HR-2000-404-K - Rt-2000-1180
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-21 |
| Publisert: | HR-2000-00404-K - Rt-2000-1180 (267-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Kjæremålsutvalgets kompetanse, Prøvingsretten |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om saksomkostninger i forbindelse med behandling av begjæring om midlertidig forføyning i namsrett og lagmannsrett. Spørsmålet var om begjæringen var brakt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjennom et videre kjæremål, slik at underrettenes fastsettelse av saksomkostninger kunne prøves i medhold av Tvistemålsloven (1915) §181 første ledd. Videre reiste den spørsmål om omfanget av prøvingsretten. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 1999-2086 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-249 K/04 - Høyesterett HR-2000-00404, sivilt kjæremål |
| Parter: | Teletopia AS (advokat Anne Kirsti Brække) mot Telenor Mobil AS (advokat Arne Moland) |
| Forfatter: | Matningsdal, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §404, §175, §180, Skjønnsprosessloven (1917), Grannegjerdelova (1961), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6 |
Saken gjelder krav om saksomkostninger i forbindelse med behandling av begjæring om midlertidig forføyning i namsrett og lagmannsrett. Spørsmålet er om denne begjæringen er brakt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjennom et videre kjæremål, slik at underrettenes fastsettelse av saksomkostninger kan prøves i medhold av tvistemålsloven §181 første ledd. Videre reiser den spørsmål om omfanget av prøvingsretten.
Høsten 1999 inngikk Teletopia AS avtale med Oslo kommune om levering av en teletorg-tjeneste for betaling av piggdekkavgift i Oslo. Tjenesten ble satt i ordinær drift 1. desember 1999. Om ettermiddagen samme dag stengte imidlertid nettleverandøren Telenor Mobil AS tilgangen til tjenesten for så vidt gjaldt selskapets egne abonnenter. Teletorgtjenesten kunne etter dette bare brukes av fastnettabonnenter og mobilabonnenter tilknyttet andre selskap enn Telenor Mobil AS.
Teletopia AS fremsatte 2. desember 1999 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning ved at Telenor Mobil AS skulle pålegges å gjenoppta levering av trafikk til teletorgtjenesten. Namsretten avsa 3. desember 1999 uten muntlige forhandlinger kjennelse der begjæringen ble tatt til følge. Telenor Mobil AS krevde deretter muntlige forhandlinger. Den 15. desember 1999 avsa namsretten ny kjennelse med slik slutning:
«1. Midlertidig forføyning av 3. desember 1999 overfor Telenor Mobil AS oppheves, og begjæringen tas ikke til følge.
2. Teletopia AS betaler kr 50.000 til Telenor Mobil AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Teletopia AS påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 18. februar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Oslo namsretts kjennelse av 15. desember 1999 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Teletopia AS til Telenor Mobil AS kr 25.000 innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.»
Den 7. mars 2000 påkjærte Teletopia AS lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjaldt lagmannsrettens rettsanvendelse i forhold til vesentlighets- og nødvendighetskravet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 første ledd bokstav b. I kjæremålet ble det fremlagt et vedtak av Post- og Teletilsynet av 28. februar 2000 hvor Telenor Mobil AS ble pålagt å gjenåpne den aktuelle tjenesten. Dette var ikke etterkommet da kjæremålet ble erklært.
I kjæremålstilsvar 20. mars 2000 la Telenor Mobil AS ned påstand om at kjæremålet måtte avvises på grunn av manglende rettslig interesse hos Teletopia AS. Det ble vist til at Telenor Mobil AS hadde åpnet for teletrafikk til tjenesten. Et vedlegg til tilsvaret viste at tjenesten hadde vært tilgjengelig fra og med ca 14. - 15. mars 2000.
I prosesskriv av 23. mars 2000 gjorde Teletopia AS gjeldende at det ikke var grunnlag for å avvise kjæremålet fordi spørsmålet om saksomkostninger måtte avgjøres av Høyesteretts kjæremålsutvalg uavhengig av at tjenesten nå var åpnet. Teletopia AS har senere inngitt supplerende prosesskriv 31. mars 2000 og 14. april 2000.
Om avvisningsspørsmålet og kravet om saksomkostninger har Teletopia AS i hovedsak anført:
Saksomkostningsavgjørelsen kan prøves med hjemmel i tvistemålsloven §181 første ledd idet saken er brakt inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Lagmannsretten har bygget på uriktig rettsanvendelse ved vurderingen av om det forelå sikringsgrunn etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Dette har ført til at resultatet i lagmannsretten ble feil, og at Teletopia AS uriktig ble pålagt å betale saksomkostninger.
Selv om Teletopia AS ikke lenger har behov for midlertidig forføyning, har selskapet krav på å få avgjort spørsmålet om saksomkostninger både for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Bortfallet av den rettslige interessen skyldes at Telenor Mobil AS nå har erkjent Teletopia AS sitt hovedkrav. På denne bakgrunn må saksomkostningene prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsmotparten kan ikke spekulere i bortfall av rettslig interesse for å hindre at saksomkostningsavgjørelsene til underrettene blir prøvd. Den rettslige interessen har falt bort fordi Telenor Mobil AS på eget initiativ har oppfylt Teletopia AS sin påstand. Telenor Mobil AS har i praksis frafalt de innsigelser som selskapet hadde mot kravet fra Teletopia AS.
Verken namsretten eller lagmannsretten har tatt stilling til om Teletopia AS har sannsynnliggjort et krav. Begge instanser har avgjort saken ut fra tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 om at det kreves sikringsgrunn. Dersom underrettene hadde anvendt bestemmelsen riktig, ville de ha kommet til at det forelå sikringsgrunn. Fremgangsmåten til Telenor Mobil AS påførte Teletopia AS både et omsetningstap og tap av tillit i markedet. Kravet til sikringsgrunn kan være oppfylt selv om det ikke er mulig å beregne det økonomiske tapet. En midlertidig forføyning var dessuten nødvendig. Teletopia AS hadde ikke aktuelle handlingsalternativer da Telenor Mobil AS stengte trafikken til tjenesten.
Under enhver omstendighet anføres det at selskapet ikke skal betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §175 første ledd. Det vises til at Telenor Mobil AS ventet helt til kjæremålsfristen var ute med å etterkomme pålegget fra Post- og Teletilsynet. I denne situasjonen var Teletopia AS nødt til å angripe lagmannsrettens kjennelse. Teletopia AS kan ikke bebreides for at saken ble fremmet for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Telenor Mobil AS bør bære sine egne saksomkostninger fordi selskapet ikke foretok seg det som var rimelig å forvente for å forhindre et videre kjæremål.
Teletopia AS har lagt ned slik påstand:
«Teletopia AS tilkjennes sakens omkostninger for både namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av rente etter lov om forsinket betaling fra forfall til betaling skjer.»
Telenor Mobil AS har i tillegg til kjæremålstilsvar 20. mars 2000 inngitt prosesskriv 7. april 2000. Om avvisningsspørsmålet og saksomkostningene har Telenor Mobil AS i hovedsak anført:
Kjæremålet må avvises fordi den rettslige interessen til Teletopia AS er bortfalt etter at Telenor Mobil AS åpnet for trafikk til tjenesten.
Teletopia AS har ikke erklært særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen. Det anføres at avgjørelsen ikke kan prøves etter tvistemålsloven §181 første ledd så lenge kjæremålet ikke kommer til realitetsavgjørelse. Den henvisningen som Teletopia AS har gjort til Schei: Tvistemålsloven side 611, gir ikke støtte for at omkostningene kan prøves. Ifølge Schei kan underrettenes omkostningsavgjørelse bare prøves når den rettslige interessen har falt bort som følge av at motparten har frafalt kravet i saken. Telenor Mobil AS har imidlertid ikke frafalt noe krav. Kravet om midlertidig forføyning ble reist av Teletopia AS. Når Telenor Mobil AS nå har åpnet for trafikk til teletorgtjenesten, skyldes dette Post- og Teletilsynets vedtak 28. februar 2000. Telenor Mobil AS er likevel uenig i vedtaket, og har påklaget det til Statens teleforvaltningsråd. Telenor Mobil AS har ikke erkjent hovedkravet til Teletopia AS. Telenor Mobil AS har bare rettet seg etter et forvaltningsvedtak inntil dette vedtaket eventuelt blir satt til side av klageinstansen.
Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å tilkjenne Teletopia AS saksomkostninger. Det foreligger ikke rettslig grunnlag for å påby Telenor Mobil AS å tilby fakturering av piggdekkavgift via teletorgtjeneste. Både namsretten og lagmannsretten har kommet til at det ikke foreligger grunnlag for midlertidig forføyning.
Telenor Mobil AS har lagt ned slik påstand:
«1. Prinsipalt: Kjæremålet avvises og Telenor Mobil AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
2. For det tilfelle at omkostningsspørsmålet undergis realitetsbehandling: Telenor Mobil AS tilkjennes saksomkostninger både for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av morarenter fra forfall til betaling finner sted.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da Telenor Mobil AS har gjenåpnet teletorg-tjenesten etter at kjæremålet ble erklært, har Teletopia AS ikke lenger rettslig interesse i å få prøvd lagmannsrettens avgjørelse av sakens realitet. Kjæremålet over realitetsavgjørelsen må dermed avvises.
I kjæremålet krevde Teletopia AS å bli tilkjent saksomkostninger for samtlige instanser - noe som innebærer at selskapet også bestred namsrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Dersom kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse av begjæringen om midlertidig forføyning ikke hadde blitt avvist, skulle omkostningsavgjørelsen ha blitt prøvd med hjemmel i tvistemålsloven §181 første ledd.
Spørsmålet blir dermed om det samme gjelder når kjæremålet avvises fordi den kjærende part har tapt sin rettslige interesse under saksforberedelsen. I Rt-1970-1535 kom utvalget til at omkostningsavgjørelsen også i disse tilfellene skulle prøves med hjemmel i §181 første ledd. Og i Rt-1998-330 forutsatte utvalget at det kunne prøve lagmannsrettens konkrete vurdering av om det skulle ilegges omkostningsansvar for lagmannsretten i en sak hvor kjæremålet ble hevet fordi den kjærende part trakk kjæremålet.
Samme standpunkt ble lagt til grunn i Rt-1989-763 i et tilfelle hvor ankesaken ble hevet fordi ankemotparten frafalt kravet etter at anke var erklært. Og i Rt-1999-849 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at lagmannsretten hadde kompetanse til å prøve byrettens omkostningsavgjørelse etter §181 første ledd i et tilfelle hvor den ankende part tapte sin rettslige interesse etter at lagmannsretten hadde tatt saken opp til doms. På den annen side prøvde ikke Høyesterett i Rt-1991-21 og Rt-1997-1983 de tidligere instansers omkostningsavgjørelser i tilfeller hvor ankene ble avvist fordi den rettslige interesse hadde falt bort. Høyesteretts kompetanse til å prøve omkostningsavgjørelsene ble imidlertid ikke drøftet. Disse avgjørelsene kan derfor ikke tillegges særlig vekt for avgjørelsen i denne saken.
På bakgrunn av ovenstående har utvalget kommet til at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse kan prøves med hjemmel i tvistemålsloven §181 første ledd.
Ved anvendelsen av denne bestemmelsen har rettsmiddelinstansen full kompetanse. Spørsmålet er imidlertid om de kompetansebegrensningene som følger av tvistemålsloven §404 for ved videre kjæremål å prøve lagmannsrettens avgjørelse, gjelder tilsvarende for kompetansen til prejudisielt å prøve realitetsavgjørelsen som ledd i overprøvingen av omkostningsavgjørelsen. Dette spørsmålet må løses på samme måten uavhengig av om kjæremålet over realitetsavgjørelsen fremmes eller avvises, jf. Rt-1970-1535.
I Rt-1970-1535, hvor utvalget som nevnt kom til at omkostningsavgjørelsen skulle prøves etter §181 første ledd selv om kjæremålet ble avvist fordi den kjærende part hadde tapt sin rettslige interesse, uttalte utvalget om dette spørsmålet:
«Men da det her gjelder et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, er utvalgets kompetanse til å prøve realitetsavgjørelsen begrenset som bestemt i tvistemålsloven §404. Denne begrensning må gjelde også i et tilfelle som dette hvor kjæremålet over avgjørelsen av arrestspørsmålet avvises, slik at utvalget bare skal prøve omkostningsavgjørelsen.»
I saker hvor kjæremålet ikke har blitt avvist, har imidlertid utvalget i flere saker enten uttalt, eller i det minste forutsatt, at det har full kompetanse til å overprøve omkostningsavgjørelsen. Og Schei: Tvistemål side 1080-1081 forutsetter at dette også innebærer en kompetanse til å prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse. Men han legger til at dette ikke er «særlig heldig». Skoghøy: Tvistemål side 936 betegner rettstilstanden som «merkelig».
Etter utvalgets vurdering taler sterke grunner for at begrensningene ved videre kjæremål i §404 må gjelde tilsvarende ved den prejudisielle overprøvingen av lagmannsrettens avgjørelse av sakens realitet som ledd i omkostningsavgjørelsen. Dette tilsies for det første av hensynet bak kompetansebegrensningene som er hensynet til utvalgets totale arbeidsbyrde. Forskjellig kompetanse i de to relasjonene kan dessuten føre til at selv om kjæremålet over realitetsavgjørelsen ikke fører frem fordi det ikke foreligger uriktig tolking av «lovforskrift», kan utvalget likevel ved omkostningsavgjørelsen prejudisielt måtte komme til at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig fordi det er uenig i den konkrete rettsanvendelsen eller bevisbedømmelsen. Et slikt utfall ville være svært uheldig. Løsningen ville også åpne for omgåelse ved at den som innser at et kjæremål over avgjørelsens realitet ikke vil føre frem på grunn av kompetansebegrensningen i §404, likevel erklærer kjæremål for på denne måten å oppnå den bredere overprøvingen av saksomkostningsavgjørelsen som §181 første ledd gir sammenliknet med §181 annet ledd.
Spørsmålet blir dermed om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, det vil være i strid med tidligere praksis om det legges til grunn at kompetansebegrensningene i §404 også gjelder ved omkostningsavgjørelsen. Etter utvalgets vurdering vil det langt på vei ikke være tale om noen motstrid.
I flere av de sakene hvor utvalget har gitt uttrykk for at det har full kompetanse, eller i alle fall at §181 første ledd kommer til anvendelse, har det vært tale om å prøve nivået på tilkjente saksomkostninger. Det vises til Rt-1985-1447, Rt-1987-259 og Rt-1997-2017. Videre vises det til Rt-1997-1879 hvor spørsmålet var om det når to saker var forenet til felles behandling og det var levert en felles omkostningsoppgave, var riktig ved saksomkostningsavgjørelsen å vurdere dem separat. Dermed var det heller ikke i denne saken tale om å gå ut over den kompetansebegrensningen som følger av §404.
Det samme gjelder for Rt-1987-410 hvor spørsmålet var om det var riktig å tilkjenne saksomkostninger. I denne saken var det primært spørsmål om lagmannsretten hadde tolket en bestemmelse i gjerdeloven riktig om hvilke saker som hørte under gjerdeskjønn. Uttalelsen om at utvalget hadde «full kompetanse» hadde dermed omtrent ingen praktisk betydning. Også avgjørelsen i Rt-1995-2011, hvor det også ble understreket at §181 første ledd kom til anvendelse, gjelder i realiteten et generelt lovtolkingsspørsmål idet spørsmålet var om det var tvistemålslovens eller skjønnslovens omkostningsregler som skulle anvendes.
Endelig nevnes at utvalget også i Rt-1983-1089 uttalte at det hadde full kompetanse. Men heller ikke her gikk det inn på noen konkret bevisbedømmelse.
Denne gjennomgåelsen av praksis viser at utvalget ved omkostningsavgjørelsen i liten utstrekning har prøvd sakens realitet ut over hva den ville ha hatt kompetanse til etter §404. På bakgrunn av de hensyn som taler for at kompetansebegrensningen bør være den samme ved overprøvingen av realitets- og omkostningsavgjørelsen, har utvalget kommet til at ved videre kjæremål må §181 første ledd anvendes med de begrensningene som følger av §404. Omfanget av omkostningene, og vilkår for omkostningene som ikke knytter seg til sakens realitet, vil derimot kunne prøves fullt ut.
Spørsmålet blir etter dette om lagmannsrettens avgjørelse er basert på feil tolking av «lovforskrift». Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette er tilfellet. Lagmannsretten forkastet begjæringen fordi det ikke var sannsynliggjort at det forelå noen sikringsgrunn. I den sammenheng uttaler den at «Slik lagmannsretten bedømmer saken er det verken sannsynliggjort at Teletopia blir påført en vesentlig skade eller sannsynliggjort at det er nødvendig med midlertidig forføyning for å avverge den skade som det måtte medføre å avvente en avgjørelse av det omtvistede forhold». Dette er i samsvar med hva som følger av tvangsfullbyrdelsesloven §15-6, jf. §15-2 bokstav b. Lagmannsrettens konkrete vurdering, og som kjæremålet primært retter seg mot, kan utvalget som nevnt ikke prøve.
Kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse blir etter dette å forkaste.
For det tilfellet at kjæremålet avvises, følger det av tvistemålsloven §175 at den kjærende part skal pålegges å erstatte kjæremålsmotparten sakens omkostninger «medmindre utfaldet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last». Utvalget har kommet til at denne unntaksbestemmelsen bør anvendes for så vidt gjelder kjæremålet over lagmannsrettens realitetsavgjørelse. Teletopia AS ventet til utløpet av kjæremålsfristen, 7. mars 2000, med å anvende kjæremål, mens Post- og Teletilsynet traff sitt vedtak 28. februar 2000. Når Telenor Mobil AS ventet med å etterkomme vedtaket, har selskapet selv bidratt på en slik måte til at kjæremålet ble fremsatt at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
For så vidt gjelder kjæremålet over omkostningsavgjørelsen bemerkes at tvistemålsloven §180 første ledd kommer til anvendelse selv om Telenor Mobil AS ikke fikk medhold i sin påstand om at omkostningsavgjørelsen ikke kunne prøves, jf. Rt-1995-922. Telenor Mobil AS tilkjennes etter dette saksomkostninger som skjønnsmessig settes til 3.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse av begjæringen om midlertidig forføyning avvises.
2. Kjæremålet over lagmannsrettens omkostningsavgjørelse forkastes.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Teletopia AS til Telenor Mobil AS 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.
4. Oppfyllelsesfristen for punkt 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.