RG-1991-1234 (1)

Instans:	Gulating lagmannsrett - overskjønn
Dato:	1991-04-20
Publisert:	RG-1991-1234
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 20 april i sak nr. B 53/1986, overskjønn nr. B 45/1987, overskjønn nr. B 1/1990.
Parter:	Sak nr. B 53/1986: Statskraftverkene (advokat Otto Chr. Hagemann) mot 1. Maria Ormbergstøls dødsbo og 2. Kristen Ormbergstøl (advokat Kåre Ødegaard). Sak nr. B 45/1987: Statskraftverkene (advokat Otto Chr. Hagemann) mot Mjølverdal og Fåberg sameige (advokat Kåre Ødegaard). Sak nr. B 1/1990: Statskraftverkene (advokat Otto Chr. Hagemann) mot 1. Lars Elvekrok m.fl. (57 parter) (advokat Kåre Ødegaard).
Forfatter:	Lagmann Alf Bruland, skjønnsmennene bonde Karl A. Døving, bonde Per Lunde, jordbrukssjef Torgny Ueland, avd. ingeniør Per Selboskar
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, §19, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Vassdragsreguleringsloven (1917), Oreigningsloven (1959) §23

I. Innleiing.

Ved kgl.res. 29. juni 1984 vart fastsett:

«1. I medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 fastsettes reguleringsbestemmelser for statsregulering for utbygging av Jostedalsvassdraget i samsvar med Olje- og energidepartementets foredrag av 29. juni 1984.

2. Det fastsettes manøvreringsreglemeni for regulering av Jostedalsvassdraget i samsvar med det i ovennevnte foredrag inntatte utkast.»

Olje- og energidepartementet gav 29. juni 1984 Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen samtykke etter vassdragsreguleringslova §16 pkt. 1 til å stemne eigarar og rettshavarar i samsvar med det som er fastsett om allmenningssaker i lov 9. juli 1951.

Med heimel i vassdragsreguleringslova av 14. desember 1917 §16 og §19 sette h.r. advokat Otto Chr. Hagemann 5. juli 1984 fram krav om skjønn på vegner av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Skjønnskravet grunna seg dessutan dels på avtale, jfr. skjønnslova §4. - - -

VI. Overskjønnssak nr. 53/1986 (anleggsskjønnet). - - -

6.4. Avståing av bru.

Etter avtalen pkt. 5 har Statskraftverkene fått rett til å erverve eksisterande bru, og dessutan rett til turvande utviding og forsterking. Det er no bygt ny bru, og etter avtalen kan saksøkte vederlagsfritt nytte alle varige veganlegg, også brua. Statskraftverkene skal dessutan syte for vedlikehald og snøbrøyting av vegar og bru så langt det trengst for eige bruk.

Den nye brua er av betre standard enn den gamle. Når saksøkte har fått vederlagsfri bruksrett, og dessutan i praksis vil vere fritatt for vedlikehaldsplikt og snøbrøyting, har avståinga av bru i realiteten ikkje påført saksøkte noko tap. Då avtalen vart inngått, var likevel situasjonen - reelt sett - at det hadde mykje å seie for Statskraftverkene straks å kunne ta i bruk den gamle brua for å kome i gang med anleggsarbeidet. Lagmannsretten er samd med heradsretten i at det

Side:1236

kan vere naturleg å utmåle noko erstatning etter dei synsmåtane som er lagde til grunn i rettspraksis for bruk av privat veg. I realiteten har utbyggjaren, i tida fram til det vart bygt ny bru, fått rett til å nytta eit kapitalgode som alt var der, og som i seg sjølv representerer ein aktuell økonomisk verdi, jfr. m.a. Rt-1976-1362.

Den gamle brua var bygd i 1981, etter at tidligare bru var øydelagd av flaum. Til oppføringa vart gitt monalege offentlege tilskot. Lagmannsretten legg likevel til grunn at det ikkje skal gjerast frådrag for dette, jfr. Rt-1982-418.

Lagmannsretten set erstatninga til kr. 50.000,-. - - -

VIII. Overskjønnssak nr. 1/1990 (elveskjønnet)

1. Innleiing.

Som nemnt ovanfor under I, galdt tredje sesjon av heradsrettens skjønn ei rad spørsmål, m.a. erstatning for fallrettar. Overskjønnet har eit langt mindre omfang. Opphaveleg kravde om lag 80 saksøkte overskjønn, men før og under førehavinga er saka heva for fleire av desse. Overskjønnskravet er dessutan i hovudsak avgrensa til å gjelde spørsmål som har med endringar i grunnvasstanden å gjere. Det er såleis verknadene for vassforsyning og brønnar, og dessutan jordskadar (tørkeskadar) som særleg har vore oppe for lagmannsretten. I samband med det siste kjem det i nokre tilfelle også opp spørsmål om gjerde. Andre erstatningspostar er det lite av; t.d. er det ikkje kravt overskjønn over utmålt fallerstatning. I nokon mon kjem likevel fallerstatninga inn ved overskjønnet, dels fordi det er tvist om kven som har rett til slik erstatning, dels fordi det reiser seg spørsmål om dei saksøkte har krav på ulempesvederlag i tillegg til fallerstatninga.

2. Grunnlaget for skjønnet.

Grunnlaget for skjønnet går i det store og heile fram av dei allmenne skjønnsføresetnadene pkt. 1, jfr. under IV ovanfor. Kgl.res. av 29. juni 1984 gir såleis heimel for reduksjon av vassføringa i sidevassdrag, og for oreigning av ikkje selde fall i sidevassdraga og for magasina. Vidare gir kgl.res. av 19. september 1986 oreigningsløyve til uselde fall i Jostedøla. I tillegg vart det i 1962 gjort avtale om sal av fallrettar. Avtalen er tatt inn i skjønn avsagt av Indre Sogn heradsrett 29. oktober 1966 (sak nr. 17/63 b) 5-6 og gjengitt nedanfor under 3.2.

3. Forholdet til fallerstatningane.

3.1. Innleiing.

Det er, som nemnt, ikkje kravt overskjønn så langt det gjeld fallerstatningane. Dei spørsmål som reiser seg for lagmannsretten, er i det store og heile om kraftutbygginga har påført grunneigarane skade eller ulempe. For dei av grunneigarane som òg har fått fallerstatning, kjem det då opp spørsmål om dei har krav på erstatning for slik skade eller ulempe i tillegg. Som for heradsretten er det tvist om dette.

3.2. «Anten-eller» eller «både-og».

Når det gjeld spørsmålet om hva for prinsipp som er det rette, har partane i det meste gjort gjeldande det same for heradsretten.

Saksøkjaren har såleis vist til at det etter rettspraksis ikkje er grunnlag for å gi erstatning for skadar og ulemper i tillegg til fallerstatning. For lagmannsretten har del saksøkte heller ikkje halde oppe påstand om at det generelt må leggast til grunn eit «både-og»-prinsipp.

Side:1237

Det som no blir gjort gjeldande, er at skadar og ulemper som har samanheng med endringar i grunnvasstanden, er så spesielle at dei saksøkte må ha krav på tillegg. Etter saksøkjarens meining er det ikkje haldepunkt for dette, og saksøkjaren sluttar seg i så måte til det som fleirtallet i heradsretten har uttalt.

Slik saksøkjaren ser det, er det etter rettspraksis klårt ikkje grunnlag for «både-og»-erstatning ved oreigningsinngrep. Det er m.a. slått fast i Rt-1982-1518. I eit tilfelle ( Rt-1969-174) har Høgsterett godtatt at det vart utmålt individuelt ulempesvederlag i tillegg til fallerstatning. Det var likevel eit tilfelle der dette vart gjort etter ønskje frå partane, samstundes som det i premissane var presisert at samla erstatning ville bli den same.

Når utbygging grunnar seg på avtale, er det i eit tilfelle godtatt at det vart gitt erstatning for grunnvass-skadar i tillegg til fallerstatning, jfr. Rt-1961-1382. Det vart lagt til grunn at slike skadar i det aktuelle tilfellet låg utanfor det ein vanleg grunneigar kunne vere merksam på med avtaleinngåinga. Alt i Rt-1962-344 vart likevel uttalt at eksproprianten ikkje er pliktig til å betale erstatning for skade eller ulempe som kjem av at elva blir heilt eller delvis tørrlagt av regulering, og seinare har praksis vore konsekvent når det gjeld dette, jfr. m.a. Rt-1969-174, Rt-1972-1199 og Rt-1984-476.

Dei saksøkte har med særleg tilvising til Rt-1961-1282 gjort gjeldande at grunneigarane må ha krav på erstatning for grunnvass-skadar, jamvel om dei òg har fått fallerstatning. Det kan ikkje leggast til grunn at dei måtte skjøne at utbygginga ville føre med seg slike skadar. I samband med dette er vist til at det fleire stader, særleg langs elveslettene, er omdiskutert mellom dei sakkunnige kva omfang skadane har, og kva som er årsaka. Det kan ikkje krevjast at grunneigarane skal ha større innsikt enn ekspertisen. Det kan under ingen omstende vere grunn til å bygge på at grunneigarane har akseptert ulemper i samband med fall som dei ikkje sjølve har fått fallerstatning for. I denne samanheng er særleg vist til at Vanndøla ikkje var med i salet i 1962.

Saksøkte har elles vist til at Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen i St.prp. nr. 7 (1983-84) 140 har uttalt at «både-og» - prinsippet synest mest aktuelt i samband med grunnvass-spørsmål. Det er vidare vist til at det i Leirdøla-skjønnet, sagt av Indre Sogn heradsrett 29. desember 1971, vart gitt erstatning for grunnvass-skadar i tillegg til fallerstatning. Statens prosessfullmektig ga då uttrykk for at grunnvass-skadar er ei spesiell erstatningsgruppe, og at saksøkjaren ikkje hadde merknader til at det vart gitt erstatning for slike skadar i tillegg til eventuell fallerstatning. - Dei saksøkte har elles vist til merknadene frå mindretallet i heradsretten.

Lagmannsretten har kome til same resultat som heradsretten og kan i det meste vise til fleirtalets grunngjeving. Eit mindretal i lagmannsretten er likevel, slik det går fram nedanfor, av den meining at det i utgangspunktet bør kunne tilkjennast erstatning for grunnvass-skadar i tillegg til eventuell fallerstatning. Dei saksøkte er likevel sikra gjennom skjønnsføresetnadene på slik måte at det i dette tilfelle ikkje er aktuelt med «både-og» - erstatning.

Side:1238

Heradsretten har kome utførleg inn på rettspraksis, og lagmannsretten viser til det som er gjengitt i rettsboka for underskjønnet. Ut over dette skal lagmannsretten nemne:

Det naturlege utgangspunktet, som - slik lagmannsretten ser det - òg er slått fast i rettspraksis, er at grunneigarane ikkje samstundes har krav på erstatning for fallrettane og på vederlag for skadar og ulemper som utbygginga fører med seg.

Så langt det gjeld oreigningsinngrep, synest dette vere klårt. På same måte som heradsretten viser lagmannsretten i så måte til Rt-1967-389, Rt-1971-1217, og særleg til Rt-1982-1518, der det m.a. er sagt (s. 1523):

«Utbygging av et vassdrag leder med nødvendighet til at forholdene i vassdraget blir endret. Falleierne kan ikke både overdra eller avstå fallrettighetene for utbygging og fortsatt bruke vassdraget på samme måte som de kunne gjøre dersom utbygging ikke var blitt foretatt. Dette må legges til grunn ved fastsettelsen av vederlaget for fallrettighetene.»

«Anten-eller» - prinsippet kan synest å føre til at grunneigarane blir stilt ulikt. Det er likevel ikkje noko særsyn for inngrep av dette slaget. Bakgrunnen er, slik lagmannsretten ser det, at fallrettane ikkje har same verdi for alle grunneigarane. Fallrettar skil seg i så måte ikkje nemnande frå andre naturressursar. Verdien kan såleis vere tilfeldig og variere etter kor lett ressursane lar seg utnytte. For nokre grunneigarar vil kostnadene eller ulempene med utbygging kunne bli så store at det, isolert sett, ikkje ville vere økonomisk grunnlag for det.

Prinsippet om at ekspropriaten har krav på fullt vederlag, fører etter dette til at han anten har krav på fallerstatning, eller erstatning for skade eller ulempe, dersom slik erstatning er størst. Om dette heiter det i Rt-1982-1518 (s. 1523):

«Når enighet ikke blir oppnådd og det kommer til ekspropriasjon, har hver enkelt falleier krav på full erstatning for det tap han lider, det vil si erstatning som svarer til det som for ham er høyeste verdi av de rettigheter han må avstå. Men mer enn dette kan han heller ikke kreve. Som nevnt av overskjønnsrettens mindretall, er det i ekspropriasjonsretten en sikker regel «at hvis det er tale om to utnyttelsesmuligheter som gjensidig utelukker hverandre, så skal bare den økonomiske fordelaktigste erstattes».»

I Rt-1969-1390 vart det godtatt at skjønnsretten hadde utmålt erstatning for skadar og ulemper i tillegg til fallerstatning. I det tilfellet fann likevel partane det tenleg å nytte denne framgangsmåten, og i premissane for skjønnet vart presisert at samla erstatning ikkje vart større enn om «anten-eller» - prinsippet hadde vore nytta. Dommen kan såleis ikkje tolkast slik at «både-og» - prinsippet er akseptert i rettspraksis. I Rt-1982-1518 er sagt om dette (s. 1524):

«Ved avgjørelsen i Rt-1969-1390 (Vefsna) ble det likevel godtatt at skjønnsretten hadde fastsatt en felles fallpris og dessuten tilkjent de enkelte falleiere full erstatning for individuelle skader og ulemper. Men forutsetningen, som ble klart presisert, var at dette ikke måtte føre til at eksproprianten totalt sett ble tilpliktet å betale mer enn full erstatning. Samtlige falleiere hadde i dette tilfelle godtatt at

Side:1239

det ved fastsettelsen av den felles - ens - fallpris skulle tas hensyn til alle erstatninger for skader og ulemper. Det sies om dette: «Fallprisen pr. naturhestekraft blir derved lavere enn om prisen hadde vært ansatt uten at de nevnte erstatninger var medregnet. Og - slik jeg leser overskjønnet - fallprisen er satt så lavt at den samlede fallerstatning tillagt de samlede skades- og ulempeserstatninger ikke inneholder kumulasjon av verdier som gjensidig utelukker hinannen, det vil si at der ikke er skjedd noen kumulasjon i forhold til eksproprianten.»

Det kan vere tvilsamt om denne framgangsmåten, som synest å fordele samla erstatning etter andre prinsipp enn dei som til vanleg blir lagde til grunn, kan nyttast dersom dei saksøkte ikkje seg imellom er samde om det. Slik lagmannsretten ser det, må rettstilstanden i alle høve vere klår i den forstand at det ved oreigningsinngrep ikkje kan fastsetjast erstatning som totalt sett går ut over det som følgjer av «anten-eller» - prinsippet.

Premissane for underskjønnet viser at heradsretten har tilkjent full erstatning for fallrettane. Etter ovanståande kan dei saksøkte då - i alle høve så langt det gjeld oreigingsinngrep - berre krevje erstatning for skadar eller ulemper som overskrid fallerstatninga.

Teoretisk er det tenkeleg at det av skjønnsføresetnadene kan gå fram noko anna enn det som etter rettspraksis er det normale utgangspunktet, men det vil venteleg vere sjeldsynt. Lagmannsretten kjem noko attende til dette nedanfor.

I nokre tilfelle grunnar likevel avståinga seg på avtale. Ei rad grunneigarar inngjekk såleis avtale i 1962 og fekk tilkjent erstatning ved skjønn i 1966.

Når skjønnsgrunnlaget er avtale, vil det i prinsippet vere avtalen som avgjer kva erstatning grunneigarane har krav på. I Rt-1984-476 er dette uttrykt slik (s. 483):

«Utgangspunktet er at det foreligger frivillige overdragelser av vannrettigheter, og at det i prinsippet står partene fritt å fastsette salgssummen som de vil, Rt-1967-389 (394, Tokke). Partene vil således kunne fastsette vederlaget som et beløp for den rå vannkraft med et tillegg for skader og ulemper ved utbyggingen, reguleringen og neddemmingen. Men for at dette system skal anses avtalt, har Høyesterett krevet at det må komme til uttrykk i kontrakten, jfr. blant annet Rt-1969-174 (176, Grong) og 1972 1199 (1206 og 1208 Sira Kvina). Det kreves et uttrykkelig eller klart forbehold om erstatning. I Grong-saken modifiserte førstvoterende kravet slik at det gjelder «hvis ikke særlige omstendigheter foreligger» ( Rt-1969-176). Men oppgaven vil under enhver omstendighet gå ut på å tolke avtalen, og kontraktstolkingen vil også gjelde omfanget av et erstatningsansvar,....»

Prinsippet om avtalefridom skulle såleis føre til at grunneigarane kan avtale at dei skal ha full erstatning både for fallrettane og eventuelle skadar eller ulemper. Etter rettspraksis må det venteleg likevel leggast til grunn at også dette må gå klårt fram av avtalane. I Rt-1982-1518 er såleis sagt (s. 1523):

«Ved frivillig overdragelse kan vederlaget fastsettes på forskjellig måte. I de tilfelle hvor det blir enighet om at erververen skal betale

Side:1240

både en bestemt fallpris og dessuten erstatning for skader og ulemper, må man, som nevnt av overskjønnsrettens mindretall, gå ut fra at det «ved fastsettelse av fallprisen (er) tatt hensyn til utgiftene og ulempene selv om disse ikke er kvantifisert, slik at totalsummen skal bli rimelig».»

Det går fram av avtalen av 9. juli 1962 pkt. 1, 2 og 3 kva som er avstått, og korleis erstatninga skal fastsetjast. Desse punkta lyder slik:

«1. Selgeren overdrar til Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen sine fallrettigheter i Jostedalselva og/eller dens sideelver og -bekker i den utstrekning disse fallrettigheter tas i bruk ved kraftutbygging. Såfremt det ikke innen 1. januar 1963 er avgjort hvilke fallrettigheter som skal tas i bruk, avgjør NVE hvilke rettigheter overdragelsen skal omfatte. Dog skal den minst omfatte samtlige fallrettigheter i Jostedalselva, fra Styggevatn til sjøen og sideelvene Fagerdalselva, Sandhaugedalselva, Geisdøla, Vigdøla og Leirdøla.

2. a. Prisen fastsettes av en rett hvis medlemmer oppnevnes av Industridepartementet. Forøvrig følges de prosessuelle regler som gjelder ved ekspropiasjon av vannfall. Skjønn skal begjæres av NVE så vidt mulig innen 1. juli 1963. Dog skal det betales renter etter 4 % p.a. fra den dag da selgeren har undertegnet nærværende kontrakt.

b. Selgeren har rett til å begjære skjønn når utbyggingsarbeidene settes igang. Til de pengeerstatninger som fastsettes ved skjønn avholdt i henhold til nærværende bestemmelse, skal det legges 25 %. Eventuell tidligere skjønnsavgjørelse i henhold til pkt. a faller i tilfelle bort, og de beløp som i henhold hertil er betalt, skal betales tilbake med tillegg av 4 % p.a. - selv om erstatningen ved det nye skjønn, inkl. 25 %-tillegget, blir fastsatt til et lavere beløp.

3. Selgeren kan velge mellom engangserstatning og/eller årlig avgift. I siste tilfelle skal justering finne sted i samsvar med bestemmelsen i lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 §23. Inntil 1. januar 1973 kan selgeren kreve årlige avgifter helt eller delvis innløst med det 25-dobbelte beløp.»

Det går elles fram av pkt. 4 at eigedomar som selde fallrettar, har krav på leveranse av elektrisk kraft. Elles går det fram av avtalen at kjøparen skal dekke utgiftene til juridisk og teknisk hjelp, at fallrettane kan overførast m.m.

Det er ikkje i avtalen tatt atterhald om erstatning for skadar eller ulempe. Etter rettspraksis må då utgangspunktet vere at det ikkje kan krevjast slik erstatning, så framt denne ikkje overskrid fallerstatninga. Føresetnaden for dette må likevel vere at skjønnsretten i 1966 utmålte full erstatning for falla. Som heradsretten har vist til, vart det i premissane for skjønnet presisert at erstatninga skal gi «full dekning for den høyeste verdi som det overdratte har for den enkelte selger». Retten kom til at omsetnadsverdien var høgast. Det vart elles sagt:

«Som det fremgår av de foran gjengitte anførsler, har de saksøkte krevet at det i tillegg til fallverdien også skal betales erstatning for ulemper og skader på grunn, tapt fiske m.v. Ved at vassdraget utnyttes til kraftutbygging utelukkes det at det samtidig kan nyttes på annen måte. - De saksøkte har derfor ikke noe krav på også å få erstatning for bruksverdi når de får fullt vederlag for fallenes omsetningsverdi og

Side:1241

når denne er den høyeste.»

Vidare heiter det:

«Verdsettelsen av fallrettene vil således skje ut fra den forutsetning at det her gjelder rå vannkraft som ikke er beheftet med noen erstatninger til skader og ulemper, slik at de saksøkte får den fulle verdi for de fallretter de har overdratt til saksøkeren.»

Etter dette kan det etter lagmannsrettens meining ikkje vere tvil om at det i 1966 vart gitt full erstatning for dei fallrettane som var overførde. - I ei rettingsbok av 18. april 1967 vart rett nok tatt inn ei utsegn frå fagsjef Flack, som representerte fallkjøparen. Utsegna er gjengitt i rettsboka for heradsretten, og saksøkjaren har på bakgrunn av denne akseptert at dei saksøkte har formelt høve til å fremje krav om erstatning, jfr. dei generelle skjønnsføresetnadene pkt. 7. Slik lagmannsretten ser det, inneheld heller ikkje utsegna noko meir.

Spørsmålet er etter dette om tørkeskadar (grunnvasskadar) står i ei særstilling, slik dei saksøkte langt på veg har gjort gjeldande. I samband med dette er m.a. vist til at dei ikkje kunne ha oversyn over slike skadar då fallrettane vart overførde, og at det heller ikkje er grunn til å tru at skjønnsretten tenkte på slike skadar i 1966.

Slik lagmannsretten ser det, vil det her òg langt på veg bli tale om avtaletolking. Som begge partar har vore inne på, vart det i Rt-1961-1282 akseptert erstatning for tørkeskadar i tillegg til fallerstatning. Også i denne domen var likevel utgangspunktet at det normalt ikkje kan krevjast erstatning for skadar eller ulempe i tillegg til fallerstatninga. Førstvoterande uttaler såleis (s. 1285):

«Jeg er kommet til at grunneierne ikke kan gis medhold i at det bare var selve fallrettighetene som ble overdradd ved grunneiernes salg i 1906-10, slik at de i tillegg til den kjøpesum som ble betalt, kan kreve erstatning for skader og ulempe som iverksettelsen av reguleringen måtte medføre. Overdragelsene omfattet stort sett «all vannrett» tilhørende gårdene samt stranden inntil høyeste flomvannstand. Ordlyden indikerer i seg selv overdragelse av en uinnskrenket disposisjonsrett og gir ikke holdepunkt for noen innskrenkende tolkning. Når vannretten uten forbehold overdras med tanke på kraftutvinning, er det en rimelig forståelse at det skal stå kjøperen fritt å utnytte vannretten i nevnte øyemed uansett om en slik utnyttelse nødvendigvis må gå ut over vannets bruk i annet øyemed, f.eks. ved fiske og tømmerfløting. At grunneierne har vært klar over at vannregulering i kraftutvinningsøyemed høyst sannsynlig ville få slike følger, viser det forbehold om rett til fiske i den utstrekning dette kan skje uten hindring for kjøperen, som grunneierne i atskillig utstrekning har tatt. Under disse omstendigheter finner jeg det mest nærliggende å se det slik at grunneierne uttrykkelig måtte ha betinget seg det, dersom de i tillegg til den mottatte kjøpesum skulle ha erstatning for skader og ulemper som reguleringen av vannet normalt ville føre med seg.»

Om anken over at skjønnsretten likevel tilkjende erstatning for grunnvasskadar, er sagt i dommen:

«Når det gjelder statens anke over at erstatning er tilkjent for grunnvannskader, vil erstatningskravet - etter det resultat jeg som nevnt er kommet til - ikke kunne grunnes på at det er adgang til å

Side:1242

kreve erstatning for skader og ulempe i tillegg til den kjøpesum som ble betalt for vannrettighetene i 1906-10. Både underskjønnet og overskjønnets flertall har imidlertid tilkjent erstatning for tap i næring som følge av endrede grunnvannsforhold med den begrunnelse at det ikke foreligger «noen rimelig grunn til å anta at en alminnelig fornuftig jordbruker i Eikesdal på det tidspunkt kontraktene ble skrevet, kunne være oppmerksom på den virkning en regulering av Auravassdraget kunne få for de tilstøtende jordarealers vannforsyning og fruktbarhet». Jeg viser til den nærmere begrunnelse overskjønnets flertall har gitt for det resultat det er kommet til, og finner for mitt vedkommende i det vesentlige å kunne slutte meg til de synsmåter flertallet har gjort gjeldende. Jeg finner derfor at statens anke over denne avgjørelse ikke kan føre frem.»

Slik lagmannsretten ser det, var resultatet såleis også i dette tilfellet - reelt sett - basert på avtaletolking, jfr. også det som er sagt i Rt.

1984 476, gjengitt ovanfor. Spørsmålet om det kan krevjast særleg vederlag for tørkeskadar har elles vore oppe i rettspraksis fleire gonger, og etter lagmannsrettens meining har det konsekvent vore lagt til grunn at det ikkje kan krevjast særskilt ulempesvederlag i tillegg til fallerstatninga, utan at det er tatt klårt atterhald om det, eller skadane - slik som i Rt-1961-1282 - er så upåreknelege at partane ikkje kan ha hatt tanke om dei ved avtaleinngåinga. I Rt-1969-174 - som rett nok konkret galdt tap av fiske - er såleis sagt (s. 176):

«Rettsforliket av 8. juli 1955 må etter min mening tolkes i samsvar med det syn på avtaler om erverv av vannfall som har fått uttrykk i nyere rettspraksis, - på en særlig pregnant måte i det som er uttalt av førstvoterende i dom i Rt-1961-1282 (1285). Jeg er enig i det som der er sagt om at når «vannretten uten forbehold overdras med tanke på kraftutvinning, er det en rimelig forståelse at det skal stå kjøperen fritt å utnytte vannretten i nevnte øyemed uansett om en slik utnyttelse nødvendigvis må gå ut over vannets bruk i annet øyemed, f.eks. ved fiske og tømmerfløtning.» Og dette må etter min oppfatning medføre at grunneierne, hvis ikke særlige omstendigheter foreligger, må ta uttrykkelig forbehold hvis de i tillegg til det avtalte vederlag gjør krav på erstatning for skader og ulemper som utnyttelsen av vannet normalt fører med seg, - i vår sak tap av fiske.

De særlige omstendigheter som er påberopt av de ankende parter, er etter min oppfatning ikke av den art og vekt at de kan lede til noe annet resultat. At uttrykket «fallrettigheter» er brukt i stedet for det mer omfattende vannrett, vannfall eller lignende, kan åpenbart ikke tillegges betydning, og det samme gjelder den omstendighet at ervervet ikke omfatter grunnavståelse. At det i praksis i atskillig utstrekning har vært betinget særskilt erstatning for skader og ulemper som nevnt, kan ikke gjøre forbehold overflødig, jfr. uttalelser i Rt-1967-394 og 400. Når det gjelder de nærmere omstendigheter i forbindelse med inngåelsen av forliket, hvilke forestillinger grunneierne eller enkelte av dem måtte ha gjort seg med hensyn til den kommende utbygging, må Høyesterett legge til grunn hva overskjønnsretten har antatt om at det «måtte for grunneierne være klart at når fallet skulle utnyttes, måtte elven i alt vesentlig bli tørrlagt, slik at fisket ville bortfalle».»

Side:1243

Slik lagmannsretten ser det, kan det ikkje leggast til grunn at verknadene av utbygginga i dette tilfellet har vore så upåreknelege at dei saksøkte av den grunn skulle ha krav på erstatning etter «både- og» - prinsippet. Dei skadane som har oppstått, ligg innanfor det som måtte vere venteleg etter ei utbygging. - Lagmannsretten finn at det heller ikkje kan leggast til grunn at skjønnsretten i 1966 ikkje hadde tanke for slike ulemper, og lagmannsretten sluttar seg til det som er uttalt av heradsretten når det gjeld dette.

I samsvar med ovanståande legg lagmannsretten til grunn at tørkeskadar ikkje står i noka særstilling etter rettspraksis, og at avtalen ikkje gir heimel for å tilkjenne særskilt erstatning for slike skadar i tillegg til fallerstatninga. På samme måte som ein avtale kan ha atterhald om særskilt ulempesvederlag, er det teoretisk tenkeleg at skjønnsføresetnadene opnar for det, eller at ein slik føresetnad ligg til grunn for utbyggingsløyvet. I tilknytning til dette har dei saksøkte m.a. vist til at det i Leirdølaskjønnet, sagt av Indre Sogn heradsrett 29. desember 1978, vart gitt erstatning for grunnskadar i tillegg til fallerstatningar. Etter rettsboka for skjønnet ga statens prosessfullmektig då uttrykk for følgjande:

«Grunnvass-skader er ei spesiell erstatningsgruppe og saksøkjaren har ikkje noko å merka til at det blir gjeve erstatning for slike skader, der grunnlaget elles er til stades, i tillegg til eventuelle fallerstatningar.»

Lagmannsretten er samd med heradsrettens fleirtal i at det ikkje kan leggast meir i dette enn at staten aksepterte slik erstatning i det aktuelle tilfellet, og at det ikkje er uttrykk for at dei saksøkte hadde juridisk krav på å få erstatning for grunnvass-skadar i tillegg til fallerstatning.

Tanken om at grunnvass-skadar kan stå i ei særstilling, kjem likevel fram i ymse andre samanhengar òg. I St.prp. nr. 7 (1983-84) 140 har såleis Hovedstyret kome med slik utsegn:

«Luster kommune har samrøystes kravd at prinsippet «både-og» skal leggjast til grunn ved dei skjøn som er pårekna haldne i høve reguleringa og utbygginga av Breheimen/Jostedalsvassdraget. Dette kravet har tilknytning til spørsmålet om verdisetjinga av fallrettane. Ut frå tanken om at vatnet i elva ikkje kan nyttast til fleire føremål samtidig, skal kjøpesum eller skadebot for fallrettane etter «anten-eller»-prinsippet fastsetjast alternativt slik at grunneigarane - kvar for sin eigedom - har krav på vederlag berre for falla når denne sum er størst, eller berre for skader og ulemper dersom vederlaget for desse gir den største sum. Etter «både-og»-prinsippet blir vederlaget å utmåle kumulativt slik at mogleg skadebot for påførde tap, skade eller ulempe kjem i tillegg til kjøpesum eller skadebot for fallrettane. Desse prinsippa har vore mykje omstridde. Det vil vera opp til partane i rettshøvet korleis dette best kan ordnast.

Det feltet der «både-og»-prinsippet synes mest aktuelt i Jostedalen, er i samanheng med grunnvasstilhøva og behovet for vatning. Kommunen krev her at det blir kosta turvande vatningsanlegg langs heile vassdraget.»

Spørsmålet om grunnvass-skadene var såleis oppe i samband med at det vart gitt samtykke til regulering, og etter reguleringsføresegnene

Side:1244

pkt. 20 er anleggseigaren pliktig til å bere deler av kostnadene med etablering av vatningsanlegg. Det synest på det reine at ein del av skadane vil kunne bli kompenserte gjennom slike anlegg, men lagmannsretten kan ikkje sjå at samtykket til utbygging på andre måtar bygger på føresetnader om at erstatninga skal utmålast etter andre prinsipp enn dei som elles er lagde til grunn i rettspraksis.

Eit mindretal i lagmannsretten - skjønnsrettsmedlemene Døving og Lunde, med tilslutning av varamedlem Sletta - har det syn at det prinsipielt bør tilkjennast erstatning for grunnvass-skadar i tillegg til fallerstatning. Så lenge saksøkjaren, i samsvar med reguleringsføresegnene pkt. 20, er pliktig til å delta i utgiftene med vatningsanlegg, finn likevel mindretalet at dette i nokon mon kompenserer for grunnvasskadane. Mindretalet har m.a. på denne bakgrunn ikkje funne grunn til å dissentere når det gjeld erstatningsutmålinga.

Lagmannsretten nemner for ordens skyld at det ikkje ved erstatningsfastsetjing nedanfor er tatt omsyn til dei pliktene saksøkjaren har etter reguleringsføresegnene pkt. 20. - - -