RG-1992-311
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1991-09-26 |
| Publisert: | RG-1992-311 (41-92) |
| Stikkord: | Skifterett, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. september 1991 i sak nr. 91-1782 K. |
| Parter: | 1. Åmund Snersrud, 2. Bjørg Kleven (advokat Olav Felland) mot Gunnar Snersrud (advokat Bjørn Trandum). |
| Forfatter: | Lagdommerne Einar M. Olsen, Hjalmar Austbø, kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §93, §125, §163, §175, Skjønnsprosessloven (1917) §125, §2, Skifteloven (1930) §125, §22, §30, §62, §9, Odelsloven (1974) §49, §56 |
I Gunhild og Harald Snersruds dødsbo av Kongsberg sendte advokat Olav Felland på vegne av Åmund Snersrud og Bjørg Kleven stevning av 29/5-1991 til skifteretten med slik påstand:
«1. Prinsipalt:
Det blir halde ny skiftetakst på eigedomen Tronrud i bu nr. 1/1981.
Subsidiært:
Før eigedomen blir ført over på Gunnar Snersrud, eller buet blir avslutta, skal den årlege tilveksten/balansekvantumet takast ut, rekna frå skifteovertaksten frå 27.6.1989 og fram til utlodding.
2. Gunnar Snersrud erstattar sakskostnadene for Åmund Snersrud og Bjørg Kleven.»
Til saksøkernes prinsipale påstand nedla den saksøkte, Gunnar Snersrud, slik påstand:
«1. Saken avvises.
2. Åmund Snersrud og Bjørg Kleven dømmes til å betale til Gunnar Snersrud sakens omkostninger.»
Til saksøkernes subsidiære påstand nedla saksøkte slik påstand:
«1. Gunnar Snersrud frifinnes.
2. Åmund Snersrud og Bjørg Kleven betaler til Gunnar Snersrud sakens omkostninger.»
Den 25. juni 1991 avsa Kongsberg skifterett kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæring fra Åmund Snersrud og Bjørg Kleven om ny skiftetakst av gnr. 133 bnr. 11, bnr. 19, 30 og bnr. 33 avvises.
Side:312
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvml. §175 første ledd, siste punktum.»
På vegne av sine klienter har advokat Felland påkjært kjennelsen i rett tid og nedlagt slik påstand:
«1. Slutninga i orskurd for Kongsberg skifterett frå 25.6.1991 blir oppheva.
2. Motpartane erstattar sakskostnadene for dei kjærande partane for skifteretten og for lagmannsretten.»
I kjæremålserklæringen har advokat Felland, for det tilfelle at lagmannsretten behandler realiteten i saken, lagt ned samme påstand som i stevningen av 29.5.1991, jfr. ovenfor.
Gunnar Snersrud v/advokat Trandum har tatt til gjenmæle og påstått skifterettens kjennelse stadfestet og de kjærende parter dømt til å betale saksomkostninger for begge retter.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skifterettens kjennelse og av det som sies i det følgende.
De kjærende parter har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Kjæremålet gjelder både saksbehandlingen, rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Stevningen av 29.5.91 omhandler to ting, nemlig krav om ny skiftetakst og deretter hugst av tilvekst i skogen fra taksttiden til utlodningen. Begge parter har oppfattet dette som ett spørsmål, som skulle tas i samme hovedforhandling. Skifteretten ser ut til å ha delt spørsmålene ved å ta standpunkt til det første spørsmålet uten noen nærmere saksforberedelse og uten hovedforhandling. Det andre kravet har skifteretten omformulert. Påstanden om at den årlige tilvekst skal tas ut før eiendommen overføres til Gunnar Snersrud, er av skifteretten gjort om til et spørsmål om kroner og øre, som et tillegg til kjøpesummen, det vil si at kravet er misoppfattet. Det er ikke et spørsmål om tillegg til kjøpesummen, men et spørsmål om naturaluttak fra skogen av den årlige tilvekst før overdragingen.
Skifteretten har gått utenfor påstandene til begge parter, men det var det ikke adgang til. De to kravene henger nøye sammen både faktisk og rettslig.
Tvistemålslovens §93 kan ikke brukes i et tilfelle som dette. Det er ikke noe som høver eller passer etter skiftelovens §22. Det er feil rettsanvendelse og i tillegg feil saksbehandling.
Det er ikke hjemmel i tvistemålslovens §93 for å dele opp saken, og det er ingen ting å vinne på en slik oppdeling, fordi det ene kravet må opp til hovedforhandling. Det var uforsvarlig saksbehandling å ta opp det ene spørsmålet uten at det ble holdt vanlig sakforberedelse og hovedforhandling. Det foreligger bare én sak.
Skifteretten burde eventuelt ha orientert partene om at den vurderte å dele saken, og latt partene uttale seg til det. Tilsvaret reiste ikke spørsmålet om å dele de to kravene.
Skifteretten har vært særdeles frimodig i kritikken av de tre høyesterettsdommene som den kjærende part hadde vist til. Henvisningen til Lødrups kritikk må bero på faktisk feil eller misforståelse fra skifterettens side, jfr. Lødrups foredrag på kurs i Advokatforeningen 30. og 31. august 1984, jfr. Rt-1983-996 og Rt-1982-906, jfr. «Materiell
Side:313
skifterett» 7, utgave side 26 - 27. Høyesterett har trukket opp klare linjer i flere dommer, og skifteretten har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse. Det kan heller ikke argumenteres med at fremdriften i bobehandlingen ville bli vanskeliggjort. Både motparter og domstolsapparat må rette seg etter at partene har krav på å bruke de rettsmidlene som står til rådighet for å få det resultat som de ønsker.
Kjæremålsmotparten har i det vesentlige anført:
Skifterettens kjennelse er riktig. I tilsvaret til skifteretten ble det anmodet om at den saken som gjaldt krav om ny skiftetakst bør behandles separat. Fra den annen side var det født xx.xx.1991 ikke kommet inn noen bemerkninger til tilsvaret.
Skifteretten har benyttet tvistemålslovens §93 helt korrekt. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil. Den kjærende parts krav vedrørende tilvekst forutsettes behandlet som egen sak ved skifteretten, eventuelt ved Kongsberg byrett etter de vanlige rettergangsregler.
Det ville være en uholdbar situasjon hvis en arving i et bo skulle kunne angripe en skiftetakst/odelstakst med rettsmidler, presedere denne for alle instanser, til og med for Høyesterett, og ikke få medhold, men på grunn av den tid som var medgått, likevel skulle ha rett til å kreve ny takst. I et slikt tilfelle ville en dom i Høyesterett være helt uten interesse for partene. Det ville også skape praktiske problemer å fastslå på hvilket tidspunkt en skulle foreta vurderingen av om det forelå slike vesentlige endringer av takstobjektet at det kunne gi grunnlag for å tillate en ny skiftetakst. Det vises til skifterettens bemerkninger nederst på side 4 og på side 5 og 6.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, og bemerker:
Begge de spørsmål som ble tatt opp i stevningen, hører under skifterettens avgjørelse, jfr. skiftelovens §9. Det forelå imidlertid ikke samtykke fra skifteretten til å bringe tvistene inn for den gjennom søksmål, jfr. skiftelovens §30. Dette får betydning for anvendelsen av bestemmelsene i tvistemålslovens 1., 2. og 4. del «forsåvidt de passer», jfr. skiftelovens §22 første ledd. Retten kan ikke se at det var noen av de nevnte bestemmelser som passet i den forstand at de var til hinder for at skifteretten behandlet kravet om ny skiftetakst i en særskilt avgjørelse. Det fremgår av slutningen i skifterettens kjennelse at skifteretten på dette punkt har oppfattet stevningen som en begjæring om ny skiftetakst, hvilket etter lagmannsrettens mening er en riktig oppfatning. Den kjærende parts anførsel om at det her ikke forelå mer enn én sak og at den ikke kunne deles, kan ikke føre frem.
Lagmannsretten kan ikke se at det er noe å utsette på skifterettens saksbehandling. Begge parter leverte skriftlige innlegg. Det var ikke hensiktsmessig å holde rettsmøte. Det foreligger ikke noe som tyder på at den kjærende part ikke var tilstrekkelig orientert. Fra den annen side er det ikke kommet innvendinger mot saksbehandlingen. Partenes påstander er ikke fraveket når det gjaldt begjæringen om ny takst.
Lagmannsretten er enig med skifteretten i at skifteovertaksten av 27. juni 1987 er rettskraftig og at det ikke er adgang til ny skiftetakst. Det er tilstrekkelig å henvise til skifterettens begrunnelse som lagmannsretten tiltrer.
Side:314
Det gjenstår for skifteretten å ta standpunkt til de kjærende parters krav om at den årlige tilveksten skal tas ut før eiendommen blir ført over på Gunnar Snersrud. Skifteretten har omtalt dette som «spørsmålet om tillegg i kjøpesummen for tilvekst». I nærværende sak har dette ingen betydning. Avklaring kan skje under den videre behandling i skifteretten.
Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til skifterettens omkostningsavgjørelse.
Skifterettens kjennelse blir å stadfeste i sin helhet.
Kjæremålet har vært forgjeves. Det foreligger ikke særlige grunner til å frita den kjærende part for saksomkostningene for lagmannsretten. Kjæremålsmotparten har oppgitt sine omkostninger til kr. 1.500,-. Retten har ikke noe å bemerke til dette og fastsetter saksomkostningene for lagmannsretten til kr. 1.500, -
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal Åmund Snersrud og Bjørg Kleven betale - en for begge og begge for en - saksomkostninger for lagmannsretten med 1.500,- - ettusenfemhundre - kroner til Gunnar Snersrud.
Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Stein Husby):
Nærværende sak gjelder spørsmålet om ny skiftetakst over boets faste eiendom - en landbrukseiendom som består av fire bruksnumre, gnr. 133 bnr. 11 (Tronrud), bnr. 19 (Lurås), bnr. 30 og bnr. 31, alle i Flesberg kommune.
Sakens bakgrunn er i all korthet følgende:
Ektefellene Gunhild og Harald Snersrud døde i 1981. De hadde 10 barn. Dødsboet ble tatt til offentlig skifte ved Numedal skifterett (fra 1. august 1986 er korrekt betegnelse Kongsberg skifterett).
Det er enighet mellom arvingene om at eldste sønn - Gunnar Snersrud - er best odels- og åsetesberettiget og har krav på å få overta eiendommen. Gunnar Snersrud reiste krav om dette allerede i skiftesamling 1. september 1981. Prisen ble begjært fastsatt ved skiftetakst, og Numedal skifterett avsa 13. august 1984 skiftetakst der eiendommen ble taksert til kr. 185.000,-. Åmund Snersrud begjærte overtakst, og Numedal skifterett avsa 23. august 1985 skifteovertakst der verdien av eiendommen ble satt til kr. 280.000,-. Skifteovertaksten bestemte også at utgifter til juridisk og teknisk bistand samt omkostningene ved skifteovertaksten skulle bæres av dødsboet. Åsmund Snersrud anket skifteovertaksten til Eidsivating lagmannsrett, som ved kjennelse av 21. august 1987 opphevet den og hjemviste den til Numedal skifterett til ny behandling. (Det korrekte skulle på det tidspunkt vært Kongsberg skifterett.) Åmund Snersrud ble tilkjent saksomkostninger fra Gunnar Snersrud i anledning ankesaken.
Kongsberg skifterett avsa 27. juni 1989 overtakst, hvoretter den faste eiendom ble taksert til kr. 495.000,-, jfr. skiftel. §62, jfr. odelsl. §49 og §56. Det fremgår av premissene i skifteovertaksten at åsetesfradraget ble satt til 10%. Skifteovertaksten bestemte videre at utgiftene til juridisk og teknisk
Side:315
bistand samt saksomkostninger ved skifteovertaksten skulle bæres av dødsboet, slik det tidligere var enighet om blant arvingene vedrørende den tidligere skifteovertakst.
Åmund Snersrud, Bjørg Kleven og Åse Ellefsen påanket den nye skifteovertakst til Eidsivating lagmannsrett. Det ble avsagt dom i saken 16. november 1990. Domsslutningen lød følgende:
«1. Pkt. 1 i skifteovertakst av 27. juni 1989 stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger i forbindelse med skifteovertaksten betaler Gunnar Snersrud 20.000,- til de begjærende parter ved advokat Olav Felland.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Åmund Snersrud, Bjørg Kleven og Åse Ellefsen en for alle og alle for en 27.000,- tjuesjutusen - kroner til Gunnar Snersrud.
4. Oppfyllelsesfristen for pkt. 2 og 3 er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Eidsivating lagmannsretts dom ble deretter påanket av Åmund Snersrud og Bjørg Kleven. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 29. april 1991 kjennelse med slik slutning:
«Anken nektes fremmet.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Åmund Snersrud og Bjørg Kleven en for begge og begge for en til Gunnar Snersrud 1.500,- ettusenfemhundredekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Ved brev av 22. mai 1991 tilskrev Kongsberg skifterett samtlige loddeiere og meddelte utfallet av behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg. I brevet ble det tilkjennegitt at Kongsberg skifteretts overtakst over boets eiendom var endelig og at skifteretten nå ville sørge for at eiendommen ble overskjøtet til Gunnar Snersrud så snart som mulig.
Ved stevning datert 29. mai s.å. har advokat Olav Felland - på vegne av Åmund Snersrud og Bjørg Kleven - bl.a. begjært ny skiftetakst. I stevningen er det pekt på at skifteovertaksten ble holdt 27. juni 1989 - m.a.o. for 2 år siden. Det er videre vist til at taksten skal legges så tett opp til slutningen som mulig. Det hevdes at verdien av boets eiendom - her kalt Tronrud - har endret seg vesentlig i løpet av disse 2 år. For det første har den biologiske tilveksten fra tiden taksten ble holdt kommet i tillegg. Dette hevdes å utgjøre ca. 500 m3 .
Dertil kommer at prisen på spesialvirke har økt vesentlig. Det samme er tilfelle med prisen på skurtømmer. For det tredje har den generelle verdien av eiendommen Tronrud økt vesentlig. I stevningen er hjemmelen for ny skiftetakst forankret i avgjørelser i Rt-1981-513, Rt-1981-1268 og Rt-1982-906.
I stevningen er det nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt:
Det blir halde ny skiftetakst på eigedomen Tronrud i bu nr. 1/1981.
Subsidiært:
Før eigedomen blir ført over på Gunnar Snersrud, eller buet blir avslutta, skal den årlege tilveksten/balansekvantumet takast ut, rekna frå skifteovertaksten frå 27.6.1989 og fram til utlodding.
2. Gunnar Snersrud erstattar sakskostnadene for Åmund Snersrud og Bjørg Kleven.»
I tilsvar datert 3. juni s.å. har advokat Bjørn Trandum - på vegne av Gunnar Snersrud - gjort gjeldende at ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse er den foreliggende overtakst av 27. juni 1989 rettslig avgjort med
Side:316
bindende virkning for arvingene i boet. I tilsvaret heter det:
«Det ville være en helt uholdbar juridisk situasjon hvis en arving i et bo skulle kunne angripe en takst, avholdt etter odelslovens regler, ved rettsmidler uten å få medhold, men på grunn av den tid som medgår til disse rettergangsskritt likevel kunne forlange ny takst. Henvisningen til Rt-1981-513 og Rt-1982-906 samt også Rt-1981-1268, synes ikke å være relevant for en situasjon som den som foreligger i denne saken. Her er det nettopp angrepet på den foreliggende takst som har gjort at tiden har gått uten at Gunnar Snersrud har fått overta eiendommen til den foreliggende skifteovertakst.
Siden det foreligger en rettskraftig avgjørelse, må min påstand i forhold til saksøkers prinsipale påstand være at søksmålet avvises.»
Det kan videre nevnes at saksøkte - hva angår den subsidiære anførsel fra saksøkerne - har anført at det ikke er hjemmel for å kreve tilveksten inn i bomassen i tillegg til kjøpesummen for den faste eiendom.
Saksøkte har nedlagt slik prinsipal påstand:
«I. Saken avvises.
2. Åmund Snersrud og Bjørg Kleven dømmes til å betale Gunnar Snersrud sakens omkostninger.»
Til den subsidiære påstand:
«1. Gunnar Snersrud frifinnes.
2. Åmund Snersrud og Bjørg Kleven betaler til Gunnar Snersrud sakens omkostninger.»
Skifteretten oversendte 4. juni advokat Trandums tilsvar, med frist for advokat Felland i en uke til mulige merknader.
Pr.d.d. er det ikke innkommet noe prosesskriv fra saksøkernes prosessfullmektig.
Skifteretten skal bemerke:
Saksøkte i nærværende sak har prinsipalt påstått avvisning av begjæringen om ny skiftetakst, subsidiært påstått frifinnelse for kravet om å kreve tillegg til kjøpesummen for tilveksten i tømmermassen etter avhjemlingen av skifteovertaksten.
Skiftelovens §22 fastslår at tvml. første, annen og fjerde del får tilsvarende anvendelse på tviser for skifteretten. Dette innebærer at skifteretten allerede under saksforberedelsen kan ta stilling til avvisningsspørsmål, jfr. tvml. §93. Retten står - etter lovendringen 27. juni 1986 - også fritt til å avgjøre om avvisningsspørsmålet kun skal behandles skriftlig eller om dette skal skje i saksforberedende rettsmøte eller i særskilt rettsmøte som partene innkalles til. Rettens valg på dette punkt kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, jfr. tvml. §93 tredje ledd.
I foreliggende sak er retten kommet til at den kan behandle spørsmålet om avvisning av kravet om ny skiftetakst på basis av de skriftlige innlegg som foreligger. Det er ingen grunn til å tro at et eventuelt saksforberedende rettsmøte eller særskilt rettsmøte i anledning dette spørsmål vil tilføre noe ytterligere. Spørsmålet om tillegg i kjøpesummen for tilvekst er imidlertid et realitetsspørsmål som må avgjøres enten i form av skiftetvist eller overføring av denne til søksmåls form.
Når det gjelder spørsmålet om rettskraftsvirkningene av skifteovertaksten - m.a.o. om det kan holdes ny takst - skal skifteretten peke på følgende:
Når loddeierne i et dødsbo er uenige om verdsettelsen av boets eiendommer, skal denne fastsettes ved skiftetakst, jfr. skiftel. §125 første ledd.
Side:317
Skjønnslovens regler om rettslig skjønn får etter skiftel. §125 tredje ledd, 3. punktum «tilsvarende anvendelse så langt de passer på skiftetakst». En skiftetakst er følgelig et skjønn i skjønnslovens forstand. Skjønnet avgjør på samme måte som en avgjørelse ved vanlig rettergang et tvistespørsmål mellom partene. Et skjønn er videre på samme måte som andre rettsavgjørelser bindende for partene. Alten fremholder i sin kommentarutgave til skjønnsloven (s. 14) at et skjønn normalt har samme karakter som en fastsettelsesdom i tvistemål. Dette er også dekkende for den avgjørelse som en skiftetakst (skifteovertakst) er. Man får her fastsatt den verdi som skal legges til grunn ved booppgjøret. Det er videre klart at et skjønn på samme måte som en dom er en rettskraftig avgjørelse, se Fleischer, Skjønnsprosessen, 94. Fleischer gjør gjeldende at prinsippet i tvml. §163 også gjelder for skjønn, og dermed også for skiftetakster. En ny sak om samme spørsmål mellom de samme parter skal følgelig avvises av domstolen av eget tiltak. At regelen i tvml. §163 gjelder for skjønn, fremgår direkte av henvisningen i skjønnsl. §2. På side 20 uttaler Fleischer videre at «Det er videre et poeng at avgjørelsen blir prosessuelt bindende - i prinsippet på samme måte som en dom».
Med disse utgangspunkter skulle regelen bli at et skjønn - og dermed en skifteovertakst - bare kan endres ved ordinære rettsmidler. Når taksten er endelig, blir det i prinsippet bare reglene om gjenopptagelse som kan danne grunnlag for en ny takst. Skifteretten vil videre peke på at dette har også Høyesterett fastslått i Rt-1948-428. Her heter det på 435:
«Jeg finner det ikke tvilsomt at skiftel. §62 medfører at den odelsberettigede kan kreve odelsgodset utlagt til seg etter skiftetakst, og at ny takst i alminnelighet ikke kan kreves uten at betingelsene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven er til stede, se skiftel. §125, siste ledd, jfr. skjønnsl. §2.»
Det kan tilføyes at i ovennevnte sak hadde den ankende part fremholdt at skiftetaksten ikke kunne være bindende, idet skogens verdi under bobehandlingen hadde steget betydelig.
At skiftetakster er ansett som rettskraftige avgjørelser, ble også klart uttalt i Rt-1969-1400. Her ble en anke over utlodningen forkastet, idet mangler ved taksten ble anført som ankegrunnlag. Og taksten var rettskraftig.
I nærværende sak er det ikke påstått at vilkårene for gjenopptagelse foreligger. Gjenopptagelse forutsetter nye opplysninger om forhold som forelå før eller da taksten ble avgjort, og gjenopptagelse kan aldri skje på grunnlag av en utvikling som kommer etter at taksten er blitt rettskraftig.
I stevningen har advokat Felland vist til avgjørelser i Rt-1981-513, Rt-1981-1268 og Rt-1982-906. Spørsmålet er så hvor langt rettskraftsreglene favner i dag med basis i de ovennevnte avgjørelser. Professor dr. juris Peter Lødrup har i et foredrag i Advokatforeningen i 1984 reist sterk kritikk mot uttalelser i de ovennevnte høyesterettsavgjørelser og fremholdt at de synes å bryte med de tradisjonelle oppfatninger om rettskraftsvirkninger.
Det er i rettspraksis uttalt at naturalutlegg skal skje på basis av en skiftetakst som legges så nært opp til utlodningstidspunktet som mulig, jfr. Rt-1974-439, Rt-1981-1268 og Rt-1984-992. Disse avgjørelser kan imidlertid - etter skifterettens mening - ikke strekke så vidt at det skal være adgang til ny skiftetakst umiddelbart etter at en part forgjeves har anvendt rettsmidler mot en takst. I så fall ville fremdriften i bobehandlingen bli nokså håpløs, og bruk av rettsmidler mot en ellers riktig avgjørelse ville således kunne være en brekkstang for å oppnå ny skiftetakst. Skifteretten viser til at Eidsivating
Side:318
lagmannsrett i dom av 3. juli 1987 (inntatt i RG-1988-189) fastslo at verdsettelsestidspunktet ved en skiftetakst skulle være september 1985, hvilket var identisk med det tidspunkt Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fremmet en anke over lagmannsrettens dom vedrørende hvem eiendommen skulle utlegges til.
Skifteretten er av den formening at de påberopte avgjørelser har begrenset betydning for nærværende sak. Det fremgår av avgjørelsen i Rt-1981-513 at det var enighet mellom partene om at det skulle holdes ny skiftetakst. Her var forholdet også at skiftetakst var avholdt før spørsmålet om naturalutlegg overhodet var reist. Det kunne således også stilles spørsmål om nevnte takst var noen skiftetakst i lovens forstand, jfr. førstvoterendes bemerkninger på 517. Bygger man på at den første takst ikke var noen skiftetakst, kan det selvsagt avholdes ny takst. Spørsmålet om adgangen til ny takst oppstår bare dersom man vurderte den første taksten som en skiftetakst. Høyesterett syntes her å forutsette at partene kan avtale ny takst, og ga den begrunnelse at de sto fritt med hensyn til verdsettelsen. Dette er imidlertid et avvik fra reglene om rettskraftsvirkninger; partene kan ikke selv om de er enige gå til ny sak for å få prøvet et forhold som er rettskraftig avgjort. Domstolene skal da avvise saken ex officio, selv om partene har full adgang til seg i mellom å avtale en annen løsning enn den første dommen kom frem til.
Avgjørelsen i Rt-1982-906 ga også adgang til ny skiftetakst. Her var imidlertid skiftetakst avholdt i 1976 - før det var bestemt hvem av ektefellene som skulle overta den faste eiendom - hvilket skjedde i 1987. Hustruens krav på å få utlagt eiendommen til den pris som var fastsatt ved skiftetakst i 1976 var følgelig ikke rettskraftig avgjort ved kjennelsen i 1978.
Skifteretten kan i alt vesentlig slutte seg til anførslene fra saksøktes prosessfullmektig, referert ovenfor på 3, og mener at det således ikke er adgang til ny skiftetakst. Begjæringen skal således avvises, og det er ikke grunn for skifteretten til å gå inn på realiteten i anførselen om vesentlig verdiøkning.
Etter tvml. §175 første ledd skal saksøkeren pålegges å betale saksomkostninger når en sak blir avvist. Unntak fra lovens utgangspunkt kan gjøres når retten på grunn av rettsspørsmålets tvilsomhet finner grunn til å frita saksøkeren fra erstatningsplikten. Rettsspørsmålets tvilsomhet gjelder det prosessuelle grunnlag for avvisningskjennelsen, jfr. Rt-1966-1545, jfr. Schei I 363.
Den variant som her er presentert skifteretten, har tidligere ikke vært oppe til avgjørelse for Høyesterett, og skifteretten finner at saksomkostninger ikke bør ilegges. - - -