LB-2001-271

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-02-25
Publisert:	LB-2001-00271
Stikkord:	Erstatning, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 99-6041 A/15, 00-04851 A/15, 00-02970 A/15 og 00-01060 A/15 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00271 A/03, LB-2001-00272 A/03, LB-2001-00273 A/03 og LB-2001-00274 A/03.
Parter:	Ankende part: Klækken Hotell ANS m fl (Prosessfullmektig: Advokat Sveinung O. Flaaten). Hjelpeintervenient: Reiselivsbedriftenes Landsforening (Prosessfullmektig: Advokat Sveinung O. Flaaten). Motpart: 1. Staten v/Sosialdepartementet 2. AS Vinmonopolet (Prosessfullmektig: Advokat Stephan L. Jervell).
Forfatter:	Lagdommer Karin B. Stang, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Tilkalt dommer, sorenskriver Lars Mæhlumshagen
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, §98, §10, Alkoholloven (1989) §2-1, LOV-1992-11-27-§2, LOV-1995-06-23

Saken gjelder krav om erstatning for tap påført de ankende parter som følge av at AS Vinmonopolets import- og engrosmonopol ble rettsstridig opprettholdt etter at EØS-avtalen trådte i kraft.

Norge innledet sommeren 1990 sammen med de øvrige EFTA-land forhandlinger om EØS-avtalen. Resultatet av forhandlingene ble i mai 1992 presentert for Stortinget i St.prp.nr.100 (1991-1992).

Stortinget besluttet 16 oktober 1992 at Norge skulle slutte seg til EØS-avtalen. Ved lov av 27 november 1992 ble det bestemt at EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov, og at denne i konflikt med andre bestemmelser som regulerer de samme forhold skal gå foran, jf §2. Loven trådte i kraft 1 januar 1994. Norge søkte 25 november 1992 om medlemskap i EU. Ved folkeavstemning 27 november 1994 ble det ikke flertall for et slikt medlemskap.

I begynnelsen av 1994 påbegynte ESA, EFTAs kontrollorgan, sine undersøkelser av det norske Vinmonopol. Etter en brevveksling som pågikk i nesten et år konkluderte ESA med at Vinmonopolets import- og engrosmonopol var i strid med EØS-avtalen art 16 og måtte endres. Dette fikk betydelig presseoppslag.

Den 16 desember 1994 uttalte EFTA-domstolen at det finske importmonopolet ikke var forenlig med EØS-avtalen (Restamarksaken). På bakgrunn av denne saken og konklusjonen fra ESA om det norske importmonopol, besluttet Regjeringen å endre alkoholloven. Regjeringen fremmet lovforslaget 5 mai 1995 i Ot.prp.nr.51 (1994-1995), og import- engrosmonopolet ble opphevet ved lov av 23 juni 1995. Loven trådte i kraft 1. januar 1996, men da det tok tid med den praktiske gjennomføring, skjedde den faktiske avvikling først 1. april 1996.

Den 19 september 1995 reiste Bolkesjø Hotelldrift AS søksmål mot staten og Vinmonopolet. Saken ble betydelig omtalt i pressen. Partene inngikk forlik i 1998. Forliksbeløpets størrelse er ikke offentlig.

I anledning av Vinmonopolets 75 års jubileum utkom i desember 1998 jubileumsskriftet «Fiin gammel». Det ble i boken blant annet gitt opplysninger om Norges forhandlinger i tilknytning til EØS-avtalen og om bakgrunnen for den ensidige nordiske erklæring.

Klækken Hotell ANS og 71 andre hoteller tok 22 juni 1999 ut stevning for Oslo byrett med krav om erstatning for tap hotellene hadde lidt på grunn av at importmonopolet rettsstridig ble opprettholdt i perioden fra 1 januar 1994 til 1 april 1996. Hotellene anførte at man gjennom jubileumsboken var blitt kjent med nye faktiske forhold av betydning for ansvarsgrunnlaget, og at kravene derfor ikke var foreldet. Staten ved Sosialdepartementet og Vinmonopolet, bestred at det forelå ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng, samt anførte at kravene under alle omstendigheter var foreldet. Byretten besluttet 27 september 1999 å dele forhandlingene, slik at foreldelsesspørsmålet ble behandlet særskilt, jf tvistemålsloven §98 annet ledd.

Ved stevninger av 31 januar 2000, 23 mars 2000 og 29 mai 2000 reiste en rekke andre hoteller søksmål mot staten ved Sosialdepartementet og Vinmonopolet med likelydende krav og argumentasjon. Byretten besluttet i medhold av tvistemålsloven §98 første ledd å forene de siste tre saker med den først innkomne. Etter dette var det 152 saksøkere, alle representert ved samme prosessfullmektig, advokat Sveinung O. Flaaten.

Oslo Byrett avsa 13 oktober 2000 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Sosialdepartementet og AS Vinmonopolet frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger.

Hotellene har i rett tid anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten ved Sosialdepartementet og AS Vinmonopolet har tatt til motmæle. I samsvar med partenes begjæringer besluttet lagmannsretten 20 februar 2001 å forene de fire saker til felles forhandling, jf tvistemålsloven 98 første ledd, og at det skal forhandles særskilt over spørsmålet om erstatningskravet er foreldet, jf §98 annet ledd.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 28 januar til 1 februar 2002. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger og avdelingsdirektør Inger Gran i Sosialdepartementet var også til stede, jf tvistemålsloven §213. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav fylkesmann Kåre Gjønnes og ministerråd Anders Erdal ble avhørt over telefon.

Saken står for lagmannsretten vesentlig i samme stilling som for byretten, og lagmannsretten viser til den utfyllende gjengivelse av faktum og de sitater som der er inntatt.

De ankende parter har i hovedsak anført:

Retten skal ta stilling til når de ankende parter hadde eller burde fått kjennskap til faktiske omstendigheter som er tilstrekkelig for å reise søksmål. Retten skal i denne forbindelse ikke ta stilling til hvorvidt ansvarsgrunnlag foreligger. Det skal retten først vurdere dersom den kommer til at kravene ikke er foreldet. Den skal heller ikke ta stilling til de øvrige erstatningsvilkår, som f eks årsakssammenheng.

De ankende parter gjør gjeldende at staten og Vinmonopolet er erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Det er her nødvendig å sondre mellom hva som på den ene siden er riktig forståelse av EØS-avtalen, og på den andre siden om hvorvidt staten og Vinmonopolet var å bebreide for deres tolkning av EØS-avtalen.

Spørsmålet om når kravet er foreldet er ikke kun et spørsmål om når de ankende parter burde visst om at importmonopolet ble rettsstridig opprettholdt. Siden det må legges til grunn at staten og Vinmonopolet som det utøvende foretak kan frifinnes ved unnskyldelig rettsvillfarelse, må retten ved spørsmålet om foreldelse, i tillegg til den objektive rettsstridighet, ta stilling til om de ankende parter før boken «Fiin gammel» utkom, burde hatt kunnskap om at staten ikke hadde foretatt en forsvarlig rettslig vurdering da importmonopolet ble opprettholdt. De ankende parter hadde ikke kunnskap om slike faktiske forhold før utgivelsen av Vinmonopolets jubileumsbok. Boken inneholdt nye faktiske opplysninger som medførte at de ankende parter ble i stand til å vurdere statens og Vinmonopolets subjektive forhold.

Foreldelsesfristen løper først fra det tidspunkt da de ankende parter hadde eller burde hatt nødvendig kunnskap om at den rettsstridige opprettholdelse av importmonopolet ikke baserte seg på en forsvarlig vurdering.

Det er brudd på staten/Vinmonopolets konsekvente linje, når det nå hevdes at det bare er en marginal forskjell på det skyldansvar som her anføres og det helt objektive ansvar. Staten hevder normalt at den ikke har et rent objektivt ansvar, og at det må vurderes om den er i unnskyldelig rettsvillfarelse. Hadde spørsmålet kommet opp i 1996/97, ville staten og Vinmonopolet anført at man var i unnskyldelig rettsvillfarelse. Spørsmålet om statens ansvar er usikkert og ikke avklart verken i juridisk teori eller rettspraksis, jf Lilleholt: Knophs oversikt over norsk rett, side 786 og 787, Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett, 6 utgave, side 600 og 601, Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar, side 107 og 108, Graver: Alminnelig forvaltningsrett, side 532 flg og Arnesen: Om statens erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, side 670 og 671, TfR 1997.

Retten behøver ikke ta stilling til om det foreligger et objektivt ansvar for staten/Vinmonopolet, fordi det subjektive ansvar foreldes separat, jf Ot.prp.nr.38 (1977-1978), Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven, side 75 og 76, Bergsåker: Foreldelse - noen praktiske spørsmål, side 5, Røed: Foreldelse av fordringer, side 189, Tjomsland: Foreldelse av erstatningskrav, JV 1987 side 334 og Rt-1988-579.

Partene er enige om at foreldelsesloven §9 nr 1 kommer til anvendelse. Skadelidte må ha kunnskap om skaden, den ansvarlige og opplysninger om at handlingen er ansvarsbetingende, her at den objektivt sett er rettsstridig og at den ansvarlige er subjektivt å klandre, før fristen begynner å løpe. Kunnskap om de omstendigheter som fører til at handlingen er ansvarsbetingende, fikk de ankende parter først da de fikk kjennskap til de faktiske forhold, som klargjorde at staten og Vinmonopolet ikke hadde opptrådt forsvarlig. Det er tilstrekkelig at opplysningene er nye. Det er ikke nødvendig at staten bevisst har tilbakeholdt opplysningene. Dette kan imidlertid trekkes inn i den rimelighetsvurdering som inngår i vurderingen av om kravene er foreldet.

Kravet til kunnskap om at den skadegjørende handling kvalifiserer til ansvar, innebærer at de skadelidte må ha slike opplysninger at de har oppfordring til å gå til sak med utsikt til et positivt resultat, jf Rt-1997-1445, Rt-1996-1134, Rt-1990-748 og Rt-1956-29. I kravet om kunnskap ligger at de ankende parter måtte ha kunnskap om at skaden kvalifiserer for erstatning. Her i ligger at man må ha kjennskap til de alminnelige erstatningsvilkår som ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng, jf Røed: Foreldelse av fordringer, 1997, side 199, Ot.prp.nr.38 (1977-1978), Kjønstad og Tomsland: Foreldelsesloven, side 84. Se også Matningsdal: Foreldelse av erstatningskrav ved personskade, TfR 1980, side 482 hvor det fremgår at kunnskapen må være tilstrekkelig til at skadelidte ikke risikerer å bli påført et rettstap ved saksanlegg. Kravene til undersøkelsesplikten beror på en helhetsvurdering, hvor også skyldnerens forhold kan få betydning, jf Røed: Foreldelsesloven av 1979, side 232 og Rt-1994-190 som angir normen for skadelidtes undersøkelsesplikt.

De nye faktiske opplysninger er for det første de to interne notater fra Utenriksdepartementet, utarbeidet av Didrik Tønseth av 3 og 25 juni 1991. Her konkluderer Utenriksdepartementets markedskontor med at det vil være en «viss mulighet» for at importmonopolet kan overleve. Det vises også til: «Det må understrekes at EF-rettens krav til omforming av et alkoholmonopol er beheftet med betydelig usikkerhet.» Motparten anfører at disse notater ikke gir en fullstendig vurdering av rettstilstanden og at de bare er knyttet til artikkel 37. Dette er ikke holdbart. Didrik Tønseth var klar over artikkel 36, og hans utredninger/notater var basis for Regjeringen da handelsministeren svarte på spørsmål i Stortinget og presenterte sitt syn for Stortinget 24 oktober 1991. Hun uttalte da om Vinmonopolet «... at det i hovedsak vil kunne fortsette på samme måte som i dag. Dette gjelder både detaljomsetningen og importmonopolordningen for vin og brennevin.» Dette er direkte i strid med Tønseths utredninger.

Når det gjelder forhandlingene, var det, i følge vitnet, Siri Teigum, på de to laveste nivåer at de substansielle EØS-spørsmål ble drøftet. Slike drøftelser er av reell rettslig relevans. Selv om den endelige beslutning tas høyere oppe, hvor også politiske hensyn tillegges stor betydning, gjør ikke dette de rettslige vurderinger som treffes på lavere nivåer mindre betydningsfulle. Det vises til Tore Godals uttalelser i retten om at det ofte oppsto irritasjon over av man på lavere nivå «tolket skriften».

Det må være åpenbart at Vinmonopolet har vært gjenstand for diskusjon og drøftelse på de to lavere nivåer. Dette fremgår av Tønseths notat av 25 juni 1991. Det har også vært møter mellom EFTAs ekspertgruppe og Kommisjonen hvor monopolets konkurranserettslige stilling ble drøftet, jf Asla Mjaalands notat av 16 oktober 1990. I referatet fremgår det at Kommisjonen kunne «vanskelig forestille seg at artikkel 36 kunne rettferdiggjøre opprettholdelsen av deler av alkoholmonopolene». Synspunktet er sammenfallende med Paul Waterschoots (i referat fra møtet 29.10.90 oppført med «Head of Unit») uttalelser i møtet med Vinmonopolet 29 oktober 1990, EF-delegasjonen ved næringsråd Jon Vea og attache Åsmund Rygnestad. Tidligere direktør ved Vinmonopolet, Einar Joys har bekreftet at han i styremøte 10 desember 1990 orienterte Vinmonopolets styre om dette syn. Det fremgår også av Didrik Tønseths håndskrevne notat, fra hans møte 10 oktober 1990 med Hochbaum, at sistnevnte uttalte at importmonopolet er diskriminerende. Den daværende stortingsrepresentant for SV, Paul Chaffey, forklarte at disse opplysningene var nye for ham, og at Regjeringen burde ha lagt dem frem for Stortinget.

Opplysningen om at EF under EØS-forhandlingene truet med en moterklæring ble først kjent for de ankende parter etter at jubileumsboken kom ut. Truslen kom i forbindelse med at den ensidige nordiske erklæring var under utarbeidelse, jf Inger Grans notat 26 september 1991. Det forhold at en moterklæring var aktuell er i seg selv interessant. Ministerråd Anders Erdal forklarte at alkoholmonopolenes stilling var preget av rettslig usikkerhet og at det var viktig å trå varsomt, slik at saken kom på plass. En moterklæring ville stimulere monopolets usikre stilling. Erdal forklarte at den ensidige erklæring ble drøftet med EU-kommisjonen, enten i form av møter eller telefoner med underhåndskontakter. Erdals uttalelser viser at den ensidige erklæring er uttrykk for en balansegang mellom EU's syn og Norges/de nordiske lands syn. At det ble truet med en moterklæring kom ikke frem, verken overfor Stortinget eller gjennom Vinmonopolets pressemelding 25 september 1991 eller på kveldsnytt dagen før. Staten kan bebreides for dette.

Vinmonopolets konsekvensanalyse, utarbeidet av advokat Inger Gran og utredningskonsulent Øyvind Horverak, var åpenbart et internt dokument, men innholdet i notatet lekket ut til pressen. Vinmonopolet dementerte disse opplysninger i en pressemelding 6 november 1991, og understreket der at Vinmonopolets syn, etter drøftelser med fremstående representanter for EF-kommisjonen, var at Vinmonopolet kunne fortsette som før. Uttalelsen til pressen var i strid med deres egen konsekvensanalyse. Det vises til at konsekvensanalysen på flere punkter har et annet innhold enn det man ga uttrykk for i pressemeldingen 7 november 1991.

Tidligere handelsminister Tore Godal bekreftet at bemerkningene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i Innst.S.nr.248 (1991-1992) gir uttrykk for en riktig forståelse av St.prp.nr.100 (1991-1992). Godal forklarte at disse merknader var en tillitserklæring til Regjeringen. Han understreket at det i departementet ikke var juridisk usikkerhet om Vinmonopolets stilling, selv om det fra Regjeringens side ikke kunne gis noen garanti. Den ensidige nordiske erklæring var ment som en kraftig markering av Regjeringens standpunkt, og det ble tolket positivt at det ikke kom en moterklæring fra EF. Regjeringen ga også uttrykk for dette standpunkt under spørretimen i Stortinger 24 april 1991. Her gis det uttrykk for at Norge ut fra forhandlingene hadde fått «trygghet for» at monopolet kunne fortsette på samme måte som nå. Det samme ble det gitt uttrykk for i Utenriksdepartementets pressemeldinger 26 august og 7 november 1991, i handelsministerens svar i Innst.S.nr.248 (1991-1992) side 128 og i skriv fra Vinmonopolet med gjengivelse av pressemelding fra Sosialdepartementet den 22 desember 1993. Så sent som i slutten av 1993 fastholdt handels- og sosialministeren at monopolene hadde fått sin løsning innen for EØS-systemet. Regjeringen ga informasjoner utad som ikke var sammenfallende med dens egen viten om monopolenes rettslige stilling.

Regjeringens fremstilling av monopolenes stilling under EØS-avtalen fikk støtte i de merknader som Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti hadde. Det er intet som tyder på at Høyre forsto St.prp.nr.100 (1991-1992) på en annen måte. Fylkesmann Kåre Gjønnes baserte likeledes sin forståelse på Regjeringens presentasjon overfor Stortinget, jf Stortingets spørretime i april 1991 og hans innlegg i avisen Vårt Land 16 juli 1991. Det fremgår her at han stolte på at de opplysninger handelsministeren ga var riktige. Selv om stortingsrepresentantene har en selvstendig undersøkelsesplikt, skal Regjeringen gi en fyllestgjørende informasjon. Paul Chaffey forklarte at han trodde på Regjeringen, fordi den konsekvent og entydig ga en fremstilling av at alle monopolene kunne opprettholdes. Han uttalte at Regjeringens budskap var klart, monopolene ville bestå også etter EØS-avtalen.

Regjeringen la vekt på at dens syn hadde forankring i forhandlingene med EF. Den eneste usikkerhet som Regjeringen ga uttrykk for, var at spørsmålet om Vinmonopolet var i strid med art 37 eller art 16 i EØS-avtalen, her som ellers kunne bringes inn for domstolsprøvelse. Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis merknader gir uttrykk for at Regjeringens fremstilling i St.prp.nr.100 (1991-1992) er så nær man kan komme en garanti i et dynamisk system, jf Bondeviks uttalelser 6 september 1991 under partilederdebatten, hvor han klart uttaler at når en statsråd sier i Stortinget at Vinmonopolet er sikret i en avtale, så kan ikke partiet påstå at hun lyver.

Det er her avgjørende at de ankende parter var helt uvitende om disse omstendigheter inntil boken «Fiin gammel» ble utgitt i desember 1998. De ankende parter måtte kunne legge det samme til grunn, som alle andre gjorde på Stortinget i 1991. Det var derfor grunn til å tro at staten ville bli hørt med at den da hadde befunnet seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse.

Opplysningene i boken skapte en helt ny situasjon. Vurdering av om staten hadde foretatt en forsvarlig vurdering da den besluttet å opprettholde monopolet ble mulig. Det ble også mulig å vurdere om staten og Vinmonopolet befant seg i unnskyldelig rettsvillfarelse. Det er fra dette tidspunkt at de ankende parter hadde oppfordring til å gå til søksmål med et positivt resultat, jf Rt-1997-1495. Alene Didrik Tønseths notater er dokumentasjon som gir grunnlag for å anføre at staten ikke var i unnskyldelig rettsvillfarelse. Måten den ensidige nordiske erklæring ble til på, gir også grunnlag for å hevde at staten ikke var i slik villfarelse. Tilblivelsen illustrerer at de rettslige synspunkter fra EU var kjent for Regjeringen allerede under forhandlingene. Likevel ble erklæringen benyttet av Regjeringen for å underbygge at Regjeringens standpunkt hadde forankring i forhandlingene. Regjeringen hadde ikke den rettslige forankring den ga uttrykk for.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Sosialdepartementet og AS Vinmonopolet dømmes in solidum til å erstatte nedenstående saksøkere det beløp som der er angitt for de respektive, med tillegg av avsavnsrente etter nærmere beregninger fastsatt til 5 % pro anno og regnet fra henholdsvis 1. juli 1994, 1. juli 1995 og 1. april 1996 for de enkelte år frem til tidspunktet for stevningen:

1. Klækken Hotell ANS 389.6692. Hotell Ullensvang 248.7503. Sundvolden Hotell ANS 336.1014. Sjømennenes Hoteldrift AS 563.5225. Vettre Hotel 197.7176. Cafe Henrik AS 33.7507. Villa Mat 48.8958. Quality Grand Hotell Kongsberg 373.5769. Dalseter Høyfjellshotell ANS 72.36110. BW Raftevold Hotel AS 16.77611. Quality Straand Hotel AS 221.82212. Scorpio Management AS 204.37413. Norsk Hotell Utvikling AS 153.18714. Norsjø Hotell AS 73.08815. Røros Drift AS 442.36616. Highland Hotel AS 455.42717. Dickens-Sofus AS 211.31818. Ruten Fjellstue 23.40019. Gautefall Hotell & Apartment AS 187.65320. Dr. Holms Hotel AS 483.80921. Soria Moria, Den norske lægeforening 277.07722. Hotel Continental AS 3.224.93723. Rustad Kafe AS 31.52424. Snåsa Hotel AS 55.27625. Hegnar Hotell AS 495.12926. Golå Høgfjellshotell og Hytter AS 89.07127. Inventum AS 283.018 28. Phønix Hotel Arendal AS 254.50329. Triaden Hoteldrift AS 208.61830. Gjøvik Hotell AS 73.80531. AS Victoria Hotel Porsgrun 166.83232. Jeppes Kro & Pizzeria AS 66.60733. AS Hotel Alexandra 560.72234. Kontoret Bar & Spiseri AS 215.584 35. Park AS Porsgrunn 52.00336. Britannia Hotell Palmehaven Restauranter AS 863.81237. Torghatten Hotell AS Rica Partner 58.89238. Troms Bondeheim og Kaffistove AS 102.20939. Eilifs Landhandleri AS Rica Partner 100.44640. Morgedal Turisthotell AS Rica Partner 150.60841. Helmershus Hotel AS Rica Partner 81.73042. Victoria Hotell AS Rica Partner 182.77043. Dombås Hotell AS Rica Partner 98.86944. Rica Hotellene Kirkenes AS 239.557 45. Rica Hotel Hammerfest AS 130.73546. Rica Ishavshotel Tromsø AS 13.67347. Rica Hell Hotel Værnes AS 370.99748. Rica Hotel Kristiansund AS 144.33849. Rica Hotel Ålesund AS 385.18350. Rica Travel Hotel Bergen AS 40.17651. Rica Hotellene Haugesund AS 677.44852. Rica Ibsen Hotel AS 210.20553. Rica Park Hotel Sandefjord AS 812.34954. Rica Hotellene Tønsberg AS 314.40955. Rica Park Hotel Drammen AS 465.79956. Grand Hotel Driftsselskap AS 940.51557. Rica Hotellene Oslo AS 151.21358. Holmenkollen Park Hotel Rica AS 1.290.62559. Rica Helsfyr Hotel AS 153.09160. Rica Saga Hotel Sarpsborg AS 76.60461. Rica Victoria Hotel AS 290.67862. Rica Olrud Hotel AS 259.58463. Rica Sjølyst AS 413.63164. Nord Norsk Hotelldrift AS 838.94565. SAS Royal Hotel Bergen AS 1.142.34366. SAS Royal Hotel Bodø AS 484.60367. Lillehammer Turisthotell AS 657.05768. SAS International Hotels AS, Oslo 619.53769. SAS Park Royal Hotel AS, Lysaker 321.33170. SAS Royal Hotel Stavanger AS 240.47271. SAS Royal Hotel Tromsø AS 642.66272. Scandic Hotel AS Sjølyst 1.628.18173. Viking Sagafjord Hotell AS 22.08974. Viking Nor Hotell AS 128.75175. Viking Trysil Hotell AS 53.12776. Viking Skogstad Hotell AS 283.60277. Viking Ustaoset Hotell AS 93.88778. Fleischers Hotel AS 373.75379. Restaurant Le Canard 381.21580. Wassiliof Hotell AS 189.263 81. Vertshuset Skarven 393.24082. Leon Hotel AS 4.55283. Solstrand Fjord Hotell 460.34384. Norrein Nordstrand AS 45.69885. Group AS 39.00886. Egon Paleet v/Benny & Kjell AS 139.33287. Egon Trondhjem AS 97.27188. Monte Christo v/Nordrift 334.16189. Chesterfield Hotell v/Juunor AS 11.673 90. Egon Veitvedt v/Norrein & Seas AS 25.66091. Peelorg AS 17.31692. Egon Haugesund AS 46.48193. Tårnrestauranten Galaksen AS 45.02694. Egon Lillehammer AS 50.00895. Gjøvik Hoteldrift AS 4.49796. Restauranthuset Frakken 148.94397. Norprins AS 284.98098. Tyrifjord Hotell 195.78899. Vika Hotell Alta AS 73.926100. K/S Cafe Opera 120.693101. Nye Stryn Hotell AS 32.582102. Clarion Royal Christiania Hotell 709.798103. Quality Stord Hotell AS 305.547104. Quality Airport Hotell Gardermoen 73.287105. Comfort Home Hotell Bryggen 29.639106. Comfort Home Hotell Bakeriet 4.244107. Clarion Hotell Tyholmen 246.821108. Quality Ringerike Hotell 113.242 109. Quality Lifjell Hotell AS 178.086110. Comfort Home Hotel Amanda AS 18.418111. Comfort Home Hotel Tollboden 36.120112. Comfort Home Hotel Width 35.139113. Quality Park Hotel Mastemyr 229.273114. Quality Hovden Høyfjellshotell 131.815115. Quality Sogndal Hotel 170.679116. Quality Ulstein Hotel 179.618117. Quality Opdal Hotel 186.298118. Grand Hoteldrift AS Steinkjer 142.154119. Comfort Hotel Skagerak 18.639120. Comfort Hotel Majorstuen 115.965121. Quality Arcticus Hotel 169.654122. Quality Hotel Airport Stjørdal 85.279123. Quality Residence Hotel 63.488124. Quality Hotel Airport Stavanger 117.056125. Hammer Home Hotel AS 34.621126. Clarion Ernst Hotel Kristiansand 483.170127. Quality Panorama Hotel 86.260128. Quality Hafjell Hotel 524.041129. Quality Skjærgården Hotel og Badepark AS 273.957130. Savoy Hotel AS 339.363131. Mauranger Kro og Vertshus 15.343132. Quality Vestlia Hotel AS 80.639133. Grand Hotell Farris AS 257.484 134. Sunnfjord Hotell AS 366.092135. Union Hotel AS 218.527 136. Pasvik Taiga AS 8.421137. Hovdestøylen Hotell & Hyttetun 115.259138. Skyttekollen AS 165.984139. Bergo Hotell AS 124.397140. Beitostølen 120.528141. Pizzeria Trattoria Venezia AS Skedsmokorset 62.231142. Pizzeria Trattoria Roma 20.303143. Lillesand Hotell Norge AS 108.459144. Wadahl Høgfjellshotell 225.989145. Gaustablikk Høgfjellshotell 164.551146. Fløyen Restaurantdrift AS 185.317147. Lyststedet Bellevue AS 231.731148. Restaurant Bakgården AS 162.335149. Nordic Hotellene v/Nordic Management AS 759.883150. Comfort Hotel Holberg AS 10.251151. Park Hotel Voss 272.502152. Gyldenløve Hotel AS Kongsberg 47.241

I tillegg kommer 12 % rente regnet fra tidspunktet for stevningen og frem til betaling skjer.

2. Staten v/Sosialdepartementet og AS Vinmonopolet dømmes in solidum til å erstatte sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, herunder offentlige gebyrer, med tillegg av 12 % rente fra dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.

Ankemotpartene har i hovedsak anført:

Lagmannsretten skal ta stilling til når foreldelsesfristen begynte å løpe. Det er spørsmål om når de ankende parter fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf foreldelsesloven, §9 nr 1.

Etter statens syn er det sikker rett at det er tilstrekkelig å påvise at staten har brutt norsk lov ved en feiltolkning som ikke er unnskyldelig. Staten har et tilnærmet objektivt ansvar, men subjektive unnskyldende forhold kan føre til ansvarsfrihet. Det er staten som har bevisbyrden for at den er i unnskyldelig rettsvillfarelse. Staten er ikke enig med de ankende parter i at det er nødvendig å påvise klanderverdige forhold i tillegg til brudd på norsk lov.

Det er enighet mellom partene om at staten og Vinmonopolet rettsstridig har brutt EØS-avtalen art 16 ved ikke å avvikle importmonopolet. Den daværende alkohollov §2-1 var i strid med norsk lov av høyere rang, EØS-avtalen. I følge norsk juridisk teori på området har staten for ugyldige vedtak/rettsstridige handlinger et rent objektivt ansvar, jf Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett, 6 utgave, side 600-603, Frihagen: Forvaltningsrett III, side 189, Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar, 1987, side 107 og Eckhoff: Det offentliges erstatningsansvar for ugyldige forvaltningsvedtak, LoR 1988, side 317. Den eneste spørsmål hvor den juridiske teori er splittet, er om staten kan unngå ansvar ved å anføre at den har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse, jf Hagstrøm: Offentligrettslig erstatningsansvar, LoR 1988, side 317. Statens ansvar endrer seg ikke ved at det i dette tilfelle er brudd på norsk lov ved EØS-avtalen art 16, jf Arnesen: Om statens erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, TfR 1997, side 666-671. Det foreligger et strengt ansvar for staten hvor det ikke er nødvendig for skadelidte å påvise uforsvarlige forhold. Selv om det foreligger to dommer Rt-1972-578 og Rt-1995-781, hvor anførselen om unnskyldelig rettsvillfarelse førte frem overfor kommuner, har Høyesterett ennå ikke tatt standpunkt til om en slik anførsel kan virke ansvarsbefriende for staten. De ankende parter må ha hatt kjennskap til dette. Det vises til at hjelpeintervenienten i Bolkesjøsaken hevdet at statens hadde et rent objektivt ansvar.

Selv om man skulle legge til grunn at staten har et subjektivt ansvar, er det bare den unnskyldelige rettsvillfarelse som virker ansvarsbefriende. Når statens myndighetsutøvelse er i strid med lov, er ansvarsgrunnlaget et rent objektivt ansvar (der lovbruddet i seg selv utgjør ansvarsgrunnlaget) eller et strengt culpa ansvar, hvor unnskyldelig rettsvillfarelse unntaksvis kan virke ansvarsbefriende. Staten har unntaksvis påberopt seg unnskyldelig rettsvillfarelse, jf for eksempel Rt-1998-1190, men etter at Restamarkdommen kom, var en slik anførsel fra statens side ikke mulig i denne saken.

De ankende parter burde forstått dette. Det er fire grupper av hoteller blant de ankende parter som alle er børsnoterte selskaper, og som alle har adgang til både ekstern og intern juridisk ekspertise. Grunnen til at man ikke har gått til sak tidligere er at hotellene ikke har lidt noe økonomisk tap.

Ved vurdering av om kravet er foreldet må retten ta utgangspunkt i det ansvarsgrunnlag som er etablert for staten i norsk rett. Det anføres at de ankende parter tar feil, når de hevder at ansvarsgrunnlaget mot staten i tillegg til lovbrudd, krever at staten har utvist forsettlig/grov uaktsomhet eller uaktsomhet. Selv om hotellene trodde at de måtte påvise klanderverdige forhold fra staten og Vinmonopolets side, utsetter ikke dette tidspunktet for foreldelsesfristen, jf Rt-1979-492 og Tjomsland: Foreldelse av erstatningskrav, JV side 340. For ankemotpartene er det uforståelig at de ankende parter ikke gikk til sak etter at de fikk kjennskap til Restamarkdommen, slik Bolkesjø Hotell gjorde. De ankende parter måtte ha kjennskap til Reistamarksaken og dens utfall, samt til Bolkesjøsaken. Det var stor offentlighet om begge sakene. Staten og Vinmonopolet er av den oppfatning at de ankende parter burde gått til søksmål senest 3 år etter de fikk kunnskap om Reistamarkdommen.

Det fremgår av rettspraksis at foreldelsesfristen begynner å løpe, når skadelidte har tilstrekkelige opplysninger til at han, tross uvisshet om sakens utfall, har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet, jf Rt-1960-748 og Rt-1997-1070. Staten innrømmet å ha feiltolket EØS-avtalens art 16 i 1995, da man endret alkoholloven. På dette tidspunkt hadde de ankende parter oppfordring til å foreta fristavbrytende skritt. Det har ingen betydning om prosessrisikoen er høy eller lav. Hensynet til skadevolder kommer også inn og pålegger skadelidte en handlingsplikt.

Flere år før staten innledet EØS-forhandlingene fremgikk det av den offentlige debatt i Norge at det var usikkert om import- og engrosmonopolet kom til å overleve. Regjeringen kunne ikke gi noen garanti for at importmonopolet ville fortsette som tidligere, og den ga heller ikke en slik garanti. Dette fremgår både av den offentlige debatt og av St.prp.nr.100 (1991-1992) side 118. Selv om staten hadde trodd det var mulig å foreta slike tilpasninger av importmonopolet at en opprettholdelse ikke kom i strid med art 16, måtte alle forstå at importmonopolets stilling innen EØS var et åpent spørsmål. Romatraktatens art 36, som tilsvarer art 16, var sentral i EU- retten. Det fremgår også av Sejersted m fl: EØS-rett, at importmonopolet var i strid med denne bestemmelse, og Fritjof Frank Gundersen har uttalt dette flere steder blant annet i St.prp.nr.100 (1991-1992).

Når det kom en avklarende dom som Reistamarkdommen, og Regjeringen fulgte denne opp med Ot.prp.nr.54 (1994-1995) og endret alkoholloven slik at importmonopolet ble avskaffet, måtte enhver forstå at staten og Vinmonopolet hadde opptrådt rettsstridig. Hjelpeintervenienten truet allerede i 1994 med erstatningssøksmål. De ankende parter kan ikke senere høres med at foreldelsesfristen forskyves, fordi de har et særegent ansvarsgrunnlag.

Subsidiært gjøres gjeldende at de nye opplysninger, som de ankende parter bygger ansvarsgrunnlaget på, er uriktige. Flere av opplysningene i boken «Fiin gammel» er gale, og de kan dermed ikke forskyve utgangspunkt for foreldelsesfristen. Det er ikke riktig at kommisjonen ga beskjed om at Vinmonopolet måtte oppheves. Watershoots oppfatning kan ikke tillegges vekt, og det er ikke ført bevis for at det ble truet med en moterklæring fra kommisjonen. Regjeringen har ikke forhandlet om monopolene med EU-kommisjonen. De nye opplysninger har ikke hatt noen betydning for ansvarsgrunnlaget og kan ikke få betydning for foreldelsesfristen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. De ankende parter dømmes in solidum til å dekke Staten ved Sosialdepartementet og AS Vinmonopolets saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling finner sted.

Lagmannsretten er som byretten kommet til at kravene er foreldet og bemerker:

Det er enighet om at kravene mot staten foreldes etter foreldelsesloven §9 nr 1. Lagmannsretten knytter sin drøftelse til denne bestemmelse, selv om ankemotpartene har reist spørsmål om kravene rettet mot Vinmonopolet bør anses som krav om erstatning i kontrakt og derfor reguleres etter foreldelsesloven §10 nr 1. Da vurderingstemaet er det samme for de to bestemmelser, finner lagmannsretten ingen grunn til å behandle begge bestemmelsene.

Etter foreldelsesloven §9 nr 1 foreldes krav på skadeserstatning 3 år etter den dag da skadelidte «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.» Dette er gjennom rettspraksis også uttrykt slik at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt da skadelidte hadde eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og skadevolder at han hadde oppfordring til å gå til søksmål med utsikt til et positivt resultat, Rt-1967-1182, Rt-1975-82, Rt-1992-604, Rt-1994-190 og Rt-1996-1134. I dette ligger ikke at skadelidte kan vente med å anlegge søksmål til han er sikker på at et saksanlegg vil føre frem. Det er tilstrekkelig at «skadelidte sitter inne med slike opplysninger at han - tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få - har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet ved domstolene», jf Rt-1960-748 og Rt-1967-540.

De ankende parter hevder å ha lidt et økonomisk tap som følge av at de i perioden fra 1 januar 1994, da EØS-avtalen trådte i kraft, frem til import- og engrosmonopolet i april 1996 ble avviklet, måtte betale mer for innkjøp av vin og brennevin. Innkjøpene måtte i perioden skje gjennom Vinmonopolet som forlangte en høyere pris enn andre leverandører. Tapet er differansen mellom den pris man måtte betale til Vinmonopolet, og den lavere pris man ellers skulle betalt. Staten og Vinmonopolet bestrider at der er lidt et tap. De ankende parter har ikke anført at de manglet kjennskap til skaden og dens omtrentlige grad. Retten legger derfor til grunn at de skadelidtes kunnskap om skaden og skadeomfanget forelå i tilstrekkelig omfang senest 1 januar 1996.

De ankende parter har hele tiden vært klar over at det var staten og Vinmonopolet som var ansvarlig for skaden. Det var staten, som etter EØS-avtalen ble inngått og trådte i kraft som norsk lov, som opprettholdt alkoholloven §2-1 flg og dermed Vinmonopolets enerett til import- og engrosomsetning. Det var Vinmonopolet som rent faktisk utøvet den rettsstridige virksomhet. Kunnskap om hvem som foretok den skadegjørende handling og om hvem erstatningskravet måtte rettes mot, må ha vært kjent for de ankende parter fra skaden oppsto.

Problemstillingen i denne sak er, når fikk eller burde de ankende parter skaffet seg kjennskap til ansvarsgrunnlaget.

Etter det lagmannsretten forstår anfører de ankende parter at staten er erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag for rettsstridig myndighetsutøvelse. Det er dog en streng culpanorm, slik at det bare er unnskyldelig rettsvillfarelse som kan frita for ansvar. De ankende parter mener staten var i rettsvillfarelse og således begikk rettsbrudd objektivt sett, når den ikke opphevet monopolet samtidig som EØS-avtalen trådte i kraft, den 1 januar 1994. Etter de ankende parters oppfatning var det først i 1998 at de ble klar over at staten i denne forbindelse hadde opptrådt uaktsomt. I 1998 utkom Vinmonopolets jubileumsbok, «Fiin gammel», og denne inneholdt nye opplysninger om EØS-forhandlingene og den politiske prosessen i Norge som førte frem til at EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget 16 oktober 1992. De ankende parter gjør gjeldende at det først var etter lesningen av jubileumsboken at de fikk tilstrekkelig kunnskap om ansvarsgrunnlaget, med den følge at foreldelsesfristen begynte å løpe.

Staten anfører at det foreligger et erstatningsansvar på objektivt grunnlag, dersom staten har begått rettsbrudd ved utøvelse av myndighet. Det utelukkes imidlertid ikke at staten i spesielle tilfeller kan bli frifunnet for slikt ansvar, dersom det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse.

Lagmannsretten vil bemerke at det ikke foreligger noen dom avsagt av Høyesterett som uttrykkelig tar stilling til om staten kan frifinnes for et erstatningskrav, oppstått som følge av at et vedtak er ugyldig på grunn av uriktig rettsanvendelse, fordi det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til dette rettsspørsmål i saken her, da man er kommet til at erstatningskravet er foreldet, uansett hvilken av de to oppfatninger av ansvarsgrunnlaget man legger til grunn.

Det er heller ikke nødvendig for lagmannsretten å gjennomgå i detalj det som er dokumentert i saken om EØS-forhandlingene, og den prosess som førte frem til at EØS-avtalen ble undertegnet. Etter lagmannsrettens syn må det senest ved utgangen av 1995 ha være klart for de ankende parter at staten ikke hadde foretatt en forsvarlig vurdering av spørsmålet om fortsatt opprettholdelse av monopolet og heller ikke var i unnskyldelig rettsvillfarelse. På dette tidspunkt hadde staten lagt til grunn at engros- og importforbudet ikke var forenlig med EØS-avtalen, og loven som opphevet engros- og importmonopolet i alkoholloven var vedtatt og skulle settes i kraft 1 januar 1996.

Det er på det rene at spørsmålet om alkoholmonopolenes opprettholdelse ikke var et forhandlingstema under EØS-forhandlingene. De nordiske land utarbeidet en ensidig erklæring hvor det fremgår at de nordiske alkoholmonopolordningene er begrunnet ut fra viktige helse- og sosialpolitiske hensyn. Etter lagmannsrettens syn må St.prp.nr.100 (1991-1992) og den etterfølgende innstilling fra Utenrikskomiteen, Innst.S.nr.248 (1991-1992), forstås slik at regjeringen mente det var gode muligheter for at alkoholmonopolene kunne opprettholdes. Imidlertid ble det ikke gitt noen garanti, hvilket ble fremhevet fra regjeringens side i forskjellige sammenhenger i den alminnelige politiske debatt om EØS-saken. Det kom klart frem at spørsmålet om alkoholmonopolenes stilling i forhold til avtalen kunne komme opp for EFTA-domstolen. Således heter det i St.prp.nr.100 side 118 første spalte:

De enkelte nasjonale monopolordninger har før øvrig ikke været gjenstand for konkrete forhandlinger. Dette innebærer at hvert enkelt EFTA-land må vurdere i hvilken grad nasjonale ordninger må tilpasses som følge av EØS-avtalen. Denne vurdering vil måtte skje med utgangspunkt i EØS-avtalens bestemmelser.

I EØS er det EFTAs overvåkningsorgan som har myndighet til eventuelt å gripe inn overfor EFTA landenes handelsmonopoler. Overvåkningsorganet kan rette henvendelser om et hvert forhold som det mener strider mot EØS-avtalen. I siste omgang vil EFTAs overvåkningsorgan kunne bringe tvisten inn for EFTA-domstolen.

Romatraktatens artikkel 37 har direkte virkning i EF-systemet. Det betyr at berørte personer eller bedrifter kan påberope seg bestemmelsen for nasjonale domstoler i EF-landene og hevde at nasjonale monopolordninger er i strid med Romatraktaten. Etter at Avtalens hoveddel er gjort til norsk lov, vil det være tilsvarende adgang for de berørte bedrifter og personer til å prøve innholdet i Avtalens artikkel 16 for norske domstoler. Før den avsier dom, vil en norsk domstol eventuelt kunne forelegge et tolkningsspørsmål som gjelder EØS-avtalens bestemmelser for EFTA-domstolen.

Kort tid etter at EØS-avtalen trådte i kraft varslet ESA om mulig konflikt vedrørende statlige handelsmonopoler, etter det opplyste den 7 januar 1994. ESAs undersøkelser fortsatte utover året, og ved brev av 25 juli 1994 ble det meddelt at den første undersøkende fasen i forhold til det norske monopolet var avsluttet. Samtidig ble det formelt varslet fra overvåkningsorganet at det la til grunn at deler av de norske monopolordningen ikke var i samvar med EØS-avtalens regler. Som svar på dette brevet ble det fra norsk side, i brev av 3 oktober 1994, gitt en bred redegjørelse for alkoholmonopolene til ESA. I en uttalelse av 3 januar 1995 konkluderte ESA med at Vinmonopolets eksport- og importmonopol var i strid med EØS-avtalen artikkel 16 og måtte endres.

I januar 1994 importerte det finske selskapet Restamark et parti rødvin og whisky og søkte om importtillatelse. Selskapet fikk ikke slik tillatelse, og vedtaket ble brakt inn for den finske forvaltningsdomstolen. Denne domstol sendte en forespørsel til EFTA-domstolen om forholdet til EØS-avtalen artikkel 11 og 16. Saken ble behandlet av EFTA-domstolen, og under forhandlingene intervenerte Norge og fremhevet helse- og sosialpolitiske hensyn som begrunnelse for å opprettholde importmonopolet. I dom av 16 desember 1994 uttalte EFTA-domstolen at det finske importmonopolet ikke var forenlig med EØS-avtalen.

Den 5 mai 1995 fremmet regjering lovforslag om opphevelse av import- og eksportmonopolet, jf Ot.prp.nr.51 (1994-1995). I proposisjonen heter det på side 8, annen spalte:

Departementet skal bemerke at Norge i korrespondansen med ESA har lagt til grunn en annen forståelse av den rettslige situasjonen enn dette organet. Etter Regjeringens syn har ESA i sin tolkning av EØS-avtalens bestemmelser og den konkrete anvendelsen på de norske ordningene, lagt for liten vekt på det helse- og sosialpolitiske begrunnete aspektet ved den helhetlige kontrollordningen med alkoholholdige drikker som monopolsystemet innebærer. Det er også lagt for liten vekt på at systemet slik det anvendes verken rettslig eller faktisk innebærer noen forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet eller mellom innenlandske og utenlandske varer.

På bakgrunn av EFTA-domstolens uttalelse om det finske importmonopolet (Restamark-saken) er det imidlertid oppstått betydelig usikkerhet om dette synspunkt vil vinne frem ved en eventuell framtidig sak for domstolen. Også beslutningen i Sverige og Finland om å avvikle produksjons-, import-, eksport-, og engrosmonopolene fra 1. januar 1995, som ble truffet under forhandlingene med EU-Kommisjonen om medlemskap, har svekket Norges mulighet for å vinne frem med sin forståelse. I Island er situasjonen at Den islandske regjeringen 2. desember 1994 la fram lovforslag for Alltinget om opphevelse av det statlige importmonopolet. På det tidspunkt denne proposisjon skrives har Alltinget ikke behandlet saken. Utviklingen har tvunget fram tilpasninger av alkoholmonopolet til EØS-avtalen som Regjeringen ikke har ment har vært nødvendig og som Regjeringen ikke har ønsket.

Etter Regjeringens syn er detaljmonopolet den delen av monopolordningen som har størst alkoholpolitisk betydning, og som det derfor er viktigst å opprettholde. Dette sikres best ved at det ikke samtidig føres sak om de øvrige monopolelementene i A/S Vinmonopolet. Dette er bakgrunnen for Regjeringens beslutning om å foreslå endringer i omsetningssystemet i tråd med ESAs tilrådninger, og at dette forslaget blir fremmet før det er avgitt innstilling fra Alkoholpolitisk utvalg.

Etter dette ble de nevnte monopol opphevet ved lov av 23 juni 1995 som trådte i kraft 1 januar 1996.

Denne prosess ble gjenstand for betydelig medieoppmerksomhet. Lagmannsretten vil videre nevne at Norsk Hotell- og Restaurantforbund tidlig var skeptisk til importmonopolet og truet offentlig med søksmål dersom alkoholloven ikke ble tilpasset EUs regelverk. Det vises i denne forbindelse til artikkel i Dagens Næringsliv den 1 februar 1994. Lagmannsretten vil videre vise til at Bolkesjø Hotelldrift AS tok ut stevning mot staten og Vinmonopolet den 19 september 1995, med krav om erstatning og refusjon av ulovlig merpris ved innførsel av spesialviner i perioden 1 januar 1994 til 1 april 1996 på grunn av importmonopolet ble opprettholdt i strid med EØS-avtalen. Saken ble forlikt senhøsten 1998 med en utbetaling fra staten til selskapet. Dette søksmålet fikk også stor omtale i mediene.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at de ankende parter i hvert fall ved utgangen av 1995 forsto eller burde forstått at staten og Vinmonopolet ikke hadde foretatt en forsvarlig vurdering av spørsmålet om fortsatt opprettholdelse av monopolet og heller ikke var i unnskyldelig rettsvillfarelse ved opprettholdelsen av monopolet etter 1 januar 1994. Således begynte foreldelsesfristen å løpe senest ved utgangen av 1995. De ankende parter tok ut stevning 22 juni 1999, og da var 3 års fristen i foreldelsesloven §9 nr 1 utløpt. Erstatningskravene fra den ankende parter er således foreldet.

Anken har ikke ført frem, og de ankende parter bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke vært i tvil om sakens utfall, og finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunn fil å frita for erstatningsplikten. Staten og Vinmonopolets prosessfullmektig, advokat Stephan L. Jervell har for lagmannsretten inngitt omkostningsoppgave på til sammen 428.077, 89 kroner. Herav utgjør 70.000 koner salær og 4.509,25 omkostninger/utlegg frem til 30 juni 2001, salær for arbeid fra 1 juli 2001 og under ankeforhandlingen utgjør 279.136 kroner, utgifter til utdrag 6.000 kroner og merverdiavgift 68.432,64 kroner.

Når det gjelder saksomkostningene for byretten, skal lagmannsretten legge sitt materielle resultat til grunn ved vurderingen, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentar (1998) side 550-551. Som det fremgår har lagmannsretten ikke funnet saken tvilsom, og de ankende parter bør da også dekke Staten og Vinmonopolets saksomkostninger for byretten, jf tvistemålsloven §172, første ledd. Omkostningene for byretten utgjorde totalt 623.992 kroner, herav salær med 617.500 kroner og utgifter på til sammen 6.492 kroner.

Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende utført og fastsetter omkostningene i samsvar med oppgavene, i alt 1.052.070 kroner.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, slutningens punkt 1 stadfestes.

2. De ankende parter dømmes in solidum til, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Staten ved Sosialdepartementet og AS Vinmonopolets saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, til sammen 1.052.070 -enmilliontoogfemtitusenogsytti- kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.