkostningsoppgave på tilsammen kr 164.090,-, hvorav salær for lagmannsretten og herredsretten tilsammen utgjør kr 155.500,-. Kemi-gruppen pålegges etter dette å erstatte motparten delvise saksomkostninger med kr 50.000,-.
Hvor intet annet fremgår av dommen er den enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi kr 119.894,- med fradrag av utbetalt beløp kr 57.994,-, til rest kr 61.900,- -kronersekstientusennihundre00/100 -, med tillegg av 18% renter p.a. av kr 19.600,- fra 23. mai 1991, av kr 27.900,- fra 17. juni 1992, og av 14.400,- fra 1. april 1993 til 31. desember 1993, og med tillegg av 12% rente p.a. av kr 61.900,- fra 1. januar 1994 til betaling skjer.
2. Kemi-gruppen v/Mikkel Persen Kemi betaler Staten v/Forsvarsdepartementet kr 50.000,- -femtitusen00/100- i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.