Rt-1971-1130
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1971-10-28 |
| Publisert: | Rt-1971-1130 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 155/1971 |
| Parter: | Joan Rosemary Eknes og Blanche Timenes (høyesterettsadvokat Sam. Harris) mot Klara Andersen m.fl. (advokat Gunnar Nerdrum - til prøve) |
| Forfatter: | Nygaard, Endresen, Mellbye, Gaarder, Mindretall: Bendiksby |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Nygaard: Ektefellene Hans Ingvald Andersen og Wilma Andersen opprettet den 21. juli 1945 et gjensidig testament. Wilma Andersen døde den 19. juni 1955, og Hans Ingvald Andersen overtok boet i henhold til testamentet. Han opprettet den 16. juli 1962 et testament der han disponerte over hele formuen.
Hans Ingvald Andersen døde den 27. desember 1968. På skiftet etter ham ble det tvist idet hustruens slektsarvinger - Joan
Side:1131
Rosemary Eknes og Blanche Timenes - gjorde gjeldende at Andersen på grunn av det gjensidige testament ikke hadde rett til å disponere over hele boet ved testament. Ved stevning av 5. september 1969 reiste de sak ved Sand herredsrett og nedla her påstand om at de skulle kjennes arveberettiget til halvparten av boet. Herredsretten avsa den 13. juli 1970 dom med slik domsslutning: «1. Det av Hans Ingvald Andersen under 16. juli 1962 opprettede testament blir å legge til grunn ved oppgjøret av hans dødsbo. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»
Joan Rosemary Eknes og Blanche Timenes påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 19. mars 1971 avsa dom med følgende domsslutning: «Herredsrettens dom stadfestes. - Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Joan Rosemary Eknes og Blanche Timenes har påanket dommen til Høyesterett. De har fremholdt at en tolking av det gjensidige testament må føre til at lengstlevende ikke ble førstavdødes arving og derfor heller ikke hadde rett til å disponere over hele boet ved testament. Lagmannsretten har videre - hevdes det - tatt feil når retten har lagt så vidt sterk vekt på at Andersen - 17 år etter opprettelsen av det gjensidige testament og 7 år etter hustruens død - opprettet det nye testament. Andersen var da 78 år gammel. Fellesformuen var i det vesentlige oppspart i ekteskapet, og det er ikke grunnlag for å gå ut fra at det i 1945 var ektefellenes mening at den lengstlevende skulle ha fri rådighet til ved testament å bestemme over hele formuen. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «Joan Rosemary Eknes og Blanche Timenes kjennes som arvinger efter Vilma Andersen berettiget til halvdelen av bomassen i Ingvald Andersen og hustru Vilma Andersens fellesbo av Lillesand. - Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale de ankende parter sakens omkostninger for herredsrett, herunder også omkostninger vedrørende kjæremålet, sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»
Ankemotpartene har for Høyesterett i det vesentlige vist til begrunnelsen i lagmannsrettens dom. De har særlig fremhevet at de er enige med lagmannsretten i at det i dette tilfelle må legges betydelig vekt på at Andersen har opprettet et nytt testament. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken står for Høyesterett i samme stilling som den gjorde for lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.
Når det gjelder spørsmålet om hva som i 1945 var begge ektefellers mening med bestemmelsene i det gjensidige testament, må utgangspunktet for tolkingen - på samme måte som i andre saker av denne art - være den uttrykksmåten som er brukt i testamentet. Ordene i dette tilfelle er at den lengstlevende skulle
Side:1132
«beholde fellesboet udelt og uten plikt til å skifte med slektsarvingene». Ordlyden her er således en annen enn den som var brukt i det gjensidige testament i den saken som ble avgjort ved dommen i Høyesteretts plenum i Rt-1968-540 flg. - her var uttrykksmåten at lengstlevende skulle overta hele fellesboet «som sin rettmessige eiendom uten mellomkomst av skifteretten». De ordene som er brukt i den foreliggende sak, gir etter min mening ikke noe klart og presist uttrykk for at ektefellene har hatt noen vilje og mening når det gjelder arveordningen ved lengstlevendes død. Det er mulig at de har villet fastsette en uskifteordning for lengstlevende. Men jeg kan ikke utelukke at de har ment at lengstlevende skulle innsettes som enearving med den virkning at førstavdødes slektninger ikke skulle være arvinger ved lengstlevendes død. Jeg finner således ikke å kunne ta standpunkt til hvorledes ordene i testamentet isolert sett skal forstås.
På samme måte som lagmannsretten finner jeg imidlertid at det ved tolkingen av testamentet må legges betydelig vekt på at Andersen i 1962 opprettet et testament der han disponerte over hele formuen. Som nevnt av lagmannsretten, var det et godt forhold mellom ektefellene og til familiene på begge sider. Etter min mening er det ikke holdepunkt for å gå ut fra at Andersen i 1962 ville sette seg ut over det som ektefellene hadde ment å bestemme i 1945. Det var riktignok så at han i 1962 var 78 år gammel og at det var gått 7 år siden hustruen døde. Jeg må imidlertid bygge på at han dengang var fullt klar over innholdet av det gjensidige testament og de bestemmelser som han traff ved det nye testamentet. Når da det gjensidige testament ikke hadde noen tydelig og klar bestemmelse om arveordningen ved lengstlevendes død, finner jeg etter dette at det gjensidige testament må tolkes slik at lengstlevende hadde rett til å råde over hele formuen også ved testament.
Dette resultat støttes også ved rettspraksis. Høyesterett har således i flere dommer som gjelder tolking av gjensidige testamenter, lagt vekt på at lengstlevende hadde opprettet testament der det var disponert over hele formuen. Jeg viser således til avgjørelser i Rt-1907-161 flg., Rt-1933-799 flg., særlig side 802, og Rt-1965-1291 flg., særlig side 1293, jfr. på den annen side Rt-1965-291 flg., særlig side 296-97 der det under voteringen er gitt uttrykk for at resultatet ville ha blitt et annet dersom lengstlevende hadde opprettet nytt testament.
Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Selv om jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Side:1133
Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til det resultat at de ankende parters påstand må tas til følge.
Det er mest naturlig å forstå bestemmelsen i det gjensidige testament om at lengstlevende «skal beholde fellesboet udelt» slik at det var en uskifteordning - og ikke noe annet eller mer - ektefellene tok sikte på, med andre ord at lengstlevende skulle bli sittende med fellesboet uskiftet - og disponere fritt over det - så lenge han levde. Tilføyelsen «og uten plikt til å skifte med slektsarvingene» aksentuerer ytterligere at det har vært meningen. - Det gjensidige testament er opprettet med bistand av advokat. Dersom det hadde vært ektefellenes mening at den som levde lengst, ikke bare skulle disponere boet i levende live, men at han også skulle kunne forføye over førstavdødes del ved testament «til skade» for førstavdødes arvinger, skulle man vente at det hadde fått et klart uttrykk i testamentet. Men noen slik bestemmelse finnes ikke.
Av opplysninger utenom testamentet selv har man - som nevnt av førstvoterende - bare det forhold at lengstlevende, Hans Ingvald Andersen, i 1962 opprettet testament hvor han disponerte over hele boet, også førstavdødes del. Jeg kan ikke legge samme vekt på dette forhold som førstvoterende og lagmannsretten har gjort. Jeg peker på at Andersen var blitt 78 år da han opprettet det siste testamentet. Det var gått ca. 17 år siden det gjensidige testamentet ble opprettet og ca. 7 år siden hustruen døde. Det var Andersens slektninger som særlig ble tilgodesett ved det nye testament og på bekostning av hustruens slektninger. Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at det forhold at Andersen i 1962 opprettet det nye testament, gir tilstrekkelig sikkert grunnlag for å slutte at det har vært begge ektefellers mening i 1945 å gi lengstlevende en videre rett til å forføye over fellesboet enn en naturlig forståelse av ordlyden av det gjensidige testament tilsier.
Når det gjelder omkostningsspørsmålet, er jeg enig med førstvoterende.
Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke forslag til dom.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.
Dommerne Mellbye og Gaarder: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Helge Tofte):
Ektefellene Hans Ingvald Andersen født xx.xx.1884 og Wilma Andersen, født xx.xx.1891, som ikke hadde barn, opprettet 21.7.1945 gjensidig testament, og bestemte der - - - «at den som lever lengst av oss, skal beholde fellesboet udelt og uten plikt til å skifte med slektsarvingene.»
Wilma Andersen døde 19.6.1955 og ektefellen overtok hele boet i henhold til testamentet.
Side:1134
Hans Ingvald Andersen opprettet 16.7.1962 følgende testament:
«Undertegnede skibsfører Hans Ingvald Andersen Justøy, bestemmer herved at etter min død skal den formue jeg etterlater meg, herunder innbefattet den del av fellesboet som jeg har arvet etter min kone, deles på følgende måte:
1. Min faste eiendom, Solegra, Brekkhaug, Justøy, gnr. 17 bnr. 17 og gnr. (hus med grunn og båtbu) Lillesand kommune, skal vederlagsfritt tilfalle min bror, Joachim Andersen.
2. Min svigerinne, Åsta Myrdal, skal ha 10 - ti - aksjer, hver pålydende kr. 1.000.- i A/S Hansen Tangens Rederi. Videre skal hun arve den part i eiendommen Skorshaug i Oddernes som min avdøde hustru har arvet etter sine foreldre og som nå tilhører meg.
3. Resten av min formue skal deles mellom mine søsken - unntatt Joachim Andersen, som har fått eiendommen.
4. Skulle noen av de ovennevnte legatarer være avgått ved døden før meg, skal deres etterkommere inntre i vedkommendes sted.
5. Som testamentsfullbyrder innsetter jeg h.r.advokat Chr. Stray eller i tilfelle h.r.advokat Sigrid Stray eller Signe Marie Stray Ryssdal.» - - -
Retten skal bemerke:
Retten vil legge til grunn en subjektiv fortolkning av det gjensidige testament. Som supplement til selve testamentsteksten må en da bruke andre relevante opplysninger som kan klarlegge ektefellenes virkelige vilje og mening.
En isolert tolkning av testamentet fører til at lengstlevende var berettiget til å opprette nytt testament til skade for førstavdødes slekt. Testamentets ord om at lengstlevende - - - «skal beholde fellesboet udelt og uten plikt til å skifte med slektsarvingene», må forståes slik at lengstlevende har fått en eiers rådighet over bomidlene, med full rett til å disponere så vel i inter vivos som mortis causa. Skulle lengstlevendes rett til å disponere ved testament ha vært begrenset, måtte dette på en relativ klar måte ha fremgått av testamentet. En peker i denne forbindelse på at det ikke eksisterer noen presumpsjon for likedeling mellom to slekter når begge ektefeller er borte, jfr. plenumsdommen Rt-1968-540.
En viser også til Rt-1913-9, Rt-1933-799 og Rt-1934-1058 der Høyesterett har fortolket testament med nogenlunde samme formulering som det nærværende, og kommet til samme resultat.
Den eneste opplysning utover testamentsteksten som er fremkommet for retten er det faktum at Hans Ingvald Andersen i 1962 opprettet nytt testament. Dette må tas som uttrykk for hans forståelse av det gjensidige testament, nemlig at han fritt kunne testamentere til skade for Wilmas slekt. Dette faktum bestyrker den fortolkning som angitt ovenfor. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen og ekstraordinære lagdommere L. Z. Backer og Gabriel Lund): - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Det uttrykk som er brukt i det gjensidige testament, er som nevnt
Side:1135
foran: «den som lever lengst av oss, skal beholde fellesboet udelt og uten plikt til å skifte med slektsarvingene.» Uttrykksmåten er ikke klar, og retten er i tvil om den riktige forståelse av uttrykket etter alminnelig språkbruk.
Det foreligger endel dommer om testamenter hvor noenlunde samme uttrykk har vært bruk. I Rt-1907-791, er omhandlet et testament hvor lengstlevende skulle «beholde det hele Bo udelt». Dette ble tolket slik at førstavdødes slektninger ikke mistet sin arverett. Avgjørelsen er nevnt og støttet i Knoph: Norsk Arverett, 3. utgave, side 253.
I Rt-1933-882, er behandlet en bestemmelse om at lengstlevende «skal beholde vort fellesbo som sin eiendom udelt». Dette ble tolket slik at førstavdødes arvinger ble utelukket ved lengstlevendes død. Uttrykket «beholde det felles bo som sin eiendom udelt og uten skifterettens mellomkomst» ble i Høyesterettsdommer i Rt-1956-584, og Rt-1966-575, tolket på samme måte.
Den vesentlige forskjell på testamentet i dommen fra 1907 og i dommene fra 1933, 1956 og 1966 er at i de 3 sistnevnte dommer er det i testamentene uttrykkelig sagt at lengstlevende skal beholde boet «som sin eiendom». Retten antar at ved en objektiv fortolkning vil dette uttrykket «som sin eiendom» være av nokså avgjørende betydning, og at det derfor ikke er noen motstrid mellom dommen fra 1907 og de 3 senere nevnte dommer. Ved en rent objektiv fortolkning av det gjensidige testament, synes derfor meget å tale for at førstavdødes slekt ikke skulle være utelukket.
Spørsmålet blir så om det foreligger andre momenter i saken som gir en pekepinn om hva som var ektefellenes mening da det gjensidige testament ble opprettet i 1945. Et slikt moment er det at Hans Ingvald Andersen opprettet nytt testament i 1962, hvor han disponerte over hele formuen. Det er opplyst at det var et godt forhold mellom ektefellene og familiene på begge sider. - Retten ser det slik at det var et slikt tillitsforhold mellom ektefellene, at de kan ha overlatt til den lengstlevende å disponere og ta alle avgjørelser angående formuen etter at ektefellen var død. Det synes som Hans Ingvald Andersen i sitt testament av 16.7.1962 har handlet overensstemmende med dette, i og med at han har tilgodesett hustruens søster, Åsta Myrdal.
I og med at den objektive tolkning av ordlyden i det gjensidige testament er tvilsom, finner retten at opprettelsen av testamentet i 1962 er et så sterkt bevis for at ektefellene i 1945 mente at den lengstlevende skulle ha den fulle eiendomsrett og disposisjonsrett over hele formuen, at den er blitt stående ved at dette må ha vært ektefellenes mening. - - -