RG-1998-747

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1997-09-09
Publisert:	RG-1998-747 (122-98)
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Troms herredsrett nr 372/96 B - Hålogaland lagmannsrett LH-1997-00231 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Troms (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M Haug, 9001 Tromsø). Saksøkt: Topp-Dekke AS, 9201 Bardufoss (Prosessfullmektig: Advokat Ottar Nilsen, 9401 Harstad).
Forfatter:	4 skjønnsmedlemmer - Mindretall: Lagdommer Dag Bugge Nordén, rettens formann
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973), Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §6, §8, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §33, §54, §54a, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, §10, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984)

Statens vegvesen har bygget ny parsell av E 6 på strekningen fra Bergneset til Nordkjosbotn i Balsfjord kommune. Parsellen er 9,7 km lang.

Mellom staten og berørte grunneiere ble det i det alt vesentlige oppnådd enighet om grunnerstatningene og avsavnsrenten knyttet til disse, mens det ikke ble oppnådd enighet om ulempeerstatninger og enkelte andre spørsmål. Staten fremsatte 28 februar 1996 begjæring om skjønn til Nord-Troms herredsrett. Skjønnet ble avhjemlet 19 desember 1996. Om sakens bakgrunn vises til skjønnet.

En av partene ved skjønnet, Topp-Dekke AS (takstnr 8), har i rett tid begjært overskjønn. Bakgrunnen for dette er i korthet at det på en av eiendommene, gnr 31 bnr 1 og 2 (takstnr 7) er en betydelig løsmasseforekomst. Topp-Dekke inngikk i mai 1990 kontrakt med grunneieren om uttak av grus fra denne forkomsten på nærmere angitte vilkår. Kontrakten var tidsbegrenset til 6 år, men med førsterett for Topp-Dekke til fornyelse. Den nye parsellen skjærer gjennom forekomsten. Veivesenet har brukt store mengder masser til veianlegget. Massene er dels tatt fra selve veilinjen med naturlige skjæringer, dels fra regulerte sidetak utenfor veilinjen. Til sammen er det opplyst at veivesenet har tatt ut ca 401.000 m3 masse til veien.

Grunneieren krevet for herredsretten volumerstatning for de masser som var uttatt, basert på en pris av kr 10 pr m3 i henhold til avtalen med Topp-Dekke. I tillegg krevet Topp-Dekke erstatning prinsipalt for tap i bruksverdien ved utnyttelse av massene i asfaltproduksjon etter forskjellige alternativer, subsidiært for verdien av medgåtte investeringer til opparbeidelse av massetaket. Det var dissens i herredsretten om erstatningsfastsettelsen. Flertallet - de fire skjønnsmedlemmene - tilkjente grunneieren erstatning basert på et uttak av 5.000 m3 pr år uavhengig av veianlegget til en gjennomsnittspris av kr 5 pr m3. Dette ga etter neddiskontering med 6% en engangserstatning på kr 400000. Mindretallet - rettens formann - kom til at grunneieren ikke hadde krav på volumerstatning, idet han hadde tilstrekkelige masser igjen på eiendommen til å dekke etterspørselen i overskuelig fremtid. I tillegg ble grunneieren enstemmig tilkjent ulempeerstatning for vanskeliggjort adkomst med kr 1000.

Den samlede herredsrett kom til at Topp-Dekke ikke hadde krav på volumbasert erstatning basert på utnyttelse av massene til asfaltproduksjon. Begrunnelsen var at verdien i sin helhet var skapt av ekspropriasjonstiltaket og ekspropriantens planer om nye investeringer (veianlegg) i området, og det fulgte da av §6 annet ledd, jf §5 tredje og fjerde ledd i lov av 6 april 1984 nr 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (heretter orvl) at verdien ikke kunne kreves erstattet. Ett skjønnsmedlem ga uttrykk for at det burde gis ulempeerstatning fordi gjenværende masser på oversiden av veien var blitt vanskeligere å ta ut, men uten å anslå erstatningens størrelse. Den samlede herredsrett kom til at Topp-Dekke i henhold til sin subsidiære påstand hadde krav på erstatning for utgifter til tilrettelegging for massetak i den utstrekning dette kom veivesenet direkte til nytte, og fastsatte beløpet til kr 75000.

Avsavnserstatningen i henhold til ekspropriasjonserstatningsloven §10 ble av herredsretten fastsatt til 7%.

Overskjønnet ble holdt på Nordkjosbotn 28 og 29 august 1997. Om hvem som møtte på vegne av partene og om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken. Overskjønnet er etter begjæring fra partene satt med skjønnsmedlemmer oppnevnt utenfor utvalget i henhold til felles forslag. Siv ing Peter Richard Neeb, NGU, var oppnevnt som sakkyndig for herredsretten og ble gjenoppnevnt for lagmannsretten. Han har utarbeidet en tilleggsundersøkelse, datert 22 august 1997 og møtte også ved overskjønnet.

Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Troms har i korthet anført:

Herredsretten har korrekt kommet til at bruksverdien av grusmassene som innsatsfaktor i asfaltproduksjon ikke kan kreves erstattet. Det er etterspørselen i nærområdene som gir ressursen bruksverdi, og denne er skapt av det aktuelle veianlegget og veivesenets planer om ytterligere utbygginger, særlig ny E 8 Nordkjosbotn - Lakselvbukt og ny E 6 Nordkjosbotn - Storfjord grense. Det fremgår klart av Topp-Dekkes erstatningsberegning at kravet gjelder leveranser av asfalt til disse anleggene, og det følger da av ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jf §5 tredje og fjerde ledd at verdien ikke kan kreves erstattet.

Endringsloven av 19 juni 1997 nr 81 er uten betydning for det tap Topp-Dekke krever erstattet, som går utover markedsverdien av grusen.

Da avtalen mellom Topp-Dekke og grunneieren ble inngått i mai 1990, forelå det en veiplan utlagt til offentlig gjennomsyn med forslag om en trasé gjennom masseforekomsten. At Topp-Dekke kunne utnytte forekomsten uavhengig av veien var derfor ikke påregnelig, og selskapet kunne ikke ha noen ekspropriasjonsrettslig beskyttet forventning om dette.

Det bestrides også at Topp-Dekke har lidt noe økonomisk tap. Det er i henhold til den sakkyndiges undersøkelser tilstrekkelige masser igjen på eiendommen til å dekke behovet for uttak til den aktuelle asfaltproduksjon. Det kan derfor i høyden bli tale om erstatning for meromkostninger knyttet til vanskeligere driftsforhold. Noen meromkostninger av betydning vil etter statens oppfatning ikke inntre.

Staten har også innvendinger mot beregningen av bruksverditapet. Således kunne ikke hele tapet i såkalt konkurransefortrinn omsettes i fortjeneste i en anbudssituasjon, Topp-Dekke kunne ikke nødvendigvis forusette å få alt asfaltarbeid på de nye prosjekterte veianleggene, og for fremtidig tap må det foretas en neddiskontering.

Staten er ikke uenig i herredsrettens rettsanvendelse for så vidt Topp-Dekke med den begrunnelse herredsretten har gitt, er tilkjent en viss erstatning for kostnadene ved avdekking av forekomsten, men mener beløpet på kr 75.000 er for høyt. Arbeidene har i liten grad vært til direkte nytte for staten ved anlegget av veien.

Avsavnsrenten på 7% er etter statens oppfatning for høy. Selv om staten ikke har inngitt aksessorisk begjæring om overskjønn, og Topp-Dekkes overskjønnsbegjæring ikke omfatter avsavnserstatningen, må lagmannsretten ha kompetanse til å prøve avsavnsrenten knyttet til de erstatningsposter som er gjenstand for overskjønn.

Staten har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Topp-Dekke AS har i korthet anført:

Som for herredsretten kreves erstatning prinsipalt for det subjektive bruksverditap Topp-Dekke er påført ved at selskapet har mistet et vesentlig konkurransefortrinn ved anbudskonkurranser om leveranse om asfalt til veivesenet. Kostnadene ved produksjon med mobilt asfaltverk på stedet er sammenlignet med kostnadene ved å skipe inn masser til selskapets eiendom på Bergneset. Det erkjennes at man må foreta en neddiskontering ved beregningen av tapet knyttet til fremtidige leveranser.

Det bestrides at ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje eller fjerde ledd er til hinder for erstatning av et slikt bruksverditap. Bestemmelsene kan ikke antas å ta sikte på slike tapsposter. Veianleggene har ikke medført noen prisstigning på grusressursen. Den fordel det representerer å kunne utnytte massene tidligere enn om veien ikke var blitt bygget, skal man etter endringsloven av 19 juni 1997 nr 61 ikke ta hensyn til.

Massetak i henhold til avtalen med grunneieren var påregnelig. Planene ble godkjent av Landbruksmyndighetene sommeren 1990. At reguleringsplan ikke ble utarbeidet, skyldes veianlegget. Det kan ved påregnelighetsvurderingen ikke legges vekt på veiplanen før den ble bindende vedtatt i 1993. Trasévalget var sterkt omstridt, og Samferdselsdepartementet vedtok i 1991 etter klage fra bl.a. Balsfjord kommune den nedre trasé. At linjen likevel ble lagt gjennom masseforekomsten, skyldes at Samferdselsdepartementet i 1992 omgjorde sitt opprinnelige vedtak. Det var iallfall ikke påregnelig at veivesenet i tillegg til å ta massene i veilinjen, skulle legge beslag på vesentlige deler av forekomsten i sidetak utenom veilinjen.

Det er ikke tilfredsstillende masser tilbake som kan gi økonomisk grunnlag for drift innenfor rammen av de begrensninger landbruksmyndighetene fastsatte. For det tilfelle at retten skulle vurdere dette annerledes, kreves subsidiært erstatning for meromkostningene forbundet med masseuttak og produksjon av asfalt etter veianlegget.

Atter subsidiært kreves erstatning for de kostnader Topp-Dekke har hatt med avdekking og tilrettelegging for uttak av masser beregnet til kr 150000.

Det bestrides at lagmannsretten har kompetanse til å prøve avsavnrenten uten at det er begjært overskjønn for så vidt.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Erstatning for tapt bruksverdi i tilknytning til det aktuelle veganlegg, jfr. utdraget 89 pkt. B.

2. Erstatning for tap i bruksverdi de neste ti år jfr utdraget 89 pkt C.

Subsidiært:

For det tilfelle at retten skulle komme frem til at det er nyttbare masser igjen i grustaket, nedlegges slik påstand:

1. Erstatning for merkostnader med å ta ut resterende masser i forhold til opprinnelig massetak.

Atter subsidiært:

Erstatning for etableringskostnader i massetaket jfr utdraget 89 pkt A.

I samtlige tilfeller:

Erstatning for utgifter til juridisk bistand.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er ikke bestridt at Topp-Dekke er innehaver av en bruksrett til eiendommen som er beskyttet ved ekspropriasjon, og at selskapet i utgangspunktet har krav på full erstatning for det tap det påføres som følge av inngrepet. Det er ikke anført at bruksretten i henhold til avtalen av 14 mai 1990 hadde noen omsetningsverdi. Derimot er det krevet erstatning etter ekspropriasjonserstatningsloven §6 første ledd for redusert bruksverdi av servitutten. Det følger av bestemmelsen at "vederlag etter bruksverdi skal fastsetjast på grunnlag av avkastinga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden." I dette tilfelle er det krevet erstatning for tap ved ikke å kunne utnytte grusressursene som tilslag i asfaltproduksjon. I prinsippet kan et slikt tap kreves erstattet innenfor rammen av vederlagsloven øvrige vilkår.

Ved endringslov av 18 juni 1997 nr 81 ble det i ekspropriasjonserstatningsloven §6 første ledd tilføyet et nytt 2. punktum med følgende ordlyd;

Det skal samstundes gjevast vederlag etter dagens pris for dei ressursane på eigedomen som vert oreigna og som har salsverde som standskog, jord, sand- og grusforekomster m.v. når dette er pårekneleg etter første punktum.

Lovendringen trådte i kraft straks, og kommer etter lagmannsrettens oppfatning i prinsippet til anvendelse også i verserende saker. Den har imidlertid ingen betydning for bedømmelsen av erstatningskravet fra Topp-Dekke, som gjelder tap av foredlingsgevinst utover markedsverdien av grusen. Lovendringen ville bare hatt interesse for grunneierens krav om det hadde vært gjenstand for overskjønn.

Etter henvisningen fra ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd gjelder §5 tredje og fjerde ledd tilsvarende ved utmåling av erstatning for bruksverdien. Bestemmelsene lyder:

Det skal ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av oreigningstiltaket eller av gjennomførde eller planlagde investeringar eller verksemd som har direkte samanheng med oreigningstiltaket.

Det skal ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av andre investeringar som oreignaren har gjennomførd i dei siste 10 åra før hovudførehavinga i underskjønet tok til. Det skal heller ikkje takast omsyn til verdiendringar som kjem av planar som oreignaren har om framtidige investeringar. Når eit offentleg organ er oreignar, skal det sjåast bort frå verdiendringar som kjem av offentlege investeringar som nemnt, anten dei er statlege, fylkeskommunale eller kommunale.

På samme måte som herredsretten finner lagmannsretten at ToppDekkes krav på erstatning for bruksverdi i sin helhet er avskåret i medhold av disse bestemmelser, og lagmannsretten kan i det vesentlige slutte seg til herredsrettens - rettens formanns - begrunnelse på side 42-43, en begrunnelse som fikk tilslutning fra rettens øvrige medlemmer i forhold til Topp-Dekke, se side 43-44. Lagmannsretten bemerker i tillegg:

I prosesskrift til herredsretten av 9 september 1996 har ToppDekke redegjort for sitt erstatningskrav basert på avtalen med grunneieren om uttak av grus. Det heter her bl.a.:

Strategien bak Topp-Dekkes etablering i Balsfjord var å oppnå konkurransekraft i form av minimale transportutgifter samt rimeligst mulige råstoffer for de store vegutbygginger som skulle (skal) skje i Balsfjordområdet med tyngdepunkt i Nordkjosbotn (Tømmerelva - Nordkjosbotn, Nordkjosbotn - Laksvatn og Nordkjosbotn - Oteren). Som ledd i denne strategien fikk firmaet 1. mai 1991 (feilskrift for 1990, lagmannsrettens anm.) kontrakt på uttak av masser hos Helge Nordli ved Buktaelva. Dette var det eneste kjente naturmasseuttaket i Balsfjord med kvalitetsmasser som kan benyttes 100% i asfaltproduksjonen uten tilsetting av tilførte materialer.

Post B i erstatningskravet fra Topp-Dekke gjelder tapt konkurransefordel ved leveranse av asfalt til den aktuelle veiparsell, Tømmerelva-Nordkjosbotn. Topp-Dekke fikk faktisk anbudet på asfaltarbeidene, men anfører at man måtte legge inn et lavere anbud enn man ellers ville gjort. Lagmannsretten reserverer seg mot at erstatning for bruksverdien kan beregnes på denne måten, men finner det unødvendig å gå nærmere inn på utmålingen. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at dette er en bruksverdi som er skapt direkte av ekspropriasjonstiltaket, og at det følger av ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jf §5 tredje ledd at Topp-Dekke ikke kan kreve erstatning for denne del av bruksverditapet.

Post C i erstatningskravet gjelder tilsvarende tap av konkurransefordel ved fremtidige leveranser til konkret planlagte store riksveiutbyggingen i nærheten. Av disse er E 8, parsellen Nordkjosbotn - Lakselvbukt på ca 20 km, for tiden under bygging, mens E 6 nordover fra Nordkjosbotn ligger noen år lenger frem i tid. Hertil kommer planlagte dekkefornyelser i nærmeste tiårsperiode. På samme måte som herredsretten finner lagmannsretten at det her er krevet erstatning for en bruksverdi som i sin helhet er skapt av ekspropriantens - Statens vegvesens - planer om fremtidige investeringer. Det følger av ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jf §5 fjerde ledd 2. punktum, at det ikke kan kreves erstatning for denne del av bruksverditapet.

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for en slik innskrenkende tolkning av ekspropriasjonserstatningsloven §5 tredje og fjerde ledd som saksøkte har gjort seg til talsmann for, og kan heller ikke se at anvendelsen av bestemmelsene i nærværende sak er i strid med påbudet om full erstatning i grunnloven §105, noe saksøkte har reist spørsmål om under overskjønnet. Topp-Dekke etablerte seg i området på et tidspunkt da det etter planprosessen måtte være en nærliggende mulighet at veien ville bli lagt gjennom masseforekomsten. Selskapets forventning om å høste fortjeneste ved leveranser til veianlegget uten selv å bli berørt av dette, fremstår derfor ikke som særlig beskyttelsesverdig.

På grunnlag av den sakkyndiges undersøkelser og befaringen, er lagmannsretten av den oppfatning at det er tilstrekkelige gjenværende masser i forekomsten til å dekke Topp-Dekkes behov i kontraktens løpetid. Det ville derfor i tilfelle bare blitt spørsmål om erstatning etter saksøktes subsidiære påstand basert på meromkostningene ved slik drift etter veianlegget. Det mest nærliggende alternativet ville vært å transportere massene til anlegget på Bergneset. Det er unødvendig å gå nærmere inn på beregningen av bruksverditapet under en slik synsvinkel, i og med at bruksverditapet i sin helhet er avskåret i medhold av ekspropriasjonserstatningsloven §6 annet ledd, jf §5 tredje og fjerde ledd. I en slik situasjon kan redusert bruksverdi som følge av meromkostninger heller ikke kreves dekket som ulempeerstatning etter §8.

For de spørsmål som er behandlet hittil, er avgjørelsen enstemmig. Det gjenstår å ta standpunkt til herredsrettens fastsettelse av erstatning for utgifter til tilrettelegging av massetak med kr 75000. Herredsretten har i skjønnet på side 45-46 uttalt:

Endelig mener hele skjønnsretten at Topp-Dekke A/S har krav på å få erstattet sine utgifter til tilrettelegging for massetak i den grad denne tilretteleggingen har kommet veivesenet direkte til nytte. Skjønnsretten viser i denne sammenheng til Rt-1963-1288 flg. hvor det heter: "Ved de 4 dommer i Rt-1956-109 og 493, Rt-1959-1239 og Rt-1963-342 er det også gitt erstatning utover ekspropriatens direkte skade og tap. Det er imidlertid særlige tilfeller hvor det ved ekspropriatens innsats er skapt verdier som eksproprianten nyter godt av, idet han ellers ville ha fått utgifter til å skape tilsvarende verdier".

Topp-Dekke A/S' tilrettelegging har bestått i anlegg av vei opp i området, fjerning av skog samt avdekking av deler av forekomsten. Den samlede utgift er av Topp-Dekke A/S ansatt til kr 150000,-.

Skjønnsretten mener at veivesenet har hatt direkte nytte av at skog har vært fjernet og av avdekkingen, og mener skjønnsmessig at dette skal erstattes med kr 75000,-

Lagmannsretten har under overskjønnet reist spørsmål om herredsrettens rettsanvendelse er riktig. Staten har ikke hatt innvendinger mot rettsanvendelsen, men har gjort gjeldende at erstatningen er for høy. Lagmannsretten har imidlertid rett og plikt til å prøve rettsanvendelsen fullt ut selv om overskjønn bare er begjært av saksøkte. Statens anførsler innebærer ikke at staten på dispositivt grunnlag har forpliktet seg til å betale erstatning utover hva som følger av gjeldende rett. Lagmannsrettens medlemmer har ulikt syn på rettsanvendelsen.

Mindretallet - rettens formann - finner at den rettsoppfatning herredsretten med støtte i de nevnte høyesterettsdommene har basert avgjørelsen på, ikke lenger gjeldende rett. Prinsippet er i ekspropriasjonsretten kjent som forhandlingsmaksimen, og er klart formulert i Høyesteretts dom i Rt-1956-493 om Den Ankerske Marmorforretning. Det heter her på side 499 bl.a.:

Er det på det grunnstykke som eksproprieres foretatt arbeider som eksproprianten med fordel kan nyttiggjøre seg i sitt anlegg, slik at han sparer ellers nødvendige utgifter, ville han ved fritt kjøp fornuftigvis kunne gi mer for eiendommen enn om disse verdier ikke var nedlagt i den. I så fall er dette et moment som etter min mening må tas i betraktning ved fastsettelsen av ekspropriasonserstatningen.

Ved ekspropriasjonserstatningsloven av 26 januar 1973 nr 4 ble det i §4 nr 2 3. punktum bestemt at man ved erstatningsutmålingen ikke skal ta hensyn til hvor meget eksproprianten på grunn av sitt særlige behov kunne tenkes å ha vært villig til å gi for eiendommen om det ikke hadde foreligget ekspropriasjonsadgang. Det fremgår av motivene, særlig Husaasutvalgets innstilling av 1969 på side 152-153 at utvalget ikke ville lovfeste forhandlingsmaksimen, og loven må antas å ha medført en realitetsendring på dette punkt. Det vises spesielt til Fleischer, Norsk ekspropriasjonsrett (1978) side 100-106. Rettstilstanden er ytterligere klarlagt etter vederlagsloven av 1984. Den inneholder ikke noen bestemmelse tilsvarende §4 nr 2 3. punktum. Av forarbeidene fremgår imidlertid at bestemmelsen ble funnet unødvendig i lys av den alminnelige regel i §5 første ledd om fastsettelse av salgsverdien på grunnlag av hva vanlige kjøpere vil gi for eiendommen ved frivillig salg. Det vises spesielt til Ot.prp.nr.50 (1982-83) på side 33-34, avsnitt 6.2 om erstatning for tapt forhandlingsposisjon (forhandlingsmaksimen) og Høyesteretts dom i Rt-1989-245; førstvoterendes uttalelser på side 251-52.

Det er riktignok så at rekkevidden av disse synspunktene fortsatt kan volde tvil i enkeltsaker, noe som illustreres av Rt-1976-1362 (Eikeland) om ekspropriasjon av bruksrett til vei. Det følger av avgjørelsen at det ved tvangsavståelse av rett til å bruke anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats også skal betales erstatning for selve bruken, ikke bare for tilføyelse av skader og ulemper bruken måtte forvolde. Vilkåret er imidlertid at det dreier seg om bruksrett til et kapitalgode som representerer en aktuell økonomisk verdi uavhengig av hva eksproprianten ut fra sitt aktuelle behov kunne være villig til å betale. Avgjørelsen er ikke i strid med hva som ovenfor er uttalt om forhandlingsmaksimen, og den må antas å være uttrykk for gjeldende rett også etter vederlagsloven av 1984. Poenget er at veiretten under de nevnte forutetninger kan sies å ha en regulær omsetningsverdi. Saksforholdet i vår sak ligger annerledes an, og det er fra grunneierens side heller ikke hevdet at den aktuelle rettigheten hadde noen omsetningsverdi uavhengig av ekspropriasjonstiltaket. Å tilkjenne Topp-Dekke vederlag for den aktuelle post i nærværende sak, ville representere en ren anvendelse av forhandlingsmaksimen i henhold til rettstilstanden inntil ekspropriasjonserstatningsloven av 1973.

Mindretallet bemerker for øvrig at de kostnader Topp-Dekke har nedlagt ikke uten videre kan sies å være spilt ved ekspropriasjonen. Således har selskapet tatt ut ca 20.000 m3 masser fra forekomsten.

Flertallet - de fire skjønnsmedlemmene - er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse. Etter flertallets oppfatning må Topp-Dekke ved sin kapitalinnsats anses å ha tilført servitutten en verdi som staten har tilegnet seg ved ekspropriasjonen, og som det må være naturlig og riktig at Topp-Dekke tilkjennes erstatning for i den utstrekning de tiltak som er utført har kommet veivesenet direkte til nytte. Spesielt i betraktning av at de rettslige spørsmål ikke har vært gjenstand for prosedyre under overskjønnet, har skjønnsmedlemmene vanskelig for konkret å imøtegå argumentasjonen fra rettens formann. Flertallet legger for sin del vekt på at staten ikke har hatt innsigelser mot herredsrettens rettsanvendelse, og at lovtolkningsspørsmålet fremstår som tvilsomt. Flertallet finner det derfor forsvarlig å basere avgjørelsen på den rettsoppfatning som finnes riktigst og best stemmende med påbudet om full erstatning ved ekspropriasjon i grunnloven §105.

Den konkrete utmåling av vederlaget blir utpreget skjønnsmessig. Flertallet er etter bevisførselen enig med herredsretten i at erstatningen passende kan settes til kr 75000.

Etter det resultat flertallet er kommet til, tilkjennes Topp-Dekke for denne post kr 75000, hvilket innebærer at herredsrettens skjønn stadfestes på dette punkt.

Det er omtvistet mellom partene om lagmannsretten har kompetanse til å prøve avgjørelsen om avsavnsrente for de krav som er gjenstand for overskjønn. I dette tilfelle får spørsmålet bare betydning for kravet på kr 75000. Den samlede lagmannsrett er kommet til at lagmannsretten ikke kan antas å ha kompetanse til å behandle spørsmålet, slik overskjønnsbegjæringen er utformet. Det følger av skjønnsloven §33 tredje ledd nr 3 at det må fremgå av begjæringen om den gjelder hele underskjønnet eller bare deler av det. I dette tilfelle er det uttrykkelig angitt i overskjønnsbegjæringen at den ikke retter seg mot avgjørelsen om avsavnserstatning. Avsavnserstatning iht vederlagsloven §10 må anses som et selvstendig erstatningskrav, og når staten for sin del ikke har fremsatt aksessorisk begjæring om overskjønn for denne postens vedkommende, slik staten kunne ha gjort, må denne posten anses endelig avgjort ved herredsrettens skjønn.

Lagmannsretten har også ved saksomkostningsavgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - rettens formann og skjønnsmedlemmene Rikheim, Løvli og Arnesen - er kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne Topp-Dekke saksomkostninger ved overskjønnet i medhold av skjønnsloven §54a første ledd bokstav a eller b. På den annen side gjelder saken rettsspørsmål hvor løsningen ikke kan sies å fremstå som så klar at det var åpenbart urimelig av ToppDekke å begjære overskjønn, og det er derfor heller ikke grunnlag for å tilkjenne staten omkostninger i medhold av §54a tredje ledd. Bestemmelsen er i Høyesteretts praksis forutsatt å være en unntaksregel med meget snevert anvendelsesområde, se til illustrasjon Rt-1991-1232.

Rettens kostnader forbundet med overskjønnet, herunder godtgjørelse til skjønnsmedlemmer og rettsoppnevnt sakkyndig etter særskilt fastsettelse ved rettens formann, påhviler det Topp-Dekke å betale i egenskap av rekvirent.

Mindretallet - skjønnsmedlem Roti - finner at herredsrettens avgjørelse fremstår som så tvilsom at Topp-Dekke hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn, og at Topp-Dekke i medhold av skjønnsloven §54 første ledd, jf §54a første ledd bokstav b bør tilkjennes fulle saksomkostninger ved overskjønnet. Det legges særlig vekt på at spørsmålet om anvendelsen av vederlagsloven §6 annet ledd, sammenholdt med §5 tredje og fjerde ledd i et tilfelle av utmåling av bruksverdierstatning som det foreliggende, ikke kan ses å være avgjort i rettspraksis tidligere, og at anvendelsen av bestemmelsene i en slik situasjon byr på tvil. Uttalelsene i bestemmelsens motiver tyder på at lovgiveren først og fremst har hatt en annen situasjon for øye.

Etter det resultat flertallet er kommet til, blir det avsagt overskjønn med slik

Slutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse erstatning til Topp-Dekke AS med 75.000 - syttifem - tusen kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

3. Rettens kostnader ved overskjønnet bæres av Topp-Dekke AS.