Rt-1985-1107

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-10-17
Publisert:	Rt-1985-1107 (376-85)
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett, Vassdragsreguleringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. oktober 1985 i l.nr. 151/1985
Parter:	Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (advokat Eilert Stang Lund) mot 1. Lesja Fjellstyre m.fl. (12 parter) (advokat F. B. Sigmond).
Forfatter:	Bugge, Dolva, Langvand, Holmøy, Christiansen
Lovhenvisninger:	Vassdragsreguleringsloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Oreigningsloven (1959)

Dommer Bugge: I årene fra 1946 frem til 1977 har Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen - NVE - foretatt flere store, suksessive vannkraftutbygginger i fjellområdene mellom Sunndalen og Lesja-Romsdalen - alminnelig kalt Aura I-, Aura II- og Gryttenutbyggingene. Det er også ført to kraftoverføringslinjer gjennom områdene, 132 kV-linjen Vinstra-Osbu og 275 (300) kV-linjen Strinda-Vågåmo, i det vesentlige i samme trasé. Tiltakene, med anleggsveier, magasiner og kraftledninger, har blant annet vært konsentrert langs en linje fra Sunndalsøra gjennom Litledalen, langs Aursjøen og gjennom Joradalen til Lesja, i saken kalt «aktivitetslinjen». Inngrepene har berørt villreinstammen i det man kaller Snøhettaområdet, høyfjellsstrekningene fra Dovrebanen i øst til fjordene i nordvest. Romsdal herredsrett har holdt underskjønn avhjemlet 19. juni 1981 og overskjønn avhjemlet 27. april 1983 til fastsettelse av erstatning for jaktskader, herunder for tap påført fjellstyrene og private grunneiersammenslutninger som følge av reduserte inntekter ved salg av jaktkort for villrein i området. Denne ankesak gjelder overskjønnsrettens fastsettelse av erstatning for dette sistnevnte tap.

Under- og overskjønnet har dels vært et revisjonsskjønn, dels et fortsettelsesskjønn. Bakgrunnen er følgende:

a) Ved underskjønn avsagt av Romsdal herredsrett 7. juni 1968 og overskjønn avsagt av Nord-Gudbrandsdal herredsrett 20. januar 1970 ble det fastsatt midlertidig, årlige erstatninger for blant annet tap i reinjakt som følge av Aura I- og Aura II-utbyggingene samt 132 kV-linjen Vinstra-Osbu. Ved underskjønnet hadde NVE samtykket i at mulige jaktskader på grunn av 132 kV-linjen - som for øvrig var gjenstand for særskilt skjønn ved Nordmøre herredsrett - ble tatt med i jaktskjønnet vedrørende Aura I og II for så vidt angikk Lesja, Sunndal, Nesset, Grytten og Hen fjellstyrer. Det fremgår at Kors Privatalmenning sluttet seg til denne ordning. Det var enighet om at erstatningene skulle fastsettes midlertidig til 13. desember 1975, og at skadene skulle tas opp til revisjon pr. denne dato ved et senere skjønn. Revisjonen skulle skje «med tilbakevirkende kraft således at de erstatninger som nå fastsettes regnes som forskudd på de endelige erstatninger».

Saksøkte ved overskjønnet i 1970 var Lesja, Sunndal, Nesset, Grytten og Hen fjellstyrer, Kors Privatalmenning, Lesjaskog og Lesjaverk Viltlag, Lesja Grunneierlag og Eikesdal Sameige. De tre siste hadde med NVE's samtykke trådt inn i saken under overskjønnet.

Overskjønnsretten fastsatte den midlertidige erstatning for tap i reinjakt til de saksøkte under ett til kr. 10000 pr. år, med tillegg av 25% under henvisning til vassdragsreguleringsloven §16.

b) Erstatningsspørsmålene for 275 (300) kV-linjen Strinda-Vågåmo ble behandlet i skjønn avsagt 9. oktober 1971 av Trondheim byrett. Ved dette ble NVE og de saksøkte Sunndal, Nesset og Lesja fjellstyrer enige om at spørsmålet om mulig skade på jakt i vedkommende statsalmenninger skulle utstå til behandling ved det revisjonsskjønnet jeg har nevnt.

c) Gryttenutbyggingen har vært gjenstand for flere delskjønn. Under disse har det vært enighet om at det foreløpig ikke skulle tas stilling til eventuelle skader vedrørende jakten. De saksøkte som for så vidt er berørt har vært Hen, Grytten og Nesset fjellstyrer, Kors Privatalmenning og Eikesdal Sameige.

NVE begjærte 23. juni 1978 skjønn til fastsettelse av eventuelle erstatninger eller tiltak for skade på blant annet villreinjakten ved de reguleringer og kraftlinjer jeg nå har omtalt, og sakene ble forenet til felles behandling ved Romsdal herredsrett.

Saksøkt ved denne retts underskjønn og overskjønn har vært de fjellstyrer og grunneiersammenslutninger jeg har nevnt, i alt 9. I underskjønnet er opplyst at NVE hadde oppgitt som saksøkte ytterligere 3 parter, nemlig Øksendal Privatalmenning, Vike og Hoem Heimraster og Grøvdal Privatalmenning. NVE meddelte i denne forbindelse at saksøkeren

«av rene praktiske grunner har godtatt at samtlige saksøkte oppført som parter i prosesskrift medtas som parter etter avtale under de respektive saker for å få alle krav avgjort i saken her. (Men med forbehold om at parter som ikke berøres av fysiske inngrep ikke skal likestilles med ekspropriater.)»

Under rettsmøte for underskjønnet 5. mars 1981 ble partene videre enige om følgende:

«Partene er av praktiske grunner blitt enige om at skjønnsretten nytter avhjemlingstidspunktet ved verdsettelsen av eventuelle framtidige erstatninger fastsatt ved dette skjønn, og at eventuelle erstatninger for tiden fram til avhjemling fastsettes til et beløp med fradrag av erstatning utbetalt til nå. I den utstrekning partene måtte ha krav på revisjon av erstatningene etter vassdragsreguleringsloven bestemmelser skal denne først finne sted etter utløpet av den frist loven fastsetter, for tiden 20 år, jfr. vassdragsreguleringsloven §16, pkt. 5, sjette ledd, regnet fra skjønnets avhjemling.»

Både underskjønnsretten og overskjønnsretten opprettholdt de midlertidige erstatninger fastsatt ved Nord-Gudbrandsdal herredsretts overskjønn i 1970. Videre ble det ved begge skjønn tilkjent et samlet tillegg til disse erstatninger frem til de respektive avhjemlingstidspunkter, av underskjønnet fastsatt til kr. 65000 og av overskjønnet til kr. 250000. For fremtidig tap i reinjakt ble det av underskjønnsretten tilkjent en årlig erstatning på kr. 40000, og av overskjønnsretten på kr. 60000. De ved underskjønnet fastsatte erstatninger skulle alle tillegges 25%, idet retten viste til vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. Overskjønnet, derimot, tok hensyn til at erstatningene for kraftledningenes del hadde hjemmel i oreigningsloven, og gav 25% tillegg etter vassdragsreguleringsloven bare for 3/4-deler av tilleggserstatningen og de fremtidige erstatninger, som retten skjønnsmessig antok kunne føres tilbake til skader voldt ved selve reguleringsinngrepene. For øvrig ble erstatningene både ved underskjønnet og overskjønnet fastsatt for hele det berørte område under ett, og de ble tilkjent de saksøkte i fellesskap under hensyn til den avtale om fordeling som disse har truffet seg imellom.

Jeg nevner at de saksøkte også hadde reist krav om visse tiltak etter vassdragsreguleringsloven §19 eller §16 til avbøting av de skader som antas voldt på reinstammen ved utbyggingene, subsidiært om et kontanttilskudd fra NVE til dette formål. Dette krav ble ikke tatt til følge, verken ved underskjønnet eller ved overskjønnet.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for under- og overskjønnet, viser jeg ellers til skjønnsgrunnene.

NVE har påanket overskjønnet til Høyesterett for så vidt det er tilkjent erstatning for tap vedrørende villreinjakten. Denne del av skjønnsslutningen lyder slik:

«3. Erstatningene fastsettes slik: a) de midlertidige erstatningene i overskjønn av 20. januar 1970 stadfestes for tiden inntil 13. desember 1975,

b) for tap i reinsjakt fra 13. desember 1975 inntil avhjemlingen av dette overskjønnet kr. 250000,- i tillegg til den årlige erstatningen etter pkt. a, c) for fremtidig tap i reinsjakta kr. 60000,- pr. år. - - - Erstatningene for reinsjakt tilfaller i fellesskap Lesja, Sunndal, Nesset, Grytten og Hen fjellstyrer, Kors privatalmenning, Lesjaskog og Lesjaverk viltlag, Lesja grunneierlag og Eikesdal sameie.

4. Erstatningene for elgjakt og rypejakt og tre fjerdedeler av erstatningene for reinsjakt etter pkt. 3 b og c skal tillegges 25% i samsvar med vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. - - -»

Man vil se at de tre saksøkte som kom til ved underskjønnet og som også er angitt som saksøkte ved overskjønnet - Øksendal Privatalmenning, Vike og Hoem Heimraster og Grøvdal Privatalmenning - ikke er nevnt blant de parter som etter slutningens punkt 3 er tilkjent erstatninger. Hva grunnen til dette er, sier skjønnsgrunnene intet om. Partenes prosessfullmektiger for Høyesterett har ment at det - hva de fremtidige erstatninger angår - må bero på en inkurie fra overskjønnsrettens side. De har imidlertid begge bekreftet at også disse tre saksøkte er å anse som parter i ankesaken, bortsett fra for revisjonsskjønnets del, og at de også er parter i den fordelingsavtale som foreligger mellom ankemotpartene. Jeg legger dette til grunn. Etter min mening kan likevel Høyesterett ikke uten videre rette skjønnsslutningen på dette punkt etter tvistemålsloven §156, da det her vil kunne oppstå spørsmål om fordelingen av erstatning etter slutningens punkt 3 b).

NVEs anke gjelder overskjønnsrettens rettsanvendelse, subsidiært saksbehandlingen - mangelfulle eller uklare skjønnsgrunner. Grunnlaget for anken kan sammenfattes i følgende fem hovedpunkter:

(1) Overskjønnsretten har stilt for små krav til årsakssammenheng mellom inngrepene og fremtidig skade på reinstammen, idet NVE uriktig er blitt gjort ansvarlig for andres ferdsel og aktiviteter i området.

(2) Overskjønnsretten har uriktig ansett alle de saksøkte som ekspropriater i forhold til reguleringsinngrepene og har tilkjent årlige erstatninger + 25% etter vassdragsreguleringsloven §16. Det riktige er at de saksøkte helt ut eller delvis er å anse som naboer og i tilfelle skulle hatt engangserstatning etter granneloven regler.

(3) Overskjønnsretten har enten unnlatt å anvende reglene om tålegrense eller anvendt den uriktig. Mulig skade på reinjakten er en ulempe av almen karakter, som bare skal erstattes for så vidt den går utover hva alle erstatningsfritt må finne seg i.

(4) Overskjønnsretten har ved revisjonsskjønnet feilaktig betraktet de midlertidige erstatningsfastsettelser ved overskjønnet i 1970 som rettskraftig avgjort, og har unnlatt å ta stilling til de feil som etter NVEs mening knytter seg til disse erstatningsfastsettelser.

(5) Overskjønnsretten har feilaktig fastsatt erstatningene for fremtidig skade helt ut som årlige beløp, mens den 1/4-del som gjelder kraftledningene i tilfelle skulle vært utmålt som et engangsbeløp etter oreigningsloven regler.

For Høyesterett har det før ankeforhandlingen også vært tatt opp enkelte andre spørsmål som jeg kort skal omtale:

NVE gjorde i ankeerklæringen gjeldende at fjellstyrenes interesser i villreinjakten i statsalmenning ikke har erstatningsrettslig vern, noe som også var blitt anført for under- og overskjønnet. Dette førte til at Norges Fjellstyresamband erklærte hjelpeintervensjon til støtte for de fjellstyrer som er ankemotparter i saken. Ved den ankende parts prosesskrift 4. februar 1985 ble denne anførsel frafalt, med den bemerkning at NVE «godtar at fjellstyrene i saken her har krav på erstatning for tap av salg av jaktkort». Hjelpeintervensjonserklæringen ble da trukket tilbake og saken hevet for så vidt angår Norges Fjellstyresamband ved Høyesteretts kjennelse 6. juni 1985.

I ankeerklæringen reiste NVE også spørsmålet om ikke Høyesteretts prøvelsesadgang er videre enn det som følger av skjønnsloven §38, så langt saken gjelder erstatning etter granneloven. Dette kunne etter NVEs mening få betydning for rettens prøvelse av årsaksforholdet og av om tålegrensen er overskredet. Etter at det hadde vært holdt et møte mellom prosessfullmektigene og forberedende dommer om omfanget av bevisføringen, meddelte den ankende part ved prosesskrift 9. januar 1984 at NVE vil «legge til grunn at Høyesteretts kompetanse bestemmes av skjønnsloven §38 for krav om erstatning etter granneloven §2».

Ankemotpartene har på sin side gjort gjeldende at dersom overskjønnsrettens erstatningsfastsettelser helt eller delvis skulle bli opphevet, må også avgjørelsen av tiltakskravene ved overskjønnet oppheves, på grunn av den nære sammenheng mellom tiltak og erstatning. NVE har motsatt seg dette, siden ankemotpartene ikke har motanket over tiltaksavgjørelsen. Etter det syn jeg har på saken, vil jeg ikke ha foranledning til å gå inn på dette spørsmål.

Etter begjæring av ankemotpartene har to av de fem privatsakkyndige som ble avhørt ved overskjønnet gitt tilleggsforklaring ved bevisopptak for Trondheim byrett. Begjæringen førte til at NVE bad én av de rettsoppnevnte sakkyndige ved overskjønnet avhørt ved bevisopptaket. Det er også fremlagt supplerende skriftlige uttalelser fra flere av disse sakkyndige. Dette nye materiale er ikke blitt påberopt av prosessfullmektigene for Høyesterett. Det oppstår i denne forbindelse et spørsmål ved saksomkostningsavgjørelsen som jeg kommer tilbake til.

NVE har fremholdt at dersom Høyesterett finner overskjønnsrettens beskrivelse av inngrepenes virkning på reinjakten tilstrekkelig til å kunne fastslå at tålegrensen ikke er overskredet i forhold til ankemotpartene, vil overskjønnet kunne oppheves uten hjemvisning til ny behandling av erstatningsspørsmålene. NVE har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Romsdal herredsretts skjønn 27. april 1983 oppheves i den utstrekning det er påanket.

Subsidiært:

Romsdal herredsretts skjønn 27. april 1983 oppheves og hjemvises i den utstrekning det er påanket. Skjønnet sammensettes med annen skjønnsstyrer og andre skjønnsmenn.

I begge tilfeller:

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakens omkostninger for parter som har krav etter granneloven.

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen frifinnes i alle høve for omkostninger i forbindelse med bevisopptak ved Trondheim byrett 18. oktober 1984.»

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.»

Jeg tar så for meg de enkelte ankegrunner i den rekkefølge jeg foreløpig har angitt dem.

1. Årsaksspørsmålet

Både ved underskjønnet og overskjønnet har oppmerksomheten særlig vært festet ved anleggsvirksomheten og anleggene langs «aktivitetslinjen» Sunndalsøra-Lesja. Det er her bygget anleggsvei fra nord opp Litledalen og fra syd opp øvre del av Joradalen til Aursjøen og Osvatn, som etter oppdemming av flere tidligere innsjøer danner delvis sammenhengende magasiner langs store deler av denne linjen. Også de to kraftledningene følger denne linjen. Snøhettaområdet er derved blitt «delt» i et østområde og et vestområde, noe som etter skjønnenes vurdering har fått virkninger for villreinens tidligere trekkveier og beitemuligheter.

Overskjønnsretten har fremhevet at det er den samlede virkning av NVEs inngrep i Snøhettaområdet som må være grunnlaget for vurderingen av erstatningsspørsmålet, og at det ikke er mulig i dag å splitte årsak og virkninger opp og knytte erstatningsfastsettelsen til det enkelte inngrep. Retten konstaterer at antall rein i vestområdet gikk drastisk tilbake i 1950-60-årene, og finner enstemmig at det er årsakssammenheng mellom dette faktum og NVEs anleggsvirksomhet.

Når det gjelder de fremtidige virkninger av inngrepene, peker overskjønnsrettens flertall på at mens det tidligere var betydelige simletrekk mot vest over «aktivitetslinjen», finnes det nå i vestområdet så godt som bare bukker, og kalving der forekommer bare rent sporadisk. Dermed er en av de viktigste trekk-motivasjoner for reinen falt bort. Flertallet anser det mulig at reinen kan venne seg til anleggene langs linjen og gjenoppta trekkene vestover, men finner dette usikkert og legger til grunn at om trekkene i noen grad skulle bli tatt opp igjen, vil de få redusert omfang. Den del av flertallets begrunnelse som særlig er angrepet av NVE, er følgende avsnitt:

«Det er på det rene at den uro og de innretninger som NVE's anlegg og drift i «aktivitetslinjen» har medført, ikke er eneste årsak til nedgangen i reinsdyrbelegget i vest. Sterkt medvirkende er den harde nedskyting av Snøhetta-stammen i 60-årene som reduserte beitepresset vestover og tok vekk tradisjonsbærere. Flertallet konstaterer imidlertid at reintrekkene vestover synes å ha holdt seg oppe i tidligere tider også på liten stamme og finner det sannsynliggjort at «aktivitetslinjen» er en hovedårsak til de dramatiske endringene på 50- og 60-tallet. I avveiningen rent erstatningsmessig har flertallet tillagt de to forhold omtrent like stor vekt, altså belastet NVE for omlag halvparten av de sannsynliggjorte tap i reinsjakta. En har da tatt hensyn til at noe av den økte trafikken skyldes hyttebygging og andre aktiviteter som ikke utelukkende NVE har ansvar for.»

Rettens formann - sorenskriveren - dissenterte når det gjelder erstatning for fremtidig skade. Han fant det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at det på sikt ville oppstå noe tap som ikke var dekket ved erstatningene frem til avhjemlingstidspunktet. Han anså det heller ikke godtgjort at det er nødvendig årsakssammenheng mellom utbyggingstiltakene og mulig fremtidig skade. En av skjønnsmennene ville sette erstatningen for fremtidig skade til kr. 40000 pr. år.

NVE hevder at overskjønnsrettens flertall har pålagt utbyggeren medansvar for ferdsel, hyttebygging og andre aktiviteter i området som skyldes andre enn NVE, og at det er uriktig rettsanvendelse. Etter NVEs oppfatning kan utbyggeren bare holdes ansvarlig for de forstyrrelser i reinens trekkvaner som selve anleggsvirksomheten har voldt, og for dem som fremtidig voldes av selve de faste anlegg og utbyggerens egen ferdsel. Det pekes på at NVEs egen aktivitet i området er meget beskjeden etter at utbyggingene ble fullført, og innskrenker seg til det som er påkrevd av hensyn til inspeksjon og vedlikehold av anleggene. Det pekes også på at anleggsveiene stort sett er ubrøytet om vinteren.

Ankemotpartenes syn er at eksproprianten ved vassdragsutbygging må holdes erstatningsansvarlig for all skade som er en følge av anleggsarbeidene, også økt almen ferdsel og hyttebygging. De mener for øvrig at det i bemerkningene fra overskjønnsrettens flertall ikke ligger at NVE er blitt pålagt et slikt medansvar; bemerkningene må snarere oppfattes dithen at flertallet har fulgt NVEs syn med hensyn til årsak og ansvar.

Jeg mener at anken på dette punkt ikke kan føre frem. Når tidligere «uberørte» fjellstrekninger - som her Snøhettaområdet - blir gjenstand for vassdragsutbygging i stor skala, vil det ofte, og med nødvendighet, føre til at området blir åpnet for trafikk i en ganske annen utstrekning enn før, først og fremst på grunn av anleggsveier. Dette må utbyggeren regne med. Jeg peker på at det ved kraftutbygging i lang tid har vært et vanlig konsesjonsvilkår at de veier og bruer m.v. som konsesjonæren bygger «skal stilles til fri avbenyttelse for almenheten, for så vidt departementet finner at dette kan skje uten vesentlige ulemper for anleggene». Dette konsesjonsvilkår har vært satt for Aurautbyggingene, mens det for Grytten-prosjektet har en noe modifisert form. Jeg finner det da riktig at utbyggeren, om erstatningsvilkårene for øvrig foreligger, iallfall i en viss utstrekning blir ansvarlig for den skade som den økte almene ferdsel kan påføre tradisjonell virksomhet i området, slik som for eksempel jaktutøvelsen. Jeg sier i en viss utstrekning, fordi ansvaret må være begrenset til den økning i ferdselen som utbyggeren naturlig måtte regne med. Med hyttebygging og derav følgende trafikk vil det kunne stille seg annerledes. Den vil som oftest være noe som først og fremst grunneieren og lokale myndigheter, ikke utbyggeren, har herredømmet over.

Ut fra den avsnitt jeg har gjengitt fra skjønnsgrunnene lar det seg ikke fastslå med sikkerhet hvor stor andel av de økte forstyrrelser av reinens trekkveier som flertallet har ansett NVEs virksomhet og anlegg som årsak til. Men den relative virkning av de enkelte årsaksfaktorer er et utpreget skjønnsmessig spørsmål, og etter min mening kan det vanskelig kreves at skjønnsgrunnene her skulle ha vært mer utførlige. Det fremgår at flertallet har vært oppmerksom på at forstyrrelsene har flere årsaker, og at noe av den økte trafikken skyldes forhold som ikke kan belastes NVE. Skjønnsgrunnene er etter min mening tilstrekkelige til å kunne fastslå at rettsanvendelsen her ikke er uriktig. 2. Anvendelsen av vassdragsreguleringsloven erstatningsregler

Ankemotpartene er i varierende grad blitt direkte berørt av eiendomsinngrep ved utbyggingene. Ankemotpart nr. 3, Lesjaskog og Lesjaverk Viltlag, er i det hele ikke direkte fysisk berørt. For alle de øvrige gjelder det at de i større eller mindre utstrekning har måttet avstå grunn eller rettigheter ved ett eller flere av NVEs anlegg, men ikke ved andre.

Overskjønnsretten har som nevnt tilkjent erstatning etter vassdragsreguleringsloven med 25% tillegg fullt ut for den del av tapet som retten har ment å kunne føre tilbake til selve reguleringsinngrepene, mens det for den 1/4-del som er henført til kraftlinjene og som skal erstattes etter oreigningsloven, ikke er gitt dette tillegg.

Dette er, hevder NVE, uriktig rettsanvendelse. NVE har godtatt alle ankemotpartene som parter ved skjønnene, men har både ved underskjønnet og overskjønnet presisert at det ikke i dette ligger at de skal anses som ekspropriater i forhold til vassdragsreguleringsloven. Bare de som avstår grunn eller rettigheter kan få denne stilling. Dette er sikker rett både ved ekspropriasjon generelt og på vassdragsreguleringsloven område; NVE har vist særlig til avgjørelser i Rt-1967-1556 (Lilly Syvertsen), Rt-1951-626 (Tessevann) og Rt-1979-205 (Nea). Andre som blir berørt av inngrepet uten å avstå grunn eller rettighet, kan bare få erstatning etter granneloven om vilkårene for slik erstatning er oppfylt. Alle ankemotpartene i vår sak er først og fremst berørt av reguleringsinngrepene som granner, og bare i mindre grad eller slett ikke som ekspropriater. Denne sondring har overskjønnsretten unnlatt å foreta. Retten måtte, etter NVEs oppfatning, for hver av de saksøkte ta stilling til i hvilken utstrekning tapet i reinjakt kunne føres tilbake til fysiske reguleringsinngrep som vedkommende hadde vært utsatt for, og begrenset erstatningen etter vassdragsreguleringsloven til det, mens det for resten av tapet eventuelt måtte være fastsatt særskilt erstatning etter granneloven.

NVEs oppfatning er videre at når det skal ytes erstatning etter vassdragsreguleringsloven for almenne ulemper - som NVE mener det dreier seg om - skal det ikke gis 25% tillegg etter §16 nr. 3. Denne oppfatning hevdes å ha støtte i forarbeidene til bestemmelsen og i enkelte dommer som jeg ikke regner opp. Det er derfor en feil at ankemotpartene i det hele har fått et slikt tillegg.

Ankemotpartene bestrider dette syn. Etter deres oppfatning er de alle med rette blitt betraktet som ekspropriater og blitt gitt erstatning for alt tap som har sammenheng med reguleringsinngrepene etter vassdragsreguleringsloven regler. Det dreier seg om én reinstamme som er felles for ankemotpartenes eiendommer, og tapet ved redusert jakt rammer for dem alle en eiendommene tilliggende herlighet. At en slik skade skal erstattes etter vassdragsreguleringsloven uten hensyn til om skadelidte har avstått eiendom, er lagt til grunn ved flere andre jaktskjønn, og gjelder også i tilsvarende forhold, som for eksempel ved skade på fiske i vassdrag, klimaskader, grunnvannskader og fløtningsskader, som rammer et større antall eiendommer ved vassdragsutbygging. Ankemotpartene er dessuten godtatt av NVE som parter i et skjønn påstevnet etter vassdragsreguleringsloven regler. Etter deres oppfatning må den prosessuelle følge av dette være at skade ved reguleringsinngrepene skal erstattes etter denne lov. Under enhver omstendighet må NVE anses for å ha akkviescert ved dette. NVE reiste ingen tilsvarende innsigelse ved skjønnene i 1968 og 1970 vedrørende Aura og 132 kV-ledningen, og har også ved de nå avholdte skjønn akseptert bestemmelsen i de alminnelige skjønnsforutsetninger for samtlige skjønn under Aura- og Gryttenreguleringene om at det skal fastsettes årlige erstatninger etter vassdragsreguleringsloven.

Jeg er kommet til at NVEs anke heller ikke kan føre frem på dette punkt. Overskjønnsretten fastslår at det er én og samme reinstamme som trekker over hele Snøhettaområdet. Denne stammen forvaltes og beskattes av ankemotpartene som en enhet. Skaden ved reguleringsinngrepene rammer for så vidt ankemotpartene likt, uavhengig av eiendommenes beliggenhet i forhold til det enkelte reguleringsinngrep. Inngrepene rammer, kan man si, en særegen form for «eiendomsherlighet», jfr. vassdragsreguleringsloven §16 nr. 1. Det står da for meg slik, at det ville være en både kunstig og vilkårlig sondring om man skulle begrense NVEs erstatningsplikt etter vassdragsreguleringsloven til de ankemotpartene som ellers har avstått grunn eller rettigheter, og til den del av skaden som har sammenheng med det enkelte inngrep, mens ankemotpartene for øvrig skulle være henvist til å søke erstatning etter granneloven regler.

Som det er fremholdt av ankemotpartene, synes det å være en nærliggende parallell til vår sak når skade på fiske i vassdrag skal erstattes ved vassdragsregulering. Partene er enige om at det er anerkjent og vanlig praksis at også rettighetshavere i vassdraget som ikke har avstått grunn eller rettigheter ved reguleringen, men som lider skade ved inngrep i fiskestammen, gjøres til parter i reguleringsskjønnet og får skaden erstattet etter vassdragsreguleringsloven.

Etter min mening har altså overskjønnsretten ikke anvendt erstatningsreglene på uriktig måte på dette punkt, og jeg behøver ikke gå inn på om NVE må anses for å ha godtatt at tapet skal erstattes etter vassdragsreguleringsloven regler.

NVEs anførsel om at det ikke skal gis 25% tillegg når erstatningsobjektet er en «almen ulempe» - noe jeg kommer tilbake til - kan jeg ikke se har noe for seg. Etter loven §16 nr. 3 første ledd skal «det beløp, hvortil skjønnet ansetter verdien av det avståtte, og det som ellers er gjenstand for erstatning» forhøyes med 25%. Jeg finner verken i forarbeidene eller i domspraksis holdepunkt for at det her gjelder noen begrensning etter arten av det som skal erstattes, og loven ordlyd taler også klart mot det. Jeg finner grunn til å vise til Rt-1953-1249, dommer Skaus særvotum side 1260 flg., hvor bestemmelsens forhistorie er utførlig gjennomgått.

3. Spørsmål vedrørende den naborettslige tålegrense

Det er NVEs oppfatning at den skade som er påført ankemotpartene ved redusert reinjakt, har karakteren av en almen ulempe voldt ved reguleringene. Den rammer dem alle uavhengig av hvorvidt de ellers er fysisk berørt av inngrepene. En slik ulempe skal bare erstattes såfremt og i den utstrekning den overstiger den naborettslige tålegrense. Dette er slått fast i ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 og av 1984, henholdsvis §7 og §8, og det gjaldt like fullt etter tidligere erstatningsregler som får anvendelse ved skjønnene i denne sak. Begrensingen gjelder også om det er etter vassdragsreguleringsloven en almen ulempe skal erstattes. NVE viser her igjen særlig til Tessevanndommen Rt-1951-626 og Neadommen Rt-1979-205.

At skaden i vår sak bare kan være gjenstand for erstatning for så vidt den overstiger tålegrensen, er lagt til grunn av underskjønnsretten, og det ble erkjent av de saksøkte også ved overskjønnet.

Overskjønnsretten har, hevder NVE, likevel enten unnlatt å anvende tålegrensesynspunktet eller iallfall anvendt det på uriktig måte ved vurderingen av ankemotpartenes erstatningsrettslige stilling. Retten uttaler seg i tilknytning til rettsanvendelsen - side 26 i rettsboken - på en måte som må bety at den har ment at det bare er for den del av skaden som skal erstattes etter oreigningsloven - altså for kraftledningenes del - at tålegrensevilkåret kommer i betraktning. Rettens omtale av skadens omfang og virkninger bestyrker dette inntrykk, særlig når det gjelder de fremtidige erstatninger. Man finner ingen drøftelse av om ulempen er urimelig, og av hvorvidt den er ansett «venteleg etter tilhøva på staden», jfr. granneloven §2. Retten har helt unnlatt å gå inn på slike nærliggende naborettslige problemstillinger som har vært fremme særlig i Rt-1965-389, Rt-1972-377 og Rt-1981-343. Heller ikke uttaler retten noe om hva ankemotpartene i tilfelle hadde måttet finne seg i uten erstatning. Det tyder på at retten har villet gi erstatning for all skade som er påført ankemotpartene uten hensyn til om den ligger delvis under tålegrensen. Også det er en klar rettsanvendelsesfeil.

Som nevnt hevder NVE prinsipalt at Høyesterett må kunne oppheve overskjønnet uten hjemvisning, fordi allerede den faktiske beskrivelse av skaden i skjønnsgrunnene må være tilstrekkelig til å fastslå at tålegrensen ikke er overskredet i forhold til noen av ankemotpartene.

Ankemotpartene er uenige i at overskjønnet her hviler på noen uriktig eller uklar rettsanvendelse. Skjønnsgrunnene gjør det etter deres mening tilstrekkelig klart at retten har vært oppmerksom på tålegrensevilkåret for samtlige erstatninger og har anvendt det på riktig måte. NVEs anførsel om at det er tilkjent erstatning for mer enn det som overstiger tålegrensen, er for øvrig tatt opp først under prosedyren for Høyesterett og bør ikke tas under behandling, jfr. tvistemålsloven §367. - Som en ny - alternativ - anførsel for Høyesterett gjør ankemotpartene videre gjeldende at den skade de har fått erstattet ved skjønnet, ikke har karakteren av en «almen ulempe» i ekspropriasjonsrettslig forstand. Den riktige synsmåte må tvert om være at det dreier seg om en særulempe, som bare har rammet ankemotpartene og som har rammet dem direkte. Tålegrensekriteriet kan derfor ikke være noe nødvendig erstatningsvilkår slik denne sak ligger an. For øvrig anføres det at tålegrensebetraktninger under enhver omstendighet bare har begrenset gyldighet ved erstatning etter vassdragsreguleringsloven. Også ankemotpartene viser her særlig til Neadommen Rt-1979-205.

Etter min oppfatning kan heller ikke det NVE her anfører gi grunnlag for å oppheve overskjønnet. Jeg ser slik på dette:

Det denne sak gjelder, er ikke erstatning for tap ved at mulighetene for de enkelte jaktberettigede til å drive villreinjakt i Snøhettaområdet - som for en stor del er statsalmenning - er blitt redusert som følge av NVEs utbygginger. Det tap ankemotpartene har krevd og fått erstattet ved under- og overskjønnet, har et annet grunnlag, nemlig at deres inntekt ved salg av jaktkort er blitt og vil bli redusert som følge av inngrepene. Det er erkjent av NVE at dette tap på fjellstyrenes hånd i og for seg nyter erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon. Nå er det blant ankemotpartene, foruten fjellstyrer, også private grunneier- og viltlag. Men jeg har forstått det slik at også disses erstatningskrav har sin basis i at inntekten ved jaktkortsalg på vegne av fellesskapet er blitt redusert. Overskjønnsretten uttaler at samtlige saksøkte for så vidt står i samme stilling. Noe annet er heller ikke anført av NVE.

Det tap som i dette tilfelle er erstatningsgjenstand, rammer da direkte bare ankemotpartene, og som jeg før har sagt: det rammer dem for så vidt likt. Det er ikke et tap som også andre utsettes for og må finne seg i uten erstatning, og som gjør det til en allmenn ulempe. Dette gjelder iallfall for inngrepene etter vassdragsreguleringsloven. Jeg har da vanskelig for å se at naborettslige tålegrensebetraktninger egentlig har noen naturlig plass som erstatningsvilkår i vår sak.

Noe annet er at inngrepet her som ellers ved ekspropriasjon må være av en viss styrke for å utløse erstatningsplikt; det må stilles et visst vesentlighetskrav, jfr. for eksempel reindriftssamedommen i Rt-1975-1029. Men dette krav finner jeg det ikke tvilsomt at overskjønnsretten har vært oppmerksom på og har funnet oppfylt. Jeg anser det tilstrekkelig å vise til det jeg har gjengitt fra skjønnsgrunnene om skadens omfang i tilknytning til årsaksspørsmålet.

Hva angår den del av skaden som kan føres tilbake til kraftledningene, stiller forholdet seg kanskje annerledes. Man vil her lettere kunne si at ulempen rammer også andre enn ankemotpartene, og på samme måte som dem, slik at tålegrensevilkåret kommer inn i bildet. Men dette har overskjønnsretten tatt hensyn til. Det heter således i skjønnsgrunnene

«- - at i den utstrekning hjemmelen for inngrep er oreigningsloven, må retten vurdere de mer almenne ulempene i forhold til granneloven §2 og den «tålegrensen» som etter rettspraksis ligger i denne bestemmelsen. Dette innebærer at retten må vurdere om det er satt i verk «noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom», og det skal da legges vekt på «om det er venteleg etter tilhøva på staden».»

I tilknytning til sin vurdering av de virkninger selve anleggsdriften har hatt for reinstammen, uttaler retten videre uttrykkelig at tålegrensen etter naboloven er overskredet, og flertallet viser til dette ved sin drøftelse av fremtidig skade. Jeg kan ikke se at det her skulle foreligge noen feilaktig rettsanvendelse i NVEs disfavør.

4. Revisjon av de midlertidige erstatninger

Som jeg har nevnt, ble det ved overskjønnet av 20. januar 1970 fastsatt midlertidige erstatninger for skade på reinjakten voldt ved Aurautbyggingene og 132 kV-ledningen, med kr. 10000 pr. år og med 25% tillegg. Denne erstatningsfastsettelse er etter NVEs syn rettslig uriktig; det skulle ikke vært gitt erstatning etter vassdragsreguleringsloven regler i videre utstrekning enn de saksøkte ved dette skjønn var å anse som ekspropriater, og iallfall ikke for den del av skaden som skrev seg fra 132 kV-ledningen.

Ved det nå avholdte overskjønn har retten stadfestet den midlertidige erstatningsfastsettelse, med den begrunnelse at den må anses rettskraftig avgjort ved overskjønnet i 1970. Dette er, hevder NVE, en uriktig rettsoppfatning. Partenes avtale ved skjønnene i 1968/1970 var at revisjonen skulle skje med tilbakevirkende kraft, og at de midlertidige erstatninger skulle regnes som forskudd på det endelige oppgjør. Ved revisjonsskjønnet pliktet retten etter NVEs oppfatning å endre den midlertidige erstatningsfastsettelse slik at den ble i samsvar med en korrekt forståelse av rettsreglene.

Ankemotpartenes oppfatning er at overskjønnsretten med rette har ansett denne side av erstatningsfastsettelsen i 1970 som rettskraftig avgjort. De mener for øvrig at den må anses godtatt av NVE på bindende måte.

Etter min mening er det ikke grunnlag for anken på dette punkt.

Av det jeg har sagt under punkt 2 foran følger at det iallfall ikke har vært grunnlag for å gjøre noen endring i de midlertidige erstatningsfastsettelser etter vassdragsreguleringsloven for så vidt de gjelder skade som kan føres tilbake til selve reguleringsinngrepene.

Derimot er det nok så at den del av skaden som man ved de tidligere skjønn har ment måtte henføres til 132 kV-linjen, strengt tatt ikke skulle vært erstattet etter vassdragsreguleringsloven, men etter oreigningsloven, som er ekspropriasjonshjemmelen. Men forholdet er her at det så vel ved underskjønnet i 1968 som ved overskjønnet i 1970 av de saksøkte ble nedlagt påstand om årlige erstatninger med 25% tillegg etter vassdragsreguleringsloven §16 for tapet i sin helhet, uten at dette - så vidt jeg kan se - møtte noen innsigelse fra NVEs side. Spørsmålet om en oppsplitting av erstatningene etter henholdsvis reguleringsloven og oreigningsloven synes overhodet ikke å ha vært fremme ved disse skjønn. Overskjønnet ble ikke påanket fra NVEs side. Jeg finner da, som ankemotpartene, at NVE må anses bundet av dette, slik at spørsmålet om en slik oppsplitting ikke kunne tas opp ved revisjonsskjønnet.

Jeg ser det ellers slik at formålet med revisjonsskjønn vanligvis må forutsettes å være det rent praktiske, at man ser et behov for en fornyet vurdering av skadene eller skadeutviklingen på et senere tidspunkt, når skadenes omfang kan vurderes med større sikkerhet. Dette synes også forutsatt i den avtale partene inngikk for underskjønnet 15. november 1967, hvor det heter at «erstatningene fastsettes midlertidig frem til 13. desember 1975. Deretter blir skadene under dette skjønn å ta opp til revisjon - - -». Dette kunne vanskelig gi NVE anledning til å kreve de midlertidige erstatninger endret bare på grunnlag av en endret forståelse av de rettsregler som skulle legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. For så vidt er jeg enig med overskjønnsretten når den har tatt det standpunkt at den «betrakter den siden av avgjørelsen som rettskraftig avgjort og derfor ikke gjenstand for revisjon».

5. Årlige erstatninger

Ved overskjønnets slutning punkt 3 c) er det fastsatt en årlig erstatning for fremtidig tap i reinjakt på kr. 60000, og etter punkt 4 skal 3/4-deler av denne erstatning tillegges 25% etter vassdragsreguleringsloven §16 nr. 3. Det er etter skjønnsgrunnene klart at den gjenværende 1/4-del av retten er ansett for å referere seg til skade voldt ved kraftledningene, som skal erstattes etter oreigningsloven regler.

NVE gjør gjeldende at overskjønnsretten har gjort en klar feil, ved at også denne 1/4-del av erstatningen etter punkt 3 c) er gitt som årlig erstatning. Oreigningsloven gir ingen hjemmel for årlige erstatninger når inngrepet ikke er tidsavgrenset, jfr. §22 første ledd. Noen slik hjemmel finnes heller ikke i granneloven. Erstatning utenfor vassdragsreguleringsloven område kunne i tilfelle bare gis som engangserstatning.

Ankemotpartenes oppfatning er at overskjønnsretten naturlig må ha gått ut fra - som de også selv har gjort - at NVE hadde akseptert at all erstatning for fremtidig tap skulle gis i form av årlige erstatninger, slik som ved skjønnene i 1968/1970. De anfører at det heller ikke av NVE er blitt reist noen innsigelse mot dette ved de nå avholdte skjønn, og at innsigelsen også for Høyesterett er fremsatt på et meget sent tidspunkt.

Jeg mener at anken ikke bør lede til opphevelse av overskjønnet på dette punkt.

NVE har for Høyesterett understreket at både de tidligere og de nå avholdte skjønn er å anse som avtaleskjønn for kraftledningsskadenes vedkommende, siden disse strengt tatt ikke hører hjemme i et vassdragsreguleringsskjønn. Også for NVE har det vært praktisk å få alle påståtte skader på reinjaktinteressene vurdert under ett og av samme domstol. Jeg har foran under punkt 4 pekt på at NVE ved skjønnene i 1968/1970 åpenbart må ha vært innforstått med at eventuelle erstatninger skulle gis fullt ut som årlige beløp. Ved det nå påankede overskjønn - som altså delvis var et revisjonsskjønn - har NVE sterkt understreket at det måtte sondres ettersom hjemmelen for inngrepene var vassdragsreguleringsloven eller oreigningsloven. Men av det ellers utførlige referat av NVEs anførsler i skjønnsgrunnene kan man ikke se at det har vært påpekt at erstatning etter sistnevnte lov i tilfelle måtte gis som engangserstatning, ikke som årlige erstatninger, noe som det på bakgrunn av de tidligere skjønn måtte ha vært naturlig å gjøre. I overskjønnets premisser er dette spørsmål i det hele ikke drøftet. Jeg må gå ut fra at overskjønnsretten har lagt til grunn at NVE også denne gang forutsetningsvis hadde akseptert at eventuelle erstatninger for fremtidig skade skulle gis i form av årlige beløp. Dette mener jeg, som ankemotpartene, må ha den konsekvens at NVE ikke kan påberope seg som ankegrunn at erstatningen skulle ha vært utmålt på en annen måte. *

Mitt resultat blir at NVEs anke ikke kan føre frem på noe punkt. Det er på det rene at de nye saksomkostningsregler i skjønnsloven §54b jfr. §54 får anvendelse i saken. Siden jeg er kommet til at samtlige ankemotparter - også Lesjaskog og Lesjaverk Viltlag - med rette er blitt ansett som erstatningsberettiget etter vassdragsreguleringsloven, får NVEs påstand om saksomkostningsansvar «for parter som har krav etter granneloven» ikke betydning. NVE må derfor erstatte alle ankemotpartene deres saksomkostninger.

Høyesterettsadvokat Sigmond har fremlagt oppgave over ankemotpartenes omkostninger for Høyesterett. De beløper seg til i alt kr. 102580, hvorav kr. 22580 er utlegg. Av de samlede omkostninger er kr. 23537 - salær, utlegg og honorar til sakkyndige - oppgitt å gjelde bevisopptaket ved Trondheim byrett. Når det gjelder det forbehold NVE har tatt i påstanden med hensyn til saksomkostningsansvaret for utgiftene i forbindelse med dette bevisopptak, bemerker jeg:

Høyesterettsadvokat Sigmonds begjæring om avhør av sakkyndige vitner ved bevisopptak ble fremsatt i prosesskrift 14. februar 1984. Dette var etter at NVE hadde frafalt anførselen i ankeerklæringen om at Høyesterett, så langt saken gjelder erstatningsansvar etter granneloven §2, ville kunne prøve overskjønnsrettens vurdering av årsaksspørsmålet og tålegrensen i videre utstrekning enn det som følger av skjønnsloven §38. Høyesterettsadvokat Stang Lund protesterte mot avholdelse av bevisopptaket, som etter hans oppfatning ville være uten betydning for Høyesteretts prøvelse av anken, og tok allerede da forbehold om at NVE ville kreve de merutgifter det ville medføre dekket av ankemotpartene. Begjæringen ble imidlertid fastholdt av høyesterettsadvokat Sigmond, og det ble i denne anledning utvekslet prosesskrifter. Forberedende dommer fant ikke å kunne motsette seg begjæringen om bevisopptak, men forutsatte i tilfelle at også de rettsoppnevnte sakkyndige ved overskjønnet ville bli avhørt, om NVE skulle ønske dette.

De avgitte forklaringer og skriftlige tilleggsuttalelser har ikke fått betydning for Høyesteretts avgjørelse; de er som nevnt ikke engang påberopt av partene. Jeg mener det burde ha vært innsett av ankemotpartene, slik ankesaken lå an da bevisopptaket ble begjært, at denne utvidelse av bevisføringen ville falle utenfor rammen av det Høyesterett kan prøve etter skjønnsloven §38. Utgiftene i forbindelse med bevisopptaket kan følgelig ikke anses for å ha vært nødvendige, jfr. loven §54, og jeg antar at NVE må fritas for å dekke dem. Saksomkostningene til ankemotpartene for Høyesterett kan settes til kr. 80000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Romsdal herredsretts overskjønn 27. april 1983 stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Lesja Fjellstyre, Lesja Grunneierlag, Lesjaskog og Lesjaverk Viltlag, Sunndal Fjellstyre, Øksendal Privatalmenning, Nesset Fjellstyre, Eikesdal Sameige, Vike og Hoem Heimraster, Hen Fjellstyre, Grøvdal Privatalmenning, Grytten Fjellstyre og Kors Privatalmenning i fellesskafødt xx.xx.00 - åtti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Langvand, Holmøy og Christiansen: Likeså.