HR-2001-778 - Rt-2003-1690

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2003-12-04
Publisert:	HR-2001-00778a - Rt-2003-1690
Stikkord:	(Tengs-saken, Karmøysaken), Straffeprosess, Uberettiget forfølgning, Erstatning og oppreisning, Uskyldspresumsjonen
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning og oppreisning til tiltalte [A], hans foreldre og søsken etter frifinnende dom i lagmannsretten. Ved frifinnelsen hadde [A] sittet 495 dager varetektsfengslet. Spørsmålet var om erstatningsvilkårene for lidt tap, utgifter og oppreisning fra til stede for den frifunnede [A], hans foreldre [B] og [C], samt hans søsken [D], [E] og [F], jf. Straffeprosessloven (1981) §§ 444, 446 og 448. Det var også spørsmål om uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2 var til hinder for ny bevisførsel under skyldspørsmålet i saker om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. Lagmannsretten hadde tilkjent [A] erstatning med kr 400.000 og oppreisning med kr 75.000, og foreldrene og søsken, under ett, oppreisning med kr 50.000. Påtalemyndigheten og [A], hans foreldre og søsken påkjærte kjennelsen til Høyesterett. Høyesterett fant at vilkårene for erstatning til [A] etter Straffeprosessloven (1981) § 444 og oppreisning etter § 446 forelå, og fastsatte en samlet erstatning med kr 613.000 og oppreisningserstatning med kr 600.000. Uttalt at det etter Menneskerettighetsdomstolens dommer 11. februar 2003 i sakene O. mot Norge og Hammern mot Norge, ikke lenger kan kreves at siktede skal sannsynliggjøre sin uskyld for å få tilkjent erstatning etter Straffeprosessloven (1981) § 444 første ledd første punktum. Videre at selv om [A] i tre politiavhør hadde tilstått, medførte avhørssituasjonen, framgangsmåten under avhørene og den manglende protokollering av et større antall avhør, en risiko for uriktige tilståelser. Under disse omstendigheter kunne det ikke legges til grunn at [A] ved de protokollerte tilståelsene forsettlig hadde framkalt forfølgningen og den fellende dom, eller medvirket til skaden på en måte som kunne legges ham til last. Ved utmåling av oppreisningen la Høyesterett vesentlig vekt på at pågripelsen, siktelsen og senere tiltalen for seksuelle overgrep og drap, den langvarige varetektsfengslingen, domfellelsen i herredsretten og ankesaken fram til frifinnelsen, medførte en ekstraordinær personlig belastning for [A]. Foreldrenes og søsknenes krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven § 448 førte ikke fram. En anførsel fra påtalemyndigheten om at erstatning og oppreisning til [A] måtte avkortes, ble ikke tatt til følge. Se dom i hovedsaken her Rt-1999-1363.
Saksgang:	Karmsund herredsrett nr. 97-00539 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1735 - Høyesterett HR-2001-00778, straffesak, kjæremål
Parter:	I. [A-mann], [B], [C], [D], [E], [F] (advokat Håkon Helle, advokat Arvid Sjødin - til prøve) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes). II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Arild Dommersnes) mot [A-mann] (advokat Håkon Helle, advokat Arvid Sjødin - til prøve).
Forfatter:	Stang Lund, Støle, Utgård, Tjomsland, Lund
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §230, §438, §444, §445, §446, §448, Påtaleinstruksen (1985) §8-2, §8-11, Mmenneskerettighetsloven (1999) §3, EMKN A6

(1) Dommer Stang Lund: Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning til siktede og hans foreldre og søsken etter frifinnende dom i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §444, §446 og §448.

(2) J, født xx.xx.1978, ble 6. mai 1995 funnet drept i et beiteområde ikke langt fra - - vei på X. Hun hadde flere knusningssår mot høyre og venstre side av hodet. Strømpebuksen og trusen var rullet ned mot anklene og kjolen var trukket opp rundt livet. Skadene var så store at det på åstedet ikke kunne foretas sikker identifikasjon.

(3) Det ble iverksatt en omfattende etterforskning. Etterforskningen førte i første omgang ikke til at noen ble siktet.

(4) A, født xx.xx.1977, ble 10. og 11. mai 1995 avhørt som vitne. Han ble innkalt til nye vitneavhør 29. og 30. januar 1997. Lørdag 8. februar 1997 ble han pågrepet og siktet for voldtekt til samleie og overlagt drap. A ble varetektsfengslet påfølgende mandag med brev- og besøksforbud. Han satt varetektsfengslet i 495 dager til han 18. juni 1998 ble frifunnet av lagmannsretten.

(5) Politiførstebetjent Stian Elle fra Kriminalpolitisentralen avhørte A i om lag 180 timer fra umiddelbart etter pågripelsen til 19. mars 1997. Avhørene hadde for det meste form av samtaler, hvor det ikke ble foretatt noen protokollasjon. Det første protokollerte avhør fant sted 25. februar, og ytterligere to avhør ble protokollert 2. og 19. mars 1997. Etterforskeren hadde imidlertid en egen «protokoll», hvor han daglig nedtegnet innholdet av samtalene. Framgangsmåten, formålet og samtalene er omtalt i en 19 siders egenrapport 1. oktober 1997. Det er opplyst at Elles håndskrevne notater fra avhørene ble framlagt under saksforberedelsen for lagmannsretten.

(6) I protokollerte politiforklaringer forut for og i avhør umiddelbart etter pågripelsen nektet A for at han hadde noe å gjøre med de seksuelle overgrep mot og drapet av J. Ifølge protokollerte forklaringer 25. februar og 2. og 19. mars 1997 tilsto A. Han fastholdt dette i samtale 2. april 1997 med de to rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige. I ny samtale med de sakkyndige 2. mai 1997 lurte han på om det han fortalte Elle hadde noe med virkeligheten å gjøre, og at tilståelsene snarere skyldtes fantasier som følge av presset fra Elle. Han mente nok nå at han ikke hadde drept J og følte seg i en maksimalt forvirret sinnstilstand. I protokollert politiforklaring 11. august 1997 opplyste han at han aldri hadde husket at han hadde begått de straffbare forhold, og dette ble noe utdypet i avhør neste dag.

(7) Statsadvokatene i Rogaland tok 1. oktober 1997 ut tiltale mot A for overtredelse av straffeloven §229 første straffalternativ, §193 første ledd første straffalternativ og §233 første og annet ledd. Grunnlaget var at han natt til lørdag 6. mai 1995 hadde satt J i bevisstløs tilstand, hatt utuktig omgang med henne og deretter drept henne for å skjule en annen forbrytelse og/eller unndra seg straffen for denne. Ved Karmsund herredsretts dom 27. november 1997 ble han dømt i samsvar med tiltalen til fengsel i 14 år og til å betale oppreisning med 100.000 kroner til avdødes foreldre, G og H.

(8) A anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagretten svarte nei på de stilte spørsmål, som i hovedtrekk var utformet i samsvar med tiltalen av 1. oktober 1997. I samsvar med lagrettens kjennelse avsa lagmannsretten 18. juni 1998 (LG-1998-260) dom hvor A ble frifunnet for straffekravet. Herredsrettens dom ble stadfestet for så vidt angår det idømte oppreisningskrav.

(9) A anket idømmelsen av oppreisning til Høyesterett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Ved Høyesteretts dom 24. september 1999, som er inntatt i Rt-1999-1363, ble lagmannsrettens dom stadfestet. To dommere fant at domfeltes anke over saksbehandlingen måtte føre fram.

(10) A klagde 23. mars 2000 Høyesteretts dom inn for Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det ble gjort gjeldende at idømmelse av oppreisning etter frifinnelse for straffekravet var i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2. I dom 11. februar 2003 i sak 56568/00 (EMD-2003-56568) fant EMD at artikkel 6 nr. 2 fikk anvendelse på spørsmålet om A var erstatningansvarlig overfor G og H, og at bestemmelsen var krenket. A ble tilkjent 20.000 EURO for ikke-økonomisk skade og 4 500 EURO til dekning av utgifter.

(11) A hadde 30. juli 2001 begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom 18. juni 1998. Lagmannsretten forkastet i kjennelse 15. april 2002 (LG-2001-1455) begjæringen uten å holde hovedforhandling. Etter kjæremål fra A, som ble stilt i bero i påvente av ny etterforskning og EMDs avgjørelse av hans klage, har Høyesteretts kjæremålsutvalg 21. februar 2003 (Rt-2003-256) opphevd lagmannsrettens kjennelse og hjemvist saken til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

(12) Den 17. september 1998 krevde A erstatning for uberettiget forfølgning med 230.000 kroner og oppreisning med 2.500.000 kroner etter straffeprosessloven §444 og §446. Subsidiært ble det krevd erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §445 og §446. Grunnlaget for kravet var varetektsfengsling fra 8. februar 1997 fram til løslatelsen 17. juni 1998, og at hans «tilståelser» hadde kommet i stand på irregulær, ulovlig og kritikkverdig måte. Det ble også anført at mange viktige vitneavhør var plassert i såkalte «nulldokumenter» som gjorde det vanskelig for forsvarerne å ivareta sin oppgave. Advokat Sigurd J. Klomsæt ble 18. mars 1999 oppnevnt som forsvarer for A. Advokat Arvid Sjødin ble 9. februar 2001 oppnevnt som medforsvarer.

(13) As foreldre, B og C, og hans søsken, D, E og F, krevde i samme begjæring erstatning med 1.000.000 kroner etter §448. Kravet ble senere utvidet til å gjelde erstatning etter rettens skjønn med inntil 800.000 kroner som også omfattet A, og oppreisning til familien med inntil 1.000.000 kroner. Et krav om at advokat Sjødin skulle oppnevnes som forsvarer for familien ble avslått av lagmannsretten 14. juni 1999 under henvisning til at straffeprosessloven §449 tredje ledd og §100 annet ledd bare gjelder siktede. Sjødin har etter det opplyste senere opptrådt som prosessfullmektig for C.

(14) Gulating lagmannsrett avsa 30. april 2001 (LG-1998-1735) kjennelse med slik slutning:

«1. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning til A med: 400.000,- - firehundretusen - kroner for økonomisk skade, og 75.000,- - syttifemtusen - kroner i oppreisning.

2. Staten v/Justisdepartementet betaler oppreisningserstatning til B, C, D, E og F, under ett, med 50.000,- - femtitusen - kroner.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.»

(15) Lagmannsretten fant at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd ikke var til stede. Derimot ble A tilkjent erstatning etter §445 og oppreisning etter §446. Foreldrene og søsknene ble under ett tilkjent oppreisning etter §448 for ulempe påført ved ransaking av deres hjem og et par andre enkeltforhold.

(16) Statsadvokatene i Rogaland påkjærte 14. mai 2001 kjennelsen for så vidt angår A til Høyesteretts kjæremålsutvalg og nedla påstand om at staten v/Justisdepartementet skulle frifinnes. Også A og hans foreldre og søsken påkjærte avgjørelsen. Prinsipalt ble kjennelsen begjært opphevd på grunn av feil saksbehandling. Subsidiært gjøres gjeldende feil ved bevisbedømmelsen, og at rettsanvendelsen av denne grunn også er feil. Ytterligere subsidiært anføres at tilkjent erstatning og oppreisning må forhøyes vesentlig.

(17) Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 31. august 2001 at kjæremålssaken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Justitiarius besluttet 1. september 2001 at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Høyesterett har kompetanse til å prøve alle sider ved saken.

(18) Kjæremålsforhandlingen har blitt utsatt i påvente av resultatet av gjenopptatt etterforskning og EMDs avgjørelse av As klage. Begjæring om oppnevning av sakkyndige for vurdering av tilståelsen og det såkalte hårbeviset, og rettslig avhør av A og C og privatetterforskerne Harald Olsen og Leif A. Lier, er avslått av forberedende dommer. Politiadvokat Thor Buberg og kriminaltekniker Hans Barane er avhørt ved bevisopptak ved Haugesund tingrett. Det er framlagt en rapport 17. oktober 2003 vedrørende nye undersøkelser av hår funnet på den drepte.

(19) Etter EMDs avgjørelser 11. februar 2003 i sakene O. mot Norge sak 29327/95 (EMD-2003-29327) og Hammern mot Norge sak 30287/96 (EMD-2003-30287) bestrider påtalemyndigheten ikke lenger at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og oppreisning etter §446 er til stede. A og hans foreldre og søsken opprettholder ikke påstanden om oppheving av lagmannsrettens kjennelse.

(20) A, B og C og D, E og F har for Høyesterett i hovedsak anført:

(21) A er primært interessert i en avgjørelse i erstatningssaken som renvasker ham. I den forbindelse presiseres at §444 må tolkes under henvisning til EMK, og at det vil være i strid med konvensjonen å uttale at det foreligger sannsynlighet for at han har begått de straffbare handlinger. Det vil imidlertid ikke være konvensjonsstridig å fastslå at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Han ønsker derfor at Høyesterett primært bedømmer saken på grunnlag av ordlyden i §444 første ledd første punktum, slik bestemmelsen fortsatt lyder.

(22) Det gjøres gjeldende at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlaget for siktelsen og den senere tiltale. De protokollerte forklaringer som av påtalemyndigheten har vært oppfattet som en uforbeholden tilståelse, er et resultat av at politiet etter pågripelse og varetektsfengslingen bevisst har manipulert A for å få ham til å tro at han hadde begått handlingene selv om han ikke husket dette. Det foreligger således ingen tilståelse fra ham eller andre bevis som knytter ham til ugjerningene. I tillegg kommer at det nå er avklart at hår som er funnet på den drepte og hennes klær, ikke stammer fra A.

(23) A har krav på erstatning av staten etter straffeprosessloven §444 første ledd første punktum for skade på grunn av forfølgningen da han ikke har begått de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Uansett foreligger vilkårene for erstatning etter EMDs dommer 11. februar 2003. Dommene må få betydning for anvendelse av straffeprosessloven §444, jf. menneskerettighetsloven §3 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2003-251. Det er ikke lenger omtvistet at vilkårene for erstatning etter §444 første ledd første punktum og oppreisning etter §446 foreligger.

(24) Erstatningen kan ikke nedsettes eller falle bort etter straffeprosessloven §444 annet og tredje ledd, og oppreisningen kan ikke reduseres skjønnsmessig etter §446. De nye bestemmelser i §446 jf. §447 fjerde ledd om nedsettelse eller bortfall av erstatning eller oppreisning gir heller ikke grunnlag for avkortning. De protokollerte uriktige «tilståelsene» kan ikke tilbakeføres til forsettlige forhold hos A. Avhørene av A var i strid med straffeprosessloven §230 og påtaleinstruksen §8-2. En av de rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at han avla en tvungen-internalisert falsk tilståelse. En annen sakkyndig fant at etterforskeren uten faglig forankring hadde anvendt veldefinerte, psykologisk manipulerende avhørsteknikk som ble forsterket av isoleringen under første del av varetektsfengslingen, for å få fram «tilståelsene».

(25) A har heller ikke medvirket til skaden på annen måte som kan legges ham til last. Han var opptatt av å få fram korrekte opplysninger og få avklart om han kunne ha fortrengt de handlinger som siktelsen gjaldt.

(26) Ved fastsettelse av erstatningen må legges til grunn at A på grunn av varetektsfengsling fram til frifinnelsen i lagmannsretten tapte minst ett års arbeidsinntekt. Ved fastsettelse av oppreisning etter straffeprosessloven §446 må særlig legges vekt på den lange frihetsberøvelse, ulovlige avhørsmetoder, skyldkonstateringen ved idømmelsen av oppreisning til J foreldre, negativ omtale i media, store problemer i familien, stigmatisering som medførte at han måtte studere i utlandet og tidsforløpet. A har samlet sett vært utsatt for en ekstraordinær personlig belastning.

(27) Det kreves også erstatning for nødvendige utgifter etter straffeprosessloven §438 til privat etterforsker for perioden fra frifinnelsen i juni 1998 til 2003 og for forsvarer fra mai 1998 til og med 2000, begge med tillegg av morarente. I tillegg kommer flyreiser London-Kopervik og Barcelona-Oslo og oppbevaring av hårbørste ved The Forensic Science Service i London.

(28) As foreldre og søsken krever erstatning og oppreisning etter §448 første ledd. Bestemmelsen må forstås slik at forføyninger under saken ikke trenger å rette seg mot den eller de som krever erstatning eller oppreisning. Under enhver omstendighet er forfølgningen rettet mot dem da hjemmet ble ransaket i forbindelse med pågripelsen. Den helt ekstraordinære belastning som følge av saken, har ført til inntektstap for B og C, utgifter til besøk i fengslet og utgifter til telefoner og reiser. Ved fastsettelse av erstatning for ikke-økonomisk tap må også tas hensyn til at familien ble splittet og til intens og langvarig mediaomtale.

(29) A, B og C og D, E og F har nedlagt slik påstand:

«1. Staten ved Justisdepartementet betaler erstatning til A for økonomisk skade med kr 405.300,-.

2. Staten ved Justisdepartementet betaler i ikke-økonomisk skade til A et oppreisningsbeløp fastsatt av Høyesterett begrenset oppad til kr 2.500.000,-.

3. Til dekking av økonomisk utlegg i forbindelse med saken betaler Staten ved Justisepartementet til A og C kr 1.093.064,-.

4. Staten ved Justisdepartementet betaler til B, C, D, E og F oppreisningserstatning fastsatt av Høyesterett begrenset oppad til kr 1.300.000,-.

5. Staten ved Justisdepartementet betaler til C for økonomisk skade et beløp fastsatt av Høyesterett begrenset oppad til kr 230.000,-.»

(30) Påtalemyndigheten har for Høyesterett i hovedsak anført:

(31) Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2003-251 bestrider ikke påtalemyndigheten at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd og oppreisning etter §446 er til stede. Saken er derfor nå begrenset til utmåling av erstatning og oppreisning og spørsmålet om avkortning.

(32) Slik §444 første ledd nå må forstås, er det unødvendig å gå inn på om det er sannsynlig at A ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. EMDs forståelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 tilsier at Høyesterett heller ikke bør gå inn på spørsmålet. Dersom retten etter bevisbedømmelsen skulle komme til at A sannsynligvis hadde begått handlingene, kan dette ikke komme til utrykk i avgjørelsen. Selv om EMK artikkel 6 nr. 2 ikke er til hinder for at domstolene finner bevist og gir utrykk for at A ikke har begått de handlinger som var grunnlaget for siktelsen, vil taushet om spørmålet kunne forstås slik at retten hadde funnet sannsynlig at siktede var gjerningspersonen.

(33) Den omfattende bevisførsel for herreds- og lagmannsretten kan i praksis ikke overprøves av Høyesterett. De påberopte nye bevis utelukker ikke at A er gjerningspersonen.

(34) Ved utmåling av erstatning etter §444 skal A ha dekket det økonomiske tap som han er påført ved forfølgningen. Tap i inntekt og utlegg som skyldes varetektsfengslingen eller andre forføyninger er imidlertid ikke nærmere dokumentert og må fastsettes ved skjønn.

(35) Ved den skjønnsmessige utmåling av oppreisningen kan Høyesterett se hen til de standardsatser som er antydet i Justisdepartementets høringsnotat 10. juli 2003, hvoretter A før avkorting ville fått om lag 480.000 kroner med grunnlag i varetektsfengsling i 495 dager og den alvorlige tiltalen. Idømmelse av erstatning til J foreldre kan ikke få betydning ved utmålingen. Omtalen i media kan heller ikke tillegges vekt, da forsvarerne medvirket aktivt til dette.

(36) Både erstatningen og oppreisningen må reduseres med om lag en halvpart etter straffeprosessloven §444 og §446, jf. ny lov §446 og §447 fjerde ledd, fordi A har medvirket til skaden ved å tilstå i politiavhør og overfor de sakkyndige. Selv om det kan reises kritikk mot metodene for avhørene, må tilståelsene tillegges vesentlig vekt.

(37) Erstatning etter §438 er begrenset til nødvendige utgifter til As forsvar. Utgifter til privat etterforskning kan normalt ikke kreves dekket av det offentlige, jf. Rt-1999-1442. Iverksettelse av privat etterforskning i sak om erstatning for å finne fram til mulige gjerningspersoner, er uansett ikke nødvendig etter §438. Det kan heller ikke kreves erstatning for utgifter til forsvarer etter at advokat Klomsæt ble oppnevnt som forsvarer i mars 1999. Advokat Sjødin hadde prosessoppdrag for faren. Utgifter i denne forbindelse kan ikke kreves etter §438, som bare gjelder siktede. Under enhver omstendighet er timeforbruket til privat etterforsker og forsvarer altfor høyt.

(38) Foreldrene og søsken kan etter §448 ikke kreve erstatning eller oppreisning på grunnlag av forføyninger som ikke er rettet mot dem. Den av lagmannsretten fastsatte oppreisning på 50.000 kroner til familien har påtalemyndigheten ingen bemerkninger til.

(39) Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:

«I. Staten v/Justisdepartementet betaler erstatning med kr 60.000,- og oppreisning med kr 250.000,- til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.

II. Kjæremål fra C og B m. fl. forkastes.»

(40) Jeg er kommet til at kjæremålet fra A delvis må tas til følge. Kjæremålet fra B, C, D, E og F må forkastes.

(41) Innledningsvis bemerkes at saken for så vidt angår påtalemyndighetens og As kjæremål står i en annen stilling for Høyesterett etter EMDs dommer 11. februar 2003 i sakene O. mot Norge (EMD-2003-29327) og Hammern mot Norge (EMD-2003-30287) og endringene i straffeprosessloven kapittel 31 ved lov 10. januar 2003 nr. 3. Ut fra påtalemyndighetens anførsler for Høyesterett, er saken for A nå begrenset til utmåling av erstatning og oppreisning, og avkortning. For ham selv og hans foreldre og søsken er det sentrale fortsatt å få fastslått at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen.

(42) Etter någjeldende straffeprosesslov §444 første ledd har siktede krav på erstatning av staten for skade han er påført ved forfølgningen i de tilfelle han er frifunnet eller forfølgningen mot ham er innstilt. Siktede må imidlertid gjøre sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen med mindre fengselsstraff eller annen frihetsberøvende rettsfølge allerede er fullbyrdet.

(43) Som nevnt har EMD i dommene O. mot Norge og Hammern mot Norge kommet til at EMK artikkel 6 nr. 2 får anvendelse i saker om erstatning etter §444. I begge saker fant EMD at artikkel 6 nr. 2 var krenket ved at de norske domstolers begrunnelse for å nekte erstatning var slik at den som ble frifunnet, måtte anses som mistenkt i strid med uskyldspresumsjonen. Dommene får etter menneskerettighetsloven §3 betydning for anvendelsen av §444, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2003-251 avsnitt 15. Det kan ikke lenger kreves at siktede skal sannsynliggjøre sin uskyld for å få tilkjent erstatning etter §444 første ledd første punktum, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2003-467 med henvisning til Rt-2003-251. Jeg slutter meg til denne forståelse av bestemmelsen, som er akseptert av påtalemyndigheten. Utgangspunktet er da at A har krav på erstatning etter §444 første ledd uten å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Spørsmålet om erstatningen skal settes ned, kommer jeg tilbake til.

(44) A har anført at domstolene ikke er avskåret fra å legge til grunn at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Jeg er uenig i dette da ny bevisførsel i tilknytning til skyldspørsmålet vil kunne ende opp i en konklusjon som er i strid med uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr. 2. Denne mulighet må etter min mening være til hinder for ny bevisbedømmelse under skyldspørsmålet i saker om erstatning og oppreisning for uberettiget forfølgning. Jeg tilføyer at etter endringen av straffeprosessloven §444 ved lov 10. januar 2003 nr. 3 vil siktede etter frifinnelse eller når forfølgningen mot ham innstilles, ha krav på erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham uavhengig av grunnlaget for frifinnelsen eller henleggelsen, jf. Ot.prp.nr.77 (2001-2002) side 79. Siktede skal da ikke lenger sannsynliggjøre at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen, og bevisføring om dette skal normalt avskjæres. Ny §444 har ikke trådt i kraft.

(45) Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at erstatning og oppreisning til A må avkortes.

(46) Jeg bemerker at den någjeldende §444 annet ledd fastslår at når siktede ved tilståelse eller på annen måte ved eget forsettlig forhold har framkalt forfølgningen eller den fellende dom, skal erstatning ikke tilkjennes. Etter tredje ledd første punktum kan erstatningen settes ned eller helt falle bort når siktede ellers har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last. §446 har ikke egne bestemmelser om bortfall eller reduksjon av oppreisning. Siktedes forsettlige eller klanderverdige forhold vil imidlertid etter rettens skjønn kunne gi grunnlag for å sette ned eller unnlate å tilkjenne oppreisning.

(47) Ved endringslov 10. januar 2003 nr. 3 ble bestemmelsen om nedsettelse eller bortfall av erstatningen samlet i §446. Dersom siktede uten rimelig grunn har nektet å forklare seg, motarbeidet opplysning av saken, foranlediget etterforskningstiltak eller den fellende dom, eller har latt være etter evne å begrense skaden av forfølgningen eller dommen, skal erstatning etter §444 - §445 settes ned eller falle bort, jf. første ledd. Erstatning kan imidlertid ikke settes ned eller falle bort med den begrunnelse at det er mistanke om at siktede har utvist straffeskyld, jf. annet ledd. Etter ny §447 fjerde ledd kan oppreisning settes ned eller falle bort av de grunner som er nevnt i §446. De nye bestemmelsene ville i denne sak ikke ført til noen endret vurdering.

(48) Det påberopte grunnlaget for å sette ned erstatningen og oppreisningen er i foreliggende sak As protokollerte uforbeholdne tilståelser i tre politiavhør, og at han fastholdt dette i samtale 2. april 1997 med de psykiatrisk sakkyndige. Forsvarerne har gjort gjeldende at de såkalte «tilståelsene» først kom i stand etter intense og langvarige avhør som ikke ble protokollert i samsvar med straffeprosessloven §230, og med bruk av ulovlige og faglig uforsvarlige avhørsmetoder i strid med påtaleinstruksen §8-2.

(49) Påtalemyndigheten må godtgjøre at vilkårene for å sette ned erstatningen og oppreisningen foreligger. Jeg har tidligere redegjort for de meget omfattende avhør som førte fram til tilståelsene. Det er klart at metodene for avhør og den manglende protokollering av et større antall avhør, innebar en krenkelse av As vern etter straffeprosessloven §230 og påtaleinstruksen §8-2 og §8-11. Etter min mening medførte avhørssituasjonen, framgangsmåten under avhørene og den manglende protokollering en risiko for uriktige tilståelser. Lagretten kan ikke ha bygget på de protokollerte tilståelsene. Under disse omstendigheter kan det ikke legges til grunn at A ved de protokollerte tilståelsene forsettlig har framkalt forfølgningen og den fellende dom i herredsretten, jf. §444 annet ledd, eller medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last, jf. tredje ledd. Ut fra dette finner jeg at påtalemyndighetens krav om nedsettelse av erstatning og oppreisning etter §444 annet og tredje ledd og §446, ikke kan føre fram.

(50) A har krevd erstatning etter §444 for tapt arbeidsinntekt med kr 240.000 for den tid han satt i varetekt og med tillegg av 12 % renter regnet fra 1998. Beløpet er beregnet ut fra den forutsetning at A etter avsluttet førstegangstjeneste hadde tatt arbeide i juni 1997 i Norsk Hydro for ett år. Det er lagt til grunn at han ville arbeidet 8 timer i 300 arbeidsdager. I tillegg kreves erstattet bortfall av inntekt av 9 intervjuer som han ville utført som freelance journalist med 13.500 kroner. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at erstatning begrenses til kr 60.000 etter avkortning med en halvpart. Jeg finner det klart at varetektsfengslingen i 1997-98 har ført til tap av inntekt selv om forutsetningene for beregningen av inntektstapet er svært usikre. Inntektstapet fastsettes skjønnsmessig til 250.000 kroner medregnet rente.

(51) A har også krevd erstatning etter straffeprosessloven §438 for nødvendige utgifter til sitt forsvar. Jeg bemerker først at advokat Klomsæt ble oppnevnt som forsvarer fra og med 18. mars 1999 fram til han ble avløst av advokat Håkon Helle for Høyesterett. Den 9. februar 2001 ble Sjødin oppnevnt som medforsvarer. De framsatte krav på erstatning gjelder andre utgifter som det offentlige ikke allerede har betalt eller skal betale.

(52) Når en offentlig forfølgning ender med frifinnelse eller innstilles, har siktede etter §438 rett til erstatning av staten for nødvendige utgifter til sitt forsvar. Bestemmelsen får anvendelse i saker etter straffeprosessloven §444 - §446, jf.eksempelvis Rt-2000-518. Holdes det muntlige forhandlinger om krav etter de nevnte bestemmelser, skal siktede ha forsvarer med mindre retten finner det unødvendig, jf. §449 fjerde ledd. Erstatningen kan bare omfatte det siktede har betalt eller er forpliktet til å betale, jf. Rt-1996-769. Gjelder erstatningen utlegg til forsvarer, begrenses den til det beløp forsvarer ville ha fått ved offentlig oppnevnelse, jf. §438 første ledd annet punktum.

(53) Slik någjeldende §444 første ledd er utformet og tidligere ble anvendt, må nødvendige utgifter også omfatte utgifter for å sannsynliggjøre at siktede ikke hadde foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen. Nødvendige utgifter til privat etterforsker kan kreves dekket etter §438, jf. lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse §10 annet ledd, jf eksempelvis Rt-1999-1598 og Rt-2000-1303 på side 1311. I straffesaker vil det bare rent unntaksvis være nødvendig å engasjere privat etterforsker på det offentliges regning, jf. Rt-1999-1442 på side 1444. For at utgifter til privat etterforsker skal kunne anses som nødvendig i sak om erstatning etter §444 første ledd, må de gjelde undersøkelser som det har vært nærliggende å foreta. Utgifter til privat etterforskning for om mulig å finne en annen gjerningsperson reiser særlige spørsmål, og vil etter min mening normalt falle utenfor §438.

(54) Det er framlagt regning fra privatetterforsker Harald Olsen på 626.414 kroner for perioden fra juni 1998 fram til og med 2003 og fra advokat Arvid Sjødin på 422.400 kroner fra mai 1998 til og med 2000, begge krav inkludert 12 prosent rente. Regningen fra Sjødin ble 29. mars 2001 sendt til C, som Sjødin etter det opplyste hadde oppdrag for. Det er for Høyesterett ikke framlagt arbeidsoppgaver og nærmere opplyst hva oppdragene gjaldt. Så langt kravene gjelder utgifter som er pådratt for å vareta familiens interesser, er det ikke hjemmel for å tilkjenne erstatning etter §438 første ledd. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at det ikke kan tillegges vekt at C har framstått som oppdragsgiver og i første omgang har betalt noen av utgiftene.

(55) Jeg er kommet til at A har krav på erstatning etter §438 for nødvendige utgifter til jurididisk bistand i erstatningssaken før 18. mars 1999 da Klomsæt ble oppnevnt som forsvarer. Utgifter til privat etterforskning i erstatningssaken må i dette spesielle tilfellet også tilkjennes, jf. §444 første ledd første punktum. Erstatningen settes skjønnsmessig til 150.000 kroner for utgifter til juridisk bistand og 200.000 kroner for utgifter til privat etterforskning.

(56) Utgiftene til flyreise i forbindelse med rettssakene i 2001 og til Oslo i 2002 med til sammen 7.000 kroner har påtalemyndigheten ikke hatt merknader til, jf. for øvrig §438 annet ledd. Det samme gjelder utlegg 6.000 kroner for oppbevaring av hårbørste hos The Forensic Science Service i London.

(57) C har på vegne av A krevd 25.000 kroner for privatetterforsker Leif A. Liers undersøkelser vedrørende en avdød mulig gjerningsmann. Dette krav kan ikke føre fram etter §438 første ledd.

(58) A har krevd oppreisning etter §446 begrenset oppad til 2 500.000 kroner. Påtalemyndigheten bestrider ikke at det foreligger særlige grunner, men mener at oppreisningen etter avkortning skal settes til 250.000 kroner.

(59) Jeg finner det ikke tvilsomt at særlige grunner etter §446 foreligger, slik at oppreisning kan tilkjennes A. Han var varetektsfengslet i 495 dager, siktelsen og tiltalen gjaldt seksuelle overgrep og etterfølgende drap for å skjule en annen forbrytelse eller unndra seg straffen for denne under særdeles skjerpende omstendigheter, og politiets avhør etter pågripelsen var lovstridige og kritikkverdige.

(60) Oppreisning er en godtgjørelse i penger for skade og annen ulempe som ikke kan måles i penger. Straffeprosessloven §446 skiller mellom oppreisning for krenkelse og for annen ikke-økonomisk skade. Krenkelse etter §446 er den behandling siktede har måttet tåle ved den uberettigede strafforfølgning. Forarbeidene til straffeprosessloven §446 gir ingen nærmere veiledning for utmålingen.

(61) Høyesterett har lagt til grunn at utmåling av oppreisning for krenkelse først og fremst må bygge på de objektive sider ved denne, jf.eksempelvis Rt-1995-1131. Hvor siktede frifinnes etter ordinær rettergang eller forfølgningen innstilles, har tilkjente beløp i senere år vært fra 50.000 til 350.000 kroner, jf. eksempelvis Rt-1999-264, Rt-2000-155 og Rt-2003-467. Jeg tilføyer at i avgjørelsen fra 2003 ble oppreisningen satt ned fra 500.000 kroner til 350.000 kroner da siktede B selv hadde medvirket til forfølgningen. Oppreisningsbeløpet var her i vesentlig grad begrunnet i at siktede som følge av varetektsfengslingen utviklet en alvorlig sykdom.

(62) Etter ny §447 første ledd har siktede rett til oppreisning etter satser fastsatt av Kongen for krenkelse eller annen skade av ikke økonomisk art som følge av pågripelse eller varetektsfengsling når han frifinnes eller forfølgningen mot ham innstilles. Om nivået for standardsatsene uttalte departementet i Ot.prp.nr.77 (2001-2002) side 83 første spalte:

«Standardsatsene bør avspeile den konkrete belastningen siktede må antas å ha vært utsatt for. Dette kan f.eks. gjøres ved at det gis en bestemt sats per frihetsberøvet dag, men slik at frihetsberøvelsens intensitet (om siktede har vært utsatt for brev- og besøksforbud, legemsundersøkelse mv.) og siktelsens alvor (typisk om siktelsen er av særlig infamerende karakter), blir avgjørende for satsens nærmere størrelse. Det bør også vurderes om standardsatsene bør være avtagende slik at man tar hensyn til at den første tiden av frihetsberøvelsen normalt fremstår som særlig dramatisk for siktede.»

(63) I høringsnotatet vedlagt Justis- og politidepartementets høringsbrev 10. juli 2003 har departementet, etter å ha gjennomgått praksis fra Høyesterett i årene 2001 til 2003, funnet at det ble tilkjent mellom 160 og 190 kroner per døgn i oppreisning for utholdt varetekt. Dette ligger ifølge departementet langt under nivået i Danmark og Sverige, og bør forhøyes. Høringsinstansene bes også vurdere om belastningen i den første perioden, opphold i politiarrest, isolasjon, brev- og besøksforbud, siktelse for alvorlige forbrytelser og langvarig varetektsfengsling bør medføre økte standardsatser. Høringsnotatet konkluderer med at det ville være naturlig å se hen til de danske satser når retningslinjer med standardsatser for oppreisning fastsettes. Forslag til standardsatser er ikke tatt med i notatet i påvente av høringsinstansenes uttalelser.

(64) Jeg bemerker at oppreisning etter någjeldende §446 fastsettes etter en nokså bred skjønnsmessig vurdering, hvor utholdt varetektsfengsel normalt vil være et vesentlig element. Skade som følge av frihetsberøvelsen, vil variere avhengig av siktedes situasjon før, under og etter fengslingen, jf. eksempelvis Rt-2000-871 og Rt-2003-467. Varetektsfengsling blir sett i sammenheng med andre krenkelser som utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte, brev- og besøksforbud og andre restriksjoner, og hvor alvorlig siktelsen har vært. I tillegg kommer tiden etter siktelsen og eventuelt pågripelse og fengsling fram til frifinnelse eller innstilling av forfølgningen. Det vil derfor bare være i et mindre antall saker hvor bruk av varetekt har vært den vesentlige krenkelse. Etter min mening gir ikke avgjørelsene i Høyesterett og i Høyesteretts kjæremålsutvalg grunnlag for å beregne en gjennomsnittlig døgnsats for utholdt varetektsfengsel.

(65) Ved utmålingen av oppreisningen til A legger jeg vesentlig vekt på at pågripelsen, siktelsen og senere tiltalen for seksuelle overgrep og drap, den langvarige varetektsfengslingen, domfellelsen i herredsretten og ankesaken fram til frifinnelsen, har medført en ekstraordinær personlig belastning for ham. Politiavhørene de første ukene etter pågripelsen var, som jeg tidligere har redegjort for, meget omfattende og innebar en krenkelse av As vern etter straffeprosessloven §230 og påtaleinstruksen §8-2 og §8-11. I tillegg kommer de særlige belastninger som skyldes at de handlinger han ble tiltalt for, gjaldt hans kusine. Ut fra praksis i saker hvor siktede frifinnes etter ordinær rettergang, finner jeg at oppreisning bør tilkjennes med 600.000 kroner.

(66) As foreldre og søsken har krevd erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven §448. Grunnlaget er ransakingen av deres hjem i forbindelse med pågripelsen av A og skader og ulemper som de øvrige forføyninger under saken har påført familien. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at §448 bare hjemler erstatning og oppreisning for skade og ulempe som står direkte i sammenheng med konkrete forføyninger, eksempelvis ransaking, rettet mot As foreldre og søsken.

(67) Straffeprosessloven §448 første ledd lyder:

«For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved gransking, ransaking, beslag, telefonkontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan den tingrett som saken hører under etter §12, eller den rett som har besluttet forføyningen, tilkjenne erstatning, når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig.»

(68) Bestemmelsen var ny i straffeprosessloven av 1981 etter forslag fra straffeprosesslovkomiteen. I Innstillingen om rettergangsmåten i straffesaker avgitt i 1969, uttales under merknadene til den tilsvarende bestemmelse i utkastets §426 på side 366 annen spalte:

«Også andre enn siktede kan bli påført skade ved de etterforskingsskritt som foretas, f.eks. ved ransaking, jfr. strpl. §225 i.f. og foran til §423, og man antar at forhørsretten, eller den rett som har foretatt forføyningen, i alle tilfelle bør kunne tilkjenne vedkommende erstatning «når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Ikke minst hvor andre enn siktede er blitt underkastet legemsundersøkelse (utk. §161), synes en slik ordning naturlig, men regelen bør være generell. Når gransking, ransaking og beslag nevnes særskilt i utkastet, er det fordi slike tvangsmidler lettest kan tenkes å medføre skade. Som regel vil det dreie seg om etterforskingsskritt, men bestemmelsen vil også gjelde f.eks. skade lidt ved åstedsbefaring under hovedforhandlingen.»

(69) Bestemmelsen ble av redaksjonelle grunner flyttet til §448, men er for øvrig i samsvar med komiteens forslag, jf. Ot.prp.nr.35 (1978-1979) side 239 annen spalte. Den gir også rett til erstatning for ikke-økonomisk skade, jf. Rt-2000-890 med henvisning til Rt-1998-1596.

(70) Ved lov 10. januar 2003 nr. 3 ble §448 endret ved at «telefonkontroll» ble erstattet med «kommunikasjonskontroll». For øvrig er bestemmelsen videreført uendret, jf. Ot.prp.nr.77 (2001-2002) sidene 60-61.

(71) Det følger direkte av ordlyden at erstatning til andre enn siktede bare kan tilkjennes når skade eller annen ulempe er påført ved forføyninger under saken rettet mot den eller de som krever erstatning. Denne forståelse støttes av forarbeidene, hvor det blant annet framgår at bestemmelsen får anvendelse når andre enn siktede har blitt underkastet legemsundersøkelse.

(72) Lagmannsretten viste til Rt-2000-890, og spesielt til side 894, hvor spørsmålet om §448 er begrenset til skade og ulempe på grunn av konkrete tiltak under forfølgningen, eller om bestemmelsen også omfatter skade og ulempe som følger av etterforskningen generelt, holdes åpent. Som lagmannsretten mener jeg at erstatning og oppreisning til andre enn siktede etter §448 første ledd er begrenset til skade og annen ulempe påført ved en forføyning under saken rettet mot foreldrene og søsknene.

(73) C har krevd erstattet tap i bonus og manglende lønnsjustering med 130.000 kroner. Begge ektefeller har krevd erstattet skjønnsmessig anslåtte utgifter med 100.000 kroner til besøk mens A var fengslet, og for telefonbruk og reiser for en periode av seks og et halvt år. Det er ikke anført at disse krav har sammenheng med forføyning rettet mot dem. Kravene kan ikke føre fram da §448 ikke hjemler erstatninger for slike utgifter.

(74) Lagmannsretten tilkjente skjønnsmessig oppreisning med 50.000 kroner for familien under ett for ulempe ved at de fikk for kort varsel, slik at de ikke rakk å forlate hjemmet før politiet foretok ransaking etter pågripelsen av A 8. februar 1997, og for enkelte andre forhold som direkte gjaldt dem. Jeg er enig med lagmannsretten i at oppreisningen skjønnsmessig kan settes til kr 50.000.

(75) Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. I lagmannsrettens kjennelse, slutningen punkt 1, gjøres den endring at samlet erstatning settes til 613.000 - sekshundreogtrettentusen - kroner og oppreisningen til 600.000 - sekshundretusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

2. Kjæremålet fra B, C, D, E og F forkastes.

(76) Dommer Støle: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(77) Dommar Utgård: Det same.

(78) Dommer Tjomsland: Likeså.

(79) Dommer Lund: Likeså.

(80) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. I lagmannsrettens kjennelse, slutningen punkt 1, gjøres den endring at samlet erstatning settes til 613.000 - sekshundreogtrettentusen - kroner og oppreisningen til 600.000 - sekshundretusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

2. Kjæremålet fra B, C, D, E og F forkastes.