LG-1991-366
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-08 |
| Publisert: | LG-1991-00366 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn jordskifterett Nr. 10/1989 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00366 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00459. |
| Parter: | Ankende part: Ivar Offerdal (Prosessfullmektig: H.r. advokat Per Urdahl, Oslo). Motpart: 1. Ole T. Lægreids dødsbo 2. Ingrid Berges dødsbo og Ivar Berge (Prosessfullmektig: H.r. advokat Eilert Stang Lund, Oslo). 3. Nyset-Steggje Kraft A/S (Prosessfullmektig: H.r. advokat Svenn Landgraff, Oslo). Hjelpeintervenient: Wollert Klingenberg. |
| Forfatter: | Lagmann Danielsen. Kst. lagdommer Lunde. Ekstraordinær lagdommer byrettsdommer Aanes |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §366, Vassdragsloven (1940) §1 |
Slutning:
"Fallrettene i Steggjevassdraget fra Berdalsvatn med sideelver i Fossdalen og Avdalen fordeles mellom eier av gnr. 6 bnr. 1 eier av gnr. 6 bnr. 4 eier av gnr. 7 bnr. 1 Nyset-Steggje Kraft a.s. som erverver av fallrettene under gnr. 4 bnr. 1. overensstemmende med grunneierens felleserklæring av 30. oktober 1919 og det tilknyttede "Kart over Steggjevassdragets nedslagsfelt" på følgende måte:
På parsell 1 på østre og parsell 1 på vestre elvebredd, begge angitt til 30 m fra osen, tillegges fallrettene eier av gnr. 7 bnr. 1 med de fallhøyder som oppmåles på disse 30 m av elven.
På parsell 2 på østre elvebredd tillegges fallrettene eierne av gnr. 6 bnr. 1 og 4 og erverver av fallrettene under gnr. 4 bnr. 1 med innbyrdes fordeling efter skyld.
Forøvrig fordeles fallrettene i vassdraget efter eiendomsrett til grunn som angitt i forannevnte erklæring og på forannevnte kart, med fordeling innen fellesskap efter skyld.
Sakskostnader vert ikkje pålagt."
Ivar Offerdal v/h.r. advokat Per Urdahl har den 20. februar 1991 anket jordskifterettens avgjørelse til Gulating lagmannsrett.
Ved prosesskriv av 22. mars 1991 meldte h.r. advokat Landgraff seg som prosessfullmektig for ankemotpart nr. 3, Nyset-Steggje Kraft A/S, og ved prosesskriv av 10. juni 1991 meldte h.r. advokat Eilert Stang Lund seg som prosessfullmektig for ankemotpart nr. 1, Ole T. Lægreids dødsbo og ankemotpart nr. 2, Ivar Berge og Ingrid Berges dødsbo. Ved brev av 19. april 1991 meldte Wollert Klingenberg seg som hjelpeintervenient i saken. Wollert Klingenberg var part i jordskiftesaken, men har senere overlatt sine rettigheter i Steggjevassdraget til Nyset-Steggje Kraft A/S.
Hovedforhandling i saken ble holdt på Årdalstangen i dagene 19. t.o.m. 22. oktober 1993. Etter krav fra den ankende part ble retten satt med to meddommere. Hvem som møtte som parter og prosessfullmektiger fremgår av rettsboken. Under hovedforhandlingen ble det gitt partsforklaring av Ivar Offerdal, Erling Lægreid og Ivar Berge, og av hjelpeintervenient Wollert Klingenberg, samt vitneforklaringer av tre vitner. Det ble foretatt en omfattende dokumentasjon slik rettsboken viser, og det ble foretatt befaring av tvisteområdet slik det var mulig å se det fra riksvegen langs Årdalsvannet.
Under prosedyren la h.r. advokat Urdahl ned slik påstand:
"I. Prinsipalt.
1. Frå Årdalsvatnet til Løst ligg Steggjeelvi inn under gnr. 7, bnr. 1, Steggjene.
2. I resten av vassdraget har gnr. 7 bnr. 1, del som sameigar.
Brøken vert å fastsettja av retten.
II. Subsidiært:
Ivar Offerdal kan krevja vederlag for 1/4-part av dei naturhetstekrefter som er selde til Årdal og Sunndal Verk.
III. Atter subsidiært.
Ivar Offerdal er eigar av halve Steggjeelvi frå Årdalsvatnet til Løst.
IV: Ankemotpartane betalar sakskostnader for Jordskifteretten og for Lagmannsretten."
H.r. advokat Stang Lund, med tilslutning av h.r. advokat Landgraff, krevde den nedlagte påstand fra h.r. advokat Urdahl hva gjaldt pkt. II avvist fra saken, som del av egen tidligere nedlagte påstand, subsidiært frifinnelse på dette punkt.
H.r. advokat Landgraff la for øvrig ned slik påstand:
"Jordskifterettens dom stadfestes.
Nyset-Steggje Kraft a.s. tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten hos Ivar Offerdal."
H.r. advokat Stang Lund la for øvrig ned slik påstand:
"1. Indre Sogn jordskifteretts dom 20. desember 1990 stadfestes.
2. Eierne av gnr. 6 bnr. 1 og 4 Ole T. Lægreids bo v/ Erling Lægreid, og Ingrid Berges bo og Ivar Berge, tilkjennes kostnadene med saken for jordskifteretten og for lagmannsretten."
Det er i saken lagt frem et betydelig dokumenttilfang. En del av dette er nytt for lagmannsretten uten at det har endret problemstillingen i vesentlig grad. Når det gjelder sakens faktiske side viser lagmannsretten derfor til den saksfremstillig som er gitt av jordskifteretten.
Ivar Offerdal har som den ankende part gjort gjeldende at jordskifteretten har tatt feil så vel når det gjelder bevisbedømmelsen som når det gjelder rettsanvendelsen og har i hovedsak anført:
Jordskifteretten har tatt feil når den har gått ut fra at avtalen i år 1700 mellom de to eierne på Lægreid gård, Jens Ørbeck og Ole Lægreid, bare gjaldt selve skogen, og ikke skoggrunnen. Prosessfullmektigen har i den forbindelse vist til den fremlagte rettsprotokollen - i saken omtalt som dommen av 1729 - der det om forhandlingen i 1700 er opplyst at "....... Leigreids Store Jord saa kaldet skal blive adskilt til louglig mod og Mercke-skiel" og videre at "mens Riiskougen, Nævfer og Fæbeite blifver til Store Leigreids Jordebrug, som af alders tid uforanderlig". Ordbruken tyder på at en så det som en fradeling. En teig av gården skulle skilles ut og grensene tydelig oppmerkes, mens det samtidig ble heftet en servitutt på den utskilte delen. Samtidig inneholder avtalen bestemmelser om rett og plikt for Ole Lægreid og andre til å la sitt tømmer skjæres på den sag som Ørbeck hadde ført opp ved munningen av Steggjeelven. Med retten til sag måtte det også følge en rett til vannet i elven, og rent logisk omfattet dette hele vassdraget, i hvert fall så langt inngrep fra andre kunne være til ulempe for sagbruksdriften.
Hvem som har eiendomsretten må da vurderes ut fra utnyttelsen, de verdier utnyttelsen skapte og hvem disse verdiene gikk til. Selve elvebunnen og elvebredden hadde ingen selvstendig verdi. Det var vannet som betød noe. Oppfatningen fra 1700-tallet og utover var at eiendomsrett i utmark var noe en ervervet gjennom utnyttelse. Utnyttelsen av elven var ikke aktuell i forbindelse med beitet, - det var vann nok i marken. Fysisk sett var elven uten betydning for skogens vekst. Nå ble imidlertid vannet knyttet til skogen gjennom utnyttelse i sagen. Slik sett hadde Ørbeck tilegnet seg eiendomsretten til elven da han bygget sagen i 1695 og fikk rett til å ha den stående ved avtalen av 1700.
I 1721 overdrog Ørbecks svigersønn, presten Munthe, skogteigen i Steggje til Kongen - dvs. til Aardals Kaaberværk.
Jordskifteretten tar feil når den leser dommen av 1729 dit hen at grunnen i skogteigen ikke er gått med i salget til kopperverket. Det som står i dommen er at eierne på Lægreid har rett til bl.a risskog og beite, men sier ikke noe om hvem som er grunneier i furuskogen.
Kopperverket solgte i 1767 sine rettigheter i bl.a. Steggje skog, og via flere ledd kom skogen i løytnant Melchior Falchs eie i 1795.
Jordskifteretten tar feil når den velger helt å se bort fra det som er anført i forhandlingsprotokollen fra Distriktskommisjonen, som hadde som oppgave å utarbeide en matrikkel over eiendommene i Sogn. I denne protokollen fra 1819 er bl.a. anført om "en Skovstrækning" "Stedje-Skovteig kaldet":
"I Eiendommen er et beqvemt Vandfald til det derværende Saugbrug. Sluttelig anmerkes at Opsidderne paa Legreid har vunden Brugsret paa den i denne skovteig værende Birke- og anden Løvskov, saa at blot Fyreskoven med Jordbunden og Vandfaldet tilhører Lieutenant Falk."
Denne skogteigen er gnr. 7 bnr. 1 i dag.
Når jordskifteretten anfører at Falch var medlem av kommisjonen, og at anmerkningen "synes å være ein ynskjetenking", er dette en oppsiktsvekkende karakteristikk av en offentlig oppnevnt kommisjon. Ved sin side hadde Falch to andre oppnevnte embetsmenn, kaptein Rumohr og kaptein Meidell. En må nok regne med at nettopp når det gjaldt en eiendom som tilhørte Falch, ville de to andre embetsmennene være nøye med at alt gikk rett for seg. I kommisjonen satt dessuten 16 bønder, valgt fra Årdal tinglag, blandt dem de to brukerne på Lægreid, Anders Lægreid og Thomas Olsen Lægreid. Alle var med og underskrev protokollen, og det kan da ikke være noe grunnlag for en påstand om at Distrikskommisjonen av 1819 ikke representerte rettsoppfatningen på Lægreid og Årdalstangen.
Det er i denne sammenheng ikke noe argument at matrikuleringen av 1819 hadde som formål å legge grunnlaget for å utlikne skatter, og at kommisjonen ikke var noen domstol som avgjorde eiendomsforholdene. Alle visste at skyldsettingen kunne få virkninger i flere sammenhenger, bl.a. i forbindelse med senere jordskifte. En må derfor kunne legge til grunn at dokumentet stemte med rettsoppfatningen, og de daværende brukerne på Lægreid må være bundet av sin underskrift på dokumentet.
Jordskifteretten tar endelig feil når den ikke tillegger det noen "tydnad som prov i saka" at eier av gnr. 7 bnr. 1 helt siden oppkjøp av fallrettigheter ble aktuelt omkring siste århundreskiftet og frem til denne jordskiftesaken tok til, har opptrådt sammen med og på lik linje med ankemotparten når det gjaldt forhandlingen om salg av fallrettigheter i Steggjevassdraget.
Til støtte for sitt standpunkt har den ankende part bl.a. vist til dom i Rt-1968-1261, der eierne av skogen også ble ansett som eiere av grunnen og dermed også eiere av vassdraget.
Ankemotpartene nr. 1 og 2 har ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende at jordskifterettens dom er riktig, og slutter seg i det vesentlige til jordskifterettens begrunnelse.
Utgangspunktet må være en tolkning av det som skjedde ved forliket i 1700. Her ble det skilt ut en bruksrett for sagen, og en deling av skogen. Skogen ble senere solgt til Kongen, og ved dommen av 1729 ble det avgjort at forliket i 1700 og følgelig det som ble solgt videre i 1721 "....alleene Skulle adskille Partenes furreskoug". Spørsmålet blir så om det senere er skjedd noen rettsstiftende kjensgjerninger i form av langvarig bruk eller nye rettsstiftende disposisjoner som endrer dette. Det er det ikke. Matrikuleringen i 1819 er ikke noen rettsstiftende kjensgjerning, heller ikke ligger det noen rettsstiftende kjensgjerning i de avtaler og håndgivelsene som fant sted i forbindelse med forhandlingene om salg av rettighetene i Steggjevassdraget. Det har aldri vært slik at ankemotpartene ved sine erklæringer og håndgivelser har godtatt den oppfatning av eierforholdet som Offerdal nå gjør gjeldende. Tvert om viser den omfattende dokumentasjon at det hele tiden har vært motstridende interesser.
Det er fra ankemotpartenes side lagt vekt på å vise hvordan Høyesterett stiller seg til tolkning av gamle dokumenter om grunnrettigheter, og det er i den forbindelse vist til en rekke høyesterettsdommer - Rt-1931-1048, Rt-1972-664 og Rt-1972-712, Rt-1973-598, Rt-1975-112, Rt-1976-1227, Rt-1978-241, Rt-1980-322, Rt-1986-244, Rt-1988-503 og Rt-1990-100.
Ut fra Høyesteretts avgjørelser mener ankemotpartene å kunne trekke følgende konklusjoner:
Formålet med en utskiftning er avgjørende. Hvis formålet f.eks. er å dele skogen, trekker det ikke med seg grunnen. Det er således tungtveiende om grunnlaget for delingen er kjent eller ukjent. Er grunnlaget kjent skal det meget til for å akseptere at en senere praksis har gjort forandring i det som var det opprinnelige formålet. Derimot vil Høyesterett legge stor vekt på bruken dersom den følger grunnlaget for delingen.
Dersom en ikke kjenner til grunnlaget for delingen, blir det avgjørende hvilken slutning en kan trekke av bruk og rettsutøvelse.
Sprogbruken i gamle dokumenter må ikke tillegges for stor vekt, f.eks. om det er brukt uttrykk som "skogen" et sted, "skog og mark" et annet sted. ( Rt-1975-117).
Dersom det foreligger en utskiftning eller avtale om deling, skal det svært mye til for at etterfølgende rettslige disposisjoner endrer på det opprinnelige utgangspunktet. Det må i tilfelle foreligge en klar rettslig disposisjon i strid med utgangspunktet, og de øvrige berettigede må ha unnlatt å protestere. Passivitet i sin alminnelighet er ikke nok, det må foreligge en passivitet som direkte gjelder den rettslige disposisjon.
Det at en eier i et sameie disponerer rettslig ut over sin rett ved en eller flere anledninger - f.eks. når skogeieren i et område, som for øvrig ligger i sameie, selger en hyttetomt - kan ikke tillegges vekt så lenge de øvrige berettigede klart har gitt uttrykk for hva de mener om eiendomsforholdet.
På grunnlag av rettspraksis har ankemotpartene anført at det i denne saken ikke er noen uklarhet om utgangspunktet. Forliket av 1700 er kjent. Formålet var å dele skogen. Sagen kan i den forbindelse ikke tillegges stor vekt. En sag den gangen kunne ikke utnytte et høyt vannfall. Den utskilte skogen ble solgt til Kongen i 1721 og på en eller annen måte fulgte sagen med, uten at dette fremgår av skjøtet. Tvisten om hva som var overdratt ble løst ved dommen i 1729, som slår fast at grunnen ikke ble solgt.
Det er ikke senere foretatt noen rettslige disposisjoner som endrer dette rettsforholdet. Matrikuleringen av 1819 er ingen rettslig disposisjon og endrer ikke eiendomsforholdet, men kan være en indikasjon på det rettsforhold som bestod. I protokollen for Distriktskommisjonen er det om "en Skovstrekning tilhørende Lieutenant Falch" anført at det "I Eiendommen er et beqvemt Vandfald til det derværende Saugbrug" og at "blot Fyreskoven med Jordbunden og Vandfaldet tilhøre Lieutenant Falk". Det er ikke noe her som strider mot de gamle dokumenter av 1700 og 1721, men i tilfelle lagmannsretten skulle ha en annen oppfatning på dette punkt, vil dommen i 1729 gå foran matrikkeloppgaven.
De forhandlingene som har vært ført om håndgivelser og salg av fallrettighetene i Steggjevassdraget, og de standpunkter som grunneierne har tatt til forskjellige tider under disse forhandlingene, inneholder ingen rettslige disposisjoner som endrer det opprinnelige eierforholdet. Hverken den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i matrikuleringen av Steggje i 1819, eller utviklingen senere, ligger i nærheten av de krav som Høyesterett har stilt for å akseptere at det har skjedd en omskipling av eiendomsrett.
Bruken av arealet i alle år støtter også opp om ankemotpartenes oppfatning. Det er ikke en gang påstått at eieren av gnr. 7 bnr. 1 har utøvet noen disposisjonsrett over grunnen i Steggje. Ankemotpartene derimot har stølt i området helt frem til etter siste krig. Den ankende part har ikke nyttet området som beite. Ankemotparten har drevet fiske etter laks med garn utenfor elveosen så lenge dette var lovlig, uten at eier av gnr. 7 bnr. 1 har protestert eller deltatt i slikt fiske. Sagen er for lenge siden borte, arealet der sagen sto er forsvunnet i Årdalsvannet under et stort ras om gikk fra fjellet på vestsiden av elven i slutten av 1940-årene. Det kan derfor stilles et spørsmål om ikke sagretten er falt bort i dag. I alle tilfeller er vannretten for sagen en bruksrett, som ikke skulle betinge noen eiendomsrett i vannfallet.
Ankemotpart nr. 3 har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort rede for de forhandlinger som har foregått mellom Årdal og Sunndal Verk og eierne i Steggjevassdraget, og har ellers sluttet seg til det som er anført av prosessfullmektigen for ankemotpartene nr. 1 og 2.
Hjelpeintervenienten, som har møtt uten prosessfullmektig, har sluttet seg til ankemotpartenes anførsler.
Lagmannsrettens merknader:
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Rettens flertall, lagmann Danielsen, kst. lagdommer Lunde og meddommer Nornes er kommet til samme resultat som jordskifteretten.
Problemstillingen når det gjelder den ankende parts prinsipale påstand vil være om den sag og sagrett som de to eiere på Lægreid ble enige om i år 1700 innebærer at hele fallet i Steggjeelven fra Årdalsvannet til Løst tilligger gnr. 7 bnr. 1, og om den ankende part også er medeier ovenfor Løst.
Når det gjelder den subsidiære påstand under III er problemstillingen om den skogteig som ble skilt ut til den ene av eierne på Lægreid, beliggende på østre side av Steggjeelven fra Årdalsvannet til Løst, innebærer at Ivar Offerdal er eier av elven og fallet på denne siden. Nærmere bestemt vil det her være spørsmål om det ble utskilt en eiendomsteig, eller om utskillelse og senere salg kun gjaldt furuskogen - med jordens evne til å produsere slik skog.
For hele tvisteforholdet vil det også være spørsmål om det foreligger senere endringer av rettstiftende art.
En del dokumenter fra 1700-tallet står sentralt i saken, særlig en dom fra 1729 hvor tilsvarende problemstillinger angående skogteigen var oppe til avgjørelse.
Etter foreliggende opplysninger var det rundt år 1700 to eiere på Lægreid som eide eiendommen i sameie med hver sin ideell halvpart. Det kom til tvist mellom eierne, idet den ene satte opp en sag i Steggjeelven og hogget furuskog i strid med hva den annen sameier mente han hadde rett til. Tvisten endte med forlik hvor furuskogteiger ble utskilt for hver av sameierne. Det ble også enighet om at sagen skulle bli stående. Det vises til den foretatte dokumentasjon. Etter at de forskjellige merkestener ble angitt heter det videre:
"Hvormed alting ved venlig samtykning lougmessig er adskilte til furre skougens eje og Brug, Mens Riisskoug
Pag. 49
Næfver og Fæbeite blifver til store Leigreids Jordebrug, som af alders tid uforanderlig, og hvis tømer i Aar til denne tid er Hugget, Imedens det var fælles Skoug, af Ole Olsen Leigreid, hans Svoger eller andre, det skal føres og skiæres paa Mag: Alstrups tilhørende Saug imod den sædvanlig Sauge=Leje, og til ydermere foreening blef aftalt og slutted med Løftte, at Hwis tømmer Ole Leigreid med sin Moder eller Svoger eftterdags hugger paa deris tildeelte Skouge=part, skal de føre og lade skiære paa den Saug paa Leigreids Grund er staaende, og nyde der paa saadan Saug skuurs frihed, som andre fremmede, der fører og lader skiære tømmer paa fornefnte Saug, hvorimod welermelt Mag: str Jens Ørbeck belovede at Leigreids Besidder, som til een deel er Ejer og til den anden part Leilendingen at de skal foruden deris Lejlendings Ræt, være nærmest frem for nogen anden, at hugge i Mag: str Alstrups tilhørende skoug og det at føre og lade skiære paa oftbemelte Saug for sædvanlig Betalling. Her paa skeede haandreckning alting at wære venlig forligt,"
Flertallet legger vekt på at det her gjaldt uenighet mellom sameiere angående utnyttelse/hogst av furuskog og formålet med forliket var å få ordnede forhold angående bruken mellom sameierne. Det er naturlig å forstå dokumentet ut fra formålet og at det bare var furuskogen som ble skilt ut, mens alt for øvrig skulle ligge uforandret til "Store Leigreids Jordebruk".
Når det gjelder sagen skulle den forbli stående. Det gjaldt her en sag som den ene av sameierne hadde satt opp, antagelig i 1695. Forliket kan ikke innebære noe annet og mer enn at den sameieren som fikk skogteigen fra Årdalsvannet og oppover også skulle ha rett til "Saug paa Leigreids Grund". Dette finnes ikke å omfatte mer enn sagrett, en rett til å utnytte selve det etablerte sagfall - samt rett til å foreta regulering av vannføring lenger oppe i vassdraget, slik som omtalt i andre dokumenter.
I 1721 selger presten Christopher Munthe skogteigen til Kongen for bruk av skogen til Kobberverket i Årdal. I den følgende tid kommer det opp tvistespørsmål mellom Kongen/Kobberverket og en del grunneiere, blant annet i forhold til Lægreid når det gjaldt "Stegge Skoug". Dette tvisteforholdet ble avgjort i 1729 av en rett bestående av sorenskriver Iersin og meddommere. I forbindelse med at det er reist tvil om at det her foreligger en rettsavgjørelse hitsettes fra et brev til Rentekammeret, fra 1730 hvor det heter:
"Eftter Kongl. Mayestets Sorenskriver Georg Burchard Iersin den 29 Ianvary Anno 1730 haver in duplo beskreven, tilstillet Inspecteuren Iens Worm dend forrættning og afsagde Dom som dend 29 Iulij Anno 1729 af bemelte Sorenskriffuer Iersin og med-domsmænd er forfattet.
Angaaende Deris Kongl. Mayestets tilhørende Skoue udi Aardals Kaaberwerkes Circumference,"
Avgjørelsen i 1729 viser hva selgeren, presten Munthe, mente å selge til Kongen/Kobberverket i 1721. Det vises bl.a. til følgende:
"Hr: Christopher Munthe begiærede at matte indføres. I følge af De Høye Herrers forslaug, som Aar 1720 af Deris Kongl: Maj:ts paa Aardals Kaabber verck vare Committerede, hawer hand allerunderdanigst samme tid afstaaet til høystbemelte Deris Kongelig Majestet de af ham underdanigst i det høy Kongelig Rente Cammer omsøgte 500 rdr for erlidte skade i Steddies eller Stegges Furru=skoug, som til Deris Kongl: Maj:ts Aardalske Kaabber=vercks Huusers Bygninger og Kulle=ved, uden mindste wederlaug var forbrugt, samt og overladt hvad endda af furre skoug fantes i bemelte Stegge Skoug til foromrørte Bergverks fornødenhed. Men hvad Sauge Pag. 93 med Bue og Beite=marcken er angaaende, da er det een Ejendeel tilhørende Leigreid gaard og ej uden Lejlendingens største skade og Jordens fordærvelse kand undværes, desforuden er een skoug forretning mellem hans Sal: Sviger Fader Mag:st Jens Ørbech, som Ejere til den største deel af Leigreid, og Ole Olsen, som baade Ejer een deel udj samme gaard og Lejlending, holden Aar 1700 d: 25 og 26 Juny da Bue= og Beite skoug tillige med marcken og græsgangen blef bemelte Ole Leigreid tilstaaet, som een ting, der Ejeren hafde bort bøxlet og deels var felles Ejendom, der ikke heller fra Ggaarden uden dens Merkelige skade kunde Separeres, og er der for af samme Aarsag Furreskougen alleene, som tilforn, til Kaabber=verkets fornødenhed, mestendeelen var medgaaen og det øfrige til sammes ydermeere driftt kunde behøves, Deris Kongelig Majestet allerunderdanigst af hannem tilskiødet, men hvilcken (hverken) Marken Pag. 94 eller anden Gaardens herlighed og ejendeele saasom Saugen, Græsgangen, Bue= og Beite skoug, i hans allerunderdanigste udgifne skiøde indført."
Fra avgjørelsen hitsettes:
"2det
Belangende Stegge /: eller Steddie :/ Skougeteig, til Deris Kongelig Mayestet af hr: Christopher Munthe ligeledis allerunderdanigst afstaaet, da foruden hvis forhen om Bue=Beite, skoug og Mark, Næfver fleckning og tiære brendning i Wette Skougs Marker Eller Begreeb meldet er, findis ved denne Skouge=teig følgende beviislige og tilstaaende omstendigheder.
Selgeren hr: Christopher Munthe har eftter Hans allerunderdanigste udgifne Skødes indhold til Deris Kongl: Mayestet allerunderd:t overdraget den Skoug Steddie kaldet, som hand arvelg var tilfalden, herimod har medEieren i Gaarden Leigreid under hvis herlighed Stegge eller Steddie Skoug kaldet, Sorterer, nu afgangne Ole Olsen Leigreid indleveret
Pag. 103 I Retten een Skoug forretning, passeret angaaende Stegge Skoug d: 25 og 26 Juny 1700, af hvis slutning imellum den tiid værende Eier afgangne Mag:str Jens Ørbech paa hans Søns Mag:str Peder Alstrups veigne paa den Eene og dend nu afdøde Ole Leigreis Moder, forlengst ved døden afgangne Inge Bottels Datter og hendis Medarvinger paa den anden side, er at fornemme, det den saa kaldede og gaarden Leigreid underliggende Stegge Skoug er Parterne imellum Deelt Saaledis; at de samme tiid forrettede Merkeskiel alleene Skulle adskille Parternes furreskoug, hvorom deris meste Dispute den tidd var, men Riis Skoug, Næfver og fæbeite /: Der eller med ald slag Skoug før ovenmelte forretning passerede, har vaaret i fællig, der af samme forretning er at see :/ at blive til Store Leigreis Jordebrug, som af alders tiid u=foranderlig, lenge eftter dend tiid er hr: Christopher Munthe af den Pag. 104 Part i gaarden Leigreid, som bemelte Mag:str Peder Alstrup Eiede, bleven possessor, hvor ved da har fuldt den parts herlighed i Stegge Skoug, saaledis som af formaals tid; Som det da med Meerbemelte forretning beviises, at alleene furreskougen, af den for i ald slags skoug felles værende Stegge Skoug, er uddeelt; saa har Ole Olsen Leigreid paastaaet at hand i den øfrige herlighed af Stegge Skougs begreeb er i fellig med hr: Christopher Munthe, som eftter Ole Leigres forrestillelse og paastand, ikke kunde selge videre end hand Eiede, hvilket af hr: Christopher Munthe at være skeed, ikke af hans ellerunderdanigst udstædde Skiøde kan fornemmis, hvorfore Retten ei andet kand, end biefalde Ole Leigres /: som intet af hans Eiendeele under hans Eiende part i gaarden Leigreids herlighed enten af det i fellig eller det Separat uddeelt allerunderdanigst overdraget haver :/ hans paastand, det hand eller nu hans arfvinger bør i den af hr: Christopher Munthe aller= Pag. 105 underdanigst afstandne Stegge Skoug, /: furre traerne eller furreskougen undtagen, som ved Merkes beskrivelse saavel i den aar 1700 d: 25 og 26de Juny passerede, som dend nu giorte forretning er Separeret og uddeelt :/ have deel som fellis Eier, hvorimod Deris Mayestet bør eftter Skiødets formeld være deelagtig i dend gandske Stegges gaarden Leigreid fellis underliggende Bue= og Beite Skoug, saa vit dend Skouge teig Stegge skoug kaldet, sig strekker, efttersom i hr: Christopher Munthes Skiøde ingen slags skoug af Stegge Skoug hannem tilhørende Exciperis, Men Marcken eller græs=beiterne findis ikke i skiødet benefnt at være solt, ej heller fra gaarden Leigreid kan undværes, foruden at inden Stegge Skougs begreeb ligger gaardens Waarstøls Beiter som een for gaarden u=Mistelig og Ligesom ved andre gaarder
Pag. 106 Høystfornøden ting eller herlighed, der ikke heller i Skiødet findis Nafngivet, og for det øfrige haves nesten lige beskaffenhed, som ved Gaarden Wettes udmarcker og beiter, Thi synes denne Ret ligeledis retmæssig, at gaarden Leigreid bør følge den herlighed af udmarkens græsning eller gres=beiter, som jnden Stegge Skougs begreeb findis,
Ligeledis bue= og beite Skoug til Egen fornødenhed af fellig, som hidindtil, efttersom ingen anden slags Skoug i Stegge Skougs streckning, end furreskougen alleene, har været eller er Lodz=Eierne i Gaarden Leigreid uddeelt,"
Ut fra det som her foreligger finner flertallet at det må legges til grunn at fraskillelsen ved forliket i år 1700 kun gjaldt furuskogen, at det alene var furuskogen som presten Munthe skjøtet i 1721, og at det for øvrig var fellesskap som tidligere. Dokumentene viser at man har vært seg bevisst problemstillingen bruksrett/eiendomsrett. Dette er for øvrig noe uvanlig, hensett til at dokumentene gjelder første del av 1700-tallet. Flertallets konklusjon blir således at det ikke ble utskilt og solgt eiendomsteig og det følger herav at det ikke ligger fallrettigheter til gnr. 7, bnr. 1 på det anførte grunnlag.
For øvrig tilligger det gnr. 7, bnr. 1 en sagrett i nederste del av vassdraget, samt antagelig også en reguleringsrett i den sammenheng. Ankemotpartene har akseptert fallrett for sagen nederst i vassdraget, jfr. jordskifterettens avgjørelse. Det fall som her er tillagt gnr. 7, bnr. 1 vil i alle fall dekke den bruksrett det er spørsmål om. Det vises også til det dokument som bl.a. daværende eier av gnr. 7, bnr. 1 undertegnet 30. oktober 1919, hvor retten er betegnet som sagrett og begrenset til rødt merke 30 m ovenfor osen. Den omtalte reguleringsrett er for øvrig ikke oppe til avgjørelse.
Når det gjelder bruken av gnr. 7, bnr. 1 har den kun vært knyttet til uttak av furuskogen og bruk av sagen til denne ble nedlagt for lang tid siden. All bruksutøvelse for øvrig har vært utøvet kun fra Lægreid, herunder beite, utnyttelse av lauvskogen, samt jakt og fiske. Særlig fiske etter laks med garn i Årdalsvannet var etter det opplyste tidligere av atskillig betydning, og dette ble kun utnyttet fra Lægreid. Etter det som foreligger har Ivar Offerdal eller hans forgjengere heller aldri pretendert å ha slike beføyelser. Først etter at det ble utlagt eiendomsteiger ved avslutning av jordskifte i 1960-årene er gnr. 7, bnr. 1 kommet inn med andel i jaktområdet.
Sagretten kan heller ikke danne grunnlag for medeiendomsrett i vassdraget ovenfor Løst, og bruk ovenfor Løst har aldri forekommet fra gnr. 7, bnr. 1.
Når det gjelder rettsoppfatningen synes den å ha vært preget av usikkerhet og noe varierende oppfatninger, hvilket kan ha sammenheng med at dokumentet fra 1729 først er blitt kjent på nytt i senere år. Det har imidlertid hele tiden ligget en latent tvist når det gjelder spørsmålet om fallrettigheter for gnr. 7, bnr. 1, og oppfatningen på begge sider kan ikke ses å ha nevneverdig betydning for avgjørelsen. Det kan nevnes at i en forretning i 1780 gjorde eieren av "Steige Skov" gjeldende at grunnen fulgte med skogen, uten at dette ble fulgt opp eller avgjort. Det tidligere nevnte dokument, datert 30. oktober 1919, er imidlertid av interesse idet dette gir uttrykk for at der i alle fall delvis var enighet når det gjaldt Lægreid og Offerdals vannrettigheter i Steggjevassdraget. Man var, som nevnt, enige om sagretten til Ivar Offerdal. For vestre side av elven var det etter dokumentet enighet om at Lægreid hadde vannrettighetene ovenfor sagretten. Dette må tillegges betydelig vekt når det gjelder den del av påstanden som omfatter fallet på vestre side av vassdraget. Angående østre side av elven fra sagretten til Løst er formuleringene slik at den viser til Offerdals skogeiendom og beiterett for Lægreid. I motsetning til de øvrige strekninger hvor eiendomsretten til grunnen er uttrykkelig angitt, står det intet om eiendomsretten for den nevnte strekning. Dette finnes å avspeile den tvist som nå skal avgjøres.
Spørsmålet om eiendomsretten til skogteigen var for øvrig heller ikke fremme under jordskiftene som ble avsluttet i 1960-årene. Fallene ble holdt utenom jordskiftet og det fremgår av jordskifteregnskapet at eiendomsretten ikke ble trukket inn og vektlagt. Det vises her til vitneforklaring fra professor Øvstedal, som blant annet har gjennomgått det underliggende materiale for jordskifteavgjørelsene.
Det videre spørsmålet i saken vil være om det foreligger senere rettsstiftelser som endrer det rettsforhold som opprinnelig ble etablert. Flertallet er kommet til at det ikke forholder seg slik.
Det sentrale dokument er her matrikuleringen av "Stedjes Skovteig" som fant sted i 1819 hvor det heter:
"Imellem Matr No 16 Legreid og Matr No 23 Præstegaards Skoveiendom, ere en Skovstrækning, tilhørende Lieutenant Falch, løbe No 1602, Stedje Skovteig kaldet, beliggende, som hidtil ikke har været matriculeret. Commissionen fandt at denne Eiendom burde komme i Betragtning til Sammenligning og gav den Proportionstallet 6, ligesom og at den, i den nye Matricul, bør have et eget Matricul No. I Eiendommen er et beqvemt Vandfald til det derværende Saugbrug.
Sluttelig anmærkes at Opsidderne på Legreid har vunden Brugeret paa den i denne Skovteig værende Birke- og anden Løvskov, saa at blot Fyrreskoven med Jordbunden og Vandfaldet tilhører Lieutenant Falk, og som her er kommen under Sammenligning. (vide Sammenlignings Protoc Folio 276)"
Det ligger ikke i selve matrikuleringen at det her skulle angå en eiendomsteig, idet også en ren skogteig skulle matrikuleres.
Formuleringen kan ikke ses å være entydig og forståelsen vil være avhengig av hvordan man vektlegger og oppfatter de uttrykk som er brukt. Det taler for eiendomsrett at man sier "i Eiendommen", at Lægreid har vunnet bruksrett, og at "Jordbunden" er angitt som tilhørende løytnant Falch. På den annen side kan dokumentet også sies å være forenlig med dokumentene fra 1700-1729. Når det gjelder vannfallet er dette knyttet til det derværende sagbruk og bruksretten gjelder bjørk og annen skog, som således kan ses som en heftelse på en skogteig. Ellers er det påfallende at beite ikke er nevnt, hvis Falch var grunneier. Beitet må ha vært en viktig utnyttelse, men var unødvendig å ta med hvis eiendomsretten fortsatt lå til Lægreid. Formuleringen "blot Fyrreskoven med Jordbunden" vil også kunne forstås slik at den gjelder furuskogen og jordens evne til å produsere dette treslag.
Flertallet har oppfattet det slik at det var de faste medlemmer i distriktsmatrikkuleringskommisjonen som utarbeidet matrikkelen, men den endelige protokoll ble også undertegnet av bl.a. eierne på Lægreid, som også var medlemmer av kommisjonen. Dokumentet er imidlertid knyttet til skattegrunnlaget og er ikke av rettsstiftende karakter. Dokumentet kan imidlertid kaste lys over den oppfatning man den gang hadde av rettsforholdet. Forståelsen er, som tidligere nevnt, ikke entydig og flertallet er blitt stående ved at dokumentet i alle fall ikke er uforenlig med forlik og dom fra 1700/1729. I tilknytning til utformingen av dokumentet er det for øvrig grunn til å legge en viss vekt på at et av de faste medlemmer i kommisjonen, løytnant Falch, var eier av skogteigen - og det foreligger ingen opplysninger om at han fratrådte i forbindelse med behandlingen av egen eiendom.
Flertallet kan heller ikke se at det senere foreligger rettsstiftelser som endrer rettsforholdet vedrørende skogteigen eller fallet.
Håndgivelser og salg av vassdragsrettigheter gjennom årene har dels vært forhandlet frem enkeltvis og dels samlet. I noen tilfelle har det vært oppnådd særfordeler. Det har i stor grad vært nyttet standardkontrakter som har brukt omfattende formuleringer når det gjelder hva som er håndgitt eller solgt, uten at dette er av rettsstiftende art i forhold til de andre i vassdraget. Det har særlig vært vist til et brev fra 1949 til konsesjonsnemnden i Årdal hvor grunneierne opptrådte samlet og fikk samme beløp og strømleveranse, og hvor det uttales: "har me som før sett våre rettar likt". Flertallet kan ikke se at partene ved dette har endret eiendomsforhold vedrørende skogteig/fall ved å inngå avtaler med utbyggeren. De enkelte parter var fornøyd med det de oppnådde i kontraktene og den latente tvist ble ikke trukket inn. Det var også nær familiemessig tilknytning mellom Lægreid og Offerdal og dette må også antas å ha vært av betydning. Det skal i denne sammenheng for øvrig vises til at den ankende parts subsidiære påstand under II, som retten oppfatter slik at den gjelder spørsmålet om partene har bundet seg til likt vederlag ved senere salg, er avvist.
Rettens mindretall, ekstraordinær lagdommer Aanes og meddommer Falck Husum, er kommet til et annet resultat enn flertallet.
Det i saken vist til en rekke høyesterettsavgjørelser om det spørsmålet denne saken gjelder, nemlig om hvem som har eiendomsretten til grunnen når det blir skilt ut skogteiger i utmark som har vært felles for flere bruk. Den konklusjon en i hvert fall kan trekke er at det er ingen generell regel om dette. Den så kalte "vestlandsregelen" om at eiendomsretten til grunnen ligger til den som har rett til beite, contra "østlandsregelen" om at eiendomsretten til grunnen ligger til den som eier skogen, er i beste fall en grov "tommelfingerregel". Utgangspunktet for disse reglene er tydeligvis at eiendomsretten til grunnen følger den bruksform som har den største økonomiske interesse - jfr. Rt-1972-667, og Rt-1975-117 og Rt-1978-244. Høyesterett har også ved flere anledninger advart mot at en trekker for store slutninger av ordvalget i gamle dokumenter. Særlig synes dette å gjelde når det nyttes ord som "eiendom" og "eiendomsrett". I en dom i Rt-1980-326 har Høyesterett sagt dette slik om et dokument fra 1831:
"Det ville også være lite tilfredsstillende å søke å utlede løsningen av en detaljfortolkning av uttrykksmåten i dokumentet. Sannsynligheten taler for at spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i utmarken sto fjernt for interessen da utskiftningen fant sted. Som det ofte er blitt fremhevet i Høyesteretts praksis vedrørende forståelse av tilsvarende utskiftningsforretninger, må en gå ut fra at det er de forskjellige utnyttelsesmåtene som har hatt interesse for partene, mens spørsmålet om selve grunneiendomsretten på den tid har vært lite påaktet"
I en lagmannsrettsdom, som er referert i Rt-1990-108 og som Høyesterett sluttet seg til hva resultatet angikk, er det om forståelsen av en eiendomsoverdragelse anført at "grunneiendomsretten slik vi forstår den i dag, hadde man åpenbart ingen kunnskap om".
Det er på denne bakgrunn en må forstå forliket om overdragelsen av skogen i Steggje. Det en kan slå fast er at presten Ørbeck i 1700 eide en ideell andel av gården Lægreid, og dermed av gårdens rettigheter i Steggje, og at han hadde bygget en sag som utnyttet vannfallet i Steggjeelven. I den forbindelse er det tydeligvis fortatt en oppdemming av elven, idet det i matrikkelen for 1723 er omtalt en "Dambstock", og det er neppe riktig når jordskifteretten går ut fra at det her bare er tale om et stengsel tvers over elven, med en luke for å åpne og stenge for vannrennen til sagen. Dette ville være en del av selve sagen, og ville neppe ha vært omtalt særskilt i matrikkelen. Derimot var det vanlig å anlegge et magasin på et høvelig sted for å sikre tilstrekkelig vann, og det er sannsynlig at magasinet lå ved stølen Løst, ved den øvre grense for den skogteigen som ble utskilt til Ørbeck. Etter den beskrivelsen som retten fikk egner området her seg for et slikt magasin. En damstokk er i den forbindelse betegnelsen som blir brukt i Sogn om en bjelke eller tømmerstokk som nyttes som vektarm for å heve damluken og slippe ut vann i elven. Et slikt magasin må sees som en disposisjon over vassdraget ut over rammen av en vanlig bruksrett - jfr. et tilsvarende eksempel i Rt-1968-1267, der det var tale om en dam for å sikre fløtningsvann. Høyesterett fant at dette var en disposisjon som underbygget skogeiernes eiendomsrett til vassdraget. Som beite er grunnen i furuskog av mindre verdi og det er en vanlig oppfatning, at eiendomsretten til grunnen i slike skoger tilhører skogeieren. Når det gjelder skogen i Steggje må en kunne gå ut fra at skogen med elven og sagen var av langt større verdi enn beitet. Da Ørbeck fikk utskilt sin skogteig i Steggje, er det derfor naturlig at grunnen fulgte med - selv om partene den gang ikke var fortrolig med begrepet grunneiendomsrett. Kanskje ville en den gangen ha sagt det slik at skogen tilhørte Ørbeck, men at alle fra Lægreid hadde rett til å beite der, - altså at de hadde en bruksrett.
Ved skjøtet av 1721 solgte Munthe så "de 2de skove Wette og Steddie kallede som mig arvelig ere tilfaldne" til Kongen. Det er uomtvistet at sagen - og dermed rettighetene i elven - fulgte med i salget, selv om det ikke står noe om dette i skjøtet.
Spørsmålet blir så hvordan en skal forstå dommen av 1729. Det dreier seg her om et meget omfattende dokument som er betegnet "Bostæds og Merce-Gangs forretninger udi Wette, Stegge, Øfferdals og Bergmaals skouge = teige 3die til 14de Septembris Anno 1728". Dokumentet omhandler en rekke forskjellige eiendomsforhold, og fremtrer mer som en registrering av partenes standpunkter og anførsler, enn som en domsavgjørelse. For så vidt synes den mer å kunne sammenlignes med en matrikuleringsforretning. Det avsnittet partene har påberopt som en dom er sitert foran. Hvor avsnittet om "Stegge Skougteig" egentlig begynner og hvor det slutter er nokså uklart, og det fremgår av sitatet at det først og fremst gjengir partenes påstander. Det er ingen klar konklusjon om hva kommisjonen for sin del har funnet klart, og det er ingen ting som betegnes dom. Hvis en imidlertid har klart for seg at eiendomsretten til grunn, slik vi forstår det i dag, var et ukjent begrep på den tid, er det ikke noe motstridende mellom det forholdet at de "forretede Merkeskjel alleene Skulle adskille Partenes furreskoug" og det forhold at grunnen furuskogen sto på fulgte med i salget. Poenget var at "Riis Skoug, Næfver og fæbeite" skulle være "i Fællig", og det var dét brukerne i Steggje var interessert i. Dette kunne ikke gå med i salget, da Munthe "ikke kunde selge videre end hand Eide."
Dokumentet fra 1729 sier ikke noe om eiendomsforholdet til grunnen i Steggje.
Ved skjøte av 1772 solgte Kongen alle eiendommer og rettigheter som tillå "Årdahls Kaaberverk" til en kaptein Georg von Krogh. I skjøtet er "Stegge Skov" særskilt nevnt. Uten at det er nærmere dokumentert i saken er det opplyst at kaptein von Krogh i 1777 solgte skogen i Steggje til konsul Fasmer, som i 1779 solgte den videre til Albert Kramer. I 1780 dukker så "Steige Skov" opp i et dokument i forbindelse med at de to brukere på Lægreid skulle dele gården mellom seg, og i den forbindelse også ville dele skogteigen i Steggje. Ifølge utskrift fra Indre Sogn sorenskriveris tingsbok vedrørende "Aastæds Retten" som da ble avholdt, møtte Kramer frem og anførte at han anså seg "fornærmet ej allene ved Skovens Deeling" men også fordi "han formener Grunden følger med Skoven". Jordskifteretten anfører at dette må være Kramer sin helt personlige oppfatning, og i strid med "dei faktisk føreliggjande eigedoms- og brukstilhøva". Hva jordskifteretten begrunner dette med er uklart. Det er jo nettopp den skogen Kramer hevdet å eie som senere ble overtatt av løytnant Falch, og som i dag er gnr. 7, bnr. 1. For så vidt ser det altså ut til at Kramer sin protest er tatt til følge. Dette blir nemlig fulgt opp i matrikkelen av 1819, der det i helt klar tekst sies at eiendommen med vannfallet, og furuskogen med "jordbunnen", tilhører løytnant Falch. Når en vet at kommisjonen, foruten løytnant Falch besto av to andre embetsmenn av høyere rang enn Falch, og at det i kommisjonen satt 16 bønder fra distriktet, derav begge oppsitterne på Lægreid, er det nokså utrolig at jordskifteretten kan forutsette at dette er "rein ynskjetenking" fra Falch sin side, og deretter slå fast at Distriktkommisjonen var utenforstående som ikke representerte rettsoppfatningen på Lægreid og Årdalstangen.
Det er klart at matrikkelkommisjonen ikke er noen domstol, og at det ikke endret rettsforholdet om kommisjonen la uriktig faktum til grunn, men det som er sagt av kommisjonen er et klart indisium på den rettsoppfatning at skogen og grunnen i den omstridte skogteig fulgtes ad. Sagen og de disposisjoner som var foretatt i Steggjeelven tjener også til å styrke Falch sin posisjon som eier i vassdraget.
Det er ikke dokumentert noe som skulle antyde at det har vært tvil om eiendomsforholdene i Steggje i de følgende nærmere 140 år. I 1913 undertegnet den daværende eier av gnr. 7 bnr. 1 den første håndgivelse av fallrettigheten i Steggjeelven. En må ha lov til å legge til grunn at han med det mente at han hadde den nødvendige eiendomsrett til grunn og vannfall. Senere fulgte håndgivelser fra de andre eierne i Steggje, og selv om de stort sett har opptrådt hver for seg, kan det ikke være tvil om at de kjente til hverandre. Det ville være underlig om det ikke skulle være registrert noen protester fra de øvrige eierne i Steggje, dersom de mente at Offerdal forsøkte å utnytte deres eiendom for å oppnå noe han ikke hadde rett til. Det er ikke for lagmannsretten opplyst noe om protester i den retning. Tvert om er det på det rene at grunneierne i 1919 gikk sammen om et dokument, der de gjorde rede for sine rettigheter langs Steggjeelven. Om gnr. 7 bnr. 1, som da eides av Ivar Offerdal, er det gitt slik beskrivelse: "a) Paa østre bred. 1) Ca. 30 m. ovenfor osen et rødt merke m. bolt, der danner øvre grænse for Ivar Offerdahls sagret. 2) Bolt i gjerde mot Ole Lægreids stølskve. Denne bolt staar i øvre grænse av Ivar Offerdahls skogeiendom, der strækker sig fra Aardalsvand. Paa den samme strækning har Ole Lægreid, Mathias Hille og Kirsti Lægreid beitesret, den sidstes husmæmd tillike slaatteret.
3. .... b) Paa venstre bred.
1. Ca. 30 m. overfon osen et rødt merke i stor sten, der danner øvre grænse for Ivar Offerdahls sagret.
2. ......"
Sammen med dokumentet fulgte det et kart. Det er på kartet ikke anmerket noen rettigheter for Offerdal på vestsiden av elven, og mindretallet er enig med flertallet i at en må oppfatte det slik at partene den gang var enige om at Lægreid alene eide på denne side av elven. For den strekningen som er beskrevet på østsiden av elven i pkt. 1 og 2 i ovennevnte dokument er det på kartet avmerket: "Mathias Hille, Kirsti Legreid og Ole Legreid Beitesret. Ivar Offerdal eier skogen. Kirsti Legreids husmænn har slaatteret". Som nevnt har rettens flertall festet seg ved at Offerdals eiendom i dokumentet en karakterisert som "skogeiendom", mens det for de øvrige partene er brukt betegnelser som går mere direkte på vedkommendes posisjon som eier av grunnen, - ".... tilhører grunden Ole Lægreid", "...eies grunden av ...", eller det er bare ganske enkelt referert til "Kirsti Lægreids eiendom". Mindretallet har vanskelig for å tillegge dette noen vekt. Det er større grunn til å fremheve at ordet "skogeiendom" betegner en mere verdifull eiendom enn de øvriges, og det er vanskelig å skjønne at det hadde vært nødvendig særlig å peke på beiteretten som hvilte på Offerdals skogeiendom, dersom de øvrige var eiere av grunnen. Det er videre grunn til å peke på at betegnelsene som er brukt for å beskrive de øvrige eiendommene er brukt litt tilfeldig. Hvis det med formuleringene i dokumentet var ment å ta et forbehold for Offerdals eiendomsrett i vassdraget, måtte dette ha vært sagt meget klarere, og det er grunn til å anta at de øvrige eierne hadde nyttet en felles betegnelse for å markere sin eiendomsrett til grunnen i motsetning til Offerdals bruksrett til skogen.
Det kom imidlertid ikke til noe oppkjøp av fallrettigheter i 1920-årene, men saken ble på ny aktuell i slutten av 1940-årene, i forbindelse med at A/S Årdal Verk ønsket å regulere den øvre del av Steggjevassdraget med overføring til Tya. Også nå opptrådte grunneierne samlet. I en felles erklæring datert 25. november 1949 samtykket de "interesserte parter og eigarar i det samla Stedjevassdraget" i reguleringsplanen. Som vederlag krevet de kr 25000,- hver, idet de anførte at "har me som før sett våre rettar likt". Dokumentet har for øvrig et interessant pkt. 2, der det heter:
"Fyresetnaden for overdragingi har alltid vore å sikra gardsbruki for realverdiar, då 3 av oss eigarane sidan okkupasjonsåri har levert storpartane av gardane våre til fabrikkområde. Godgjerdsla vår har me då også kravt ut frå dette synet."
Det er vanskelig å lese dette annerledes enn som erkjennelse av at Offerdal vel hadde større verdier i vassdraget enn de øvrige. Han var imidlertid den eneste som ikke hadde måttet avgi noe grunn til verket, og derfor var det rimelig at alle kom likt ut. Etter denne erklæringen ble det inngått separate avtaler med grunneierne, de angitte rettigheter ble skylddelt og fraskilt de respektive eiendomene, og oppgjør fant sted i samsvar med avtalene. Lagmannsrettens flertall har pekt på at ankemotpartene ikke hadde noen foranledning til å motsette seg en utbetaling til Offerdal, så lenge de selv oppnådde det de var fornøyd med. Det virker imidlertid lite sannsynlig at de ville latt en tinglysning, som formelt markerte at Offerdal hadde rettigheter i Steggjevassdraget på linje med dem gå upåtalt hen, dersom de hadde ment at Offerdal ikke hadde noen - eller i tilfelle bare hadde en bagatellmessig - rettighet som grunneier i vassdraget. Begge parter har vært opptatt av spørsmålet om ankemotpartene kjente til opplysningene i konsesjonssøknaden om hva Offerdal hadde oppgitt å eie i Steggje. Mindretallet finner dette lite interessant all den stund forhandlingene i 1949 viser hvilke rettigheter partene da åpenbart gikk ut fra at Offerdal hadde.
Først i forbindelse med jordskiftesaken fra 1960-årene synes ankemotpartene å ha kommet på den tanke at Offerdal ikke var grunneiere i Steggje.
Etter mindretallets mening er det full dekning for å si at grunnen i 1700 måtte oppfattes som er naturlig del av den skogteigen som Ørbeck ble tildelt ved forliket det året. I 1721 skjøtet Munthe skogteigen - så å si med påheftet grunn - til Kongen. Dommen av 1729 gjorde ikke noen endringer i dette. Kongen eide skogen - og dermed grunnen - mens de øvrige "eide" sine rettigheter til beite, rissanking m.v. Det som senere har skjedd har bare bekreftet den rettstilstand som en gang ble etablert, og som i dagens samfunn også innebærer eiendomsretten til selve grunnen.
Offerdal har prinsipalt nedlagt påstand om at Steggjeelven fra Årdalsvannet til Løst fullt ut ligger inn under gnr. 7 bnr. 1 og at han er medeier i vassdraget ovenfor Løst - påstandens pkt. I. Subsidiært at han er eier av halve elven opp til Løst, - påstandens pkt. III. Mindretallet tar sitt utgangspunkt i jordskifterettens domsslutning, der det er fastslått at fallrettene for pasell 1, d.v.s. den opprinnelige sagtomten, så vel på østre som på vestre side av elven tillegges eier av gnr. 7 bnr. 1. Strekningen er angitt til 30 meter fra osen. Dette er ikke bestridt av ankemotpartene, som har påstått jordskifterettens dom stadfestet. Det er på det rene at Offerdals skogteig deretter i sin helhet ligger på østsiden av elven, og det er oppgitt at den, før jordskiftesakene i 1960-årene, gikk til stølsgjerdet på Løst, som antas å ligge ved kote 510. Jordskiftet i 1960-årene tok ikke standpunkt til rettighetene i Steggjeelven. Mindretallet kan ikke se at det er hjemmel for en påstand om at gnr. 7 bnr. 1 har ervervet noen enerett til elven nedenfor Løst i og med den bruk av elven som fulgte med sagdriften, og kartet fra 1919 viser at det da ikke ble gjort gjeldende noen eiendomsrett for Offerdal til grunnen på vestsiden av elven, ovenfor sagen eller på arealet ovenfor Løst. Derimot vil det, etter det resultatet mindretallet er kommet til for så vidt gjelder eiendomsretten til skoggrunnen, følge av §1 i vassdragsloven at Offerdal er eier av en halvdel av elven fra kote 510 til der sagtomten lå, og derfra av hele elven ned til Årdalsvannet. Offerdal vil etter dette ikke kunne få medhold i sin prinsipale påstand om at Steggjeelven fra Årdalsvannet til Løst samt andel ovenfor Løst ligger til gnr. 7 bnr. 1, unntatt for de nederste 30 meter av elven. Derimot får han - etter mindretallets mening - medhold i sin påstand pkt. III. om eiendomsrett til halvdelen av elven opp til Løst.
Etter det resultatet rettens flertall er kommet til finner mindretallet ikke grunn til å formulere noen domsslutning.
Retten har enstemmig følgende merknad: Som en subsidiær påstand har Offerdal krevd vederlag for 1/4part av de naturhestekreftene som er solgt til Årdal og Sundal Verk. Samtlige tre ankemotparter har forlangt at dette punkt i påstanden fra Offerdal må avvises, subsidiært at de må frifinnes. Spørsmålet ble trukket inn i saken under avslutningen av prosedyren, og det er uklart hvordan Offerdal hadde tenkt å begrunne et slikt krav. Den samlede rett er enig i at kravet, slik det er formulert, ligger helt utenom det krav som er avgjort i jordskifterettens dom, og vil da ikke kunne trekkes inn i saken når motparten ikke samtykker i det - jfr. tvistemålsloven §366. Kravet må derfor avvises. Avvisningsspørsmålet har ikke medført ekstra omkostninger for ankemotpartene, jfr. tvistemålsloven §176.
Saksomkostningene.
Ankemotpartene har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger, og prosessfullmektigene har innlevert sine omkostningsoppgaver.
Lagmann Danielsen og kst.lagdommer Lunde finner, i samsvar med sitt standpunkt til realitetene i saken, at den ankende part må ilegges omkostningene ved behandlingen av saken for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet de ikke finner at det foreligger slike særlige omstendigheter som bør frita ham for erstatningsplikten. Meddommer Nornes har funnet saken særdeles tvilsom, og kan for så vidt vise til de anførsler som er gjort gjeldende av mindretallet, selv om han under atskillig tvil er kommet til en annen konklusjon. Han peker på at jordskifteretten, etter hans mening, har tatt svært lett på spørsmålet om hvilken vekt en må legge på matrikkelen av 1819 og forhandlingene om fallrettighetene. Han mener derfor det foreligger slike særlige omstendigheter at det ikke bør idømmes saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Det følger av det standpunkt mindretallet har tatt til realiteten i saken at mindretallet under en hver omstendighet mener det foreligger særlige omstendigheter som bør føre til at den tapende part bør fritas for erstatningsplikten.
Når det gjelder saksomkostningene for jordskifteretten er den samlede rett enig i jordskifterettens avgjørelse om ikke å ilegge saksomkostninger, og tiltrer jordskifterettens begrunnelse.
Etter dette blir resultatet at ankemotpartene får medhold for så vidt gjelder hovedspørsmålet, men ikke i kravet om saksomkostninger.
Slutning i kjennelse:
Saken avvises for så vidt angår ankende parts påstand under II.
Saksomkostninger blir ikke tilkjent.
Slutning:
Indre Sogn jordskifteretts dom av 20. desember 1990 stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.