HR-1991-147 - Rt-1991-1303

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-11-19
Publisert:	HR-1991-00147 - Rt-1991-1303 (467-91)
Stikkord:	(Gulvlukedommen), Erstatningsrett, Sivilprosess, Objektivt ansvar, Uforsvarlig ordning
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om X Hotell og restaurantdrift A/S var erstatningsansvarlig for de skader som A pådro seg når hun falt ned i en usikret gulvluke. Høyesterett kom til at den usikrede gulvluken representerte et fremtredende risikomoment, som kunne vært sikret med relativt enkle tiltak. Restauranten var derfor erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Det kan nok diskuteres om det var uaktsomt av restauranten å ikke sikre luken og at det derfor foreligger culpa (skyldansvar), men Høyesterett valgte altså objektivt ansvar. Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se Rt-1875-330, Rt-1905-715, Rt-1909-851, Rt-1917-202, Rt-1939-766, Rt-1948-1111, Rt-1960-841, Rt-1966-1532, Rt-1970-1192, Rt-1972-965, Rt-1992-64.
Saksgang:	Høyesterett HR-1991-00147, L.nr. 147A/1991, nr. 5/1991
Parter:	X Hotell og restaurantdrift A/S Hotell og restaurantdrift A/S (advokat Bjørn Gulestøl - til prøve) mot A (advokat Johan Chr. Bull)
Forfatter:	Dolva, Holmøy, Tjomsland, Halvorsen, Smith
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §151, §180, Bygningsloven (1965) §89, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §5-1, Plan- og bygningsloven (1985) §89

Dommer Dolva: Saken gjelder spørsmålet om X Hotell og restaurantdrift A/S er erstatningsansvarlig for de skader som A pådro seg under et besøk på selskapets B den 30. oktober 1985. B ligger i annen etasje i en fredet bygning på C. Bygningen ble restaurert i 1982-83. I gangen utenfor inngangen til serveringslokalene er det ei luke i gulvet. Den er del av en gammel vareheisinnretning i bygningen. Luka som var usikret, ble åpnet av As ektefelle og en venn. A falt 4,5 m ned gjennom luka og ble sterkt skadet. Hun er i dag 100 % medisinsk og ervervsmessig ufør.

A reiste erstatningssak mot selskapet ved stevning av 27. april 1987 til Bergen byrett. Etter begjæring fra partene besluttet byretten å dele pådømmelsen slik at avgjørelsen av erstatningskravets omfang ble utsatt, jf. tvistemålsloven §151 annet ledd.

Bergen byrett avsa den 13. november 1989 dom med denne domsslutning:

"1. X Hotell og restaurantdrift A/S ved styrets formann er erstatningsansvarlig for de skader A pådrog seg i B den 30. oktober 1985.

2. X Hotell og restaurantdrift A/S ved styrets formann betaler saksomkostninger med kr. 84.393,- kroneråttifiretusentrehundreognittitre - til A."

Byretten fant selskapet erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Den tok ikke standpunkt til spørsmålet om nedsettelse av erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning, idet dette ble ansett som et utmålingsspørsmål, men uttalte at ansvaret under enhver omstendighet ikke kunne bortfalle av denne grunn.

Selskapet anket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 26. november 1990 avsa dom med denne domsslutning:

"1. Bergen byretts dom av 13. november 1989 stadfestes.

2. I saksomkostninger betaler X Hotell og restaurantdrift A/S kr. 51.149,- - kronerfemtientusenetthundreogførtini - til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."

Også lagmannsretten fant selskapet erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Lagmannsretten fant at erstatningen ikke kunne bortfalle eller nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning.

Selskapet anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.

Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Bergen byrett, hvor fire vitner avga forklaringer. Samtlige har forklart seg også tidligere. Arkitekt Einar Mørk som var oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten, ble oppnevnt som sakkyndig også for Høyesterett. Han har avgitt en skriftlig erklæring og en tilleggsuttalelse. Han møtte under ankeforhandlingen for Høyesterett og avga forklaring.

De antikvariske hensyn i forbindelse med restaurering av fredete bygninger er bredere behandlet for Høyesterett enn for de tidligere retter, men saken står i det vesentlige i samme stilling som tidligere.

Jeg nevner at partene i det vesentlige er enige i lagmannsrettens faktaframstilling. Fra den ankende parts side ble likevel understreket de usikkerhetsmomenter som knytter seg til spørsmålet om skadelidtes opptreden i tiden umiddelbart før hun falt. Det ble imidlertid erkjent at det også var mulig at hun kunne ha snublet.

Den ankende part, X Hotell og restaurantdrift A/S hevder - som for de tidligere retter - at det ikke er grunnlag for erstatningsansvar for selskapet, verken på objektivt eller på subjektivt grunnlag.

Det anføres at det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten finner at grunnvilkårene for å ilegge objektivt erstatningsansvar er til stede, og den har også tatt feil ved den samlende interesseavveiningen.

Den ankende part har særlig framhevet:

Den luka som A falt gjennom, representerte ikke noen risiko ut over det ordinære, i hvert fall ikke fram til den ble åpnet av uvedkommende. Det må videre legges til grunn at A var klar over luka som var lett synlig, og som - i den grad den representerte et risikomoment - var enkel å forholde seg til.

Luka må ses i sammenheng med det miljø som er bevart i den fredete bygningen. Dette er bevart i allmenn interesse, og det bør ikke ensidig legges vekt på restaurantens interesse her. Selskapet har gjennomført restaureringen og innredning til moderne restaurantdrift i samråd med og under kontroll av D og offentlige myndigheter, og luka var ikke i strid med lov eller forskrifter. Det kan da ikke rettes bebreidelser mot selskapet.

Den dominerende faktor er videre at den farlige situasjonen ble skapt ved tredjemanns intervensjon - ved at skadelidtes ektefelle og en venn åpnet luka. Derved brytes årsaksrekken eller i hvert fall må dette ses på som hovedårsaken til ulykken, og selskapets forhold blir da marginalt. Erstatningssaken er på denne bakgrunn reist mot feil ansvarssubjekt. Det understrekes i denne forbindelse at også privatpersoner i alminnelighet er ansvarsforsikret, og at restaurantens ansvarsforsikring derfor ikke bør få betydning. Generelt anføres at det ikke er særlig grunn til å overføre utslag av selskapslivets risiko fra den som direkte rammes til andre.

Lagmannsretten har også bedømt betydningen av skadelidtes medvirkning feil. Det er et tankekors at lagmannsretten på den ene siden finner at luka representerte en ekstraordinær risiko, mens den på den annen side anser at skadelidtes bevisste eksponering for denne risiko ikke engang er simpel uaktsomhet. Etter den ankende parts syn er skadelidtes medvirkning særdeles framtredende. Ansvaret må bortfalle eller nedsettes etter skadeserstatningsloven §5-1.

X Hotell og restaurantdrift A/S har nedlagt denne påstand:

"1. X Hotell og restaurantdrift A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for alle retter."

A er enig i lagmannsrettens resultat og begrunnelse. Det fastholdes at selskapet er erstatningsansvarlig prinsipalt på objektivt, subsidiært på subjektivt grunnlag, og at ansvaret ikke kan bortfalle eller nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning.

Som ny anførsel for Høyesterett er det gjort gjeldende at det i forbindelse med innredning av toaletter m.v. ble sendt tilleggsbyggemelding til bygningsrådet for det område hvor luka ligger, men at den ved en feil ikke ble behandlet. Det foreligger således ikke formell byggetillatelse for disse arbeidene. Dersom denne byggemeldingen hadde vært behandlet korrekt, er det sannsynlig at spørsmålet om sikring av luka hadde blitt tatt opp. Etter ankemotpartens mening strider det mot plan- og bygningsloven av 1985 §89, jf. bygningsloven av 1965 §89, at luka ikke var sikret.

A har nedlagt denne påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom av 26. november 1990 stadfestes.

2. X Hotell og restaurantdrift A/S v/styrets formann betaler det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett samt eventuelle omkostninger til A som ikke dekkes av oppnevnelsen av Høyesterett datert 29. april 1991."

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten.

Som nevnt innledningsvis er det bare spørsmålet om det foreligger erstatningsansvar for selskapet som skal avgjøres i denne omgang. Jeg er enig med lagmannsretten i at dette også omfatter spørsmålet om erstatningen skal nedsettes eller bortfalle på grunn av skadelidtes medvirkning, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, 1990, bind I side 302.

Skadelidte hevder at selskapet er erstatningsansvarlig både på objektivt og subjektivt grunnlag. Prosedyren for Høyesterett har imidlertid i det alt vesentlige vært innrettet mot det objektive erstatningsansvar - som de tidligere retter har bygget sin avgjørelse på. Også jeg finner at selskapet er ansvarlig på objektivt grunnlag.

Avgjørelsen om det i dette tilfellet er grunnlag for objektivt erstatningsansvar, vil måtte tas ut fra en sammensatt vurdering.

Utgangspunktet for denne vurderingen vil være at det foreligger en skaderisiko som vesentlig overstiger den vanlige - det som kan betegnes som dagliglivets risiko. Det er etter mitt syn tilfelle her.

Jeg vil først drøfte noen momenter som den ankende part har anført mot å pålegge objektivt ansvar.

Den ankende part har anført at det ikke tidligere har forekommet skader av denne art og at skaderisikoen er meget liten, selv om det erkjennes at den sannsynlige skadefølgen ville være alvorlig - slik som i dette tilfellet - dersom risikoen realiserte seg. Jeg peker på at hyppigheten av mulige skader ikke alene er avgjørende for spørsmålet om objektivt ansvar. Man må i denne forbindelse vurdere både sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skadenes omfang. Jeg viser om dette blant annet til Viggo Hagstrøm, Offentligrettslig erstatningsansvar, 1987 55 og Peter Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, 1987 61.

At det slik forholdene var her kunne bli meget alvorlige skader, er på det rene, og den manglende skadeerfaring kan etter min mening ikke utelukke ansvar i dette tilfelle.

Den ankende part har videre vist til at skaden har inntruffet som følge av tredjemanns opptreden, og understreket at det dominerende i hendelsesforløpet er at skadelidtes ektefelle og en venn åpnet luka. Det anføres at årsakskjeden derved er brutt som følge av tredjemanns inngripen - eventuelt at tredjemanns opptreden her er så dominerende at den må karakteriseres som hovedårsaken til skaden, og at restaurantens forhold blir helt underordnet i denne sammenheng. Jeg finner at disse innvendinger ikke kan føre fram. Riktignok er det et avgjørende element i hendelsesforløpet at luka åpnes - uten at jeg behøver å gå nærmere inn på hvordan opptredenen til de personer som åpnet luka, skal karakteriseres. Det er etter mitt syn nettopp muligheten for at luka kunne bli åpnet - av personer tilknyttet restauranten, men også av uvedkommende - som er vesentlig ved bedømmelsen av forholdet. Jeg mener denne mulighet er så vidt nærliggende at selskapet ikke kan fritas av disse grunner.

Ved den nærmere vurdering av om situasjonen var slik at det er grunnlag for å pålegge objektivt ansvar, viser jeg først til at det foreligger en skaderisiko knyttet til utformingen av selve luka og dens plassering.

Det dreier seg om ei forholdsvis stor luke - ca 1,5 x 1,5 m. Den var usikret til tross for at den er plassert 4,5 m over nivået under. Den var lett synlig og utstyrt med en ring til å løfte i. Jeg må legge til grunn at den ikke var særlig vanskelig å åpne. Selv om den da skaden inntraff ble åpnet av to personer, er det opplyst at den under en senere befaring ble åpnet av en voksen person alene. Luka er plassert i et gjennomgangsrom i en restaurant - et rom hvor man fra grunnplanet kommer opp i 2 etasje, med inngang til serveringslokalene og trapp videre opp til 3 etasje og med gjennomgang til de tilstøtende toalettene. Selv om rommet først og fremst er beregnet på passasje, vil det være naturlig at personer oppholder seg her i kortere perioder i forbindelse med ankomst eller oppbrudd fra restauranten, mens man venter på personer som er på toalettet eller av andre grunner.

Det er videre av betydning at det her dreier seg om restaurantlokaler, hvor virksomhetens art og hensynet til gjestene stiller særlige krav. Jeg er ikke uenig med den ankende part når det anføres at det må forventes aktsom opptreden av den enkelte. Det må likevel understrekes at i restaurantsammenheng - hvor det også serveres alkohol - bør spesielle faremomenter unngås. Selv om alkoholbruken etter det opplyste var moderat ved denne anledning, må det tas med i vurderingen at variasjonsbredden i opptreden kan være større her enn i andre omgivelser. Når det i en slik sammenheng foreligger et så spesielt faremoment som den aktuelle luka, og det realiserer seg i skade, vil dette tale for at ansvaret bæres av den næringsdrivende - som også har mulighet for å fordele tapet - og ikke av den enkelte som rammes. Jeg viser til lagmannsrettens uttalelser om forsikringsadgangen.

I denne sammenheng er det også et vesentlig moment at det ville vært særdeles enkelt og tilnærmet omkostningsfritt å sikre luka. Av en oversikt utarbeidet av den oppnevnte sakkyndige, arkitekt Einar Mørk, framgår at de fleste tilsvarende innretninger på C i hvert fall i dag er sikret på forskjellige måter.

Det har vært understreket av den ankende part at luka er en del av det totale miljø som de fredete bygningene representerer, og de særlige hensyn som bygningenes bevaringsverdige karakter tilsier, har vært sterket framhevet. Det er likevel erkjent at antikvariske hensyn ikke ville være til hinder for sikring av luka, og jeg kan da ikke se at dette moment bør få vekt i denne sammenheng.

Den ankende part har videre vist til at lokalene er godkjent etter de strengere regler som gjelder for forsamlingslokaler, at restaurerings- og innredningsarbeidene har vært utført i samråd med D og at den offentlige kontroll har vært særlig nøye nettopp fordi det dreier seg om fredete bygninger. Det er understreket at restaureringen og driften er skjedd overensstemmende med lov og forskrifter, uten at det fra det offentliges side har vært innvendinger mot den aktuelle luka. Jeg er enig i at dette kan tas til inntekt for at det generelle nivå etter restaureringen av Enhjørningsgården er forsvarlig. Det avgjørende må imidlertid i alle tilfelle være vurderingen av det spesielle risikomomentet i den aktuelle sammenheng. Det er for øvrig ikke opplyst at spørmålet om sikring av luka har vært spesielt tatt opp med myndighetene eller at det er overveiet av dem.

Jeg må etter dette legge til grunn at den aktuelle luka representerte et meget framtredende risikomoment - det må etter forholdene kunne karakteriseres som ekstraordinært, at dette har sammenheng med arten av den virksomhet som ble drevet i lokalene - restaurantdrift, og at risikomomentet enkelt kunne vært eliminert av selskapet. Under henvisning til den drøftelse som jeg har gjennomført, finner jeg etter dette at selskapet må være ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag.

Jeg må imidlertid også vurdere spørsmålet om skadelidtes medvirkning. Den ankende part hevder at A selv har opptrådt på en slik måte i forbindelse med uhellet at eventuelt ansvar må bortfalle eller nedsettes etter reglene i skadeserstatningsloven §5-1. Opplysningene i saken er mangelfulle når det gjelder X Hotell og restaurantdrift A/Ss opptreden ved anledningen. Ingen av de tilstedeværende har etter det opplyste lagt merke til henne i tiden umiddelbart før hun falt. Lagmannsretten har lagt til grunn at hun har beveget seg fram til lukeåpningen og sittet på huk. Det foreligger imidlertid også andre muligheter. Som lagmannsretten finner heller ikke jeg grunnlag for å fastslå at skadelidte har opptrådt uaktsomt i forbindelse med ulykken. Det synes som om hun uforvarende har kommet opp i en situasjon som hun som restaurantgjest var helt uforberedt på. Jeg tilføyer at det heller ikke kan ha betydning at hennes ektefelle er inne i bildet som årsaksfaktor ved ulykken.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes.

Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig for meg å gå inn på spørsmålet om ansvar på subjektivt grunnlag.

Anken har ikke ført fram, og den ankende part må pålegges å erstatte saksomkostningene for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. A er innvilget fri sakførsel for Høyesterett. Beløpet settes til kr. 120.226,- hvorav kr. 48.766,- er omkostninger.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler X Hotell og Restaurantdrift A/S til det offentlige 120.226,- - etthundreogtjuetusentohundreogtjueseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Tjomsland: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og er også langt på vei enig i de synspunkter han har gjort gjeldende, men jeg finner at disse bør føre til at restaurantselskapet blir erstatningsansvarlig på uaktsomhetsgrunnlag.

Det er slik saken foreligger opplyst for Høyesterett, ikke grunnlag for å bebreide noen bestemt ansatt i selskapet for at luken ikke var sikret. Jeg legger også til grunn at den risikoen som den usikrede luken innebar, ikke ble spesielt vurdert da restauranten ble etablert. Uaktsomhetsansvaret omfatter imidlertid også såkalte anonyme og kumulative feil. Det avgjørende blir derfor om restaurantens unnlatelse av å sikre luken innebar - slik det uttrykkes i erstatningsloven §2-1 nr. 1 - at de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, var tilsidesatt. Etter min vurdering var disse kravene ikke oppfylt i dette tilfellet, og jeg viser for så vidt til fremstillingen hos førstvoterende. Den usikrede luken innebar en risiko som gjestene ikke med rimelighet kunne forvente å møte på restauranten, og som jeg ikke kan se at det var forsvarlig å utsette dem for. Risikoen ved den usikrede luken kunne elimineres på en meget enkel måte. Dette ble da også gjort etter ulykken. Når jeg er kommet til at det var uforsvarlig av selskapet ikke å sikre luken, skyldes det nettopp risikoen ved at uvedkommende av nysgjerrighet skulle åpne den. Jeg finner det derfor klart at det var påregnelig årsakssammenheng mellom den manglende sikringen av luken og den ulykken som rammet X Hotell og restaurantdrift A/S.

Jeg tilføyer at restaurantselskapet har et selvstendig ansvar for sikkerheten i restauranten, og selskapet kan ikke her med ansvarsbefriende virkning påberope at den usikrede luken ikke var anmerket av bygningskontrollen.

Det er etter dette ikke nødvendig for meg å ta stilling til om selskapet også er erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Heller ikke jeg er fremmed for å pålegge et slikt ansvar, og det sentrale moment for meg vil da være at ulykken skyldes en uforsvarlig innretning hvor risikoen med enkle midler kunne vært eliminert. Det kan i slike tilfeller være en glidende overgang mellom uaktsomhetsansvar og ansvar på objektivt grunnlag, jfr særlig flertallsvotumet i Epileptikerdommen i Rt-1970-1192. Men i dette tilfellet hvor det avgjørende i min begrunnelse er at det var uforsvarlig av restaurantselskapet ikke å sikre luken, har jeg funnet det naturlig å forankre mitt standpunkt i regelen i erstatningsloven §2-1 nr. 1.

Når det gjelder spørsmålet om skadelidtes medvirkning, er jeg enig med førstvoterende. Det samme gjelder saksomkostningsspørsmålet.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Dolva.

Dommer Halvorsen og justitiarius Smith: Likeså.