Rt-1980-360

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-03-08
Publisert:	Rt-1980-360
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 32/1980
Parter:	Statsadvokat Anstein Gjengedal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Michelsen, Aasland, Løchen, Mellbye. Mindretall: Røstad
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §342, Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §25, §383, §384, §83, §87, Straffeprosessloven (1887), §257, §258, §342, Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, Veitrafikkloven (1965)

Dommer Michelsen: Ved beslutning av politimesteren i Romerike av 6. februar 1979 ble A satt under tiltale for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §3.

I denne sak avsa Strømmen herredsrett den 2. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av straffelovens §239 til fengsel i 6 - seks - måneder.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Mot denne dom har domfelte nyttet rettsmidler. Innen rettsmiddelsfristen utløp, begjærte han fornyet behandling ved lagmannsrett, og statsadvokatene i Eidsivating utferdiget tiltalebeslutning mot ham etter straffelovens §239 og vegtrafikklovens §31, jfr. §3. Etter at den ordinære ankefrist etter straffeprosesslovens §383 var utløpt, erklærte domfelte anke over herredsrettens dom. Anken retter seg mot saksbehandlingen, og domfelte gjør gjeldende at retten ikke hadde prosessuell adgang til å anvende straffelovens §239 når det var reist tiltale utelukkende etter vegtrafikklovens §31, jfr. §3.

Jeg er kommet til at domfeltes anke bør tas under behandling i henhold til bestemmelsen i straffeprosesslovens §384. Jeg bemerker at påtalemyndigheten ikke har lagt ned noen påstand om avvisning, og føyer til at anken over saksbehandlingen går foran begjæringen om lagmannsrettsbehandling.

Under etterforskningen av saken etter ulykken fremsatte Romerike politikammer begjæring om at A's førerkort skulle inndras. I denne forbindelse utferdiget politiet formell siktelse mot ham for overtredelse av straffelovens §239 og vegtrafikklovens §31, jfr. §3.

Da politiet senere sendte saken til statsadvokaten med forslag om tiltale, ble denne siktelsen opprettholdt. I en påtegning på saksdokumentene av 12. januar 1979 meddelte statsadvokaten at han «etter omstendighetene ikke finner å ville reise tiltale etter strl. §239», men

Side:362

overlot til politiet å avgjøre saken etter vegtrafikklovens bestemmelser.

Avdødes foreldre, som la stor vekt på at ulykken skulle bli mest mulig klarlagt, henstilte til riksadvokaten å omgjøre statsadvokatens beslutning. De mente at tiltale burde reises også etter straffelovens §239. Riksadvokaten meddelte imidlertid at han var enig i den avgjørelse statsadvokaten hadde truffet. Tiltale ble deretter reist utelukkende etter bestemmelsene i vegtrafikkloven.

I forbindelse med at tiltalebeslutningen ble sendt til forkynnelse for tiltalte, ble stevnevitnet anmodet om å meddele ham at han ikke hadde krav på å få oppnevnt forsvarer på det offentliges bekostning. Under hovedforhandlingen opptrådte det forsvarer for tiltalte. Forsvareren var varslet til rettsmøtet av herredsretten. Det fremgår dog ikke av rettsboken om forsvareren ble offentlig beskikket.

Rettsboken for hovedforhandlingen viser at rettens formann under forhandlingens annen dag gjorde forsvareren oppmerksom på at retten ville overveie om tiltaltes forhold skulle henføres under straffelovens §239. Det ble fra rettens side bedt om at prosedyren, som skulle finne sted neste dag, ble lagt opp etter dette. Det fremkom ingen begjæring om ytterligere utsettelse av hovedforhandlingen.

Under prosedyren nedla aktor påstand om at tiltalte skulle dømmes i overensstemmelse med tiltalebeslutningen. Fra forsvarerens side ble det ikke fremmet noen formell innsigelse mot den subsumpsjonsendring rettens formann hadde antydet. Som det fremgår av hva jeg tidligere har sagt, ble dom avsagt etter straffelovens §239.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

I en sak hvor det er reist tiltale etter vegtrafikklovens §31, jfr. §3, er det etter straffeprosessloven ikke nødvendig at tiltalte har forsvarer, mens det, når det er tale om å dømme tiltalte etter straffelovens §239, skal beskikkes offentlig forsvarer. Som jeg har nevnt, fremgår det ikke av rettsboken om den møtende forsvarer ble beskikket. Det vesentlige etter straffeprosessloven er dog at tiltalte har forsvarer, og det kan ikke være noen feil som kan lede til at dommen oppheves, om forsvareren ikke ble offentlig beskikket.

Det er fra domfeltes side gjort gjeldende at herredsretten, når den har anvendt straffelovens §239, har kjent tiltalte skyldig i et annet faktisk forhold enn det han av påtalemyndigheten var satt under tiltale for. Det er etter domfeltes oppfatning ikke selve kjøringen som har forårsaket at passasjeren døde, men den omstendighet at bilen kom i brann som følge av at domfelte hadde manipulert med bensintilførselen og dermed økt brannfaren.

Jeg har ikke kunnet gi domfelte medhold i at han ikke er dømt etter straffelovens §239 for det samme faktiske forhold som tiltalen etter vegtrafikkloven gjaldt. I denne forbindelse peker jeg på at det i beskrivelsen av det faktiske forhold i tiltalebeslutningen nevnes at passasjeren ble så brannskadet at han avgikk ved døden. Det fremgår for øvrig av herredsrettens dom at den ser domfeltes uforsvarlige kjøring som årsaken til at ulykken skjedde, og dermed til at passasjeren døde.

Spørsmålet blir etter dette om herredsretten har vært berettiget til

Side:363

å henføre dette faktiske forhold under straffelovens §239 når tiltalen og for øvrig påtalemyndighetens påstand under hovedforhandlingen utelukkende var basert på vegtrafikklovens §31, jfr. §3.

Etter straffeprosesslovens §342 annet ledd er retten «Ved Forholdets Henførelse under Straffeloven» ubundet av den subsumpsjon påtalemyndigheten har foretatt i tiltalebeslutningen eller i sin påstand under hovedforhandlingen. I vår rett gjelder imidlertid anklageprinsippet, som har fått uttrykk i straffeprosesslovens §83 og i §342 første ledd. Prinsippet innebærer at anklageretten ikke ligger hos domstolene, men hos påtalemyndigheten. Det er, som jeg har vært inne på, klart at domstolen ikke kan felle tiltalte for et annet faktisk forhold enn det som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Retten kan imidlertid heller ikke dømme tiltalte for et forhold som rettslig sett har en annen karakter enn det tiltalen gjelder.

Jeg er kommet til at retten i det foreliggende tilfelle har gått utenfor sin kompetanse etter straffeprosesslovens §342 annet ledd.

Vegtrafikklovens §3, som er den sentrale bestemmelsen i tiltalebeslutningen, tar sikte på å skape trygghet og orden i trafikken. Når det sies at enhver skal ferdes varsomt i trafikken slik at det ikke voldes skade, er den også et vern mot personskade. Påbudet har dog ikke primært karakter av en bestemmelse til vern av private interesser, og det gis ingen fornærmet i straffeprosessuell forstand.

Straffelovens §239 står i denne lovens kapittel om forbrytelser mot liv, legeme og helbred, og dens direkte formål er å verne disse goder.

Ut fra dette må man etter min oppfatning si at de to bestemmelsene verner forskjellige interesser og således har ulike strafferettslige siktemål. I det tilfellet som her foreligger, føyer retten til, når den feller etter straffelovens §239, et annet karakteristisk trekk ved handlingen enn det påtalemyndigheten har reist tiltale for. Annerledes ligger saken an når det dømmes etter straffelovens §258 hvor tiltalen gjelder §257. Bestemmelsene om grovt og simpelt tyveri har de samme karakteristika, og representerer gradsforskjeller innenfor samme forbrytelseskategori.

Retten har således etter min oppfatning dømt tiltalte for et forhold som rettslig er av annen karakter enn det tiltalen gjaldt. Det ligger under påtalemyndigheten å avgjøre om de sider ved handlingen som straffelovens §239 kan knyttes til, skal gjøres til gjenstand for forfølgning. Dersom denne kompetanse tillegges domstolene, får disse etter mitt syn en anklagemyndighet som jeg ikke kan anse forenlig med straffeprosesslovens prinsipielle holdning. Jeg tilføyer at dette syn på den annen side vil ha den konsekvens at en dom som bare har tatt standpunkt til en tiltale etter vegtrafikkloven, ikke vil være til hinder for en senere forfølgning etter straffelovens §239.

Det spørsmål jeg nå har drøftet, er ikke tidligere direkte besvart i rettspraksis. I en rekke tilfelle i praksis reises det tiltale og dømmes for overtredelse så vel av straffelovens §239 som av vegtrafikklovens §31, jfr. §3. Denne praksis støtter det standpunkt jeg er kommet frem til. Den viser at det legges til grunn at man bare ved å reise tiltale etter begge bestemmelsene kan få frem handlingens

Side:364

forskjellige strafferettslige aspekter.

Standpunktet bestyrkes også dersom man tar i betraktning de ulike regler som gjelder for behandlingen av en sak etter straffelovens §239 på den ene siden, og på den annen for en sak hvor tiltalen bygger på vegtrafikklovens §3. Forskjellen synes å vise det ulike syn lovgiveren har hatt på de to bestemmelsene.

Jeg er etter dette kommet til at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves.

Som jeg har nevnt, uttalte statsadvokaten med tilslutning av riksadvokaten at det ikke ville bli utferdiget tiltale etter straffelovens §239. Man kunne da reise spørsmålet om påtalemyndigheten ved denne beslutning må sies å ha innstilt forfølgningen for så vidt denne bestemmelsen angår. Virkningen kunne da være at verken påtalemyndigheten eller retten hadde anledning til å gjenoppta forfølgningen etter denne bestemmelsen med mindre vilkårene etter straffeprosesslovens §87 skulle foreligge. Etter det standpunkt jeg er kommet frem til, behøver jeg ikke ta stilling til dette spørsmål.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Røstad: Jeg ser noe annerledes på saken enn førstvoterende, og finner grunn til å gjøre noe nærmere rede for mitt syn på de spørsmål som her foreligger.

Jeg deler førstvoterendes syn i spørsmålet om hvorvidt dommen gjelder det i tiltalebeslutningen omhandlede faktiske forhold. I likhet med ham finner jeg at forholdets identitet her ikke er forrykket.

Jeg finner ikke i denne sak foranledning til å gå utførlig inn på forholdet mellom anklageprinsippet og regelen i straffeprosesslovens §342 annet ledd om at retten ved forholdets henførelse under straffeloven er ubundet av de fremsatte påstander. Loven har med denne regel villet gi domstolene det avgjørende ord med hensyn til det straffbare forholds rette subsumpsjon. Dette synspunkt er i en fremstilling av dansk straffeprosess - som på dette punkt langt på vei samsvarer med vår lovordning - formulert slik: «man har villet forbeholde retten som den højeste juridiske autoritet i retsplejen sagens retlige bedømmelse» (Hurwitz «Den danske strafferetspleje», 2. udg. side 339).

Vår rettspraksis rommer da også en rekke avgjørelser hvor domstolene har henført det straffbare forhold under andre - og strengere - bestemmelser enn angitt i tiltalebeslutningen. Salomonsen har således i sin kommentarutgave gitt en del eksempler fra den da foreliggende praksis. Det er der blant annet vist til avgjørelser hvor det er gitt dom på grovt tyveri etter tiltale for simpelt; for forsøk på drap hvor tiltalen gjaldt forsøk på tvang, 1. c. side 431. I Kjerschows samling av rettsavgjørelser angående straffeprosessloven som Salomonsen henviser til, er for øvrig gjengitt en avgjørelse om å forelegge lagretten spørsmål om beskadigelse av annens ting, hvor tiltalen lød

Side:365

på mishandling av dyr, «Lov om rettergangsmaaden i straffesager» 1897 439.

Jeg er ikke enig med førstvoterende i at det kan hentes avgjørende innsigelser mot den subsumpsjon herredsretten har foretatt, ut fra det angitte interesse-synspunkt. Dette synspunkt har særlig vekt i spørsmål om flere straffebud kan anvendes i idealkonkurrens.

Om forholdet mellom de straffebud denne sak gjelder, vil jeg kort bemerke:

Vegtrafikklovens §3 gir - som straffebud betraktet - uttrykk for en grunnregel i trafikken. Men bestemmelsen er samtidig utformet som et fare- og skadedelikt. Som skadedelikt har bestemmelsen en vid berøringsflate med skadedelikter i den alminnelige straffelov, både etter utformingen og etter rettsbruken.

Straffebudet i straffelovens §239 har i utviklingens medfør fått sin hovedsakelige anvendelse ved ulykker forvoldt ved motorvogn. Dette forhold er det gjort utførlig rede for i «Uaktsomt drap» - en undersøkelse som er utført av Andenæs og Hauge og i sammentrengt form er inntatt i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 1966 1-32. I undersøkelsen understrekes det at straffebudet i straffelovens §239 likevel bare kommer til anvendelse i et relativt lite antall av de tilfelle hvor dødsulykke påføres ved uaktsom kjøring med motorvogn. Et betydelig antall av slike saker blir avgjort etter bestemmelser i motorvogn- (vegtrafikk-)lov. På grunnlag av undersøkelsesmaterialet kunne forfatterne således fremholde at storparten av dem som i Norge for dødsulykke påført med motorvogn ble straffet for overtredelse av bestemmelser i trafikklovgivningen, i de andre nordiske land ville blitt dømt for uaktsomt drap. Gjennom denne undersøkelse ble således påvist at spesiallovens grunnregel også har en rik anvendelse som skadedelikt, med annens død til følge.

I rettspraksis - også slik den avtegner seg gjennom avgjørelser publisert i Retstidende - vil man se at dødsulykker påført ved uaktsom kjøring med motorvogn, ofte får sin avgjørelse basert på regelen i vegtrafikklovens §3. Som et enkelt eksempel til illustrasjon av dette forhold viser jeg til sak i Rt-1968-43, hvor det i anken over straffastsettelse for overtredelse av vegtrafikklovens §3 fra statsadvokatens side var anført at det i denne sak kunne vært full føye for påtalemyndigheten til å reise tiltale etter straffelovens §239. Dette var, ble det her nevnt, unnlatt, blant annet ut fra prosessøkonomiske hensyn.

I praksis vil man således finne et fåtall saker om dødsfølge etter uaktsom kjøring som søkes avgjort på grunnlag av straffelovens §239, og et langt større antall hvor det aksjoneres på grunnlag av vegtrafikklovens §3, undertiden kombinert med andre bestemmelser i denne spesiallov.

Rettspraksis viser også noen tilfelle hvor straffebudet i §239 er brukt ved siden av vegtrafikklovens §3. I en sak hvor straffelovens §239 var anvendt ved siden av grunnregelen i trafikken - da motorvognlovens §17 første ledd - tok Høyesterett stilling til spørsmålet om culpa-normens innhold etter de to bestemmelser, jfr. Rt-1963-744. Domfelte anket over domfellelsen etter straffelovens §239.

Side:366

Han mente at det forelå uriktig lovanvendelse, idet lagmannen i sin rettsbelæring hadde uttalt at det i prinsippet ikke skal stilles strengere krav til uaktsomhet etter straffelovens §239 enn etter grunnregelen i trafikken, dagjeldende motorvognlovs §17 første ledd. I Høyesteretts avgjørelse ble fastslått at man i relasjon til §239 prinsipielt ikke kan stille andre krav til en bilførers hensynsfullhet og påpasselighet under kjøringen enn de krav som gjaldt etter den dagjeldende motorvognlovs §17 første ledd. Det ble ellers presisert at det til fellelse etter straffelovens §239 må kreves både at uaktsomhet er konstatert (etter normer tilsvarende dem som gjelder for fellelse etter dagjeldende motorvognlovs §17 første ledd) og at tiltalte etter omstendighetene burde ha forutsett muligheten av dødsulykke.

Det er mot en bakgrunn som den jeg her kort har trukket opp, jeg vil vurdere herredsrettens valg av straffebestemmelse.

I tiltalebeslutningen - hvor forholdet var henført under grunnregelen for trafikken - var det gitt en nærmere beskrivelse av tiltaltes kjøring av bilen i vedkommende situasjon. Det var fremholdt at han hadde holdt for stor fart, at han ikke klarte å holde bilen i sin del av veibanen, at han mistet styringen over bilen, at den fortsatte inn i motgående kjørebane, at den der støtte mot en fjellnabbe, «tok fyr og ble slengt ut i veien igjen, veltet på siden og fortsatte å brenne slik at hans passasjer B, født xx.xx.1959, bopel Nittedal, ble så brannskadet at han avgikk ved døden dagen etter».

Den ramme for saken som var trukket opp i tiltalebeslutningen, er utfylt i rettens bemerkninger om det saksforhold den etter bevisførselen har lagt til grunn. Retten fant det bevist at tiltalte mistet kontrollen over bilen ved at han holdt en etter forholdene aldeles uforsvarlig hastighet ved inngangen til den relativt krappe og uoversiktlige sving. Den fant det videre bevist at tiltalte, som var meget godt kjent på stedet, bevisst hadde tatt risikoen på at han ikke ville møte noen motgående trafikk. Forsettlig hadde han - etter rettens mening - utsatt sine omgivelser for en betydelig fare. Retten fant at dødsulykken var en høyst påregnelig følge av tiltaltes kjøring; «hva enten dødsulykken inntrer som følge av at tiltalte kolliderer front-mot-front med en møtende bil eller som følge av at han kjører utfor veien i forsøket på å unngå kollisjonen, kan ikke spille noen vesentlig rolle. Om dødsårsaken kan anføres at B like gjerne kunne ha blitt drept av nakkebrudd som av brann.» Etter å ha fastslått dette saksforhold, som innbefatter dødsulykke som en for tiltalte fullt påregnelig følge av den uforsvarlige kjøring, reiste retten spørsmålet om forholdets rette subsumpsjon.

Den fant da at det forhold som tiltalte etter tiltalen og etter det beviste saksforhold måtte holdes ansvarlig for, rettelig hørte inn under straffelovens §239. Etter mitt skjønn har domstolen - med hjemmel i straffeprosesslovens §342 annet ledd - rett til å foreta en slik endring av subsumpsjonen. Jeg nevner at retten her hadde overholdt regelen om å gjøre partene kjent med den subsumpsjonsendring den overveide å foreta. Jeg nevner også at retten i domspremissene klart og presist har gitt uttrykk for at det etter dens skjønn ikke forelå prosessuelle hindre for endring av subsumpsjonen: tiltalte

Side:367

hadde hatt forsvarer, og retten måtte i medhold av straffeprosesslovens §25 anses domsfør.

Jeg finner grunn til å gjøre en tilleggsbemerkning angående regelen i §25. Etter bestemmelsens annet ledd «bør» herredsretten «i alminnelighet» fremme saken til pådømmelse, «hvis utsettelse ikke er fornøden». De reservasjoner lovregelen her tar, kunne ha gitt grunn til å overveie utsettelse ettersom statsadvokat og riksadvokat tidligere hadde besluttet ikke å ville bringe straffelovens §239 til anvendelse.

Ut fra mitt syn på saken vil jeg stemme for at anken forkastes.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Michelsen. I anledning av dommer Røstads votum finner jeg grunn til å tilføye:

Det er uten videre klart at en lang rekke trafikkulykker med døden til følge er overtredelser av så vel trafikklovgivningen som av straffelovens §239. Kravet til skyldinnholdet er noe forskjellig, men vil i svært mange tilfelle være oppfylt i begge relasjoner. I det foreliggende tilfelle har herredsretten vært oppmerksom på dette, og fra et lovanvendelsessynspunkt er det neppe noe å si på dommen. Den er da også, for så vidt skyldspørsmålet angår, korrekt angrepet ved begjæring om fornyet behandling.

Slik denne sak ligger an, er den således i utpreget grad lagt til rette for et valg mellom eller en kombinasjon av to subsumpsjoner. Så langt annenvoterende gjør rede for dette, har jeg intet å bemerke. Men spørsmålet i denne sak er om retten kan treffe dette valg når påtalemyndigheten klart har tilkjennegitt sitt syn på hvilken interesse den anser krenket og krever straffebeskyttelse for.

Det er i den foreliggende sak forståelig at vurderingen av dette spørsmål lett kan bli preget av den nærhet i gjerningsinnhold man finner mellom vegtrafikklovens §3 og straffelovens §239. Men nettopp derfor må man ved besvarelsen søke hen til de prinsipielle linjer. For løsningen i denne sak må være den samme som den vil måtte bli i saker om overtredelser av arbeidsmiljølovgivningen eller ildsfarlighetslovgivningen hvor den påtalte overtredelse har utløst ulykke med døden eller personskade til følge.

Dommer Løchen: Som dommer Aasland.

Dommer Mellbye: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herre ds rettens dom (dommerfullmektig Kjetil Krokeide med domsmenn):- - -

Ved beslutning av Politimesteren i Romerike av 6. februar 1979 er A, født xx.xx.1959,- - -, skoleelev - - -, ugift, ingen forsørgelsesbyrde, inntekt ca. kr. 15.000,-, ingen formue, tiltalt for overtredelse av vegtrafikklovens §31 jfr. §3, bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare og slik at annen trafikk

Side:368

ikke unødig blir hindret eller forstyrret, ved tirsdag 4. juli 1978 omkring kl. 23.15 i Nittedal som fører av Folkevogn personbil DA 47623 under kjøring nordover riksveg 4 (Hadelandsvn.), foran og i Kirkebysvingen i bakken ved Gjelleråsen, å ha holdt en etter den krappe høyresving for stor hastighet så han ikke klarte å holde bilen i sin del av vegbanen, men kom noe over i det motgående kjørefelt hvor han skrenset inn i venstre bakside på Ford Taunus personbil DB 15481 som der kom kjørende i motsatt retning, hvorved han mistet styringen over sin bil som fortsatte over vegens venstre side sett i hans kjøreretning, over fortauet der og ut i grøftekanten hvor den støtte mot en fjellnabbe, tok fyr og ble slengt ut i veien igjen, veltet på siden og fortsatte å brenne slik at hans passasjer B, født xx.xx.1959, bopel Nittedal, ble så brannskadet at han avgikk ved døden dagen etter.

Tiltalebeslutningen ble utferdiget etter at spørsmålet om å reise tiltale for overtredelse av strl. §239 hadde vært forelagt for såvel statsadvokat som riksadvokat, som begge mente at de foreliggende bevismidler ikke ga tilstrekkelig grunnlag for dette. - - -

Etter åstedsbefaringen gjorde rettens formann, etter å ha rådført seg med meddommerne, oppmerksom på at retten ex officio ville vurdere spørsmålet om tiltaltes forhold skulle subsumeres under strl. §239. Strprl. §342 annet ledd og §25 annet ledd ble i den anledning lest opp, og forsvareren ble bedt om å være oppmerksom på spørsmålet under sin prosedyre. - - -

I sin prosedyre har aktor, pfm. Kjærvik, anført at tiltalte objektivt sett har kjørt med en hastighet som langt overskrider det tillatte i denne svingen, nemlig 60 km/t og at han derved har utsatt sine omgivelser for en betydelig fare. Subjektivt sett har tiltalte tatt en bevisst risiko som må beskrives som grovt uaktsom, på grensen til det forsettlige. For det tilfelle at retten finner å ville subsumere forholdet under strl. §239 er det videre anført av aktor at i så fall må også skadefølgen, tap av menneskeliv, fremstå som et påregnelig resultat av den uaktsomme kjøring. - - -

Aktor har vist til dommen i Rt-1978-1578 og lagt ned slik påstand:

«1. A dømmes i overensstemmelse med tiltalen til ubetinget fengsel i 60 dager.»

For det tilfelle at retten finner å subsumere forholdet under strl. §239, har aktor anført at herredsretten fortsatt er kompetent til å avsi dom, jfr. Rt-1975-1018. Ved overtredelse av strl. §239 er det vanlig at straffen fastsettes til ca. 6-8 måneders ubetinget fengsel. - - -

Hva angår spørsmålet om det forholdet som er beskrevet i tiltalebeslutningen kan subsumeres under strl. §239, har forsvareren vist til at såvel statsadvokat som riksadvokat har funnet bevismidlene for dette utilstrekkelige. Det er dessuten et faktum at det skal mye til for å få domfelt en person for uaktsomt drap i forbindelse med bilkjøring. Forsvareren har i den anledning vist til dommene inntatt i Rt-1956-735, Rt-1966-144, Rt-1969-1245, Rt-1971-476 og Rt-1973-964. I dette tilfelle kan det neppe komme på tale å domfelle for uaktsomt drap, fordi dødsulykken fremstår som en avledet og upåregnelig følge av selve kjøringen. - - -

Retten vil bemerke:

Samtlige av rettens medlemmer finner det bevist at tiltalte med sin Folkevogn DA 47623 har holdt en meget stor fart gjennom Kirkebysvingen i

Side:369

Nittedal om kvelden tirsdag 4. juli 1978. Hvor stor denne farten kan ba vært, er det ikke mulig å vite sikkert, men samtlige av rettens medlemmer sitter igjen med et inntrykk av at den må ha vært ca. 100 km/t eller derover. Det er en rekke omstendigheter som hver for seg peker i retning av at farten må ha vært særdeles høy sett i relasjon til forholdene på stedet: 1) Vitneprovet til Sigmund Oswold, som har anslått farten til den møtende bil til 100 km/t, 2) Fartsprøvene som er foretatt av de bilsakkyndige som viser at det ville være mulig med en bil av tiltaltes type å kjøre gjennom svingen med en fart av 100 km/t uten å skrense, forutsatt at det ikke finner sted brå rattbruk, 3) Det faktum at det ikke finnes noen bremsespor, hvilket må bety at farten har vært så stor og skrensingen så voldsom at det ikke har vært mulig å bremse, og 4) Skadene på bilen og det faktum at den ble slengt 12-13 meter ut i veibanen igjen etter å ha truffet en bergnabb på venstre side av veien. Under hovedforhandlingen har den sakkyndige, avd. ingeniør Erik Aanerud uttalt, etter å ha sett bildene av trafikkskaden på den møtende bil, at sammenstøtet med denne bilen ikke kan ha endret noe på retningen av tiltaltes bil. Det vil derfor måtte legges til grunn at det ikke er sammenstøtet med Oswolds bil som er årsaken til at tiltalte har mistet herredømmet over sin egen dette herredømmet må han ha mistet allerede før sammenstøtet med Taunusen. Og retten kan ikke finne noen annen forklaring på at tiltalte har mistet kontrollen over sin egen bil enn at han må ha holdt en etter forholdene aldeles uforsvarlig hastighet ved inngangen til Kirkebysvingen. Det finnes ingen andre omstendigheter som kan forklare den voldsomme skrensingen som tiltaltes bil ble utsatt for: Det var sommerføre, asfalten var tørr og det fantes ingen ujevnheter i veibanen. Den sakkyndige har i sin skriftlige erklæring uttalt at skrensing kan inntre allerede ved 80 km/t dersom det finner sted brå rattbruk, men retten finner ingen holdepunkter for å anta at farten har vært så lav. Selv om tiltalte kun hadde hatt førerkort i 7 måneder, er det ingen grunn til å tvile på at han Kunne manøvrere bilen og dessuten var han meget godt kjent på stedet. Tiltalte har heller ikke i sin forklaring anført noe om at han som følge av uoppmerksomhet eller lignende, brått ble nødt til å endre kjøreretning ved inngangen til svingen. Vitneprovene fra Bjørn Aateigen og Monica Lillestøl, om at tiltaltes bil skal ha vært nærmest stillestående ved krysset med Sandbekkveien, 100 meter syd for svingen, finner retten ikke å kunne tillegge noen særlig vekt.

I sin vitneforklaring har vitnet Oswold fremholdt at etter hans oppfatning ville tiltaltes bil muligens ha greid å gjennomføre svingen på normal måte dersom det ikke hadde vært noen sydgående trafikk i motsatt kjørebane, og at det var i forsøket på å unngå vitnets bil at tiltalte mistet herredømmet over sin egen. På grunnlag av dette vitneprovet, og den aldeles uforsvarlige hastighet som tiltaltes bil må ha hatt ved inngangen til svingen, finner retten det bevist at tiltalte bevisst har tatt risikoen på at han ikke ville møte noen motgående trafikk. Herved har han forsettlig utsatt sine omgivelser for en betydelig fare. Retten betrakter det nærmest som et lykketreff at tiltalte greide å unngå en front-mot-front kollisjon med Oswolds bil, men den unnvikende manøvren skjedde da også på bekostning av stabiliteten til tiltaltes bil, fordi han mistet styringen slik at bilen skrenset tvers over veien, smalt inn i en bergnabb og tok fyr med den følge at passasjeren, B, omkom dagen etter av brannskadene. Hadde tiltalte møtt to biler i følge, ville han med det samme hendelsesforløpet ha kollidert front-mot-front med bil nr. 2, med en

Side:370

dødsulykke som et høyst sannsynlig utfall. Og med den farten som tiltalte har holdt gjennom svingen, måtte han uansett være forberedt på at han ikke ville være i stand til å unngå en møtende bil. Kirkebysvingen er relativt krapp og uoversiktlig, og fartsgrensen på 60 km/t kan på ingen måte sies å være i minste laget. Retten finner at dødsulykken er en høyst påregnelig følge av tiltaltes kjøring; hva enten dødsulykken inntrer som følge av at tiltalte kolliderer front-mot-front med en møtende bil eller som følge av at han kjører utfor veien i forsøket på å unngå kollisjonen, kan ikke spille noen vesentlig rolle. Om dødsårsaken kan anføres at B like så gjerne kunne ha blitt drept av nakkebrudd som av brann.

Når retten har kommet til at tiltalte forsettlig har utsatt sine omgivelser for fare ved å ta sjansen på at han ikke ville møte noen motgående trafikk i svingen, og at muligheten for en dødsulykke som følge av denne risiko var fullt påregnelig for ham, oppstår spørsmålet om hvilken straffebestemmelse dette forholdet skal subsumeres under. Retten er kjent med at såvel statsadvokat som riksadvokat har funnet bevismidlene for utilstrekkelige til å reise tiltale for uaktsomt drap etter strl. §239. Retten har imidlertid plikt til å subsumere forholdet under det straffebudet hvor det horer hjemme, selv om påtalemyndigheten har unnlatt å ta ut tiltale, jfr. Andenæs, Straffeprosessen 298-300. Det er likevel et tungtveiende motargument at det som følge av statsadvokatens og riksadvokatens henleggelse av saken kan ha oppstått en berettiget forventning hos tiltalte om at han ikke ville bli straffeforfulgt eller dømt for uaktsomt drap. På den annen side har retten funnet forholdet såpass graverende at selv om det formelt sett ikke blir henført under strl. §239, vil straffen reelt sett måtte fastsettes under hensyntagen til at forholdet også kunne ha vært subsumert under denne straffebestemmelsen. Det riktigste vil da etter rettens oppfatning være at det også formelt sett blir henført under strl. §239, slik at tiltalte derved gis rett til å forlange en overprøving av rettens bevisvurdering. Hvis det bare skulle ankes over straffeutmålingen, ville ankedomstolen ha vært bundet av denne bevisvurderingen. Det kan dessuten anføres at det under hovedforhandlingen har fremkommet en ikke ubetydelig endring av den sakkyndige erklæring, dok. 31 side 3 annet avsnitt, idet den sakkyndige nå antar at tiltaltes bil ikke kan ha endret retning som følge av sammenstøtet med Oswolds bil. Retten har derfor etter inngående overveielser kommet til at det riktige vil være å straffedømme for overtredelse av strl. §239. De øvrige prosessuelle betingelser for subsumpsjonsendring er oppfylt: Tiltalte har forsvarer, forsvareren er blitt gjort oppmerksom på subsumpsjonsendringen og har tatt den med i sin prosedyre, og noen påtalebegjæring fra fornærmede kreves naturlig nok ikke. Når saken først er reist for herredsretten, fortsetter den for samme rett, jfr. strprl. §25 annet ledd. - - -