RG-1957-511
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1957-02-23 |
| Publisert: | RG-1957-511 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. februar 1957 i ankesak nr. 442/1955. |
| Parter: | Hans Thv. Zeiner-Henriksen (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot 1. Drosjeforsikringen gjensidig, 2. Amund Mogaard (høyesterettsadvokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Thor Breien, konstituert lagdommer Halvor Husaas, tilkalt dommer, byrettsdommer Odd Pløen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §152, §180, §359 |
I sak om erstatning for skade som følge av sneras fra et tak avsa Oslo byrett 6. juni 1955 dom med slik domsslutning:
«Konsulent Hans Thv. Zeiner-Henriksen, dr. K. Zeiner-Henriksen og handelsråd R. Zeiner-Henriksen dømmes til in solidum å betale til Drosjeforsikringen gjensidig kr. 642, og til drosjeeier Amund Mogaard kr. 300 med 4 prosent renter fra 3. juni 1954 til betaling skjer.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Angående saksforholdet vises for øvrig til byrettens domsgrunner.
Hans Thv. Zeiner-Henriksen, K. Zeiner-Henriksen og R. Zeiner-Henriksen har påanket dommen til lagmannsretten og er etter søknad meddelt anketillatelse uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jfr. tl. §359. De har under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:
«Konsulent Hans Thorvald Zeiner-Henriksen, dr. K. Zeiner-Henriksen og handelsråd R. Zeiner-Henriksen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Drosjeforsikringen gjensidig og drosjeeier Amund Mogaard for byretten og lagmannsretten.»
De ankende parter anfører: Byretten har tatt feil når den er kommet til at skaden skyldes uaktsomhet fra gårdeiernes side. Det fastholdes videre - hvilket også byretten synes å ha gått ut fra - at noe objektivt ansvar ikke kan komme på tale her. Til støtte for sitt syn gjør de ankende parter i det vesentlige gjeldende det samme som for byretten. Det hevdes videre at det foreligger feil ved saksbehandlingen for byretten. For det første henvises i så henseende til følgende uttalelse i byrettsdommens domsgrunner:
«Det er således tenkelig at det hensett til muligheten for skade på trafikkerende biler ville vært mest aktsomt å vente med snøryddingen til natta eller en sein kveldstime, da det neppe ville ha vært mulig å få stanset trafikken under snøryddingen. Saksøkte har imidlertid ikke prosedert på dette og retten finner da ikke å kunne ta hensyn til denne mulighet.»
Det hevdes at byretten her har begått en feil, idet retten hadde plikt til å vurdere uaktsomhetsspørsmålet også under denne synsvinkel.
Byretten har videre overtrådt tl. §152. Hovedforhandling
Side:512
i saken ble holdt og avsluttet 3. mai 1955, men dom ble først avsagt 6. juni s. å., uten at det ble gitt noen begrunnelse for oversittelse av fristen for domsavsigelse. De ankende parter påstår imidlertid ikke dommen opphevet på grunn av de her påståtte feil. De ønsker en realitetsavgjørelse i lagmannsretten.
Drosjeforsikringen gjensidig og Amund Mogaard har tatt til gjenmæle i ankesaken og har nedlagt slik påstand:
«Oslo byretts dom av 6. juni 1955 stadfestes. De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»
Ankemotpartene hevder at byretten med rette er kommet til at skaden skyldes uaktsomhet fra gårdeiernes side og i så henseende henholder de seg i det vesentlige til byrettens begrunnelse. Subsidiært hevdes fra ankemotpartenes side at gårdeierne under enhver omstendighet må bli ansvarlige på objektivt grunnlag. Noen feil ved byrettens saksbehandling foreligger ikke. Når retten ikke har drøftet spørsmålet om man burde vente til ut på natten med sneryddingen, er det fordi dommeren ikke har tillagt dette punkt noen vekt. Han har selvsagt vurdert uaktsomhetsspørsmålet også under denne synsvinkel. At dommeren på grunn av andre gjøremål m.v. ikke har fått avsagt dommen før etter utløpet av fristen i tl. §152 er uten betydning for dommens gyldighet.
Under hovedforhandlingen for lagmannsrett har Hans Thv. Zeiner-Henriksen - som bestyrer angjeldende eiendom - møtt som representant for de ankende parter og har avgitt partsforklaring. Ankemotpart nr. 2 Amund Mogaard var til stede under det meste av forhandlingene, dog uten å avgi partsforklaring. Det er avhørt tre vitner, hvorav ett nytt for lagmannsretten. Retten har sammen med de foran nevnte parter og prosessfullmektigene foretatt åstedsbefaring til Uranienborgveien 1. Det er ikke fremlagt nye dokumenter. Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for byretten.
Lagmannsretten er - om enn under tvil - kommet til samme resultat som byretten og kan på vesentlige punkter slutte seg til dens begrunnelse.
I likhet med byretten finner lagmannsretten det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om forståelsen av Oslo politivedtekters bestemmelser om snerydding av tak. Uten hensyn til hvordan disse bestemmelser er å forstå, må det være klart at det må stilles meget strenge krav med hensyn til aktsomheten når det gjelder snerydding av taket på en bygård som den foreliggende som vender ut mot to så sterkt trafikkerte gater som Uranienborgveien og Parkveien.
Med hensyn til snemengder, værforhold m.v., bygger lagmannsretten på det samme faktiske grunnlag som byretten. Det antas således at de snemengder som lå på taket før den dag ulykken skjedde var så små at de ikke innebar noen fare. Det kan etter dette ikke bebreides gårdsbestyreren - Hans Thv. Zeiner-Henriksen - at han ikke sørget for snerydding i dagene
Side:513
før nevnte dag. Spørsmålet blir da om han ulykkesdagen - før ulykken inntraff - gjorde hva det med rimelighet kan kreves av ham for å forhindre faren for takras. Lagmannsretten er kommet til at han ikke kan sies å ha gjort det. Etter de opplysninger som foreligger, antas gårdsbestyreren ikke å ha foretatt seg noe angjeldende dag for å få taket ryddet. Vaktmesteren gjorde heller ikke noe annet enn å sette ut avviserne da han etter endt arbeidstid på den fabrikk han arbeidet ved 16-tiden kom til Uranienborgveien 1. Fra de ankende parters side hevdes det at det ikke ville ha vært mulig å få ryddet taket angjeldende dag. Dette fordi taket som er belagt med skifer er farlig glatt når det ligger våt sne på det, og det ville av den grunn ikke ha vært mulig å få noen til å gå ut på taket for å få det ryddet. Noen annen mulighet til å få gjort dette var det ikke. Selv om det hadde vært mulig å få noen til å forsøke seg på rydding, hadde det ikke under noen omstendighet vært mulig å få arbeidet igangsatt før tidligst dagen etter. Etterat mørket var kommet ville et forsøk på rydding vært nytteløst.
Lagmannsretten er ikke enig i disse betraktninger.
Gårdsbestyreren som var - eller i ethvert fall burde vært - klar over at faren for ras fra taket fra om formiddagen og utover dagen den 19. var meget stor, burde - etter rettens mening - ha forsøkt å avverge denne fare. Når forholdet er at han overhodet intet foretok seg, antar lagmannsretten - på samme måte som byretten - at de ankende parter må ha bevisbyrden for at et alvorlig forsøk i så henseende ville blitt mislykket. Slikt bevis er ikke ført. Lagmannsretten finner det tvertimot sannsynlig at det kunne ha vært gjort noe for å avverge faren. Hadde gårdsbestyreren satt seg i sving om formiddagen, er det grunn til å regne med at han kunne fått tak i folk som kunne ha gått i gang med arbeidet før det ble for sent. Det nevnes i denne forbindelse at 3. vitne, blikkenslager Bærulfsen, som i en årrekke av og til har utført forskjellig blikkenslagerarbeid for Hans Thv. Zeiner-Henriksen, og noen ganger har foretatt snerydding av taket på Uranienborgveien 1, har opplyst at han ville latt en henvendelse fra Zeiner-Henriksen gått foran alt annet. Han har imidlertid forklart at han knapt kunne ha kommet i gang med arbeidet angjeldende dag om han ikke hadde fått henvendelsen før etter kl. 13. Retten stiller seg tvil ende overfor dette, me tillegger det ikke avgjørende vekt, idet gårdsbestyreren på grunn av snefallet om natten, og snefallet og temperatur stigningen utover formiddagen burde ha satt seg i sving for å få folk allerede før det nevnte tidspunkt. Hvorvidt Bærulfsen eller noen annen under de foreliggende omstendigheter ville ha våget seg ut på taket anser retten som et åpent spørsmål, til tross for at Bærulfsen som vitne har opplyst at han, slik som forholdene lå an, ikke ville ha våget dette. Selv om det er riktig som påstått, at det på grunn av faren for ras ikke var mulig å komme ut
Side:514
på taket, måtte det - etter rettens mening - ha vært mulig å få ned noe sne fra taket, og derved avverget den største rasfare ved å stå i taklukene og derfra skyfle ned sne. Under de foreliggende omstendigheter skulle det formentlig ikke meget til for å få de våte snemasser til å gli på det glatte taket. Dette arbeid måtte vaktmesteren eller noen annen uten spesielle forutsetninger ha kunnet utføre. Selvsagt måtte de nødvendige forsiktighetsregler med hensyn til trafikken i gatene ha vært iakttatt. Retten kan ikke anta, at det ville ha vært utelukket å foreta en regulering av trafikken i gaten under en slik rydding.
Hvis det forholder seg slik - som påstått av de ankende parter - at det er umulig å få ryddiggjort taket for sne hver gang sneen er våt og tung og faren for ras således er størst, finner retten at det må bebreides de ankende parter at intet er gjort for å minske den store fare, som dette tak da i tilfelle må sies å representere. Noe måtte kunne ha vært gjort i så henseende. Et slikt stort ras som det som førte til skaden i nærværende tilfelle, ville trolig vært avverget hvis det hadde vært sneskjermer på taket. Retten er imidlertid klar over, at sneskjermer på den annen side kan føre med seg ulemper og fare av annet slag. Det måtte imidlertid kunnet la seg gjøre å sette opp innretninger av ett eller annet slag for å gjøre det mulig å komme ut på taket når det var glatt og vått, og faren for ras stor.
Lagmannsretten finner etter dette at gårdeierne på grunn av uaktsomhet må bli erstatningsansvarlige for den skade sneraset førte med seg. Det blir da unødvendig å ta stilling til spørsmålet om gårdeierne har objektivt ansvar for den skade sneraset voldte.
Partene er enige om at skaden - som det fremgår av byrettens dom - beløper seg til i alt kr. 942 fordelt på ankemotpart nr. 1 og 2 med henholdsvis kr. 642 og kr. 300, og at det til disse beløp kommer 4 pst. rente fra 3. juni 1954 til betaling skjer.
Lagmannsretten finner det åpenbart at de innsigelser som er gjort gjeldende mot saksbehandlingen for byretten ikke under noen omstendighet kan medføre opphevelse av dommen, og da dette for øvrig heller ikke er påstått av de ankende parter, antas det unødvendig å komme nærmere inn på denne side av saken.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste.
Lagmannsretten finner å kunne slutte seg til byrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Til tross for at anken har vært forgjeves, er retten kommet til at de ankende parter bør fritas for å erstatte ankemotpartene saksomkostninger også for lagmannsrett fordi saken har frembudt særlig tvil, jfr. unntaksbestemmelsen i tl. §180 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Side:515
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):
Den 19. januar 1954 kjørte sjåfør Paulmar Bjørnstad drosjeeier Amund Mogårds drosje A-5181 kl. ca. 19,45 i Parkveien og svingte inn i Uranienborgveien. Da bilen var utenfor Uranienborgveien nr. 1, som tilhører de saksøkte, raste det ned en masse sne fra den del av taket som vender ut mot Parkveien. Sneen kom rett ned på taket på bilen som fikk klemt en svær bulk i taket. Bilen var i fart da ulykken skjedde. Taket er dekket med skifer og har skrå stilling. Det er forsynt med et par takluker.
Ifølge oppgave fra Meteorologisk Instiutt ble det den 19. januar 1954 på værstasjonen Oslo (Blindern) notert:
Kl. 8 v 4° C, overskyet, snefall, snedybde på bakken 17 cm.
Kl. 13 v 0,6° C, overskyet, disig vær, snefall.
Kl. 19 0,8° C, overskyet, regn. Samlet nedbør siden kl. 8: 15,0 mm (regn, sne, sludd). Dagens høyeste temperatur 0,8° C.
Natten til den 19. januar falt det 1,8 mm sne mens det de to foregående døgn ikke var falt nedbør. Den 14., 15. og 16. januar ble det notert nedbørmengder på henholdsvis 12, 6,5 og 15,7 mm som falt som regn, sludd, yr og sne.
Drosjeeieren har kaskoforsikret hos saksøker nr. 1 og disse har sammen hatt et tap (skade, ansvar og takstgebyr) på kr. 942 som ikke er bestridt. Saksøkte var ansvarsforsikret hos Forsikringsselskapet Norge. Både saksøkte og Norge har nektet å betale erstatning. Etter forgjeves prøvet forliksmegling har saksøkerne uttatt stevning i rett tid den 13. september 1954. - - -
Saksøkerne viser til en rekke dommer, først og fremst hyesterettsdom i Rt-1939-766 (gesimsdommen), men dertil høyesterettsdom i Rt-1936-783, Oslo byretts dommer av 29. oktober 1949 (Agder - Hestvik), 4. februar 1950 (Svensen - Frognerveien 31), 3. juli 1939 (Andersen - Kr. Aug.gt. 6), høyesterettsdom i Rt-1927-421, Rt-1935-149, Rt-1951-212, Rt-1940-18, Rt-1948-719, Rt-1936-971, Rt-1937-741, Rt-1936-289, Rt-1948-1111, Rt-1937-563, Rt-1926-899, Rt-1927-651 og 1933 817. - - -
De saksøkte viser til høyesterettsdom i Rt-1920-140, Rt-1924-684, Rt-1924-919, Rt-1949-615 og Rt-1951-212 samt Oslo byretts dommer av 18. oktober 1952, 9. april 1953 og 2. april 1954, samt lagmannsrettsdom i RG-1939-442. - - -
Retten skal bemerke:
Det må ansees tvilsomt etter formannskapets beslutning av 12. januar 1938 om de saksøkte strafferettslig er forpliktet til å holde ryddig for sne den del av taket som vender ut mot Parkveien. Retten finner det imidlertid unødvendig å ta stilling til dette spørsmålet. Beslutningen bygger tydeligvis på det syn at det påligger gårdeiere
Side:516
en særlig aktsomhetsplikt når det gjelder rydding av tak i sterkt beferdede bygater i Oslo. Av praktiske grunner har så formannskapet knyttet straffansvaret for denne særlige aktsomhetsplikt til eiendommer som ligger til bestemte nærmere angitte gatestrekninger, idet politiet derved ved utferdigelse av forelegg unngår prosedyre om en gate må ansees så beferdet at straffansvar inntrer. Når det gjelder å vurdre om gårdeieren har vist erstatningsbetingende uaktsomhet må en derimot bedømme fritt om den gate det gjelder er særlig beferdet. Domstolene er her ikke bundet av oppregningen i formannskapets beslutning. Dertil kommer at all den stund det foreligger en særlig aktsomhetsplikt strafferettslig når det gjelder sneras til Uranienborgveien, måtte eierne forstå at det også var all grunn til å vise særlig aktsomhet når det gjelder den del av taket som vender mot Parkveien. Det er nemlig ingen grunn til å tro at ferdselen er mindre på denne side av eiendommen. Uansett hva som måtte være grunnen til at den del av Parkveien, som går forbi saksøktes eiendom, ikke er oppregnet i formannskapets beslutning måtte således eierne forstå at det sivilrettslig sett forelå en særlig aktsomhetsplikt når det gjelder snerydding også til denne gatestrekning. Spørsmålet er nå hvor langt denne særlige aktsomhetsplikt går. Retten er enig med dommer Thrap når han i sitt votum i høyesterettsdom i Rt-1951-212 sier at det formannskapets påbud «i første rekke tar sikte på er ras av større mengder som skyldes mangelfull snerydding på taket». - - «Når skade er inntrådt som følge av takras er det etter min mening grunn til å gå ut fra at aktsomhetsplikten er overtrådt medmindre det sannsynliggjøres at det ikke var teknisk mulig å foreta en fullstendig rydding etter at det i øvrig foreligger så helt ekstraordinære omstendigheter at det vil være urimelig å forlange slik rydding.»
Det fremgår av partsforklaring fra saksøkte Zeiner-Henriksen og hjelpearbeider Solberg, som var vaktmester for gården den dag ulykken skjedde, at det ikke inngikk i vaktmesterens arbeidsplikter å rydde takene for sne. Han hadde plikt til å si fra dersom det forelå særlig fare for takras. En enkelt gang vinteren 1952-53 hadde brannvesenet foretatt rydding. Dette hadde kostet et par hundre kroner. Dette er den eneste effektive snerydding av takene som er skjedd vintrene 1952/53 og 1953/54. Retten har etter åstedsbefaring funnet at det må antas at det, slik som skråtaket er konstruert, ikke kan ventes at en vanlig engasjert vaktmester vil være villig til å gå opp på taket og rydde dette. Solberg hadde stilling som vaktmester ved siden av sin hovedstilling og kom til stede etterat han hadde forlatt sin vanlige arbeidsplass kl. 16. Han foretok da rydding av fortauet og satte ut avvisere, idet han var klar over at det forelå fare for takras etter det vedvarende snefall samme dag med væromslag til mildvær. Han hevder imidlertid at de snemengder som lå på taket før denne dag var såpass små at de ikke innebar noen fare. Retten finner å kunne bygge på denne forklaring og finner det således bevist at det ikke var uaktsomt av saksøkte at det ble unnlatt å foreta rydding i dagene umiddelbart før natten til den 19. januar 1954. Den snemengde som rammet bilen var tung våt sne uten isklumper
Side:517
eller andre fastere bestanddeler. Skaden antas å skyldes at den tunge våte sneen kom på sterk gli som følge av omslaget til regnvær, idet taket er bratt og belagt med skifer.
Etter snefallet natt til den 19. januar, som fortsatte utover dagen, måtte det ut på formiddagen være klart at det forelå fare for takras. Dette måtte i alle fall være åpenbart da temperaturen kl. 13, etter en sterk stigning, nærmet seg nullpunktet. Ved dette tidspunkt pliktet således saksøkte eller hans tilsynshavende å sette seg i sving for å få takene ryddet. Skaden skjedde kl. 19,45, altså 6 3/4 timer etter kl. 13. Saksøkte pliktet som gårdeier på forhånd å innrette seg slik at han kunne møte en slik situasjon som forelå kl. 13. Det kan ikke forlanges at saksøkte skulle få arbeidet utført straks på timen, men all den stund saksøkte ikke har foretatt seg noe for å få takene ryddet i løpet av de 6 3/4 timer som hengikk til sneraset må han ha den fulle bevisbyrde for at tidsrommet var for kort til å få utrettet noe dersom han hadde satt seg i sving i tide. Slikt bevis kan ikke ansees ført. Retten finner derfor at det var uaktsomt av saksøkte at han ikke hadde fått ryddet taket for sne innen sneraset gikk kl. 19,45 og må derfor være ansvarlig for den skade som skjedde. Retten har vært i tvil om det teknisk sett lot seg gjøre å rydde takene for sne uten overveiende fare for at snemassene korn på gli med den følge at sneen raste ut på gaten. Det er således tenkelig at det hensett til muligheten for skade på trafikerende biler ville vært mest aktsomt å vente med sneryddingen til natten eller en sen kveldstime, da det neppe ville vært mulig å få stanset trafikken under sneryddingen. Saksøkte har imidlertid ikke prosedert på dette og retten finner da ikke å kunne ta hensyn til denne mulighet. Retten finner det etter dette unødvendig å ta stilling til om gårdeieren var objektivt ansvarlig for sneraset uten hensyn til skyld. Av hensyn til omkostningsspørsmålet finner retten dog å burde bemerke at rettspraksis så sent som ved høyesterettsdom i Rt-1951-212 synes å bygge på at gårdeiere ikke er ansvarlig på objektivt grunnlag for sneras. - - -