RG-1991-231

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1990-08-06
Publisert:	RG-1991-231
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 6. august 1990 i sak nr. 1 a og b/1989 O
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Troms (advokat Nils Johan Eidsmo) mot 1. Sven U. Norberg og Hans S. Norberg m.fl. (14 parter) (advokat Tor N. Rekve).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §32, §33, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§44, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, §8, Grunnloven (1814) §105, §4, Oreigningsloven (1959) §21, Fylkeskommuneloven (1961)5, LOV-1983-01-26, §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Vegsjefen i Troms har bygd ny trasé for E-78 på strekningen Nordberg til Sandvikeidet. Parsellen er ca. 6,5 km lang og ligger i Tromsø kommune mellom Tromsøbroen og Fagernes.

For 23 eiendommer som berøres av veiomleggingen ble erstatninger for avståelse av grunn og rettigheter fastsatt ved Tromsø byretts skjønn av 10. oktober 1988. I tillegg møtte et grunneierlag som part, slik at skjønnet omfattet 24 takstnummer. Grunnervervet har skjedd ved avtale med de berørte grunneiere, slik at skjønnet er fremmet som avtaleskjønn etter skjønnslovens §4. Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens skjønn.

Overskjønn er rettidig begjært av eierne av 13 eiendommer samt av Innlandet og Ytre Ramfjord Grunneierlag. Disse er oppført med samme takstnummer som ved byrettens skjønn. Samtlige av de saksøkte er ved overskjønnet representert av advokat Tor N. Rekve. Det er skjedd endringer i parts-stillingen for 2 eiendommers vedkommende. Eieren av takstnr. 6, Arne H. Nordgård er død og eiendommen er overtatt av ektefellen, Jenny Nordgård i uskiftet bo. Takstnr. 9 er

Side:233

overdratt fra Per Berg til Gunnar Berg, og erververen er trådt inn som part ved siden av avhenderen.

De berørte eiendommer ligger i et jord- og skogbruksområde. Eiendommene ligger i striper fra sjøen opp mot fjellet og var tidligere gjennomskåret av E-78. Den nye parsellen skjærer også gjennom samtlige eiendommer på tvers, men ligger lenger opp i terrenget, ovenfor bebyggelsen på eiendommene. Samtlige eiendommer avstår striper av skogsmark. I tillegg avstår én eiendom (takstnr. 2) dyrket mark og én eiendom (takstnr. 6) avstår kulturbeite.

Overskjønnsforhandling ble holdt 12., 13. og 14. juni 1990 i Tromsø. Det ble foretatt befaring av samtlige eiendommer. Hvem som møtte og avga forklaring, samt bevisførsel for øvrig, fremgår av rettsboken.

For de spørsmål overskjønnet omfatter står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten.

Saksøkeren har nedlagt generell påstand om at overskjønnet fremmes og at hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.

De saksøkte har ikke hatt innsigelser mot fremme av overskjønnet og har generelt nedlagt påstand om fastsettelse av erstatninger i henhold til spesielt påstandsskrift for de enkelte takstnummer og om tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten. De saksøktes prosessfullmektig har dessuten i et generelt påstandsskrift på vel 2 sider formulert en del felles anførsler knyttet til fastsettingen av erstatninger og skjønnsforutsetningene. Dette finnes det unødvendig å gjengi i detalj. Retten vil redegjøre for anførslene i tilknytning til de spørsmål overskjønnet gjelder nedenfor.

De alminnelige skjønnsforutsetninger er i samsvar med vegvesenets standardforutsetninger og er gjengitt i byrettens skjønn. Ved overskjønnet gjelder dog den endring at pkt. 3.5 utgår. Overskjønnet vil derfor også omfatte anleggsskader.

De spesielle skjønnsforutsetninger er oppstilt i takstboken. Det er foretatt enkelte endringer - senest under overskjønnsforhandlingene. De spesielle skjønnsforutsetninger vil bli gjengitt i sin helhet i tilknytning til erstatningsfastsettelsen for de enkelte eiendommer.

Lagmannsretten vil nedenfor redegjøre for sitt syn på en del generelle problemstillinger av betydning for erstatningsfastsettelsen. De alminnelige synspunkter er hvor intet annet er sagt, lagt til grunn ved den etterfølgende behandling av hvert enkelt takstnummer.

I. Erstatningsspørsmålene - Allment.

1. Utgangspunktet for erstatningsutmålingen - verditid.

Samtlige grunnavståelser skjer i henhold til avtale, men det er uomstridt at erstatningen skal utmåles som ved ekspropriasjon. Ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr. 17 (eel.) kommer derfor til anvendelse.

Dessuten må det påses at påbudet om full erstatning i Grunnlovens §105 blir overholdt. Det oppstår imidlertid ikke noe spørsmål om grunnlovsstrid i denne saken.

Den grunn som avstås skal verdsettes etter salgs- eller bruksverdi, avhengig av hvilken verdi som er den høyeste for eieren, jfr. eel. §4,

Side:234

sammenholdt med §5 og §6. Prinsipielt er det den fremtidige eierrådighet som avstås ved inngrepet, og såvel for salgs- som bruksverdien vil vurderingstemaet være hvilken påregnelig utnytting det reelt er grunnlag for etter forholdene på stedet.

De grunnarealene som omfattes av overskjønnet er tiltrådt suksessivt i tiden fra juni 1985 til mars 1987. De fleste eiendommer er tiltrådt i løpet av 1986. Verdiforholdene på tiltredelsestidspunktet legges til grunn for verdsettelsen i samsvar med eel. §10 annet punktum. Lagmannsretten er enig med byretten i at forskjellene med hensyn til tiltredelsestidspunkt i dette tilfelle ikke får nevneverdig betydning.

2. Grunnerstatninger.

Samtlige berørte eiendommer er landbrukseiendommer. Det må anses påregnelig at de avståtte arealer i fremtiden ville blitt utnyttet til samme formål som i dag. Dette er også partenes oppfatning.

Det erverves striper av grunn som ikke ville ha noen selvstendig omsetningsverdi. I utgangspunktet er derfor bruksverdien for dyrket mark, skog og beite den høyeste, og partene har sagt seg enige i at verdsettelsen bør baseres på bruksverdien. Retten legger dette til grunn, men bemerker at man i ekspropriasjonssammenheng ved vurderingen av omsetningsverdien av grunn ved stripeekspropriasjon må anlegge en noe videre synsvinkel ved sammenligningen mellom bruks- og omsetningsverdi. Som bemerket i premissene for Høyesteretts plenumsdom i Rt-1986-179 på 187 må det kunne gis erstatning på grunnlag av en pris pr. arealenhet beregnet ut fra salgsprisen for grunn av tilsvarende bonitet og beliggenhet. Lagmannsretten har imidlertid ikke for noen eiendommers vedkommende funnet at omsetningsverdien under en slik synsvinkel vil overstige bruksverdien.

Bruksverdien fastsettes i henhold til den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt-1986-1354 på grunnlag av de avståtte arealers avkastningsevne. Bruksverdiberegningen innebærer at tapt årlig nettoavkastning må omregnes til et engangsbeløp ved kapitalisering. Om valget av kapitaliseringsrentefot bemerkes:

Samtlige eiendommer må karakteriseres som kombinerte jord- og skogbrukseiendommer. Med støtte i den rettsoppfatning som er lagt til grunn av flertallet i plenumsdommen i Rt-1986-179 bemerker lagmannsretten at man bør søke å finne frem til en normalrentefot basert på en generalsiering av avkastningen ved investeringer som typisk vil være fornuftige og økonomisk forsvarlige ved tilsvarende eiendommer innenfor den enkelte næring. Ved slike kombinerte jord- og skogbrukseiendommer vil det i utgangspunktet vanskelig kunne være riktig å operere med forskjellig kapitaliseringsrente for jord og skog. Det må tas hensyn til at avkastningsnivået ved investeringer i jordbruk i alminnelighet ligger høyere enn avkastningen ved langsiktige investeringer i skogbruk. Det følger da av eierens tilpasningsplikt at man ved fastsettelse av erstatning for erverv av skogsmark fra kombinerte jord- og skogbrukseiendommer ikke ensidig kan basere bruksverdiberegningene på en kapitaliseringsrente fastsatt på grunnlag av avkastningsnivået ved langsiktige investeringer i skog.

Lagmannsretten finner det berettiget å anvende en felles kapitaliseringsrente som er representativ for de eiendommer som omfattes av

Side:235

overskjønnet. Det dreier seg i alle tilfelle om kombinerte jord- og skogbrukseiendommer, og det er ikke opplyst omstendigheter som tilsier en annen vurdering for bestemte eiendommers vedkommende.

Det bemerkes videre at kapitaliseringen må skje på basis av en nøkternt anslått gjennomsnittlig langtidsrente fastsatt under hensyntagen til at dagens relativt høye nominelle rentenivå er inflasjonspåvirket.

Staten har for lagmannsretten gjort gjeldende at man ved valget av rentefot bør legge vesentlig vekt på de retningslinjer som er kommet til uttrykk i Landbruksdepartementets rundskriv M-138/89 om prisen på landbrukseiendommer ved konsesjon, der det heter at man nå bør anvende en kapitaliseringsrentefot på 9% mot tidligere 7%. Staten har videre anført at det under enhver omstendighet må følge av plenumsdommen i Noemsaken at rentefoten ikke kan være lavere enn 6%.

Etter lagmannsrettens syn kan man ikke ved delekspropriasjoner legge nevneverdig vekt på kapitaliseringsrenten ved konsesjon. I motsetning til hva tilfellet er ved ekspropriasjon, vil ved konsesjon hensynet til kjøperen og hans likviditetssituasjon være et viktig moment. I en situasjon der høye nominelle lånerenter gjør kjøperens likviditetsmessige posisjon anstrengt, kan det være naturlig å søke å kompensere dette med en relativt høy kapitaliseringsrente ved beregningen av konsesjonsprisen. Som begrunnelse for å heve kapitaliseringsrenten fra 7 til 9% har da Landbruksdepartementet også spesielt vist til økningen i lånerenten i Statens Landbruksbank. Ved ekspropriasjon må man imidlertid, som det vil ha fremgått, anlegge et mer langsiktig perspektiv, uavhengig av et situasjonsbetinget høyt rentenivå.

Lagmannsretten er ikke enig med staten i at man av flertallets premisser i Rt-1986-179 kan trekke helt konkrete slutninger med hensyn til hvilken kapitaliseringsrente som skal anvendes. Det endelige valg av rentefot innenfor rammen av riktige rettslige og faktiske premisser beror på skjønn. Lagmannsretten finner imidlertid at en kapitaliseringsrente på 6% er best i samsvar med flertallets premisser i plenumsdommen, og denne anvendes ved alle bruksverdiberegninger, såvel for skog som dyrket mark og beite.

I henhold til alminnelige skjønnsforutsetninger er alt skogareal ervervet med påstående virke. Det er opplyst at staten har latt enkelte grunneiere beholde virke som de selv har hugget på sine parseller, men dette skal ikke tillegges betydning for erstatningsfastsettelsen. For de eiendommer der stående virke er registrert, er verdien av dette beregnet særskilt, men tillagt grunnerstatningen ved fastsettelsen av gjennomsnittlig kvadratmeterpris for avstått skogareal.

Etter oppdrag fra Staten har A/S Norsk Skogkontor ved skogkonsulent Eivind Virik foretatt detaljerte registreringer av skogen som avstås på hver enkelt eiendom. Partene har ikke hatt noen innvendinger mot de rent forstlige oppgaver, så som registrerte bestander, boniteringer m.v. Det er også enighet om å legge hans mengde oppgaver over realisert virke til grunn. Lagmannsretten bygger i sin helhet sin avgjørelse på det materiale som er utarbeidet for så vidt.

Den skogsakkyndige har i tillegg utarbeidet verdiberegninger. Disse er basert på venteverdien (eksklusive realisasjonsverdien av

Side:236

avstått areal) ved bruk av tabeller inntatt i «Det grønne hefte», 1956-utgaven. For de eiendommer der stående kubikkmasse er registrert er realisasjonsverdien beregnet særskilt og tillagt venteverdien.

For alle eiendommer unntatt én gjelder at det kun er registrert stående kubikkmasse av løvskog. Realisasjonsverdien av løvskog er beregnet på grunnlag av en pris av kr. 35 pr. m3 tilsvarende rotprisen ved leveranse av kubb til Troms Treforedling, Sørreisa. Prisen er etter rettens oppfatning i og for seg realistisk. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at det ville være reelt grunnlag for salg av en del løvskogvirke til ved. Blant annet er områdets sentrale beliggenhet nær Tromsø by gunstig med sikte på vedsalg. For to eiendommer er det nylig inngått kontrakter om vedsalg for en rotpris som klart overstiger prisnivået ved levering av kubb. Retten finner det korrekt å anvende en noe høyere gjennomsnittspris ved beregningen av realisasjonsverdien av løvskog, og har - der ikke annet er sagt - lagt en pris av kr. 50,- til grunn. For enkelte eiendommer, der transportforholdene må anses særlig gunstige, har retten anvendt en noe høyere pris. Dette er særskilt omtalt under de spesielle premisser for de eiendommer det gjelder.

Ved å foreta en venteverdiberegning basert på «Det grønne hefte», har den skogsakkyndige forutsatt at umiddelbar avvirkning av all løvskog og tilplantning med gran vil gi høyest avkastning i skogbrukssammenheng. Verdiberegningene er imidlertid basert på en kapitaliseringsfaktor på 4%. Lagmannsretten er ikke uenig i at dette kan være dekkende ved en isolert beregning av skogverdi, men i og med at eierne av kombinerte jord- og skogbrukseiendommer etter de synspunkter som er lagt til grunn ovenfor ikke har noe krav på å reinvestere utbetalte skogerstatninger i skog, blir dette for lavt.

Ved bruk av en kapitliseringsfaktor på 6%, som lagmannsretten har lagt til grunn, blir venteverdien beregnet etter prinsippene i «Det grønne hefte» for en stor del av skogarealenes vedkommende helt forsvinnende. Dette innebærer at man med den valgte kapitaliseringsrente neppe kan basere erstatningsutmålingen på bruksverdien utmålt alene etter slike premisser.

Ett alternativ ville være å bygge på en formodet omsetningsverdi for arealer av tilsvarende karakter. Denne kan riktignok etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig konstateres, men det må legges til grunn at arealene under en slik synsvinkel iallfall har en noe høyere verdi. Etter rettens skjønn vil det imidlertid være gunstigst for grunneierne å basere erstatningsutmålingen på bruksverdien ved fortsatt utnyttelse av arealene som utmarksbeite i kombinasjon med selvfornyende skog. Beiting er fortsatt en aktuell bruksform i området. Det må imidlertid tas hensyn til at beitingen ikke har slik intensitet at det ville være påregnelig med full utnyttelse av produksjonsverdien. For enkelte eiendommer representerer beitingen en aktuell bruk av større intensitet, noe som er av betydning for opprettholdelsen av kvaliteten på utmarksbeitet. Dette har retten funnet det riktig å ta hensyn til ved fastsettelse av bruksverdien.

I tillegg til beitet kommer skogverdien. For arealer som ikke allerede er tilplantet med gran baseres verdsettelsen på bruksverdien

Side:237

som selvfornyende løvskog. For de eiendommer der bestående granplantefelt betinger en høyere skogverdi er det tatt særskilt hensyn til dette. På den annen side er beiteverdien av slike arealer noe lavere enn i løvskog.

Bruksverdien av skoggrunnen som del av et jaktterreng må sies å være så forsvinnende at den i praksis knapt er økonomisk målbar. Retten legger ikke noen vekt på dette.

Lagmannsrettens fastsettelse av grunnerstatninger for skogsmark basert på disse retningslinjene, leder til vesentlig lavere verdier enn underskjønnet har kommet til.

En sammenligning med verdier fastsatt i andre skjønn har etter lagmannsrettens oppfatning mindre interesse. Som bemerket i Høyesteretts dom i Rt-1986-408 på 412 må bruksverdien som alminnelig regel vurderes individuelt for den enkelte eiendom.

Fastsettelse av bruksverdierstatninger for henholdsvis dyrket mark og kulturbeite behandles i de spesielle premisser for takstnr. 2 og 6.

2. Ulemper på gjenværende eiendom.

A. Generelt om ulempeerstatninger.

Det er fra de saksøktes side fremsatt en rekke krav om ulempeerstatninger. Det dreier seg dels om problemstillinger som er felles for alle eller et større antall eiendommer, og som lagmannsretten i følgende avsnitt vil knytte enkelte generelle bemerkninger til. Dels dreier det seg om særspørsmål som kun behandles for de eiendommer det er aktuelt.

Det rettslige utgangspunkt for vurderingen av ulemper på gjenværende eiendom er eel. §8, hvoretter eieren har krav på erstatning for det økonomiske tapet han blir påført ved skader og ulemper på gjenværende eiendom så langt dette ikke dekkes av grunnerstatningen. Det er en forutsetning at ulempene er forårsaket av ekspropriasjonstiltaket. For ulemper som er av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet gjelder dessuten at de bare erstattes i den utstrekning de overstiger grannelovens alminnelige tålegrense.

Staten har ved oppstillingen av spesielle skjønnsforutsetninger for en del eiendommer påtatt seg å utføre forskjellige tiltak for å avdempe særskilte ulemper veianlegget medfører. I utgangspunktet må erstatningsfastsettelsen ved overskjønnet baseres på at forutsetningene vil bli oppfylt. En eventuell etterfølgende tvist mellom staten og enkelte av grunneierne om angivelig manglende oppfyllelse av de forpliktelser staten på dette grunnlaget har påtatt seg, kan eventuelt gjøres til gjenstand for særskilt søksmål eller etter omstendighetene påberopes som grunnlag for tilleggsskjønn. I den utstrekning det allerede på tidspunktet for avhjemling av overskjønnet kan konstateres at noen av de saksøkte er påført økonomisk tap som følge av mangler ved etableringen av slike tiltak, kan imidlertid erstatning for dette kreves medtatt ved overskjønnet.

B. Drifts- og arronderingsmessige ulemper som følge av at eiendommene avskjæres av veianlegget.

Det er for samtlige eiendommer i overskjønnet krevet erstatning for det økonomiske tap eierne blir påført i form av vanskeligere drifts- og adkomstforhold internt på deres respektive eiendommer ved at

Side:238

disse avskjæres av den nye veiparsellen.

De saksøkte har spesielt påberopt at adkomsten til den del av eiendommene som ligger ovenfor ny E-78 blir til dels vesentlig vanskeligere, og at de underganger - og for én eiendoms vedkommende overgang - som er anlagt av vegvesenet bare delvis er egnet til å avhjelpe dette. Det er spesielt anført at eierne tidligere stort sett kunne kjøre med traktor i terrenget oppover i skogen på sine teiger. De henvises nå til å henlegge kjøringen til de anordnede adkomster. For å komme fra disse og videre opp i terrenget, må de i langt større utstrekning enn før foreta skråkjøring i bratt lende. Bruken av undergangene er dessuten i seg selv forbundet med visse ulemper, blant annet ved gjenfylling med snø vinterstid.

Enkelte av de adkomstveier vegvesenet har anlagt i tilknytning til undergangene er videre etter grunneiernes oppfatning problematiske å trafikere på grunn av bratt terreng og krappe svinger. Det dreier seg etter de saksøktes oppfatning åpenbart om særulemper som skal erstattes fullt ut, jfr. særlig Audenhuslidommen, Rt-1973-214.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende at adkomstforholdene også var problematiske tidligere, og at situasjonen etter at undergangene med tilknyttede adkomstveier er anlagt av saksøkeren, ikke er nevneverdig forverret. Det er dessuten anført at det her dreier seg om ulemper av alminnelig karakter og som ikke overstiger hva eierne i utviklingens medfør måtte finne seg i, jfr. bl.a. Rt-1967-1365 og Rt-1988-51.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at ulempene det her gjelder utvilsomt er å anse som særulemper - ikke ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet. Det dreier seg ikke om ulemper som følge av en avkjørselsregulering, og de av staten påberopte høyesterettsdommer er derfor ikke avgjørende. Det er for såvidt heller ikke Audenhuslidommen, Rt-1973-214, idet avgjørelsen var basert på at eierens bruk av en eksisterende avkjørsel var basert på en særlig ervervet rettighet. Det er imidlertid ingen tvil om at driftsulemper og arronderingsmessige ulemper for resteiendommen som følge av at eiendommen deles av et nytt veianlegg etter rettspraksis anses som særulemper. Ulempene står i direkte årsakssammenheng med inngrepet og rammer ikke andre eiendommer enn dem som avgir grunn til veianlegget.

For samtlige eiendommer gjelder at den interne transport for ettertiden må skje ved bruk av de planfrie kryss som er. For å avgjøre i hvilken utstrekning grunneierne derved påføres økonomisk tap som er gjenstand for ulempeerstatning, må hver eiendom vurderes konkret. Det må foretas en sammenligning mellom situasjonen slik den var tidligere og forholdene etter at veien er bygget. Av betydning er videre størrelsen av de skogteiger som blir liggende ovenfor veien og den bruk som har funnet sted. Som en generell karakteristikk er det etter lagmannsrettens oppfatning dekkende å si at det her dreier seg om relativt beskjedne løvskogarealer der eierens bruk hittil har vært høyst beskjeden, for de flestes vedkommende begrenset til uttak av noe ved. Nærmere opplysninger vil bli gitt i tilknytning til de enkelte takstnummer.

Side:239

De saksøkte har for å underbygge sitt syn på hvilket nivå ulempeerstatningene bør ligge på, særlig vist til Hålogaland lagmannsretts overskjønn av 7. juli 1988 vedrørende ny trasé for E-6, parsellen Heia-Tømmerelv i Balsfjord. Etter rettens oppfatning er sakene imidlertid ikke helt sammenlignbare. Blant annet bemerkes at det i Heia-Tømmerelv-skjønnet dreiet seg om avskjæring av arealer med vesentlig større potensiale for skogsdrift.

C. Gjerder.

Saken reiser en del forskjellig gjerdespørsmål. Utgangspunktet for vurderingen av disse er skjønnsforutsetningene. De alminnelige skjønnsforutsetninger har i punkt 3.3 A og B slike bestemmelser, som gjelder der ikke annet spesielt er fastsatt i de spesielle skjønnsforutsetninger:

«A. Nytt gjerde.

I. Gjerde vil bli satt opp og holdt vedlike av vegsjefen i følgende tilfelle:

a) der gjerde er nødvendig av omsyn til vegen eller ferdselen på vegen, jfr. veglovens §44 annet ledd.

b) der gjerde er nødvendig for å verne omgivelsene mot spesielle farer som vegen representerer (bratte fjellskjæringer o.l.)

Opplysninger om hvor slikt gjerde er aktuelt, går frem av de spesielle skjønnsforutsetninger, eventuelt også av vegplanen.

II. Dersom saksøkte forøvrig krever erstatning for gjerde, og vegvesenet kommer til at kravet ikke kan imøtekommes, avgjør skjønnsretten om erstatningsplikt foreligger.

B. Eksisterende gjerde.

I. Pkt. A ovenfor gjelder tilsvarende når eksisterende gjerde må fjernes av omsyn til veganlegget.

Frist for fjerning/flytting av gjerde er gitt i de spesielle skjønnsforutsetninger. Dersom gjerdet ikke er fjernet/flyttet innen fristen, vil gjerdet bli fjernet av vegvesenet.

II. Flytting av gjerde eller oppsetting av nytt gjerde til avløsning av det eksisterende, medfører ikke endringer i det framtidige vedlikeholdet.»

I dette tilfelle er det i de spesielle skjønnsforutsetninger inntatt en del spesielle bestemmelser om oppsetting og vedlikehold av gjerder. Disse går ved motstrid foran de alminnelige skjønnsforutsetninger. Bakgrunnen er at landbruksmyndighetene, i samvar med grunneiernes ønske, ved behandlingen av vegplanen fremsatte krav om at vegvesenet skulle sette opp og vedlikeholde gjerde på begge sider av veien langs hele strekningen, dette av hensyn til beitebruken i området.

I vegplanen for parsellen heter det om dette i vegsjefens kommentar på 3:

«Når det gjelder gjerdehold har vegvesenet sagt seg villig til at gjerde på en side og der inngjerdet beite deles på begge sider av vegen.

Vedlikeholdet overlates til skjønnsretten som en del av erstatningsoppgjøret på lik linje med tidligere praksis.

Vegsjefen peker i tillegg på at hvis en gjerder på begge sider må gjerdene forlenges langt utover parsellen, noe grunneierlaget også påpeker i sin uttalelse. Dette er i tillegg ikke noen garanti for at dyr

Side:240

ikke kommer inn på vegen, og dersom så skulle skjeer dyrene isteden stengt inne på vegen uten mulighet for å ta seg av på en strekning på over 6 km.»

I samsvar med disse premisser i planen er det for samtlige berørte eiendommer inntatt som særskilt skjønnsforutsetning at vegvesenet skal sette opp gjerde på oversiden av veien langs hele strekningen. For de eiendommer der veien skjærer gjennom tidligere inngjerdet beiteområde, er det på samme måte bestemt at vegvesenet skal sette opp gjerde også på nedsiden av veien. I alle tilfelle er det i de spesielle skjønnsforutsetninger bestemt at grunneier er ansvarlig for vedlikeholdet av gjerdet.

I tillegg inneholder de spesielle skjønnsforutsetninger, i henhold til pkt. 3.3.A.I i de alminnelige forutsetninger, bestemmelser om hvor vernegjerde og autovern vil bli satt opp. Vedlikeholdet av slike gjerder påhviler vegvesenet.

Gjerdene er nå på det nærmeste ferdig oppsatt, slik at det nå er sammenhengende gjerde, vernegjerde eller utmarksgjerde, langs øvre side av veien og i tillegg gjerder på nedsiden for de eiendommer det er aktuelt. Det gjenstår et lite stykke på oversiden på takstnr. 5, Trond Widdings eiendom.

De saksøkte har for lagmannsretten generelt gjort gjeldende at de har krav på at vegvesenet setter opp og vedlikeholder gjerder på begge sider av veien langs hele strekningen. Slik anførslene er presisert under prosedyren kreves at vegvesenet ved overskjønnet skal pålegges å fullføre gjerdet på øvre side av veien som tiltak, innen en av retten fastsatt frist. For øvrig er det ikke opprettholdt krav om tiltak på dette punkt. For de eiendommer der gjerde ikke er oppsatt på nedre side av veien, kreves utgiftene forbundet med å sette opp og holde vedlike gjerde erstattet som ulempeerstatning. I tillegg kreves for samtlige eiendommer der vegvesenet i samsvar med de spesielle skjønnsforutsetninger har satt opp gjerder uten vedlikeholdsplikt for det offentlige, erstatning for utgiftene til fremtidig vedlikehold.

Staten har generelt gjort gjeldende at de gjerder som er oppsatt dels må anses som ordinære utmarksgjerder som grunneierne selv må vedlikeholde, dels at de erstatter eksisterende gjerder, slik at de saksøkte for så vidt ikke er påført økte utgifter til vedlikehold. Etter statens oppfatning var det ikke nødvendig, det var snarere uheldig, å sette opp sammenhengende gjerde på oversiden av veien. Dette ble likevel gjort som en villighet for å imøtekomme grunneiernes og landbruksmyndighetenes sterke ønske. Det ligger ikke heri noen innrømmelse av at gjerde var nødvendig av hensyn til veien, og at grunneierne således har rett til erstatning for vedlikeholdet så langt ikke vegvesenet har påtatt seg dette. Det bestrides at de grunneiere som tidligere ikke hadde gjerde, har noe krav på erstatning for utgiftene ved å sette opp gjerde på nedsiden av veien. Dette er ikke nødvendig og det er dessuten i praksis meningsløst all den stund flere eiendommer langs strekningen ikke er parter i overskjønnet, og man ikke vil oppnå å få satt opp noe sammenhengende gjerde. Det bestrides at retten har hjemmel for å pålegge gjerde oppsatt som tiltak.

Lagmannsretten bemerker først at man ikke kan se at det foreligger

Side:241

noe rettslig grunnlag som ved et ordinært veiskjønn gir retten kompetanse til å pålegge det offentlige å utføre bestemte tiltak. I den utstrekning saksøkte gjør gjeldende at han er påført økonomisk tap som følge av manglende oppfyllelse av tiltak, kan dette behandles ved skjønnet, mens han for å få fastslått en eventuell plikt til naturaloppfyllelse må anlegge ordinært søksmål. Retten kan ikke se at Høyesteretts dom i Rt-1971-1114 er avgjørende i motsatt retning. Saken gjelder en annen problemstilling.

Det oppstår etter dette kun spørsmål om utmåling av ulempeerstatning i den utstrekning grunneierne påføres økonomisk tap i form av økte kostnader til gjerdehold som følge av veianlegget. Det vises til Rt-1972-167. Spørsmålet må undergis en konkret vurdering.

Retten kan ikke se at det er noe grunnlag for å anse vegvesenets oppsetting av gjerder som noen innrømmelse av erstatningsplikt for vedlikehold av gjerdene i fremtiden. De spesielle skjønnsforutsetninger er klare på dette punkt, og det er ikke grunnlag for noen anførsel om at vegvesenet ved bestemmelser i vegplanen eller på annen måte har påtatt seg bindende forpliktelser som går utover skjønnsforutsetningene.

Etter lagmannsrettens oppfatning stiller spørsmålet om gjerdeerstatninger seg noe forskjellig for eiendommer der veien skjærer gjennom tidligere inngjerdet beiteområde og eiendommer som ikke tidligere hadde gjerder som berøres av veienlegget. For de førstnevnte eiendommer medfører veianlegget gjerdehold på begge sider av veien. I forhold til det som var situasjonen tidligere påføres disse eiendommer ekstra kostnader forbundet med vedlikehold av gjerde på nedsiden. Gjerdet på oversiden har langs praktisk talt hele strekningen funksjon som et ordinært utmarksgjerde, som det normalt påhviler grunneierne å sette opp og holde vedlike så langt de finner det ønskelig å holde gjerde av hensyn til beitebruken. Kostnadene ved slikt gjerdehold kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke anses som noen ulempe som er forårsaket av veianlegget, og grunneierne ville heller ikke hatt krav på gjerding her i medhold av veglovens §44 tredje ledd. Takstnr. 2 kommer her i en noe spesiell stilling fordi veien skjærer gjennom innmark, men dette kommer retten tilbake til under de spesielle premisser for denne eiendom.

For de eiendommer der veianlegget ikke berører eksisterende gjerder, og hvor husdyrbruket for øvrig ligger nede, kan retten ikke se at det fremstår som noen nødvendighet å sette opp gjerde på nedsiden av veien. Krav om erstatning for utgifter til å sette opp gjerde på nedsiden av veien langs de eiendommer som ikke hadde gjerde, og hvor vegvesenet følgelig heller ikke som spesiell skjønnsforutsetning har påtatt seg på å sette opp gjerde, tas ikke til følge.

D. Ulemper forbundet med vannsig og forsumpning.

For en del eiendommer har de saksøkte gjort gjeldende at veianlegget medfører økte ulemper forbundet med vannsig og forsumpning av terrenget nedenfor veien. Dette skyldes etter deres oppfatning at bekker har fått endret sitt løp. Staten har bestridt at det er sannsynliggjort slike ulemper av noen praktisk betydning som følge av veien.

Retten finner det ikke sannsynlig at veianlegget for noen

Side:242

eiendommers vedkommende har medført ulemper ved vannsig av noen slik praktisk betydning at det gir seg noen økonomiske utslag, spesielt hensett til at det her dreier seg om skogsmark. Det vil kunne forventes en viss økning og spredning i avrenningen av overflatevann i terrenget umiddelbart nedenfor veien i den første tiden etter at veien er anlagt, men det må antas at ulempene er beskjedne og at de er av midlertidig karakter, idet vannet vil finne nye naturlige løp. Ingen av de saksøkte tilkjennes derfor erstatning for slike ulemper.

E. Ulemper ved redusert/forverret vannforsyning.

En rekke eiendommer har tidligere hatt sin vannforsyning fra bekker på eiendommene. Det har stort sett dreiet seg om relativt enkle anlegg med støpte kummer med vannledning til bebyggelsen. På grunn av forurensningsfaren har disse anlegg etter anlegget av veien ikke kunnet benyttes. Til erstatning for tapet av vannkilder har vegvesenet bygget en rekke nye vannforsyningsanlegg. Dette har skjedd i henhold til særskilte avtaler med hver enkelt grunneier. Enkelte anlegg er felles for flere eiendommer. Avtalene har et standardisert preg, men inneholder også en del forskjeller beroende på at det er benyttet noe ulike tekniske løsninger. Generelt gjelder at anleggene bygges og bekostes av vegvesenet, og deretter overtas vederlagsfritt av grunneierne, slik at vegvesenet gir ett års garanti på benyttet materiell og utført arbeid. Etter denne tid skal anleggene være vegvesenet uvedkommende. Det er uimotsagt opplyst av staten at avtalene ble utformet av grunneiernes prosessfullmektig ved underskjønnet. For hver enkelt eiendom er det i de spesielle skjønnsforutsetninger innarbeidet henvisninger til at vannforsyning er etablert i henhold til avtalene.

De saksøkte har som generell påstand prinsipalt gjort gjeldende at ansvarsfraskrivelse etter ett år for vannforsyningsanleggene ikke skal tillates lagt til grunn. For de anlegg som i dag ikke virker tilfredsstillende eller hvor det kan reises tvil om funksjonsdyktigheten er det fremsatt krav om at erstatningsfastsettelsen skal utsettes i 4 år i medhold av oreigningslovens §21, i kombinasjon med fastsettelse av foreløpig erstatning etter bestemmelsens tredje ledd.

Staten har generelt gjort gjeldende at grunneierne ved de vannforsyningsanlegg som er etablert har fått ordninger som er like gode eller bedre enn tidligere, og at de ikke tilkommer erstatning. Avgjørelsen må ved overskjønnet bygge på de avtaler som er inngått, uten at det er noe grunnlag for å tilsidesette dem. Det bestrides å være noe grunnlag for å utsette erstatningsutmålingen, men for ett takstnummer erkjenner staten at anlegget ikke fungerer tilfredsstillende og har anmodet om at det utmåles ulempeerstatning for dette nå.

Lagmannsretten bygger som generelt prinsipp avgjørelsen på de avtaler som er inngått. Retten er enig med staten i at grunneierne dermed i utgangspunktet oppnår løsninger som er minst like gode som tidligere og som avskjærer ytterligere ulempeerstatning. Det er ikke noe grunnlag for - slik de saksøkte har gjort gjeldende - i den foreliggende sak å treffe noen avgjørelse om gyldigheten av den ansvarsfraskrivelse eller garantitid avtalene inneholder. Retten finner det heller ikke nødvendig eller ønskelig å utsette avgjørelsen i medhold av oreigningslovens §21 for noen eiendommers vedkommende. For de

Side:243

aller fleste eiendommer fungerer vannforsyningen i dag tilfredsstillende. For de eiendommer det påberopes å være problemer behandles spørsmålene i tilknytning til de spesielle premisser.

F. Tap som følge av anleggsvirksomheten m.v.

Ved byrettens skjønn var anleggsskader i henhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger holdt utenfor rammen for skjønnet. For enkelte eiendommer ble erstatningskrav for slike skader likevel avgjort uten at grunnlaget for dette er klart i henhold til skjønnsforutsetningene. Som bemerket ovenfor på 5 er punkt 3.5 i de alminnelige skjønnsforutsetninger sløyfet ved overskjønnet slik at alle krav som er fremsatt vedrørende slike skader og ulemper skal avgjøres.

To typer anleggsskader er aktuelle for en flerhet av eiendommer og behandles nærmere her. Andre krav om anleggsskader behandles kun under de spesielle premisser for de eiendommer det er aktuelt.

a. Massedepoter.

På en del eiendommer har vegvesenet i henhold til de spesielle skjønnsforutsetninger anlagt midlertidige massedepoter langs veien. Det erverves ikke i noe tilfelle noen varig rett for staten, og det er ikke aktuelt å utnytte eventuell gjenværende masse senere.

Grunneieren beholder når anleggsarbeidene er avsluttet den fulle eierrådighet. I de aller fleste tilfelle medfører imidlertid deponeringen av masser redusert bruksverdi av arealene og eventuelt kostnader for eieren forbundet med opparbeidelse. For dette skal det svares erstatning. Arealene som har vært benyttet som massedepoter er ikke oppmålt nøyaktig, og retten har funnet det mest hensiktsmessig å utmåle erstatningen i form av et beløp pr. kvadratmeter grunn.

b. Steinsprang m.v.

Ved foten av vegskråningen på nedsiden av veien er det til dels blitt liggende igjen noe sprengt stein i terrenget utenfor grensen for veiens eiendomsområde. Det dreier seg for så vidt om en anleggsskade som skal erstattes så langt den medfører økonomisk tap for de berørte grunneiere. Staten har for sin del gjort det klart at det ikke er aktuelt å gjennomføre ytterligere opprydding langs veien som tiltak.

De saksøkte som har fremsatt erstatningskrav for denne post har krevet erstatninger utmålt basert på kostnadene ved opprydding av stein langs veien. Etter rettens oppfatning må det antas at kostnadene vil være uforholdsmessige hensett til verdien av arealene og betydningen av skadene. Kostnadene forbundet med å ta seg inn til områdene med hensiktsmessig maskinelt utstyr og gjennomføre opprensking vil etter alt å dømme klart overstige hva full erstatning for avståelse av grunnen ville beløpe seg til. De saksøkte kan da ikke ha krav på å få dekket kostnadene ved et slikt tiltak.

Terrenget langs veien på de eiendommer som berøres er skogsmark. Ulempene er begrenset til en smal stripe langs veien, hvor det hensett til terrengforholdene og skogarealene på eiendommene ellers, under ingen omstendighet lå til rette for noen intensiv utnyttelse.

Etter lagmannsrettens syn er det mest korrekt å betrakte forholdet som en driftsulempe av betydning for utnyttelsen av de berørte arealer. Retten har vurdert konkret - på grunnlag av befaringen og de påvisninger som ble gjort - hvilke eiendommer som er berørt av steinsprang

Side:244

i en grad som kan sies å ha økonomisk betydning. Der ulemper av en slik grad kan konstateres, er erstatningen utmålt sammen med erstatningen for øvrige driftsulemper i en samlet sum.

G. Avståelse av adkomstretter m.v.

Som følge av at en del underganger under veien er felles for to eller flere eiendommer, er det i en del tilfelle etablert adkomstrettigheter over naboeiendommer. For den tjenende eiendom representerer dette en ulempe som det skal svares erstatning for. Omfanget av de rettigheter som avstås er beskrevet i de spesielle skjønnsforutsetninger for de aktuelle eiendommer. Det dreier seg om beskjedne inngrep i form av adkomstrett over korte strekninger i utmark. Med den bruk som gjøres av områdene ovenfor veien, vil det dessuten være tale om en lite intensiv bruk. Det dreier seg imidlertid som en varig heftelse, og den båndlegger et visst areal. Ved utmålingen av erstatning for avståelse av en slik bruksrett kan man ikke basere erstatningsutmålingen på en rent isolert vurdering av det økonomiske tap den tjenende eiendom påføres i form av redusert mulighet til utnyttelse av grunnen etc. Med støtte i de synspunkter som er kommet til uttrykk i Rt-1976-1362 må det være riktig å se hen til hva som ville være et rimelig og naturlig vederlag for en slik rettighet dersom den ble stiftet ved avtale. Et slikt vurderingstema kan sies å uttrykke en rimelig omsetningsverdi for den rettighet som avstås, og det dreier seg således ikke om uriktig bruk av en forhandlingsmaksime.

Der andre servitutter avstås er tilsvarende synspunkter lagt til grunn for utmålingen av vederlag.

3. Fradrag for fordeler.

Staten har under prosedyren for lagmannsretten frafalt en tidligere anførsel om at det for samtlige eiendommer skal gjøres fradrag i erstatningene for den fordel at det etter omlegging av riksveien angivelig blir lettere å etablere adkomster til den gamle veien. Anførselen ble for øvrig forgjeves gjort gjeldende for byretten. Et krav om fordelsfradrag er kun opprettholdt for takstnr. 2 og behandles under de spesielle premisser.

4. Erstatning for avsavn av kapital.

Samtlige arealer er tiltrådt av vegvesenet før skjønnet. I henhold til eel. §10 tredje punktum har de saksøkte krav på erstatning for tap som følge av at erstatningene utbetales etter tiltredelsen.

Ved byrettens skjønn ble avsavnserstatningen fastsatt til 12% p.a., og av premissene fremgår at dette var i samsvar med begge parters påstand. Under prosedyren for lagmannsretten har staten likevel gjort gjeldende at satsen bør reduseres til 10% under henvisning til at bankenes innskuddsrente er gått ned i den senere tid.

De saksøkte har prinsipalt gjort gjeldende at byrettens fastsettelse av erstatning for avsavnstap ikke er angrepet ved begjæring om overskjønn, og at spørsmålet derfor er rettskraftig avgjort. Under enhver omstendighet er det anført at en sats på 12% er korrekt.

Lagmannsretten skal om dette bemerke:

Erstatning for avsavnstap etter eel. §10 er prinsipielt ikke en form for morarenter. I henhold til de synspunkter som er lagt til grunn ved Høyesteretts dom i Rt-1984-476 flg. på 490-91 i tilknytning til den

Side:245

helt tilsvarende bestemmelse i §11 tredje punktum i den tidligere lov av 26. januar 1983, skal avsavnsgodtgjørelsen i prinsippet fastsettes individuelt, ut fra den enkelte grunneiers godtgjorte tap. Men hvor grunneieren ikke påviser noe bestemt tap, kan det av praktiske grunner være nødvendig å fastsette avsavnsgodtgjørelsen etter normalsatser. Dette er satser som generelt vil gi en godtgjørelse til grunneierne som dekker det tap de lider ved å måtte vente på erstatningen. I og med at det nå er blitt ganske vanlig at folk samtidig befinner seg i en sparesituasjon og en lånesituasjon, kan man ikke ensidig legge vekt på bankenes innskuddsrente. Såvel innskudds- som utlånsrenten vil være sentrale elementer av betydning, mens morarentesatsene ikke gir noen ytterligere veiledning.

I dette tilfelle har ingen av de saksøkte påvist noe bestemt tap, og man vil derfor være henvist til å utmåle en rentetapserstatning basert på normalsatser fastsatt etter de retningslinjer som er nevnt ovenfor.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det materielle grunnlag for erstatningsfastsettelsen også av betydning for det prosessuelle spørsmål som melder seg.

Etter skjønnslovens §32 annet ledd kan selvstendige deler av et skjønn overprøves særskilt, og i tilslutning til dette er det i §33 tredje ledd nr. 5 bestemt at begjæringen om overskjønn særskilt må nevne om det er hele underskjønnets avgjørelse eller bare deler av den som angripes. Dette innebærer at i den utstrekning fastsettelsen av erstatning for avsavnstap er en selvstendig del av et skjønn og denne ikke er angrepet, ligger det utenfor overskjønnets kompetanse å realitetsbehandle spørsmålet.

Det er på vegne av de saksøkte fremsatt to begjæringer om overskjønn. Advokat Rekve har på vegne av Petter Kalbekken (takstnr. 18) begjært overskjønn 7. desember 1988. Av begjæringen fremgår på 2 at det begjæres overskjønn over all erstatning fastsatt ved underskjønnet. Selv om spesielle forhold er nevnt, og avsavnsgodtgjørelse ikke er blant dem, må begjæringen forstås dithen at den gjelder byrettens avgjørelse i sin helhet for dette takstnummer. Dette gir lagmannsretten kompetanse til å realitetsbehandle det aktuelle tvistespørsmål iallfall i forhold til Kalbekken.

For de øvrige parter er overskjønn begjært av advokat Gunnar Nerdrum 9. desember 1988 (19. desember s.å. for grunneierlagets vedkommende). Begjæringen har en relativt generell og knapp utforming. Det er spesielt nevnt at grunnerstatningene er satt for lavt, og at det begjæres overskjønn på samtlige poster som det var krevet erstatning for ved underskjønnet. I dette kan man neppe innfortolke noen begrensning. Det er iallfall ikke uttrykkelig fremhevet at noen bestemt del av byrettens avgjørelse er unntatt fra rettsmiddelerklæringen, og lagmannsretten er mest tilbøyelig til å tolke begjæringen dithen at den retter seg mot avgjørelsen i sin helhet for de eiendommer den omfatter. Også for de øvrige eiendommer kan spørsmålet om avsavnsgodtgjørelse derfor realitetsbehandles.

Det er mulig at man måtte anse fastsettelse av avsavnsgodtgjørelse som en såvidt integrert del av erstatningsoppgjøret for grunn og ulemper at spørsmålet ikke under noen omstendighet kan unntas fra

Side:246

overprøving ved overskjønnet. Til støtte for et bekreftende svar kan anføres at begjæring om overskjønn fører til at erstatningsoppgjøret utsettes i tid, og at rentenivået kan endre seg i tiden etter at underskjønnet er avsagt. Dette kan tilsi en viss justering av avsavnsgodtgjørelsen. Lagmannsretten finner det slik denne saken ligger an, ikke nødvendig å ta noe uttrykkelig standpunkt til spørsmålet.

I realiteten er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten, idet man er enig i at avsavnsgodtgjørelsen etter de retningslinjer som er angitt ovenfor bør settes til 12%. Det har vært klare svingninger i rentenivået i det tidsrom godtgjørelsen omfatter, men den valgte sats må anses å være representativ ut fra en gjennomsnittsbetraktning.

II. Erstatningsfastsettelsen for de enkelte eiendommer. - - -

III. Saksomkostninger. - - -

I tillegg har de saksøkte krevet godtgjørelse til tillitsmann med kr. 600,- pr. dag i 6 dager. Retten finner ikke at det er grunnlag for å ta kravet til følge. Overskjønnet har ikke omfattet så mange parter at det fremstiller seg som nødvendig å ha tillitsmann. - - -

Overskjønnet er enstemmig der ikke annet er sagt, hvilket vil si på alle punkter med unntak av fordelsfradrag for takstnr. 2. - - -