Rt-1982-241: Forskjell mellom sideversjoner

|Dato=1982-02-26

|Publisert=Rt-1982-241 (54-82)

}}

Jeg innskyter at Stortinget allerede den 30. november 1978 hadde samtykket i utbyggingsplanen for Altavassdraget på grunnlag av tilråding i St. prp. nr. 107 for 1977-78. Fire stortingsrepresentanter fremsatte imidlertid forslag om at Stortinget skulle ta spørsmålet om utbygging av vassdraget opp til ny behandling. Forslaget, som ble behandlet av Stortinget 6. juni 1979, ble ikke vedtatt. Samme dag gav Stortinget bevilgning til igangsetting av anleggsarbeidene. På bakgrunn av protester og aksjoner mot utbyggingen behandlet Stortinget for øvrig saken på nytt 30. mai 1980 på grunnlag av en særskilt St. meld. nr. 61 for 1979-80 om regjeringens arbeid med gjennomføringen av Stortingets vedtak i saken. Meldingen ble av Stortinget vedlagt protokollen.  

Alta herredsrett avsa 5. desember 1980 under dissens med hensyn til gyldighetsspørsmålet skjønn med følgende slutning:  

Alta Laksefiskeri Interessentskap, Edel Jacobsen m.fl. som utgjør i alt 83 grunneiere og rettighetshavere i Alta og Masi som berøres av reguleringen, de reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 20, 21, 22, 23 og 24, Johan J. Sara m.fl. i reinbeitedistrikt nr. 25, Bæskadesgruppen i reinbeitedistrikt nr. 1, samt Masi bygdelag har påanket skjønnet til Hålogaland lagmannsrett på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Norske Reindriftsamers Landsforbund, Norske Samers Riksforbund og Norges Naturvernforbund har påanket skjønnet som hjelpeintervenienter. Ved erklæring av 10. september 1981 har også 4 fjordfiskere sluttet seg til ankesaken som hjelpeintervenienter. I prosesskrift av 7. november 1981 har Norske Samers Riksforbund trukket sin hjelpeintervensjon tilbake.  

Det har i forbindelse med ulovlige demonstrasjoner mot utbyggingen vært en rekke straffesaker. Jeg viser her blant annet til [[Rt-1981-21]], [[Rt-1981-35]], [[Rt-1981-673]], [[Rt-1981-887]], [[Rt-1981-973]] og [[Rt-1981-1036]].  

Jeg nevner innledningsvis at det er en feil i skjønnsrettens angivelse av partsantallet for så vidt gjelder grunneierne i Alta og Masi. Skjønnsretten har oppgitt antallet til 142, mens det i alt skal være 127 grunneiere som meldte seg som parter. Av disse har som alt nevnt til sammen 83 påanket skjønnet. For øvrig nevner jeg at det for skjønnsretten var uklart om alle som hadde meldt seg som saksøkte ved skjønnet, var å anse som parter i dette. Skjønnsretten fant imidlertid ikke grunnlag for i denne omgang å ta stilling til partsforholdet i sin helhet.  

Kravet fra Alta Laksefiskeri Interessentskap gjaldt midlertidig erstatning i anleggstiden. Da skjønnsretten fant at den ikke hadde tilstrekkelig faktisk grunnlag for å fastsette slik erstatning, ble kravet ikke tatt til følge.  

Også for Høyesterett gjør de ankende parter og hjelpeintervenienter gjensidig gjeldende hverandres anførsler i saken. For enkelhets skyld omtaler jeg derfor i det følgende ikke særskilt hjelpeintervenientene, men underforstår at de ankende parters anførsler også omfatter anførslene fra disse.  

Alta Laksefiskeri Interessentskap:  

De reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 20, 21, 22, 23 og 24, Johan J. Sara m.fl. i reinbeitedistrikt nr. 25 og Bæskadesgruppen i reinbeitedistrikt nr. 1, Masi bygdelag og Norske Reindriftsamers Landsforbund:  

Edel Jacobsen m.fl. - i alt 83 grunneiere og rettighetshavere i Alta og Masi samt 4 fjordfiskere:  

Norges Naturvernforbund:  

Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen:  

Det reelle hovedspørsmål i saken - hvis prosessuelle side jeg senere kommer tilbake til - er gyldigheten av den kongelige resolusjon av 15. juni 1979 om utbygging av Altavassdraget.

I det følgende behandler jeg først de prosessuelle spørsmål som saken reiser. Innledningsvis har jeg også funnet det hensiktsmessig å gi en kortfattet oversikt over det faktiske omfang av nærværende vassdragsregulering, fordi rettsanvendelsen må ses på bakgrunn av dette saksforhold. Dette vil bli utdypet under den senere gjennomgåelse av konsesjonsmyndighetenes faktiske grunnlag for vedtaket om vassdragsregulering. Etter de to innledningsavsnitt ser jeg nærmere på vassdragsreguleringsloven regler om saksbehandlingen. De folkerettslige anførsler har jeg funnet det naturlig å behandle sammen med de samiske spørsmål, som danner neste hovedavsnitt. Her drøfter jeg alle anførsler som har vært reist i tilknytning til forhold ovenfor den dam som skal bygges i Savtso. Deretter behandler jeg manøvreringsreglementet, som danner overgangen til det neste store interessefelt som reguleringen berører, nemlig lakseinteressene. Etter å ha tatt stilling til de øvrige angrep på konsesjonsmyndighetenes saksbehandling og faktiske grunnlag for deres vedtak, vil jeg til slutt drøfte ankene over delskjønnene.  

Det fremgår av det foranstående at skjønnsretten har avsagt to delskjønn. Krav om erstatning for tap av beite på grunn av selve anleggsvegen ble tatt til følge, mens krav om midlertidig erstatning for skade på fiskeinteressene i anleggstiden ikke ble gitt medhold. Beitekravet gjaldt de reinbeiteberettigede i reinbeitedistrikt nr. 20, 21, 22, 23 og 24, mens fiskeinteressene tilhørte Alta Laksefiskeri Interessentskap. Disse har påanket delskjønnene, og er parter i ankesaken. Hovedspørsmålet i saken er imidlertid som nevnt gyldigheten av den kgl. resolusjon av 15. juni 1979 om vassdragsutbyggingen. Partene har nedlagt særskilt påstand om at denne resolusjon skal kjennes ugyldig, dvs. at retten ikke bare skal avgjøre dette prejudisielt. Det reiser seg derfor spørsmål om det prosessuelt er adgang til å ta et slikt krav til følge.  

Jeg finner grunn til sterkt å presisere at de reiste prosessuelle spørsmål ikke har hatt noen praktisk betydning i ankesaken. Som allerede nevnt gjør samtlige ankende gjensidig gjeldende hverandres anførsler, og helt uavhengig av den formelle partsstilling har de ankende og hjelpeintervenientene med stor grundighet prosedert samtlige anførsler som de mener har betydning i saken. Men det følger av prosessreglene at Høyesterett av eget tiltak må ta stilling til disse spørsmål, både fordi prosessen er regelbundet og fordi en uriktig rettsanvendelse som er uten praktisk betydning i nærværende sak, kan få konsekvenser i andre ankesaker.  

De parter i skjønnet som pretenderer selvstendig ankerett i nærværende sak, tar utgangspunkt i skjønnets slutning post I, hvor det heter at «skjønnet fremmes». Heri ligger - hevder de - at skjønnet tok standpunkt til det materiellrettslige spørsmål om retten til ekspropriasjon, eller med andre ord at i uttrykket «skjønnet fremmes» ligger at ekspropriasjonsretten ble rettskraftig avgjort både i subjektiv og objektiv forstand. Det er her blant annet vist til Alten: Skjønnsloven (4. utg.) side 68. Dermed har samtlige parter i «hovedskjønnet» selvstendig ankerett selv om de formelt ikke er parter i delskjønnene, fordi gyldighetsspørsmålet direkte er avgjort også for dem. Det er også anført at praktiske grunner taler for en selvstendig partsstilling i dette tilfelle, da det synes lite hensiktsmessig at gyldighetsspørsmålet skulle kunne prøves på nytt etter hvert som det blir avsagt nye skjønn.  

Staten v/regjeringsadvokaten har ikke ønsket å nedlegge noen formell avvisningspåstand med hensyn til de prosessuelle spørsmål som Høyesterett må ta stilling til av eget tiltak. Men regjeringsadvokaten har anført at ankene dels kommer fra personer uten ankerett, dels gjelder avgjørelser som ikke er gjenstand for anke, og endelig at det kreves dom for noe Høyesterett ikke kan gi særskilt dom for. Det er her særlig vist til forarbeidene til skjønnsloven §48.  

Inntil skjønnsloven §48 ble endret ved lov av 23. oktober 1959 nr. 16, bestemte paragrafen blant annet at tvist om retten til ekspropriasjon - dvs. den materielle rettmessighet av saksøkerens ekspropriasjonskrav - ble avgjort av skjønnsretten under skjønnssaken ved særskilt kjennelse, som var gjenstand for selvstendig anke. Tvisten kunne også etter §49 og §50 overføres til avgjørelse i søksmåls former, dvs. ved dom.  

Jeg finner grunn til å tilføye at det etter min mening med rette kan reises spørsmål om det system man knesatte ved lovendringen i 1959 er det mest hensiktsmessige, i hvert fall ved større skjønn som det nærværende. Gode grunner kan her - som påpekt av hjelpeintervenientene - tale for at samtlige som er parter i skjønnet får gyldighetsspørsmålet avgjort særskilt og kan angripe denne avgjørelse, slik at spørsmålet blir rettskraftig avgjort en gang for alle. Som allerede understreket får imidlertid disse prosessreglene ingen reell betydning i nærværende sak.  

Etter skjønnsloven §38 første ledd kan et skjønn som har vært styrt av en dommer bare påankes til opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Som alt nevnt er imidlertid partene enige om at Høyesterett har full kompetanse ved prøvingen av det prejudisielle spørsmål om gyldigheten av den kongelige resolusjon. Fra statens side er det også sterkt understreket at man er interessert i at Høyesterett i videst mulig utstrekning prøver de mange feil og mangler som er påstått å hefte ved saksbehandlingen og avgjørelsesgrunnlaget i konsesjonssaken.  

Jeg er enig med partene i dette rettsspørsmål. Før den omtalte lovendring i 1959 var det ingen begrensninger i ankedomstolens kompetanse ved prøving av rettmessigheten av saksøkerens ekspropriasjonskrav, jfr. daværende §48. Etter lovendringen fremgår det klart av paragrafen at dette fremdeles gjelder når det er avsagt kjennelse om at skjønnet nektes fremmet. Men loven uttrykker seg ikke klart for det tilfelle at den prejudisielle avgjørelse bare kommer til uttrykk ved at skjønnet fremmes. Spørsmålet er imidlertid behandlet i lovforarbeidene, hvor det forutsettes at til feil i saksbehandlingen vil også høre at skjønnet er fremmet uten at de materielle betingelser har vært til stede. Dette vil etter motivene ha til følge at begrensningen i skjønnsloven §38 første ledd i forhold til ankegrunnene etter tvistemålsloven regler vil ha liten praktisk betydning når det gjelder disse prejudisielle avgjørelser. Jeg viser til Ot. prp. nr. 43 for 1957 64 annen spalte. Det avgjørende argument for denne løsning er imidlertid etter min mening hensynet til sammenheng i rettssystemet. Når ankedomstolen har full kompetanse der skjønnet er nektet fremmet eller der gyldighetsspørsmålet reises som egen sivil sak, bør domstolen nødvendigvis ha samme kompetanse om spørsmålet er prøvet prejudisielt ved at skjønnet fremmes. Dette synes også uten videre å være lagt til grunn i rettspraksis, jfr. således i [[Rt-1973-107]].  

Jeg har tidligere nevnt at Norske Samers Riksforbund ved prosessskrift av 7. november 1981 trakk tilbake sin erklæring om hjelpeintervensjon. Prosesskriftet var vedlagt et telegram til prosessfullmektigen fra forbundets styre, hvor det gis en begrunnelse for vedtaket. Begrunnelsen er av den art at jeg finner det nødvendig å kommentere den, og det gjøres etter min mening mest hensiktsmessig i forbindelse med de prosessuelle spørsmål.  

Høyesterett har samme kompetanse som lagmannsretten ved overprøvingen av delskjønnene, og begge domstoler har som alt nevnt full kompetanse i spørsmålet om utbyggingsvedtakets gyldighet. Den helt overveiende mengde av bevisstoffet i saken er dokumentbevis, slik at spørsmålet om bevisumiddelbarhet er av meget liten - om noen - interesse. Avgjørelsestemaet er videre rene rettsspørsmål. Som tidligere nevnt har både parter og hjelpeintervenienter hatt full adgang til å fremføre alle sine anførsler og fremlegge alt bevisstoff som de fant var av interesse. Saken har derfor fått et meget stort omfang, meg bekjent er dette den mest omfangsrike og langvarige sivile rettssak Høyesterett til nå har behandlet. Av hensyn til sakens viktighet har videre Høyesterett vært satt i plenum. Det er uforståelig at man på denne bakgrunn kan uttale at ankesaken ikke er blitt seriøst belyst og at saksbehandlingen ikke er norske domstoler verdig.  

Før jeg drøfter de rettsregler som er påberopt i saken, finner jeg det som alt nevnt hensiktsmessig å gi en kortfattet oversikt over det faktiske omfang av den vassdragsregulering det her er tale om. Denne faktiske fremstilling vil bli nærmere utfylt og utdypet under drøftelsen av det grunnlag som konsesjonsmyndighetene baserte sin avgjørelse på. For ordens skyld bemerker jeg at skrivemåten for de geografiske navn til dels varierer i saksdokumentene. Jeg holder meg til den samme form som er nyttet i stortingsdokumentene.  

Det er etter dette på det rene at i kraftutbyggingssammenheng står man overfor et lite inngrep om man alene ser på inngrepets geografiske omfang m.v., og det er vesentlig redusert i forhold til de opprinnelige planer. Hvor betydelig inngrepet er, vil imidlertid avhenge av hvilke verneinteresser det likevel berører. Dette vil jeg se på i det følgende. Det er imidlertid grunn til å merke seg at uttalelser og utredninger før proposisjonen knytter seg til de tidligere omfattende planer.  

Vassdragsreguleringsloven §8 foreskriver at samtykke til vassdragsregulering som medfører skade eller ulempe for allmenne eller private interesser, «bør i alminnelighet bare gis, hvis denne skade eller ulempe må ansees for å være av mindre betydning i sammenligning med de fordeler som reguleringen vil medføre, herved også tatt i betraktning de påregnelige omkostninger ved gjennomførelsen av foretagendet». Det heter videre i §8: «Hensyn bør dessuten tas til andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning, således virkninger av samfunnsøkonomisk og næringsmessig karakter som reguleringen kan gi anledning til.»  

Med den reservasjon jeg nettopp har nevnt, gjelder saken ikke spørsmålet om konsesjonsmyndighetenes adgang til å vedta regulering av Altaelva, men om saksbehandlingen har vært forsvarlig og om reguleringsvedtaket av 15. juni 1979 er bygd på tilstrekkelige opplysninger og riktige faktiske forutsetninger. De saksbehandlingsregler i vassdragsreguleringsloven som her har interesse, er loven §4a, §5 og §6. Disse spesialregler suppleres av alminnelige forvaltningsrettslige regler, herunder kravet om at forvaltningsorganene skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. De ankende parter hevder at det ble begått vesentlige feil under saksbehandlingen, og at disse feil kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. De hevder videre at vedtaket til dels er bygd på mangelfulle og uriktige faktiske forutsetninger. Staten er ikke enig i dette.  

Det er Direktoratet for statskraftverkene som står for planlegging og utbygging av statens regulerings- og kraftanlegg. Også når det gjelder statsreguleringer, fremsettes det søknad om regulering. Det er enighet om at behandling av slike søknader skal følge samme saksbehandlingsregler som søknader fra andre regulanter. Vassdragsdirektoratet behandler i første hånd alle reguleringstillatelser etter vassdragsreguleringsloven, også statsreguleringer. Direktoratet for statskraftverkene og Vassdragsdirektoratet inngår begge i NVE, som ledes av et hovedstyre. Hovedstyrets innstilling avgis til Olje- og energidepartementet - tidligere Industridepartementet - og saker om mindre reguleringer avgjøres direkte av Kongen. Når det gjelder større reguleringer kan Kongen først gi tillatelse etter at saken har vært forelagt for Stortinget, jfr. loven §2 annet ledd.  

I tilknytning til loven §5 har NVE utarbeidet to rundskriv med retningslinjer for hvilke opplysninger, materiale m.v. som en søknad skal inneholde. Rundskriv nr. 36 er av 15. januar 1974 og rundskriv nr. 38 er av 12. mars 1975.  

Jeg viser til oversikten foran under avsnitt III om partenes hovedanførsler i saken. Her vil jeg gå nærmere inn på de konkrete anførsler om forståelsen av vassdragsreguleringsloven.  

Statens konklusjon med hensyn til §6 er at dersom det er en formforskrift at utredningene skal følge søknaden ved utsendelsen, er et brudd på forskriften bare en ubetydelig feil og her uten reell betydning, da alle har fått rikelig tid til å uttale seg.  

Jeg nevner først at de ankende parter etter min mening gjør gjeldende et svært formelt syn på den betydning vassdragsreguleringsloven saksbehandlingsregler har for gyldighetsspørsmålet. Det må riktignok være klart at loven regler skal følges så langt de inneholder bestemte påbud. For så vidt loven anvender skjønnsmessige kriterier, er det videre klart at myndighetene må utvise et forsvarlig skjønn. Og den omstendighet at Kongen etter loven §2 annet ledd først kan gi reguleringstillatelse etter at saken har vært forelagt for Stortinget, kan ikke i seg selv lede til noen lempning i de saksbehandlingsregler som er gitt i loven §4a, §5 og §6. Men feil ved saksbehandlingen kan bare lede til ugyldighet dersom feilen kan ha virket inn på vedtakets innhold. Jeg viser for så vidt til forvaltningsloven §41, som gir uttrykk for et alminnelig forvaltningsrettslig prinsipp. Når gyldigheten av et reguleringsvedtak gjøres til gjenstand for rettslig prøving, kan mulige feil ved saksbehandlingen bare få betydning dersom de kan ha ledet til mangler eller ufullstendigheter i selve grunnlaget for den avgjørelse som konsesjonsmyndighetene har truffet etter loven §8.  

Det er grunn til å understreke at det må være rimelig forholdsmessighet mellom betydningen av vedkommende interesse og omfanget av den utredning som bør foretas. Konsesjonsmyndighetenes vurdering av hva som er påkrevd vil blant annet være av betydning ved avgjørelsen av i hvilken utstrekning det bør innhentes uttalelser fra sakkyndige. Spørsmålet om hva som er en forsvarlig tilretteleggelse av saken har i det hele nær sammenheng med den rent skjønnsmessige avveining av fordeler og ulemper som loven §8 pålegger konsesjonsmyndighetene å foreta.  

Statskraftverkenes første reguleringssøknad av april 1974 om Alta-utbyggingen - betegnet som plan for utbygging - fylte ikke de krav som i 1974 ble stilt til en reguleringssøknad. Etter det jeg før har sagt om den rettslige karakter av retningslinjene i NVE s rundskriv, har det neppe særlig betydning at søknaden ikke helt ut var i samsvar med kravene i NVE s rundskriv nr. 36 av 15. januar 1974. Mer vesentlig er at søknaden heller ikke på alle punkter fylte de krav som følger av vassdragsreguleringsloven §5. I notat av 25. april 1974 fra Vassdragsdirektoratet til Statskraftverkene omtales søknaden som «i det alt vesentlige en rent teknisk plan». Det heter videre i notatet: «Vi går imidlertid ut fra at utredningene som er opplistet i bilag 1.3, stort sett omfatter det materiale som trengs for å gjøre planen fullstendig som søknad, men dette kan vi først avgjøre når vi får det tilsendt. Vi har for øvrig merket oss utredningene nr. 4, 7, 8, 11, 13, 14, 15, 17, 19, 20, 21, 24, 25 og 27 som de viktigste. En del sees ikke å være ferdige, og flere av disse må antas å omhandle helt sentrale spørsmål. S (Statskraftverkene) må være forberedt på ved sammendrag eller ved å legge ved hele utredninger å supplere planen før den kan bli sendt ut til fylket og kommuner m.v. Et slikt sammendrag vil således antagelig være aktuelt når det gjelder nr. 21. En bør her få en status for hva undersøkelsene har bragt fram inntil nå.» I notatet er også uttalt: «For øvrig vil en peke på reguleringsloven §5h - kommentarer til innkomne uttalelser. Selv om de vesentligste momenter framgår av 1. mai 3.1, burde det i den forbindelse ha vært gitt en henvisning til nevnte lovbestemmelse.»  

Spørsmålet om hvorvidt reguleringsvedtaket av 15. juni 1979 er truffet på grunnlag av en forsvarlig saksbehandling og tilstrekkelig opplysninger kommer jeg under avsnitt VII-XII detaljert tilbake til under drøftelsen av de enkelte interesser som hevdes å ville bli berørt av reguleringen. Mange av de angrep som de ankende parter har rettet mot saksbehandlingen, er etter min mening uten betydning for avgjørelsen av saken fordi angrepene gjelder forhold som ikke under noen omstendighet kan antas å ha virket inn på innholdet av reguleringsvedtaket. På bakgrunn av den omfattende offentlige debatt om saksbehandlingen i Alta-saken og den kritikk som har vært reist mot NVE, Regjeringen og Stortinget, finner jeg det imidlertid riktig at jeg går inn på spørsmål om berettigelsen av innvendingene mot saksbehandlingen også hvor dette er uten betydning for avgjørelsen av saken.  

Statskraftverkenes opprinnelige planer med blant annet neddemming av Masi berørte hele Kautokeino reinsogn, og møtte sterke reaksjoner fra samisk hold. Det ble påpekt at slike inngrep ville skje i et samisk kjerneområde med forstyrrelser i hele bosettingsmønsteret og næringsstrukturen og gå på tvers av samisk rettsoppfatning. Protestene resulterte i at Stortinget 6. april 1973 vedtok varig vern for Masi, og blant annet av hensyn til de samiske interesser foretok Statskraftverkene en sterk beskjæring av sine opprinnelige planer, jfr. avsnitt V foran. Protestene mot en vassdragsutbygging fortsatte imidlertid fra samisk hold, blant annet med den begrunnelse at det før foretakelsen av større vassdragsreguleringer måtte utarbeides en ressursplan for bruken av sameområdene, jfr. uttalelse fra Norske Samers Riksforbund av 2. august 1974 inntatt i St. prp. nr. 107 for 1977-78 side 88.  

Utvalgets innstilling ble avgitt 1. juni 1978. I dets hovedkonklusjon, jfr. NOU 1978:18 B side 12, heter det blant annet:  

På side 50-55 tar Ressursutvalget endelig stilling til de muligheter som forelå for kraftutbygging i Troms og Finnmark. Utvalget presiserer at de fleste aktuelle utbyggingsprosjekter vil medføre tap i produksjonsgrunnlaget og ulemper for reindriftsnæringen. I denne sammenheng uttales det blant annet at en utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget vil medføre slike tap og ulemper «dersom Joat'kajav'ri blir tatt med». Utvalget viser for øvrig under sin vurdering til Regjeringens langtidsprogram for 1974-77 (St. meld. nr. 71 for 1972-73), hvor det understrekes at den tradisjonelle samiske kultur i første rekke er knyttet til reindriften og at det derfor er en sentral oppgave å opprettholde muligheten for en lønnsom reindrift i de områder der dette tradisjonelt har vært drevet. Ved sin samlede vurdering av samtlige utbyggbare vassdrag uttaler utvalget på side 53:  

På side 14 under punkt 2.6 bokstav d uttaler utvalget at «utbygging av Kautokeino/Altaelva etter minste alternativ vil medføre lite av skader og ulemper for reindriftsnæringen».  

Etter oppdrag fra advokat Dunfjeld på vegne av de reindriftssamer skjønnssaken berørte, fremla sosialantropologene Ivar Bjørklund og Terje Brantenberg 10. august 1980 en foreløpig utredning om «Alta-Kautokeinoutbyggingen og dens ringvirkninger for reindrift og samisk kultur». Arbeidet var påbegynt 29. mars samme år. Antropologene tar utgangspunkt i at reindriften er en viktig forutsetning for og del av den samiske felleskultur. Å svekke reindriften antas derfor ensbetydende med å svekke de økonomiske og kulturelle forutsetninger som samene bygger og utvikler sitt samfunn på. I motsetning til den tekniske forståelse det norske forvaltningsapparat hevdes å ha hatt av samisk reindrift, vurderer forfatterne reindriften i kultursammenheng. Etter å ha gitt en detaljert fremstilling av reindriften i den flytteleia i Vestfinnmark som utbyggingen berører og som kalles Nourtabælle, konkluderes det med at «området på begge sider av Stilladalen frem til Joatkajavris sydende (planlagt anleggsvei) og strandflatene/liene rundt Virdnejav ri (planlagt regulert) - er en viktig forutsetning for at reindriften i Nuortabælle og for Bæskadessiida skal fungere som system». Etter å ha pekt på de inngrep som alt har funnet sted i dette område ved bygging av E 6, Forsvarets og Televerkets kommunikasjonsanlegg, gruvedriften i Repparfjord, kraftlinjer og hyttebygging, uttales det så:  

Et annet sted heter det i utredningen at på bakgrunn av forfatternes materiale m.v. «synes det helt klart at det reindriftssystem som vi her har beskrevet for Nourtabælle ikke kan vedlikeholdes etter en utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget».  

Retten drøfter også spørsmålene om reguleringens betydning for reindrift og derigjennom indirekte for samisk kultur i forbindelse med de folkerettslige spørsmål. Jeg viser til skjønnets side 29-301 Det heter her blant annet:  

1 I Rt-se-side 351.  

Professor Paines uttalelse er avgitt 1. september 1981. Når det gjelder de faktiske konsekvenser av reguleringsplanene, bygger Paine i atskillig utstrekning på utredningen fra Bjørklund og Brantenberg og slutter seg til deres konklusjoner. Etter hans mening vil de kombinerte konsekvenser av inngrepene i Nourtabælle-området bli at det kan reises spørsmål om det overhodet er mulig å drive reindrift i området for fremtiden. De største problemer antar han ikke knytter seg til oppdemmingen av Vird'nejav'ri, men til tilbaketrekkingsområdene høst og vår i området mellom Tverrelva og Altaelva. Utbyggingen vil etter professor Paines mening antakelig føre til et alvorlig sammenbrudd for reindriften i Nourtabælle. Han mener at Stortinget i reguleringssaken har undervurdert de konsekvenser for reindriftsnæringen som det selv var klar over, og unnlot å ta i betraktning de fleste av de ødeleggende konsekvenser av utbyggingen. Professoren stiller seg dels sterkt kritisk også til skjønnsrettens vurderinger. Han understreker ellers en intim sammenheng mellom reindrift og samisk kultur, og konkluderer slik:  

Jeg ser her foreløpig bort fra de folkerettslige anførsler, som jeg senere kommer tilbake til i tilknytning til alle de samiske spørsmål.  

2 I Rt-se-side 370.  

Jeg kan ikke se at de ankende parter kan gis medhold i sine påstander om feil i saksbehandlingen og mangler i avgjørelsesgrunnlaget når det gjelder vassdragsreguleringens virkninger for reindriftsnæringen og samisk kultur.  

Jeg kommer senere tilbake til anførslene om jakt, fiske og bærplukking i avsnittet om Masi.  

Det fulgte av den daværende lov om fornminne av 29. juni 1951 nr. 3 §1 at «Faste fornminne frå gamletida og mellomalderen er freda». En vurdering av skadevirkninger og ulemper på det forhistoriske kulturmiljø i reguleringsområdet ble foretatt av Tromsø museum og inntatt i A 21. Det er enighet mellom partene om at saksbehandlingen og grunnlagsmaterialet er i orden for så vidt gjelder arkeologiske forhold i reguleringsområdet, bortsett fra at den nevnte utredning først ble fremlagt den 17. desember 1974 og således ikke var bilagt søknaden.  

Jeg finner ikke grunn til å drøfte spørsmålene vedrørende området for anleggsvegen, da det er erkjent at feilene her er uten betydning for gyldigheten av reguleringsvedtaket. Når det gjelder selve magasinområdet, er det på det rene at kravene i den nyere lovbestemmelse i lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 §4 annet ledd ikke er oppfylt. Hvorvidt dette tidligere var ulovfestet rett eller fulgte av vassdragsreguleringsloven §5 sammenholdt med rundskriv nr. 36, ser jeg heller ikke grunn til å gå nærmere inn på. Avgjørende i forhold til gyldighetsspørsmålet må nemlig være - slik som påpekt av staten - at Stortinget her har vært klar over at slike opplysninger mangler, men la til grunn at dette etter omstendighetene ikke fikk betydning ved vurderingen etter vassdragsreguleringsloven §8.  

Fra Stilla i Tverrelvdalen øst for Altaelva blir det bygd en ca 25 km lang anleggsvei til anlegget ved Savtso.  

Jeg finner det klart at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil, og nøyer meg med å vise til statens anførsler.  

Masi er vårt mest typiske samiske bygdesamfunn. Som nevnt under avsnitt V foran omfattet en av Statskraftverkenes opprinnelige planer fra 70-årene neddemming av bygda. Stortinget vedtok imidlertid 6. april 1973 varig vern for Masi.  

Jeg går så over til å se på de enkelte forhold som de ankende parter påberoper seg når det gjelder Masi.  

For oversiktens skyld finner jeg innledningsvis å burde vise til skjønnets side 58-591 . Skjønnsretten fant her at under visse forhold ville det vedtatte manøvreringsreglement for Vird'nejav'ri kunne påvirke naturlig sommervannstand i Ladnatjav'ri og heve denne, noe retten fant var i strid med vernevedtaket og derfor var en åpenbar feil i avgjørelsesgrunnlaget. Etter flertallets mening kunne imidlertid feilen rettes ved å endre manøvreringsreglementet, jfr. side 652 .  

Jeg kan ikke se at det her foreligger noen relevant saksbehandlingsfeil eller mangel i avgjørelsesgrunnlaget. Det dreier seg bare om relativt mindre justeringer av manøvreringsreglementet for å oppfylle den forutsetning konsesjonsmyndighetene hele tiden har lagt til grunn, nemlig at de naturlige vannføringsforhold ved Masi ikke skulle endres.  

De ankende parter gjør gjeldende at det ikke er foretatt noen egen undersøkelse av den bruk befolkningen i Masi gjør eller kan komme til å gjøre av det område reguleringen berører, og som er Masis naturlige oppland. Det er vist til at også de reindriftssakkyndige etterlyste en utredning om dette, jfr. bemerkningene foran under pkt. 1 om reindriften, jakt, fiske og bærplukking. Det er videre nevnt at Tromsø museum i november 1974 pekte på ønskeligheten av en kulturhistorisk registrering av området, noe som er utført ved andre vassdragsreguleringer. De fragmentariske undersøkelser som foreligger i nærværende sak hevdes ikke å oppfylle kravene i vassdragsreguleringsloven §5 bokstavene c og d, jfr. også rundskriv nr. 36. De gav ikke konsesjonsmyndighetene noen foranledning til å skaffe seg et totalinntrykk av inngrepet i samiske interesser, og disse ble derfor bagatellisert. Utmarksnæringene har en annen og viktigere karakter i Finnmark enn ellers i landet, og må forventes å bli enda viktigere fremover i tiden. Det er her blant annet vist til bemerkningene i St. meld. nr. 13 for 1974-75 om en aksjonsplan for de sentrale samiske bosettingsområder side 9. Utmarksnæringene har ikke bare økonomisk verdi, de danner sammen med reindriften også grunnlaget for den samiske kultur. Skjønnsretten har ikke innsett at utmarksnæringene i Masi blir et viktig selvstendig spørsmål i saken, og nevner bare utmarksnæringene forbigående i forbindelse med de folkerettslige spørsmål og spørsmålene om samisk kultur, jfr. skjønnets side 29 og 601 . Selv om det i dag ikke drives noe næringsfiske i Vird'nejav'ri, er dette en stor ressurs for fremtiden. Reguleringen av denne innsjø medfører at fisket der nærmest blir totalt ødelagt. Når Vird'nejav'ri oppreguleres til kote 265, kan dette ifølge partene også ha «vandringseffekt» for fisken i Ladnatjav'ri og ødelegge fisket der.  

Jeg bemerker at det område som blir neddemmet er ca 2,8 kvadratkilometer, dvs. en meget liten del av det svære oppland som omgir Masi. Ingen næringsinteresser er i dag knyttet til området eller til Vird'nejav'ri, og det er ikke opplyst noe om aktuelle planer om utnyttelse av området eller fisket. På denne bakgrunn er jeg enig med staten i at det ikke kunne kreves at det til konsesjonsbehandlingen måtte foretas en egen samisk brukerundersøkelse for området. De opplysninger som ellers fantes i de generelle utredninger, var et forsvarlig grunnlag for konsesjonsvedtaket.  

Det følger av vassdragsreguleringsloven §5 bokstav c, jfr. rundskriv nr. 36 med retningslinjenes punkt 11, at en konsesjonssøknad også må redegjøre for reguleringens mulige virkninger for de klimatiske forhold. I nærværende sak har Statskraftverkene innhentet flere slike utredninger. I juli 1972 forelå en foreløpig rapport A 17 om klimaendring ved regulering av Altavassdraget fra Det norske Meteorologiske Institutt utarbeidet av statsmeteorolog Jan Erik Johnsen. Det heter her blant annet at eventuelle klimaendringer i forbindelse med reguleringen av Vird'nejav'ri «stort sett avgrenses til de nærmeste dekameter fra vannspeilet». I februar 1975 forelå A 32, som er en uttalelse fra Utvalg for landbruksmeteorologisk forskning. Denne gjelder imidlertid bare forholdene fra Savtso til fjorden, altså ikke områdene mot Masi. Den endelige rapport «Om moglege endringar i lokalklima ved vasskraftutbygging i Alta» fra Meteorologisk institutt er utarbeidet av statsmeteorolog Per Eyvind Nordlie med bistand av Johnsen og avdelingssjef Thor Werner Johannessen og forelå i februar 1975. Den har også betegnelsen A 17. Et kort sammendrag av den meget omfattende rapport er utarbeidet av Nordlie i juni 1975 og har betegnelsen 17 b. Da Iesjav'ri ble tatt ut av utbyggingsplanen, avgav Nordlie en kort tilleggsuttalelse som A 36 i september 1975.  

Selv om spørsmålet åpenbart er uten betydning for reguleringsvedtaket, finner jeg for ordens skyld å burde nevne at dosent Sterten i sin skriftlige utredning også har kommet inn på de bioklimatiske virkninger av reguleringen på strekningen fra dammen til kraftverksutløpet. Han konkluderer med at det fredede ospeskogfelt i nærheten av utløpet på grunn av økt ising «må absolutt sies å være i faresonen». Statsmeteorolog Nordlie har uttalt at han ikke har faglig kompetanse til å uttale seg om dette spørsmål. Under sin muntlige forklaring har Sterten opplyst at det er økt fare for grenbrekk fordi rim og sne i større grad enn før vil feste seg på trærne. Disse lokalklimatiske forhold er i konsesjonssaken vurdert i A 32, hvor Utvalget for landbruksmeteorologisk forskning antok at den større hyppighet av frostrøyk og rimnedslag nedenfor utløpet fra kraftstasjonen ikke vil skade vegetasjonen. Jeg kan heller ikke her se at det foreligger noen feil i saksbehandlingen eller mangler i avgjørelsesgrunnlaget, jfr. mine tidligere bemerkninger.  

De ankende parter gjør gjeldende at reguleringsvedtaket medfører så kvalifiserte skader på samiske interesser i reguleringsområdet at det er i strid med de kompetansebegrensninger folkeretten legger på norske statsmyndigheters adgang til å gjøre inngrep overfor samene som urbefolkning eller minoritet. Under enhver omstendighet hevdes saksbehandlingen å ha vært mangelfull fordi det ikke ble utredet hvordan inngrepet forholdt seg til Norges folkerettslige forpliktelser overfor den samiske befolkning i området. Denne saksbehandlingsfeil hevdes å ha medført en vesentlig svikt i avgjørelsesgrunnlaget, fordi konsesjonsmyndighetene ble fratatt muligheten til å vurdere inngrepets folkerettslige side.  

De faktiske anførsler har vesentlig knyttet seg til spørsmålet om samene er å anse som en urbefolkning i reguleringsområdet. Dokumentasjonen av historiske forhold har særlig skjedd ved forskjellige artikler fra Tromsø Museums publikasjon Ottar og fra Ressursutvalgets utredning i NOU 1978:18A side 144 flg. om bosetting og ressursutnytting i Finnmark. Etter de ankende parters mening viser den historiske fremstilling blant annet at da samer og skandinaver møttes i Finnmark, måtte samene i folkerettslig forstand betraktes som et eget folk. I denne sammenheng er det også vist til Lappe-codicillen av 18. oktober 1751, som de ankende parter oppfatter som en aksept fra norsk side av samisk sedvanerett og som også i §22 opprettholder deres rett til selvdømme.  

som Norge har ratifisert. Her påberopes art. 1 om folkenes selvbestemmelsesrett sammenholdt med art. 27 om minoritetenes beskyttelse mot å bli berøvet retten til å dyrke sin egen kultur. Denne siste bestemmelse lyder i norsk oversettelse slik:  

At samene er en minoritet som omfattes av art. 27, er ikke tvilsomt, jfr. deres etniske opprinnelse og språk. Det hevdes derfor at det i denne sammenheng ikke er nødvendig å ta stilling til om samene også er en urbefolkning. I forhold til art. 1 antas det imidlertid som alt nevnt at samene historisk sett må anses som et folk.  

Fra statens side er det ved drøftelsen av de folkerettslige forpliktelser trukket inn forskjellige økonomiske ytelser til den samiske befolkning, idet det anføres at dette er positive bidrag til samenes livsform og kultur og derfor har betydning i denne sammenheng. De ankende parter gjør gjeldende at en rekke av disse ytelser må det klart ses bort fra fordi staten er rettslig forpliktet til ytelsene på forskjellig grunnlag. Videre bestrides det at man kan se på overføringer fra de senere år løsrevet fra det forhold at ytelsene etter de ankende parters mening tidligere har gått fra samene til storsamfunnet. Partenes rettigheter i nærværende sak kan heller ikke settes til side på grunn av generelle ytelser til samene.  

Dette er en konvensjon om vern og integrering av urbefolkninger og andre folkegrupper som helt eller delvis lever under stammeforhold i uavhengige land. I art. 11 heter det at partene til konvensjonen skal respektere den individuelle eller kollektive eiendomsrett medlemmene av disse befolkningene har til det landområde hvor de bor og tradisjonelt har hatt sitt tilhold. I art. 12 forbys tvungen flytting fra disse områdene unntatt i noen nærmere presiserte tilfelle, og dersom befolkningene flyttes, skal de gis landområder av minst like god kvalitet egnet til å sikre deres nåværende behov og fremtidige utvikling. Dette er den eneste konvensjon som direkte regulerer retten til jord. Selv om denne konvensjon ikke er ratifisert av Norge, hevder de ankende parter at bestemmelsene i konvensjonens art. 11 og 12 gjennom folkerettslig sedvane må anses som gjeldende folkerett og derfor angir omfanget av beskyttelsen etter de allerede nevnte bestemmelser i FN-konvensjonen av 1966.  

Den norske delegasjon deltok svært aktivt på konferansen, særlig har de ankende parter vist til det norske hovedinnlegg holdt 15. august 1978 av statssekretær Stoltenberg. Gjennom de nevnte dokumenter påtok statene seg forpliktelser for å sikre minoritetene. Urbefolkningene skal ha rett til, og gis muligheter for, å opprettholde sin egenart, hvilket vil si sin økonomiske struktur, sin kultur, sitt språk m.v. Det understrekes i denne sammenheng sterkt den nære sammenheng mellom urbefolkningers tradisjonelle næringsgrunnlag og deres kultur, jfr. særlig prinsipperklæringens punkt 21. Blant de konkrete rettigheter som ble anerkjent i handlingsprogrammet var retten for urbefolkningene til å opprettholde sine tradisjonelle næringsveier og økonomiske struktur, jfr. punkt 8. Senere er disse dokumenter vedtatt i Generalforsamlingen i FN høsten 1978 med blant annet Norges stemme. Etter de ankende parters mening forplikter disse dokumenter Norge når det gjelder spørsmål som angår samene, foruten at de er uttrykk for den tidligere omtalte generelle sedvanerettslige utvikling innen folkeretten med hensyn til urbefolkningenes og minoritetenes rettsstilling. Denne utvikling antas som allerede nevnt å være av avgjørende betydning ved tolkingen av FN-konvensjonen av 1966.  

Som selvstendig anførsel påberoper de ankende parter seg denne konvensjons første tilleggsprotokoll av 20. mars 1952 §1 om beskyttelse av eiendomsrett sammenholdt med konvensjonens art. 14 om forbud mot diskriminering. Denne anførsel knytter seg så vidt skjønnes til Masi bygdelag, og begrunnes særlig med at de fastboende samer i Masi som ikke driver reindrift, etter gjeldende ekspropriasjonsrett ikke får noen erstatning for tapte allemannsretter i form av jakt, fiske eller bærplukking.  

Statens konklusjon på den historiske utvikling er at det berørte område i enhver rimelig forstand har vært hevdet som norsk territorium og undergitt norsk høyhetsrett i mange århundrer. Norges suverenitet over området ble ervervet på sedvanlig og fullt legal måte og gir ikke grunnlag for generelle folkerettslige eller forfatningsmessige begrensninger i suverenitetsutøvelsen. Lappe-codicillen av 1751 innebærer ingen suverenitetsbegrensning. Heller ikke er statsreguleringen av Alta/Kautokeinovassdraget i strid med folkerettslige avtaler eller forpliktelser av spesiell art vedrørende «folkenes selvbestemmelsesrett» eller lignende begrensninger som gjelder for koloniserte eller urettmessig ervervede områder. Hva særlig angår doktrinen om «folkenes selvbestemmelsesrett», er bemerket at denne ikke kan anføres som støtte for separatistbevegelser.  

Staten bestrider at samene kan anses som et «folk» i den betydning dette nyttes i art. 1.  

1 I Rt-se-side 351.  

Staten bestrider at denne konvensjon har noen interesse for det folkerettslige spørsmål som her diskuteres. For det første har verken Norge eller land vi kan sammenligne oss med tiltrådt denne konvensjon. Og selv om Norge hadde vært part i konvensjonen, ville den etter statens mening av flere grunner ikke kommet til anvendelse i denne saken. Vassdragsreguleringen er ikke av den art inngrep som konvensjonen verner mot, samene er neppe av de folkegrupper som konvensjonen omfatter, og konvensjonen er i alle tilfelle ikke til hinder for at det gjøres visse inngrep som nasjonalstaten finner nødvendige, jfr. reservasjonen for indre selvbestemmelse. Staten har blant annet vist til Samerettsutvalgets uttalelse av 31. mars 1981 om konvensjonen, hvor det antas at konvensjonens art. 11 ikke beskjærer staten adgang til alminnelig offentligrettslig regulering av ressursutnyttelsen. Det bestrides videre av staten at denne konvensjon - som bygger på det foreldede assimilasjonsprinsipp - er egnet som rettskildemoment for en alminnelig folkerettslig sedvanerettsregel, både som bevis for eksistensen av en slik regel og som tolkingsmoment for nevnte FN-konvensjons art. 27.  

Staten har vist til at etter punkt 10 i handlingsprogrammet er det tatt uttrykkelig reservasjon for statenes indre selvstyre, noe som var spesielt overveid og nødvendig for å få vedtatt handlingsprogrammet, jfr. rapporten fra Norges delegasjon til konferansen av 3. oktober 1978. Verken handlingsprogrammet eller programerklæringen er etter statens syn folkerettslige forpliktelser, og bestemmelsene i dem er langt mindre transformert til intern norsk rett.  

Staten har funnet de ankende parters prosedyre på dette grunnlag ytterst uklar. Masi bygdelag har meldt seg som rettighetshaver i skjønnet, og får der vurdert sitt erstatningskrav - som er beskyttet av Grunnloven §105 - i likhet med alle andre. Det er ingen diskriminering at bygdefolket likestilles med alle andre borgere. For øvrig bestrider staten at det av de påberopte bestemmelser i konvensjonens art. 14 og tilleggsprotokollens art. 1 flyter noen umiddelbar forpliktelse av betydning for reguleringsvedtaket, at bestemmelsen gir noe tolkingsbidrag til FN-konvensjonens art. 27 eller er noen rettskilde for dannelsen av en folkerettslig sedvane av interesse i saken.  

For øvrig gjør staten som tidligere nevnt gjeldende at eventuelle folkerettslige forpliktelser som medfører begrensninger i statens suverenitets- og myndighetsutøvelse vedrørende økonomiske rettigheter ikke kunne legges direkte til grunn av domstolene. Reglene måtte først transformeres til intern norsk rett.  

Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at denne saken ikke berører spørsmålet om den internrettslige karakter av de samiske interesser i reguleringsområdet. Gjennom rettspraksis er det fastslått at samene nyter ekspropriasjonsrettslig vern for sin næringsutøvelse. I nærværende sak skal det ikke tas standpunkt til hvor langt dette vern rekker. Dette er spørsmål som eventuelt blir å avgjøre under det videre skjønn. Når det gjelder reguleringsvedtaket, er rettsstillingen internrettslig sett klar. Mulige samiske rettigheter må - på samme måte som andre rettigheter - vike for vedtaket om ekspropriasjon mot erstatning i penger.  

De ankende parter har subsidiært gjort gjeldende at det av folkeretten i alle tilfelle fulgte en plikt for konsesjonsmyndighetene til å utrede de folkerettslige spørsmål i saken. Jeg finner ikke grunn til å drøfte med hvilken hjemmel et slikt krav kan reises. Slik saken lå an, kan jeg ikke se at det kunne være grunnlag for noen slik plikt. Jeg tilføyer at de folkerettslige spørsmål heller ikke ble påberopt fra noe hold under saksbehandlingen.  

Manøvreringsreglementet inntar en sentral plass i en vassdragsregulering. Det er grunnleggende for de fleste skadevirkninger nedenfor kraftverksutløpet, særlig is- og erosjonsforholdene. Det følger av vassdragsreguleringsloven §5 bokstav e at en konsesjonssøknad i alminnelighet skal være ledsaget av et reglement for manøvreringen av reguleringsdammer. Av §12 punkt 12 fremgår at det av Kongen fastsatte manøvreringsreglement inngår som en del av konsesjonsvilkårene, og at interesserte skal ha fått adgang til å uttale seg før reglementet utferdiges eller endres.  

De ankende parter har også gjort gjeldende at man neppe blir i stand til å følge reglementet slik det er satt opp. Staten bestrider dette, og har vist til det detaljarbeid som nå pågår med den hydrologiske modell for Altavassdraget. Dette opplegg varetar på en tilfredsstillende måte alle de spørsmål som oppstår.  

Jeg kan ikke se at det foreligger noen feil i saksbehandlingen når det gjelder utarbeidelsen av manøvreringsreglementet. Hvorvidt dette reglement hviler på et faglig uholdbart grunnlag og det derfor foreligger svikt i avgjørelsesgrunnlaget, kommer jeg tilbake til under neste punkt om isforholdene.  

Hva endelig angår påstanden om at det endelige reglement er uklart og vanskelig å praktisere, ser jeg ikke grunn til å drøfte hva som eventuelt kunne være den rettslige forankring for en slik anførsel. Jeg kan nemlig ikke se at det er noe grunnlag for anførselen.  

De ankende parter anfører som saksbehandlingsfeil at de issakkyndige har avgitt sine rapporter uten kjennskap til det endelige manøvreringsreglement, jfr. bemerkningene foran om dette. Videre hevder de at de anbefalinger Iskontoret ved NVE har gitt med hensyn til vannslipping i elva nedenfor kraftverket vinterstid, og som har vært avgjørende for utformingen av manøvreringsreglementet, hviler på et faglig uholdbart grunnlag. Industrikomiteen har bygd på Iskontorets faglige konklusjoner, jfr. Innst. S. nr. 43 for 1978-79 side 5. Isforholdene har i særlig grad vakt bekymring hos dem som reguleringen berører. Skjønnsretten har kritisert saksbehandlingen, skjønnets side 44-451, men rettens flertall har etter de ankende parters mening uriktig antatt at det her ikke foreligger noen vesentlig mangel i avgjørelsesgrunnlaget.  

Israpportene A 23, A 37 og A 58 - som alle er utarbeidet av Iskontoret - er delvis omtalt foran under omtalen av manøvreringsreglementet. Det fremgår av rapportene at man var klar over at isproblemene i Altaelva var spesielle og at isforholdene og reguleringen derfor ikke kunne sammenlignes med erfaringer fra andre vassdrag. Videre uttales det i rapportene at en mest mulig islagt elv hele vinteren er en forutsetning for å unngå alvorlige isproblemer, og det forutsettes at en regulering kan skape fare for isoppstuving og isgang med blant annet sammenhengende fare for oversvømmelser. Alt dette er relevante faremomenter, og anførslene om at manøvreringsreglementet hviler på et faglig uholdbart grunnlag knytter seg til to tidsrom, nemlig is-leggingsperioden om høsten og oppkjøringen av kraftverket om våren.  

Her hevdes det å foreligge feilvurderinger av temperaturen på driftsvannet. Fordi vannuttaket skjer fra bunnen av reguleringsmagasinet, vil man vinterstid få en overtemperatur på driftsvannet i forhold til vannet i den uregulerte elv. Denne overtemperatur innvirker på isleggingen om høsten og på lengden av isfri elv. Etter de ankende parters mening er Iskontorets vurderinger av vanntemperaturen i denne meget viktige periode omtrentlige og på mange punkter selvmotsigende. Hvilken betydning dette må tillegges når det gjelder de fiskeribiologiske forhold, kommer de senere tilbake til.  

De ankende parter konkluderer med at faremomentene her ikke har vært tilstrekkelig fremme under konsesjonsbehandlingen og at manøvreringsreglementet i praksis ikke gir noen muligheter for å løse problemene.  

Etter manøvreringsreglementet kan vannslippingen fra 1. april økes gradvis fra vintervannføringen 30 m3/sek til 50 m3/sek pr. 25. april og til full driftsvannføring fra 1. mai. Etter de ankende parters mening hviler de anbefalinger fra Iskontoret som ligger til grunn for disse bestemmelser i reglementet, ikke på tilstrekkelig sikkert grunnlag fordi forholdene ikke er forsvarlig undersøkt. Dette begrunnes med at isløsningstidspunktet i Altaelva er betydelig senere enn Iskontoret har gått ut fra. Partene har selv oppdaget dette for kort tid siden ved å sammenligne de tall som var oppgitt for isløsning i A 23 og A 58, og som for flere år viste til dels store avvik i de oppgitte tidspunkter målt på samme sted. De iskarter som NVE hevder inngår i vurderingsmaterialet, omfatter etter de ankende parters mening bare isleggingstidspunktene og når råkene lukker seg utover vinteren, og således ikke isløsningen om våren. Bakgrunnen for at 1. april ble valgt som tidspunkt for å øke vannslippingen, fremgår av A 58 hvor Iskontoret uttalte at elva åpner seg i mars/april. Men kontoret kan ikke ha visst dette sikkert, for i sin vitneforklaring for Høyesterett uttaler førstehydrolog Randi Pytte Asvall ved Iskontoret at vintervannføringen bør vare frem til april/mai.  

Staten v/NVE understreker at isforholdene var et sentralt tema for NVE både under planleggingsfasen og konsesjonsfasen, og har vært avgjørende for det manøvreringsreglement man fikk, jfr. bemerkningene under pkt. 1. Allerede i første israpport A 23 er det antydet hvilke vintervannføringer som elva kunne tåle, og dette ble senere utviklet i A 37 og A 58. Disse ble underkastet vanlig høringsbehandling. Noen saksbehandlingsfeil kan ikke foreligge. Staten bestrider også at Iskontorets vurderinger er faglig sett uforsvarlige, slik at det skulle være noen feil i faktum. De ankende parter har da heller ikke maktet å stille opp noen alternativ ekspertise til bestridelse av Iskontorets vurderinger.  

De ankende parter har for det første med støtte av ingeniør Ræstad grepet fatt i Iskontorets uttalelse i A 37 om magasinkapasiteten. Her har Iskontoret uttalt at det bør være magasinkapasitet til å holde tilbake mindre flomtopper om høsten, og et annet sted i samme rapport at Vird'nejav'ri skal etterfylles på ettersommeren og at det ikke skal slippes mer enn naturlig avløp i isleggingsperioden. Dette innebærer ifølge ingeniør Ræstad at magasinet vil være helt fylt i isleggingsperioden, og at utsagnene derfor er selvmotsigende. Men poenget er ifølge staten at isleggingstiden er senere på året enn i september, medianen for islegging i Altavassdraget ved Stengelsen er månedsskiftet oktober/november. I høstmånedene er det videre forutsatt noe nedtapping av magasinet, jfr. A 58 side 72. Så selv om magasinet skulle være fylt i september måned, er dette ikke avgjørende for kapasiteten under isleggingsperioden. Videre vil ikke magasinet fylles helt i september blant annet for å unngå oppstuvinger i Ladnatjav'ri. Det er derfor ingen selvmotsigelse i det Iskontoret har uttalt om disse spørsmål.  

Den annen innvending fra de ankende parter knytter seg til en påstand om for mange motstridende uttalelser i israpportene om hvordan isleggingen skjer om høsten - hvor langt opp mot kraftverksutløpet og hvor stor overtemperaturen er. Staten erkjenner at det her er forskjeller i uttalelsene i A 37 og A 58. Grunnen er ganske enkelt at A 58 er den endelige rapport, og at Iskontoret justerte vurderingene i A 37 noe. Den endelige vurdering i A 58 ble fastholdt av hydrolog Randi Pytte Asvall i hennes vitneforklaring for Høyesterett, men hun presiserte at de forskjeller det er tale om er minimale. Bakgrunnen for justeringen er ifølge staten at man står overfor en sammensatt faglig vurdering, hvor det ikke er noe overraskende at justeringer skjer etter hvert. To forhold påvirker isleggingen nedenfor utløpet av kraftstasjonen, nemlig driftsvannets temperatur og avkjølingen nedenfor stasjonen. Hvert av disse påvirkes igjen av en rekke faktorer, slik som temperaturen på det vann som tilføres magasinet, inntakets dybde, gjennomstrømmingens størrelse, meteorologiske forhold som lufttemperatur og vind, terrengforholdene nedenfor utløpet, vannhastigheten m.v. Ved den endelige vurdering i A 58 la Iskontoret til grunn at inngangstemperaturen på driftsvannet ville være lavere enn tidligere forutsatt og at avkjølingen nedenfor kraftverket ville skje fortere. Dette er til fordel for de interesser som berøres ved reguleringen fordi isleggingen skjer tidligere enn før forutsatt. Noen eksakt vurdering av disse forhold lar seg for øvrig ikke foreta, blant annet har man også årlige variasjoner. Staten har tilføyd at de ankende parter har hatt rikelig anledning til å ta disse spørsmål opp med Iskontoret før ankeforhandlingen, men dette ble ikke gjort.  

Også denne anførsel er ny for Høyesterett, og bygger igjen på uoverensstemmelser mellom israpportene, denne gang mellom A 23 og A 58 om isløsningstidspunktet. Anførselen beror ifølge staten på en ren misforståelse. Tabellene i A 23 gir oversikt over isforholdene ved stedet Stengelsen, mens oversikten i A 58 er resultatet av en vurdering av det foreliggende materiale som dels består av ismålinger ved Stengelsen og dels av iskarter som gjelder et større område. Hvordan dette forholder seg, er imidlertid uinteressant, for manøvreringsreglementet knytter seg til de faktiske forhold i elva og ikke til tidspunktet for helt isfri elv. Det er åpningen i strømdraget som her er avgjørende, og dette forhold varierer fra år til år. Elva vil for øvrig også i regulert tilstand gå opp noe tidligere enn i uregulert tilstand på grunn av økt vannføring på ettervinteren.  

1 I Rt-se-side 360.  

Skjønnsrettens vurderinger av spørsmålene om isdannelse og isløsning er hovedsakelig knyttet til fremleggelsestidspunktet for utredningene, jfr. skjønnets side 45-461 . Som nevnt i mine generelle bemer kninger om vassdragsreguleringsloven regler, må det avgjørende her være hvorvidt saksbehandlingen for israpportenes vedkommende har vært forsvarlig, noe jeg ikke finner er tvilsomt, jfr. også mine bemerkninger om tilblivelsen av manøvreringsreglementet. Det er for øvrig uriktig når skjønnsretten legger til grunn at den endelige israpport A 58 ikke ble utsendt under konsesjonsbehandlingen. Denne ble sendt Hydroconsult - som var sakkyndig både for Alta kommune og Alta Laksefiskeri Interessentskap - den 9. mars 1977.  

Den økte ferskvannstilførsel vil endre isforholdene i fjorden. De ankende parter har ikke hatt noe å bemerke til Iskontorets konklusjoner i israpportene på dette punkt, men gjør gjeldende at disse tilsa undersøkelse av brukerinteressene i Rafsbotn. Jeg kommer tilbake til dette spørsmål under de senere bemerkninger om båtbruk og fisk.  

Statskraftverkene engasjerte Norges Geotekniske Institutt til å utrede blant annet erosjonsforholdene langs vassdraget. Instituttet utarbeidet to rapporter: A 4 datert 2. mai 1973 og A 8 datert 7. februar 1974. At erosjonsforholdene måtte utredes, følger av vassdragsreguleringsloven §5a og d, jfr. rundskriv nr. 36 post a punkt 7.  

Jeg kan ikke se at det er noen feil i saksbehandlingen eller avgjørelsesgrunnlaget når det gjelder erosjonsrapportene. Som påpekt av staten utgjorde disse grunnlagsmaterialet for det manøvreringsreglement som ble utarbeidet. Siktemålet med dette arbeid var som tidligere nevnt å redusere skadene og ulempene ved reguleringen mest mulig, og dette ble gjort ved de forskjellige sakkyndige utredninger som ble lagt til grunn for reglementet.  

De ankende parter innrømmer at reguleringens omfang hensett til jordbruket er beskjeden og at det ikke er grunn til å frykte større skader. Men da man her befinner seg i en marginalsone for jordbruket hvor selv små endringer får betydning, skulle grunnvannproblemene etter deres mening vært mer omhyggelig vurdert, jfr. vassdragsreguleringsloven §5d og rundskriv nr. 36 post d punkt 5. Skjønnsretten har da også kritisert saksbehandlingen, men anser ikke manglene i avgjørelsesgrunnlaget som vesentlige, jfr. skjønnets side 47-481 . De ankende parter er enige i denne vurdering.  

Muligheten for økt teledannelse er dekket av vurderingen av vinterforholdene i A 19 og A 34, som også besvarer det forbehold som var tatt i A 32. Når det gjelder vårflommen, blir bare første del fanget opp av magasiner. Selve flomtoppen blir som før. Staten hevder at grunnvannsmagasinet gjerne fylles når flommen er på det høyeste og at tidspunktet for gjennomvætning av arealer ikke blir forskjøvet. I alle tilfelle er det her tale om helt marginale skader eller ulemper. Skjønnsrettens kritikk blir etter dette etter statens mening hengende i luften.  

Jeg forstår Styringsutvalget for jordforskning og konsulent Ensby derhen at det ikke av det foreliggende materiale kan trekkes den slutning at konsesjonsmyndighetene har bygd på uriktig faktum med hensyn til reguleringens mulige virkninger for jordbruket langs nedre del av Altaelva. Men det hevdes at det materiale som NVE innhentet under konsesjonsbehandlingen fra et faglig synspunkt ikke er representativt for en konklusjon med hensyn til mulige ulemper og skadevirkninger for samtlige jordbruksarealer. Det er imidlertid som påpekt av staten noe uklart hvilken norm som Styringsutvalget da har lagt til grunn, med andre ord om det ikke er tenkt på de detaljundersøkelser som må foretas i forbindelse med erstatningsskjønnet. Omfanget av de utredninger som måtte foretas med sikte på konsesjonsbehandlingen må for øvrig også ses på bakgrunn av at det her dreier seg om helt underordnede spørsmål for gyldigheten av vedtaket, noe også partene så vidt skjønnes er enige om.  

1 I Rt-se-side 362 flg.  

De ankende parter har her vist til vassdragsreguleringsloven §5c og rundskriv nr. 36 post c punkt 11 samt rundskriv nr. 38. Etter deres forståelse av disse regler måtte det særlige forhold til for å unnlate utredning av forurensnings- og resipientforholdene, selv om det erkjennes at Altaelva nedenfor Vird'nejav'ri i dag ikke er forurenset. Selv med liten endring i vannføringen påkaller etter deres mening tre forhold spesiell oppmerksomhet når det gjelder denne elva. Den ligger i et nedbørfattig og sårbart område, de manglende restriksjoner etter manøvreringsreglementet for september måned kan - når dette sammenholdes med behovet for etterfylling av magasinet - ifølge Hydroconsult ved ingeniør Ræstad i praksis medføre inntil 40% reduksjon i den naturlige vannføring i denne måned, og endelig at endringene i vinter- og sommervannføringen forandrer de biologiske forhold i vassdraget. Det var ikke foretatt noen undersøkelser da første søknad ble innsendt, og etter de ankende parters mening er de orienterende undersøkelser som ble utført av Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) i A 48 av 18. mars 1976 ingen egentlig rapport og ble aldri utsendt. NIVA s befaringsrapport A 64 av 29. august 1978 kan klart ikke betraktes som en resipientundersøkelse, hva som er bekreftet i NIVA s brev av 23. januar 1979 til Alta kommunale innlandsfiskenemnd og av forsker Bjørn Andreas Faafeng i bevisopptaket for Høyesterett. Faafeng var NIVA s saksbehandler, og han uttaler i likhet med det nevnte brevet at det ikke er foretatt tilfredsstillende undersøkelser av Altavassdraget før konsesjonsbehandlingen. Etter Faafengs mening står omfanget av undersøkelsen i dette vassdrag heller ikke i rimelig forhold til tilsvarende forundersøkelser av andre vassdrag. På denne bakgrunn gir det et dårlig inntrykk når NVE i sin brosjyre om Alta-utbyggingen uttaler at blant annet NIVA s utredninger har hatt avgjørende innflytelse på prosjektet. Statens Forurensningstilsyn (SFT) synes å ha konsentrert seg om Tverrelva, jfr. St. prp. nr. 107 for 1977-78 side 109-110 med dets siste uttalelse i saken, men uttalelsen er uklar når det gjelder Altaelva.  

Skjønnsretten har også antatt at søknaden skulle opplyst om utslipp i elva under anleggstiden. Dette er imidlertid ifølge staten intet problem, da det dels gis utslippstillatelse i selve reguleringstillatelsen, dels spesiell tillatelse under anleggsdriften. KKV-gruppen har videre vurdert behovet for undersøkelser i sin alminnelighet, og ville nevnt det om det forelå et særskilt behov for undersøkelse i denne sak i forhold til alle andre reguleringssaker.  

SFT er det statlige organ som administrerer vannforurensningsloven, mens NIVA er et halvstatlig institutt under NTNF som blant annet gjennomfører undersøkelser på oppdrag fra offentlige og private oppdragsgivere.  

Som påpekt av staten har SFT allerede på et tidlig tidspunkt under konsesjonsbehandlingen tatt stilling til reguleringens betydning for Altavassdraget og antatt at den her ikke fører til særlige problemer. Derimot krevde man undersøkelser særlig vedrørende Tverrelva, som senere gikk ut av reguleringsplanen. SFT s uttalelse lå til grunn for drøftelsene på møtet i KKV-gruppen 11. november 1975. Her var NIVA representert blant andre ved instituttsjefen. Noe avvikende syn på omfanget av de undersøkelser som ble ansett nødvendige fremkom ikke der eller offisielt fra NIVA senere, og SFT har som nevnt heller ikke endret syn på dette spørsmål. Men NIVA s saksbehandler forsker Faafeng mener at SFT skulle iverksatt undersøkelser også i Altavassdraget. Det er klart at denne meningsforskjell med hensyn til et faglig og skjønnsmessig spørsmål ikke innebærer noen saksbehandlingsfeil eller mangel i avgjørelsesgrunnlaget for konsesjonsvedtaket.  

De ankende parter har pekt på at hele øvre lakseførende del av Altaelva ligger i vegløst terreng, slik at man er henvist til å bruke båt i en vanskelig led. Det foreligger imidlertid ingen skikkelig utredning av hvordan den nye vannføring vil påvirke ferdselsmulighetene, jfr. her også erosjonsforholdene. Det eneste som foreligger om ferdselen i sommertiden er en bemerkning i A 39 om Joat ka, hvor det uttales at utbyggingen ikke vil føre til så store inngrep i ferdsel og friluftsliv at egne utredninger er nødvendige. Miljøverndepartementet bad i brev til NVE av 4. desember 1974 blant annet om at søknaden ble supplert med redegjørelse for ferdsel, elvebåttrafikk, isveger og friluftsliv i distriktet, og Statskraftverkene fikk beskjed om dette ved NVE s brev av 11. mars 1975.  

De øvrige forhold som det er pekt på av de ankende parter er helt marginale spørsmål som ikke krever noen særskilt utredning.  

Reguleringens virkninger for fjorden og for ferdselsforholdene på elveisen er utredet i israpportene. Under høringsbehandlingen fremkom ingen bemerkninger om at isveger ble nyttet i større utstrekning enn Iskontoret hadde lagt til grunn. De øvrige interesser som de ankende parter her har påberopt er, hensett til det faktiske omfang av reguleringen, klart marginale. Etter vassdragsreguleringsloven vil det være et skjønnsspørsmål på hvilken måte opplysningene skal innhentes når det gjelder slike spørsmål, det kreves ikke at enhver interesse som berøres av en regulering må gjøres til gjenstand for en egen utredning av søkeren eller konsesjonsmyndighetene. Avgjørende må være om også slike interesser får en forsvarlig behandling under konsesjonssaken. Etter min mening kan det ikke være tvilsomt at dette spørsmål her må besvares bekreftende. Jeg er derfor ikke enig i den kritikk som ligger i skjønnsrettens bemerkninger på dette punkt.  

Fiskeinteressene ovenfor demningen har jeg behandlet foran under avsnittet om Masi. Her ser jeg på fisket i elva og i fjorden.  

Nordeng-gruppen gav deretter en kommentar til Viltdirektoratets bemerkninger i uttalelse av 26. februar 1980, og fastholdt sin kritikk av direktoratets arbeid. Den 27. februar 1980 ble det holdt et møte i Miljøverndepartementet om disse spørsmål, hvor Nordeng-gruppen deltok sammen med representanter fra Olje- og energidepartementet, Viltdirektoratet og NVE s iskontor. Departementet utarbeidet deretter et notat av 10. mars 1980, hvor Nordenggruppens innvendinger ble imøtegått, jfr. St. meld. nr. 61 for 1979-80 side 12-13. Stortingets flertall så ikke grunn til å endre sine tidligere synspunkter, jfr. Innst. S. nr. 250 for 1979-80 side 6.  

De ankende parter gjør gjeldende at det er en rekke alvorlige feil i saksbehandlingen og de faktiske forutsetninger for konsesjonsvedtaket når det gjelder lakseinteressene i Altaelva. Elvas særstilling som lakseelv og fiskets økonomiske betydning tilsa en intensiv utredning med hensyn til virkningene av reguleringen. Etter deres mening har imidlertid vesentlige risikofaktorer vært uomtalt, uopplyst eller sterkt undervurdert av konsesjonsmyndighetene. Etter deres generelle forståelse av vassdragsreguleringsloven §5 bokstav c, jfr. §4a nr. 1 og §5 bokstav d, skulle konsekvensene av reguleringen vært klarlagt da konsesjonssøknaden ble fremmet, og det var en feil av Vassdragsdirektoratet å behandle den mangelfulle søknad.  

Viltdirektoratet har vist til den ekstra tappeluke i dammen når det gjelder næringsdrivet fra Vird'nejav'ri. Men de pågående undersøkelser viser at det bare er store mengder driv i august da det ikke er noe overløp, og dette drivet hevdes neppe å komme levende gjennom turbinene, noe som er en betingelse for at laksen skal spise det.  

Jeg viser til bemerkningene foran i avsnitt VIII punkt 2 om temperatur og isforhold i elva etter en regulering.  

Verken vassdragsreguleringsloven §5c eller retningslinjene sier hvordan utredningen om fiskeinteressene skal skje eller hvor omfattende den skal være. Men på bakgrunn av disse interessers betydning må det kreves en skikkelig faglig utredning av reguleringens virkninger for fisket. Etter statens mening er dette også gjort.  

De særskilte undersøkelser som ble igangsatt, skulle supplere viten man hadde fra før. Undersøkelsene var altså bare en del av grunnlagsmaterialet, og hadde utelukkende til formål å svare ja eller nei til spørsmålet om regulering av elva. Detaljundersøkelser om skadevirkningenes omfang kommer først senere ved pålegg i reguleringsbestemmelsene eller i tilknytning til erstatningsskjønnet. Videre hører generelle vitenskapelige undersøkelser vanligvis ikke hjemme under konsesjonsbehandlingen.  

Når det gjelder den kritikk som knytter seg til Nordeng-gruppens rapport og som først ble reist i 1980, har staten gjort gjeldende at det alene er anførselen om næringsundersøkelser som det har noen mening å diskutere i forbindelse med konsesjonsbehandlingen. Spørsmålene om følgene av endringene i vintertemperaturen og muligheten for kompensasjon ved utsetting av smolt er etter statens mening rene forskningsoppgaver som ikke hører hjemme i en konsesjonsbehandling. Det har heller aldri vært foretatt slike undersøkelser ved andre vassdragsreguleringer. Om disse spørsmål har staten for øvrig uttalt:  

Det arbeid som Ansgar Aandahl utførte i Altaelva og som ble avbrutt i 1974, gjaldt tettheten og produksjonen av småfisk. Viltdirektoratet hadde også atskillig kjennskap til disse forhold i Altaelva som supplerte Aandahls materiale. Det er imidlertid så vidt skjønnes enighet om at slike produktivitetsundersøkelser ikke forteller så mye om virkningene av en regulering.  

Ifølge staten står man her overfor meget kompliserte forhold. Man må undersøke både næringsgrunnlaget - som består av bunnfauna og næringsdrivet - og hva fisken spiser. Og selv om man kjenner alle disse forhold, kan man ikke uten videre si noe om forholdene etter en regulering. De ankende parter har særlig trukket frem de undersøkelser som har funnet sted i Vefsna/Saltfjell. Men dette er ifølge staten bare generelle bunndyrsundersøkelser, og det er ikke foretatt noen analyse av fiskens mageinnhold. I nærværende sak er det et annet ledd i næringskjeden som de ankende parter trekker frem, nemlig planktondrivet og hva dette betyr som næring for småfisken, jfr. det omtalte brev fra direktoratet til NVE av 7. mars 1974. Skulle hele næringskjeden undersøkes, ville det etter statens mening kreve en meget stor stab av fagfolk for hvert enkelt vassdrag gjennom mange år, og man ville heller ikke ha nok spesialister i vårt land til å undersøke en eneste påtenkt regulering. I Jensens foredrag er understreket at det i dag er urealistisk å tenke seg en fullstendig behandling av bunnfaunaen, som bare er en av komponentene. Til dette kommer de store naturlige variasjoner i vassdragene fra år til år. Staten understreker at det er en uttalelse direktoratet skal gi - ja eller nei til en regulering - og ikke noen vitenskapelig utredning.  

I 1974-75 var det delte meninger blant fagfolk om hva næringsundersøkelser av forskjellig slag kunne si om virkningene av en vassdragsregulering for elvas biologiske liv. Det hadde vært en del mer eller mindre tilfeldige undersøkelser av slik art i andre vassdrag, men dette inngikk ikke i noe standardopplegg. Det har skjedd en viss faglig utvikling på området, og noen fagkyndige mener det er ervervet nye kunnskaper. Men det er fortsatt delte meninger om hva slike undersøkelser kan si om virkningene av en regulering. I bevisopptakene for Høyesterett har således Berg og Gunnerød i Viltdirektoratet fastholdt sin oppfatning om at slike undersøkelser ikke ville kunne si noe om virkningene, mens en rekke universitetsforskere har ment at slike undersøkelser burde vært foretatt. Etter statens mening legger de siste til dels opp til et forskningsopplegg for å skaffe ny viten.  

Hva endelig angår den ekstra tappeluke i dammen, understreker staten at denne overhodet ikke ble trukket inn i drøftelsene om de fiskeribiologiske undersøkelser under konsesjonsbehandlingen. De modellforsøk som er igangsatt vedrørende tappeluken, er utelukkende gjort av hensyn til undersøkelsene av vanntemperaturen om sommeren. Men når slike undersøkelser først gjøres, har Miljøverndepartementet ment at man også kan ta opp det spørsmål som nå er reist om næringsdrivet, jfr. St. meld. nr. 61 for 1979-80 side 12-13.  

Staten anfører at det er et alminnelig kjent problem at økt vintertemperatur kan føre til tidlig klekking av yngel, og at yngel kan bli tatt av flom og isgang. Disse skademuligheter er nevnt i konklusjonens punkt 3 i A 45. Det er videre på det rene at det ikke ble foretatt noen spesielle undersøkelser av dette problem i tilknytning til nærværende konsesjonsbehandling, da Viltdirektoratet baserte seg på sine alminnelige kunnskaper, blant annet kontorsjef Bergs egne undersøkelser over gyting og klekking av laks.  

1 I Rt-se-side 366 flg.  

Viltdirektoratet har forutsatt at kompensasjon er mulig, og har krevd bestemmelse om dette i reguleringsbestemmelsene, jfr. St. prp. nr. 107 for 1977-78 side 109 punkt 8 og reguleringsbestemmelsenes post 9 III. Først med Nordeng-rapporten ble det reist diskusjon om dette spørsmål, og denne rapporten bygger ifølge staten på vitenskapelige hypoteser og ikke på fakta. Stamfiske og utsettinger av laksesmolt gjøres i stor stil både i vårt og andre land, og merking av laksunger viser at det gir resultater. Det har aldri vært foretatt slike undersøkelser som nå kreves på konsesjonsstadiet.  

Staten har endelig presisert at de oppfølgningsundersøkelser som nå foretas i Altavassdraget i medhold av konsesjonsvilkårene, er meget detaljerte og omfattende. De sprenger tidsmessig enhver ramme for en rimelig konsesjonsbehandling, og skal foruten å tjene som grunnlag for erstatningsskjønnet også tjene vitenskapelige registreringsformål.  

Når det gjelder de ankende parters anførsler om at de foreliggende utredninger kom for sent i forhold til kravene i vassdragsreguleringsloven, viser jeg til mine generelle bemerkninger om loven foran under avsnitt VI.  

Etter dette kan jeg ikke se at de ankende parters anførsler vedrørende fiskeinteressene kan føre frem. Jeg finner bekreftelse for mitt syn i Stortingets drøftelse av disse spørsmål i 1980. Som allerede nevnt forelå da den sterke faglige kritikk fra Nordeng-gruppen, men Stortinget fant ikke innvendingene så tungtveiende at de foranlediget nye undersøkelser.  

De ankende parter har for Høyesterett også tatt opp fiskeinteressene i fjorden.  

Jeg bemerker at det står uoppklart hvordan Fiskeridirektoratet i sin tid skaffet seg de opplysninger som er gjengitt ovenfor. Men det kan ikke anses som saksbehandlingsfeil at konsesjonsmyndighetene la disse opplysninger til grunn for konsesjonsbehandlingen. Det dreier seg videre om helt marginale interesser av økonomisk karakter, slik at en mulig svikt i avgjørelsesgrunnlaget på dette punkt ikke kan ha noen betydning for gyldigheten av konsesjonsvedtaket.  

Inn under dette avsnitt går zoologiske, botaniske, geologiske og geomorfologiske interesser foruten de alminnelige landskapsmessige verdier. Bortsett fra noen spredte opplysninger om landskapet inneholdt selve konsesjonssøknaden av april 1974 intet om disse verneinteresser.  

1 I Rt-se-side 365 flg.  

«Når Miljøverndepartementet fant å frafalle kravet om disse naturfaglige undersøkelsene, skyldtes det at NVE hadde opplyst at de ville utsette søknaden om utbygging av Jesjav're og at vi anså verneverdiene i de områder som ville bli berørt av byggetrinn 1 for vesentlig mindre enn de verneverdiene som ville blitt berørt av byggetrinn 2.»  

Hva endelig angår dyrelivet, bemerker staten at verken A 20 eller A 40 er noen forskningsrapporter. Etter regelverket er det tilstrekkelig at undersøkelsene har praktisk nytte, og at A 40 betegner seg som foreløpig, har ifølge Selboes vitneforklaring ikke hatt noen konsekvenser for den endelige konklusjon. Staten bestrider derfor at det foreligger noen saksbehandlingsfeil på grunn av slette arbeidsrapporter. De ankende parters påstand om feil i faktum med hensyn til dyrelivet knytter seg til konklusjonene i A 40. Men disse gjelder usikre forhold av utpreget vurderingsmessig karakter, hvor fagfolk og forskere kan komme til forskjellig resultat selv om grunnlagsmaterialet i alt vesentlig er det samme, blant annet om hvorvidt de observerte fugler holder til i canyonen eller på vidda. Det er derfor etter statens mening ikke noe merkelig i at Miljøverndepartementet i notat inntatt i St. meld. nr. 61 for 1979-80 side 13, uttaler at Tømmeraas og Barth ikke har brakt inn opplysninger som var ukjente for departementet da det avgav sin uttalelse i konsesjonssaken. Rettslig sett må det mye til for her å kunne konstatere feil i faktum, og staten bestrider at det er slike feil.  

De ankende parter har under henvisning til vassdragsreguleringsloven §4a nr. 1 gjort gjeldende at de naturfaglige interesser i saken skulle vært utredet allerede på planstadiet. Jeg er ikke enig i dette, og viser til mine bemerkninger i avsnitt VI foran om vassdragsreguleringsloven saksbehandlingsregler. Etter min mening er kravene til saksforberedelsens bredde og grundighet også når det gjelder slike verneinteresser regulert av loven §5 og §6.  

De ankende parter har også etterlyst en utredning om de landskapsmessige verneverdier. Hva som faktisk vil skje med landskapet etter en regulering, fremgår blant annet av den før nevnte høringsuttalelse fra Statens Friluftsråd og Statens Naturvernråd i proposisjonens side 75, og av Miljøverndepartementets uttalelse side 146-147. Utover dette står man som påpekt av staten i utpreget grad overfor subjektive vurderinger. At konsesjonsmyndighetene i første rekke nøyde seg med å bygge på opplysninger de skaffet seg ved de befaringer som ble foretatt, kan jeg ikke se gir grunnlag for kritikk fra et saksbehandlingssynspunkt.  

De ankende parter anfører at det er feil i saksbehandlingen når det gjelder utredningen av fordelene ved og behovet for den kraft som skal komme fra Altaverket, noe som har medført at disse spørsmål er blitt overvurdert av høringsinstansene og konsesjonsmyndighetene.  

Staten har konkludert med at landsprognosene har vært gjenstand for usedvanlig grundig vurdering. Det har i massemedia vært rettet meget sterke bebreidelser mot NVE og regjeringen om at Stortinget ikke ble tilstrekkelig informert. Staten mener at selv om nærværende tema har lite med jus å gjøre, er det rimelig at det nå blir fastslått at også hva dette spørsmål angår så har konsesjonssaken fått en forsvarlig og skikkelig behandling. De egentlige stridsspørsmål har etter statens mening knyttet seg til forskjellig syn på samfunnsutviklingen. Men kraftprognoser egner seg ikke til overprøving ved domstolene. Dels dreier det seg om teknisk regnearbeid, dels om politiske målsettinger.  

Når det gjelder de ankende parters angrep på effektberegningen for Altaverket, henger dette dels sammen med deres argumentasjon om oppstartingen av kraftverket om våren. Jeg viser til mine tidligere bemerkninger om manøvreringsreglementet m.v., og kan ikke se at anførslene gir anledning til ytterligere kommentarer. Hva dernest angår de beregningsmessige forskjeller mellom ingeniørene Kjell Køber og Erik Ræstad, bestrider overingeniør Køber i sin vitneforklaring at det foreligger noen feil i hans og NVE s regnestykke. Han presiserer at slike beregninger er beheftet med usikkerhet inntil kraftverket er i drift, og anslår selv usikkerheten i forutsetningene til flere prosent opp eller ned. Under denne forutsetning mener han at ytelsen av Alta kraftverk tidlig på vinteren ofte kan bli i nærheten av 46 MW. Jeg kan etter dette ikke se at NVE har gitt noen misvisende beregning av effekten vinterstid.  

Den da foreliggende offisielle landsprognose av 26. juni 1978 forutsatte en fastkrafttilgang til den alminnelige forsyning på 66 TWh i 1985. Landsprognosen bygde imidlertid på regjeringens økonomiske langtidsprogram for 1978-81. I NVE s uttalelse om stortingsmeldingen om Norges energiforsyning er uttrykkelig presisert at det var sannsynlig at konsekvensene av Regjeringens økonomiske tiltak som var skissert i Tillegg til dette langtidsprogrammet, ville føre til lavere elektrisitetsprognose sammenlignet med basisalternativet. Det understrekes at forutsetningene om vekst i det private forbruk vil være svært utslagsgivende for prognoseresultatet. Det ble videre opplyst at nye prognoser ville bli utarbeidet så snart forutsetningene var nærmere avklaret. Inntil videre foreslo imidlertid NVE at en i planleggingen av det fremtidige kraftoppdekkingsprogram la den eksisterende landsprognose til grunn. Alt dette kjente Stortinget altså til da det behandlet konsesjonssaken, jfr. også statsråd Gjerdes svar på representanten Rossbachs spørsmål under saksbehandlingen. Han bekreftet her at NVE arbeidet med nye prognoser, men at man foreløpig ikke hadde skikkelig grunnlag for å legge frem slike. Den orientering som overingeniør Kindingstad gav saksordfører Langlo, var derfor korrekt og dekkende. De talleksempler som NVE på dette tidspunkt arbeidet med, og som etter det materiale som er fremlagt for Høyesterett svingte mellom ca 48,6 TWh og 56,6 TWh, forutsatte som påpekt av staten en videre avklaring og forsvarlig bearbeidelse og vurdering. Kindingstads anslag om 53 eller 54 TWh stod alene for hans egen regning. I samtlige tall måtte det innlegges reserve for kald vinter. Jeg er enig i at alle disse tall åpenbart var uegnede som basis for et stortingsvedtak. Det skulle være nok å peke på at den endelige prognose fra NVE i februar 1979 som tidligere nevnt ble 62 TWh, heri inkludert 5 TWh som reserve for kald vinter.  

De ankende parter har vist til vassdragsreguleringsloven §5b og rundskriv nr. 36 post b punkt 1. I rundskrivet heter det at søknaden skal inneholde opplysning om søkeren har andre muligheter enn omsøkt for dekning av kraftbehovet i søkerens forsyningsområde. De anfører som saksbehandlingsfeil at dette forhold ikke er tilstrekkelig utredet, og i tillegg at det i konsesjonsdokumentene er gitt misvisende opplysninger om forholdet.  

Subsidiært gjør staten gjeldende at da reguleringssaken ble behandlet på nytt av Stortinget i 1980, forelå en meget grundig vurdering av alternativene til en Alta-utbygging, jfr. St. meld. nr. 61 for 1979-80 side 31 flg. og komitéinnstillingen side 4. Enten man ser drøftelsene da som reparerende behandling av vedtaket i 1978 eller som kilde for å finne hvilken vekt mulige feil og mangler har hatt, må behandlingen i 1980 være forsvarlig. Sverige-alternativet har derfor vært uten interesse for stortingsflertallet.  

Den økonomiske sammenligning mellom de to kraftprosjekter stod ikke sentralt for Stortinget da det vurderte disse alternativer, jfr. Innst. S. nr. 250 for 1979-80 side 4. Det moment Stortinget først og fremst la vekt på, var en sikker og stabil kraftforsyning i Finnmark fylke, dernest mente flertallet at man trengte både Alta og Kobbelv. Bare som et beskjedent tredje moment kom lønnsomhetsberegninger. Etter statens mening holder heller ikke noen av de ankende parters argumenter når det gjelder det siste spørsmål.  

1 I Rt-se-side 370 (nederst flg).  

Jeg kan ikke se at de ankende parter har påvist feil i saksbehandling eller det faktiske grunnlag som kan ha hatt betydning for vedtaket i konsesjonssaken. Etter retningslinjene skulle det som påpekt av staten bare gis opplysninger om andre kraftdekkingsmuligheter, ingen utredning av alle mulige alternativer. Slike opplysninger er etter min mening gitt. De ankende parter har videre påpekt visse feil i disse opplysninger. Disse feil kan imidlertid etter min mening ikke ha hatt noen betydning for konsesjonsvedtaket. Jeg viser til statens utførlige prosedyre, som jeg kan tiltre også når det gjelder spørsmålet om et mulig elvekraftverk.  

Ankesaken for Høyesterett gjelder først og fremst spørsmålet om gyldigheten av kgl. resolusjon av 15. juni 1979 om statsregulering av Altavassdraget. Dette vedtak ble truffet etter at det i samsvar med vassdragsreguleringsloven §2 var innhentet samtykke av Stortinget, og Stortinget har senere to ganger fastholdt sitt standpunkt. Den utbygging som ble vedtatt i 1979, er meget begrenset i forhold til de opprinnelige planer.  

1 I Rt-se-side 372 nederst flg.  

1. De reinbeiteberettigede i reinbeitedistriktene 20, 21, 22, 23 og 24 er ved skjønnet tilkjent kr. 1400 med et tillegg på 25% i årlig erstatning for tapt beiteland knyttet til anleggsvegen fra Stilla til det sted hvor denne krysser Tverrelva, jfr. skjønnets side 72 flg.1 og skjønnsslutningens post II. Tap som følge av nedsatt brukelighet på begge sider av veglegemet, av utilgjengeliggjort beite og ulemper av enhver art, skulle etter skjønnsforutsetningene holdes utenfor delskjønnet og behandles senere i forbindelse med øvrige skader og ulemper.  

Staten v/NVE bestrider at det foreligger noen saksbehandlingsfeil.  

Tross rask saksforberedelse hadde skjønnet etter min mening godt grunnlag for dette enkle skjønnstema i den skriftlige uttalelse som ble gitt av de reindriftssakkyndige. Her redegjøres det for vegetasjon og beiteverdier. De sakkyndige er klar over at området nyttes som vår- og høstland, og understreker årstilgjengeligheten. Skjønnsretten sluttet seg til dette, og det er ikke tvilsomt at den la til grunn at dette beite ikke kunne erstattes med annet beite. Jeg kan derfor ikke se at det her foreligger noen saksbehandlingsfeil.  

Jeg stemmer for denne

1. Skjønnsrettens fastsettelse av erstatning til de reinbeiteberettigede i reinbeitedistriktene nr. 20 Geritnjarga, nr. 21 Kvaløya, nr. 22 Fieddar, nr. 23 Seinos/Navgastak og nr. 24 Seiland - skjønnsslutningens post II - stadfestes.  

2. Skjønnsrettens avgjørelse av kravet fra Alta Laksefiskeri Interessentskap - skjønnsslutningens post III - oppheves.  

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.  

V. Rettens merknader vedrørende fremme av skjønn.  

Det er etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastsette midlertidig erstatning for tap i laksefisket i anleggstiden. Kravet tas ikke til følge. - - -  

[[Kategori:Høyesterett]]