LG-1992-934
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-02-21 |
| Publisert: | LG-1992-00934 |
| Stikkord: | Erstatningsrett utenfor kontrakstforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 91-00826 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-00934 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Erling Kleiberg, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim, Kst. lagdommer Lilleholt, Byfogd Husebø |
| Lovhenvisninger: | FOR-1986-03-21-747-§7, Tvistemålsloven (1915) §54, Bilansvarslova (1961) §4, §7, FOR-1986-03-21-747-§1, §180 |
År 1994 den 21. februar ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-00934 A: avsagt slik Dom :
Saken gjelder spørsmålet om det erstatningsrettslige ansvarsforhold etter en kollisjon mellom bil og syklist. Syklisten A ble påført betydelige skader ved kollisjonen. Det er senere ikke oppnådd enighet mellom ham og bilens ansvarsforsikringsselskap, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, heretter tildels betegnet UNI, om forsikringsoppgjøret. A gjør gjeldende at han har krav på full erstatning i henhold til bilansvarsloven §4, mens UNI hevder at ansvaret må bortfalle på grunn av skadelidtes medvirkning, jfr. bilansvarsloven §7 første ledd. Nærværende sak gjelder kun spørsmålet om A har krav på erstatning og eventuelt avkortningsspørsmålet, ikke det eventuelle utmålingsspørsmålet, jfr. tvistemålsloven §54, jfr. Rt-1981-1333.
Den aktuelle kollisjonen skjedde torsdag 15. juni 1989 ca kl. 0750 i veien Svanholmen på Forus i Stavanger. A, som da var 29 år, var på vei pr. sykkel fra sin bopel til arbeidsstedet, en tur som normalt tok ca 3 minutter. Mot slutten av kjøreturen fulgte han en gang- og sykkelsti i sørlig retning parallelt med og øst for Svanholmen. På sin venstre side hadde A da to sammenbygde forretningsgårder, ElektroSenteret, og en parkeringsplass vest for disse bygningene. Den nevnte parkeringsplassen og området rundt ElektroSenteret var - og er - forbundet med Svanholmen via en atkomstvei som danner et T-kryss med Svanholmen. Kjøring til og fra parkeringsplassen skjer via et T-kryss med den nevnte atkomstveien, anslagsvis 10 - 20 meter fra krysset med Svanholmen. Atkomstveien fortsetter i øst-nordøstlig retning og går rundt ElektroSenteret, til parkeringsplassen nevnt foran. Lagmannsretten bemerker her at det, ut fra fremkomne opplysninger, legges til grunn at forholdene på stedet da kollisjonen skjedde i juni 1979 i det vesentlige var som under rettens behandling og befaring i januar 1994. Sør for atkomstveien har imidlertid Postverket oppført et terminalbygg, hvilket har ført til større trafikk gjennom det aktuelle krysset.
Den gang- og sykkelsti som A fulgte, krysser forannevnte atkomstvei få meter øst for Svanholmen. Visstnok på grunn av en mulig hindring lenger sør i gang- og sykkelstien, svingte A til høyre da han kom frem til atkomstveien. Hans hensikt var å deretter svinge til venstre inn i Svanholmen, for å følge denne veien sørover mot arbeidsstedet, Statoil. Idet A kom ut i T-krysset med Svanholmen, kolliderte han imidlertid med Volvo stasjonsvogn, ført av B, som fulgte Svanholmen i nordlig retning. Sykkelen synes å ha støtt mot bilens høyre side foran. Ifølge vitneforklaringer ble både A og sykkelen hans kastet opp i luften. Sykkelen, en lett, 12 girs DBS racersykkel, ble totalskadet. Bilens frontrute ble knust og rutens høyre halvdel delvis trykket inn. Parkerings- og blinklys på høyre side foran ble ødelagt. Bilen fikk videre bulk i høyre forskjerm, og det ble funnet skrapemerker i panseret over høyre frontlykt samt en mindre bulk i taket på høyre side, like over frontruten. A ble i bevisstløs tilstand brakt til Sentralsjukehuset i Rogaland. Han hadde store hodeskader, og tilstanden var alvorlig. A ble behandlet i sykehus i et par måneder. I januar 1990 begynte han igjen i Statoil, men kun i 50 % stilling. I juli samme år begynte han i full stilling. A, som er sivilingeniør utdannet ved NTH, har for lagmannsretten opplyst at hans karriereplan i Statoil er omlagt som følge av skadene han ble påført ved ulykken. Det er videre opplyst at skadene har ført til en varig, medisinsk uførhetsgrad på 50 til 55 %. A har forklart at han som følge av ulykken har fått ødelagt nerver på høyre side av kroppen og at han har fått redusert sin fysiske styrke. Han har også fått psykiske problemer. Hans evne til samsyn ble svekket, hvilket i noen grad er korrigert ved operasjon, men han er avhengig av spesialbriller. Ulykken har også ført til tap av luktesansen. A har videre fått konstant øresus, hvilket gir søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Da kollisjonen skjedde, var A i god fysisk form. Han er blitt fortalt at dette kan ha gjort at han overlevde ulykken. A har tidligere vært på bordtennislandslaget.
Da kontakt mellom partene etter ulykken ikke førte til en minnelig løsning av erstatningsspørsmålet, brakte A i juli 1991 saken inn for Stavanger byrett. Byretten avsa 10. juni 1992 dom i saken med slik domsslutning:
"1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har hele ansvaret i h.h.t. bilansvarsloven §4.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til A v/advokat Erling Kleiberg med kr 22020,- - kronertjuetotusenogtjue -."
Domsresultatet innebar at A fullt ut fikk medhold i sin påstand. UNI nedla for byretten påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Når det for øvrig nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for byretten og hva retten la til grunn, vises det til byrettens dom.
UNI har i rett tid påanket dommen og i anken gjort gjeldende at det særlig er feil ved byrettens rettsanvendelse, men også ved bevisbedømmelsen. A har i tilsvar påstått dommen stadfestet. Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling 10. januar 1994 i Stavanger. Retten mottok forklaring fra ankemotparten og fem vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt befaring og slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken fremstår for lagmannsretten i hovedtrekk i samme stilling som for byretten.
Den ankende part, UNI Storebrand Skadeforsikring AS, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hjemmelen for selskapets ansvar er den objektive erstatningsregelen i bilansvarsloven §4. Skadelidtes erstatningskrav kan reduseres eller falle bort etter bestemmelsen i samme lov §7 første ledd. I den foreliggende sak må lagmannsretten avgjøre om den alminnelige regel om vikeplikt for trafikk fra høyre, jfr. trafikkreglene §7 nr. 2, eller særregelen om vikeplikt ved utkjøring fra eiendom m.v., jfr. trafikkreglene §7 nr. 4, kommer til anvendelse. UNI mener at sistnevnte bestemmelse skal anvendes i dette tilfellet. Avkortningsspørsmålet må da også vurderes. Dersom lagmannsretten finner at vikepliktsregelen i trafikkreglene §7 nr. 2 får anvendelse, vil UNI erkjenne fullt ansvar slik at avkortningsspørsmålet ikke er aktuelt.
Det er for så vidt ingen uenighet mellom partene om at kollisjonen skjedde i et veikryss, jfr. definisjonen av "veg" i trafikkreglene §1, idet de aktuelle veier var åpne for alminnelig ferdsel. Forholdene på stedet må vurderes ut fra situasjonen som den var da kollisjonen skjedde i juni 1989. De faktiske forhold er senere endret, bl.a. som følge av at det i ettertid er oppført et større postterminalbygg ved siden av ElektroSenteret.
Den veien som A kom kjørende ut fra da han kolliderte, fremtrer som en utkjørsel. Byretten har i sine premisser også omtalt veien som en utkjørsel fra en eiendom. Etter UNIs oppfatning må veien anses som en naturlig utkjøring fra eiendom, og selskapet har derfor anket byrettens avgjørelse. Byretten synes å ha lagt vekt på at veien har en betydelig trafikk. Dette er imidlertid ikke noe poeng av betydning, idet alle forretningssentre har betydelig trafikk, og de aller fleste sentre har slike avkjørsler som den aktuelle. Det er også naturlig at det går en atkomstvei rundt det aktuelle eiendomskomplekset, ElektroSenteret, og at trafikk til og fra senteret kanaliseres gjennom én sluse. Det er viktig å se på hva som er naturlig kjøreatferd og hva som er den rent faktiske kjøreatferd i krysset. Situasjonen er at de kjørende fra senteret viker for trafikk i begge retninger i Svanholmen. Krysset er også slik utformet, med bl.a. gangsti og hekkbeplanting, at det for trafikantene naturlig fremtrer som en utkjørsel hvor man har vikeplikt. Ved vurderingen av vikepliktspørsmålet, skal det ikke tas hensyn til eventuell viten om mulige, fremtidige utbyggingsplaner. UNI er således uenig i byrettens vektlegging av at den aktuelle veien skal ha vært planlagt og anlagt som atkomstvei for bygninger som senere måtte bli oppført i området.
Avkortningsregelen i bilansvarsloven §7 første ledd kommer etter UNIs oppfatning til anvendelse, idet A har syklet grovt uaktsomt inn i krysset og således langt overskredet den nedre terskel for avkortning i henhold til nevnte bestemmelse. Dersom avkortning skal foretas, må det være en viss "skylddifferanse" mellom de involverte trafikantene. Bilførerens og syklistens atferd må således vurderes mot hverandre. Etter UNIs oppfatning er bilføreren intet å bebreide, mens A har opptrådt grovt uaktsomt. Det er i denne forbindelse særlig vist til rapport av 23. juni 1989 fra Biltilsynet og til politiforklaring fra et øyenvitne, en kollega av A. Det må legges vekt på nevnte politiforklaring, som støtter Biltilsynets rapport.
Vedrørende avkortningsspørsmålet er det videre vist til forarbeidene til bilansvarsloven og til Høyesteretts avgjørelser inntatt i Rt-1966-886, Rt-1969-51 og Rt-1969-520, Rt-1972-1241, 1974 813, Rt-1975-264 og Rt-1975-410 samt Rt-1977-126. Høyesterett foretar skylddifferansevurderinger. I tilfeller hvor det er små differanser, kan det gis full erstatning, mens erstatningene på den annen side kan falle helt bort, dersom skylddifferansene er betydelige.
I det foreliggende tilfellet har UNI i forhandlinger mellom partene tilbudt A erstatningsoppgjør basert på 50 % avkortning. Dersom lagmannsretten kommer til samme resultat, må det ved omkostningsavgjørelsen tas hensyn til det avslåtte forlikstilbudet, slik at UNI tilkjennes saksomkostninger.
UNI Storebrand Skadeforsikring AS har nedlagt slik påstand:
"UNI Storebrand Skadeforsikring AS v/styrets formann frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for både byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Retten må vurdere om kollisjonen skjedde i et trearmet veikryss eller ved en utkjørsel. Den atkomstveien som A svingte inn på fra gang- og sykkelstien, er åpenbart en vei i trafikkreglenes forstand. Kollisjonen må således anses for å ha skjedd i et veikryss, og bilføreren hadde dermed vikeplikt for A. Ved vurderingen av dette spørsmålet er det bl.a. av betydning at atkomstveien som munner ut i Svanholmen, var åpen for alminnelig ferdsel. Det er videre ett moment at atkomstveien er såvidt bred som 5,40 meter, og at denne veien - i likhet med Svanholmen - således har to kjørefelt. Det må også tas i betraktning at trafikkmengden i atkomstveien var betydelig. Trafikktelling foretatt av Statens vegvesen mandag 19. til tirsdag 20. mars 1990 viser en dagtrafikk på 1823 kjøretøyer. Trafikanter som ikke har vært lokalkjente, vil ha registrert at atkomstveien fra krysset med Svanholmen går innover i området, uten at man kan se om veien ender der. Det er ikke naturlig å se det slik at veien leder inn til et "område" som nevnt i trafikkreglene §7 nr. 4. Nevnte bestemmelse synes å ta sikte på mindre, avgrensede områder, som f.eks. bensinstasjoner, ikke slike store områder som de aktuelle arealene ved ElektroSenteret.
Den oppfatning at kollisjonen skjedde i et trearmet veikryss, støttes også av en polititjenestemann som rykket ut til ulykken samt av vitneforklaring fra en sjåførlærer, som benytter krysset i den trafikkopplæring han driver. Til støtte for det syn at den alminnelige vikepliktsregel får anvendelse, har ankemotparten vist til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1970-213, Rt-1981-636 samt RG-1978-186. Det er videre vist til Torgersen og Engstrøm, Vegtrafikkloven og trafikkreglene, 2. utgave, 1988, 577.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger byretts dom i sak 91-00826 A av 10. juni 1992 stadfestes.
2. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S v/styrets formann tilpliktes å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er, under dissens, kommet til samme resultat som byretten.
Flertallet, konstituert lagdommer Lilleholt og byfogd Husebø, er kommet til samme resultat som byretten og kan i hovedsak slutte seg til byrettens begrunnelse. Flertallet vil likevel gjøre rede for hvilke momenter de særlig har lagt vekt på.
Det aktuelle veikrysset fremstår etter flertallets mening som et ordinært veikryss. Veien som munner ut i Svanholmen, har en betydelig bredde med to kjørefelter. Den har veidekke av samme slag som Svanholmen, og fortauet er avsluttet med avrundet kant på begge sider av krysset. Veien fortsetter fra krysset i samme nivå som Svanholmen. Det er stor trafikk på veien. På det tidspunktet ulykken skjedde, tjente veien som adkomst bare til ElektroSenteret, men den bærer likevel etter flertallets oppfatning ikke preg av å være avkjørsel fra en eiendom. Veien fortsetter rundt det store forretningsbygget før den ender i senterets parkeringsplass. Fra parkeringsplassen er det i tillegg en ordinær avkjørsel til den aktuelle veien, nær krysset med Svanholmen. For den som kommer kjørende i Svanholmen eller som kjører ut fra senterets parkeringsplass uten å være lokalkjent, vil det ikke uten videre være mulig å vite om veien fører til en eller flere eiendommer, eller om det er en gjennomgående vei eller ikke.
Flertallet bemerker at trafikkreglenes §7 nr. 2 om vikeplikt for kjøretøy som kommer fra høyre, er en grunnleggende og viktig hovedregel, og at unntakene i §7 nr. 4 om vikeplikt ved utkjøring fra parkeringsplass osv., bør forbeholdes de noenlunde klare tilfellene. Vikepliktregelen må avhenge av det umiddelbare inntrykket selve krysset gir, og ikke av hvor mange eiendommer den ene veien leder til. Hvor høyreregelen fører til vanskeligheter med trafikkavviklingen, må dette avhjelpes ved skilting.
Flertallet finner støtte for sitt syn i påberopt rettspraksis, herunder Rt-1970-213, Rt-1981-636 og RG-1978-186.
Etter det resultat flertallet foran er kommet til og UNI's standpunkt til avkortningsspørsmålet, er det for flertallet ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om avkortning. Etter flertallets vurdering av saken, må byrettens dom bli å stadfeste.
Mindretallet, lagdommer Vestrheim, vurderer saken både i faktisk og rettslig henseende på en noen annen måte enn flertallet. Etter mindretallets skjønn fremstår atkomstveien, ved kjøring frem mot det aktuelle T-krysset fra både nord, sør og øst, som å ha et klart mindre preg av vei enn Svanholmen og øvrige veier i området. Mindretallet legger herunder bl.a. vekt på at atkomstveien er smalere enn Svanholmen og at krysset er slik utformet at det - også på grunn av den kryssende gang- og sykkelsti samt hekkbeplantning mellom denne og Svanholmen - forutsetter at svingning i krysset skjer i relativt lav hastighet. Etter mindretallets vurdering fremstår det også som nærliggende å anta at man, sett fra Svanholmen, ikke vil ha fått inntrykk av at atkomstveien ledet inn til andre områder av betydning enn arealet øst og eventuelt nord for ElektroSenteret. Mindretallet ser også hen til fremkomne opplysninger om at kjørende i området - i alle fall til dels - synes å ha lagt til grunn at trafikkreglene §7 nr. 4 får anvendelse på stedet.
Mindretallet antar videre at det av trafikkreglene §7 nr. 4 ikke kan utledes at bestemmelsen bare tar sikte på små eller temmelig begrensede områder, så som holdeplasser og bensinstasjoner. Alternativene parkeringsplass og torg, som er nevnt i bestemmelsen, viser at også kjørende fra slike områder, som kan ha en meget betydelig utstrekning, vil ha vikeplikt etter nevnte bestemmelse. Mindretallet antar således at kjørende fra parkeringsplasser i tilknytning til forretningssentre i utgangspunktet vil ha vikeplikt etter §7 nr. 4, som også anført av UNI. Mindretallet antar at denne bestemmelse også bør legges til grunn i den foreliggende sak, idet atkomstveiens eneste eller vesentligste funksjon faktisk har vært - og har fremstått som - å danne forbindelse mellom Svanholmen og arealene ved ElektroSenteret. Etter mindretallets vurdering bør således anken føre frem hva angår vikepliktsspørsmålet.
Mindretallet finner dermed også å burde ta stilling til avkortningsspørsmålet, og i denne forbindelse bemerkes: Etter mindretallets vurdering må det legges til grunn at bilføreren ikke, eller bare i meget beskjeden grad, kan bebreides for det inntrufne sammenstøt. Hovedårsaken synes å ha vært at A ved kjøring ut i krysset, i liten eller ingen grad, har sett mot venstre. Etter det som for lagmannsretten har fremkommet om måten han syklet på, synes det som om han først like før kollisjonen er blitt oppmerksom på Volvoen, som han da forsøkte å unngå sammenstøt med ved å svinge til høyre. Ut fra Biltilsynets beregning, legger mindretallet til grunn at bilen kan ha holdt en hastighet på ca 30 - 35 km/t idet hjulene ble blokkert ved oppbremsing, og at bilen deretter avsatte ca 6 - 7 m synlige bremsespor. Mindretallet antar videre, med støtte i Biltilsynets skriftlige vurdering, at denne hastigheten er blitt betydelig redusert før kollisjonen, samt at sykkelen kan ha hatt en høyere hastighet enn bilen idet sammenstøtet skjedde. Etter mindretallets vurdering må sammenstøtet ha vært relativt kraftig, og A må ha hatt en ikke ubetydelig hastighet. Dette forhold, sammen med hans utilstrekkelige oppmerksomhet overfor trafikk fra venstre, gjør at han må anses for å ha i alle fall en betydelig større del av ansvaret for kollisjonen enn bilføreren. A må anses for på uaktsom måte å ha medvirket til skaden, og han kan ikke legges "berre lite til last", jfr. bilansvarsloven §7, første ledd. Etter en helhetsvurdering, hvor det bl.a. tas hensyn til de betydelige og varige skader A ble påført, antar mindretallet at erstatningen bør reduseres med 25 %. Mindretallet vil bemerke at det for helhetsvurderingen av avkortningsspørsmålet hadde vært ønskelig å ha i alle fall en viss grad av kjennskap til omfanget av skadelidtes tap. Dersom det i nærværende dom skulle fastsettes i hvilken grad avkortning skulle foretas, ville det etter omstendighetene - slik mindretallet vurderer saken - kunne ha vært aktuelt ikke bare å fastsette en prosentsats, men også maksimums- og/eller minimumsbeløp for avkortningen.
Hva angår sakens realitet blir dom, som nevnt, å avsi i samsvar med flertallets syn. Til omkostningsspørsmålet bemerkes at anken har vært forgjeves. Ut fra domsresultatet finner lagmannsretten enstemmig at ankemotparten bør tilkjennes fulle saksomkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, som det ikke ses grunn til å gjøre unntak fra. Ifølge advokat Kleibergs omkostningsoppgave er As omkostningskrav for lagmannsretten kr 26000,-, hvorav kr 25000,- gjelder salær. Oppgaven legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.
Slutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler UNI Storebrand Skadeforsikring AS kr 26000,- - kronertjuesekstusen - til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.