TNAMD-2019-29404

Instans:	Namdal tingrett - Dom
Dato:	2019-09-12
Publisert:	TNAMD-2019-29404
Stikkord:	Tingsrett, Seterrett, Servitutt, Bruksrett, Ikke-bruk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en avtalt seterrett var bortfalt. Et sentralt spørsmål var om en avtale fra 1924 satte krav om melkekyr for seterretten. Etter en samlet vurdering fant tingretten at seterretten fremdeles bare skulle betraktes som en hvilende servitutt, ikke at den hadde utspilt sin rolle og var bortfalt. Det ble lagt vekt på at bygninger ble vedlikeholdt, at setervollen ble slått og holdt i forholdsvis hevd. Videre mente retten at selv om det ikke lenger ble drevet med dyrehold, fratok ikke det gårdsbruket Solum Østre retten til å bruke seteren til fritidsformål, herunder bærplukking og jakt. Seterretten var ikke å anse som bortfalt og saksøkte ble frifunnet.
Saksgang:	Namdal tingrett TNAMD-2019-29404 (sak nr. 19-029404TVI-NAMD) - Frostating lagmannsrett LF-2019-157066 - Høyesterett HR-2020-1025-U
Parter:	Van Severen & Co AS (advokat Per Amund Uldalen) mot Roy Svarliaunet og Marianne Fjeld Svarliaunet (advokat Bjørn Terje Smistad)
Forfatter:	Sorenskriver Lisa Elin Rosendal Bech
Lovhenvisninger:	Servituttlova (1968) §1, §2, Tvisteloven (2005) §20-2

Saken gjelder hvorvidt avtalt seterrett er bortfalt.

I

Sakens bakgrunn:

Selskapet A/S Van Severen & Co Ltd ble stiftet i 1849 og eide store skog- og utmarkseiendommer i Nord-Trøndelag, herunder gnr 44 bnr 1 og gnr 39 bnr 1 i Grong kommune.

Semming Stai bygslet gårdsbruket Solum Østre og seteren Libergseter av selskapet. Ved kjøpekontrakt 8. desember 1924 kjøpte Semming Stai gården fra A/S Van Severen & Co Ltd. Gården Solum Østre fikk gnr 44 bnr 8.

Av kjøpekontrakten punkt 7 fremkommer følgende om seterrettigheten på Libergseter:

“Kjøperen skal ha rett til at benytte den av gården tidligere brukte seter for sine kreaturer og skal han ha ret til skog til istandsettelse eller nyopførelse av seterhusene samt vedret i samme utstrekning som hvad han har erholdt som bygselmand. Det bemerkes at selgeren forbeholder sig som tidligere at benytte seterhusene under skogdrift. Setervolden må ikke utvides.”

Den tradisjonelle seterdriften opphørte rundt 1950. Etter dette drev eier av gnr 44 bnr 8 fra 1993 – 2001, med sauehold.

Den 2. september 1993 ble det inngått avtale mellom A/S Van Severen & Co Ltd og eier av gnr 44 bnr 8 om samlekve for sau ved Olabekken, ca to km fra seteren. Årlig leie var 500 kr og avtalen hadde en varighet på ti år.

A/S Van Severen & Co Ltd inngikk etter hvert i Norske Skog. Daværende eier av gnr 44 bnr 8 søkte sommeren 2000 om en mindre flytting av seterhuset på Libergseteren. Dette ble akseptert av Norske Skog ved distriktssjef Knut Berger i brev 29. august 2000. I brevet ble det presisert at seterretten var bundet til drift av seter.

I 2001/2003 la Norske Skog sine eiendommer på ca 1,4 millioner dekar i Nord-Trøndelag ut for salg. Det ble utarbeidet et prospekt som også omfattet selskapets eiendommer i Grong. Libergseter er ikke nevnt i prosjektet.

Gjennom salg ble Bjerke Skoger AS eier av ca 713 000 dekar skog- og utmarkseiendom, herunder gnr 44 bnr 1 og gnr 39 bnr 1 i Grong kommune. Namdal Bruk AS er et 100 % eid datterselskap av Bjerke Skoger AS. Van Severen & Co AS (heretter Van Severen) ble opprettet i 2012 er et 100 % eid datterselskap av Namdal Bruk AS. Namdal Bruk AS eier gnr 44 bnr 1, mens Van Severen er eier av gnr 39 bnr 1.

Side:2

Tidligere eier av gnr 44 bnr 8, Hege Stai Solum og Sven-Terje Solum, bestemte seg i 2007 for å selge eiendommen. Den ble solgt til Roy og Marianne Svarliaunet. Av kjøpekontrakt 6. januar 2007 fremkommer følgende om Libergseter i punkt 11 om “Seterrett, kjøpeplikt for kjøper om 10 år, salgsplikt for selger”:

“For å redusere den totale kjøpesummen i dag for kjøper og for samtidig å gi selger bruksrett til seterbygninger avtales følgende: Selger skal ha bruksrett på nevnte seter i 10 år fra 1. januar 2007. Etter denne tid har selger salgsplikt og kjøper kjøpsplikt av denne rettigheten. Prisen skal være kr 300 000,- med tillegg for indeksregulering iht konsumprisindeksen i de år avtalen gjelder. Tidligere eller senere overtaking kan avtales dersom begge parter er enige.”

I 2017 tok Sven-Terje Solum kontakt med driftsleder Knut Berger i Van Severen med spørsmål om selskapet ville kjøpe seteren. Grunnet salgsavtalen avslo selskapet et kjøp.

Van Severen sendte epost 8. juni 2017 til Roy Svarliaunet og gjorde gjeldende at seterretten var opphørt som følge av at seterdriften var nedlagt. Videre ble det presisert at det ikke forelå avtale om oppføring og bruk av fritidshus på setervollen. I brev 17. juni 2017 ble kravet bestridt av Roy Svarliaunet. Det var etter dette ytterligere korrespondanse mellom partene. Van Severen sendte 4. april 2018 brev med krav om avvikling av bruken av Libergseter. Saksøker anførte at seteren ble benyttet til fritidsformål og tilbød seg å betale vederlag for bygningsmassen. Kravet ble avvist fra Roy Svarliaunet i epost 12. juni 2018. Det var etter dette ytterligere kontakt mellom partenes prosessfullmektiger.

Van Severen ved advokat Per Amund Uldalen tok 20. februar 2019 ut stevning ved Namdal tingrett. Tilsvar fra Marianne og Roy Svarliaunet ved advokat Bjørn Terje Smistad innkom tingretten 15. mars 2019. Det ble etter dette utvekslet en rekke prosesskriv.

Hovedforhandling ble holdt over to dager. Begge parter møtte og avga rettslig forklaring. Det ble ført ett vitne og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremkommer av rettsboken.

II

Saksøker Van Severen ved advokat Per Amund Uldalen har i det vesentligste gjort gjeldende:

Seterretten er en rettighet som ligger til gnr 44 bnr 8, jf servituttloven § 1. Innholdet i servitutten beror på en konkret tolkning av kjøpekontrakten fra 1924. At det skal foretas tolkning av opprinnelig avtale, fremkommer både av juridisk litteratur og rettspraksis jf bl a Rt-1995-904. Dagens bruk må være innenfor stiftelsesgrunnlaget og det opprinnelige formål for seterretten vil være bindende for den bruk som kan utøves jf bl a Rt-1999-425.

Side:3

Kjøpekontrakten punkt 7 angir ganske nøye innholdet i servitutten og danner derved rammen for seterretten. Gnr 44 bnr 8 har rett til å benytte seter “for sine kreaturer”; dvs melkekyr. Servitutten skulle imøtekomme Solum Østre sitt behov for seter for melkekyr og det er også dette den kan benyttes til i dag. Saksøker har ikke eksklusiv bruksrett til seteren. Den kan benyttes av grunneier i forbindelse med skogsdrift. Retten må også merke seg at seterretten ikke gir rett til beite. Sistnevnte rett er uavhengig av seterretten. Seteren kan ikke benyttes til turisme, bevertning el likn da det faller utenfor den avtalte retten.

Selv om det tradisjonelle utgangspunkt er at servitutter ikke faller bort dersom rettigheten ikke brukes, kan en rekke omstendigheter likevel føre til opphør av servitutten. Dette er beskrevet i teori og fastslått i en rekke dommer jf bl a Rt-1949-492, Rt-1959-414 og Rt-1995-904. Den sentrale dom er RG-2006-1442 jf også LG-2015-59882.

Bruk utenfor avtalt formål er uten betydning for bortfall av servitutten. Det avgjørende for om servitutten består, er at bruken er innenfor rettighetens formål.

Saksøktes henvisning til de rettsregler som gjelder for bygde- og statsallmenninger er ikke relevant for angjeldende sak. Dette er en særegen form for eiendoms- og bruksrett som er direkte lovregulert og ivaretar en rekke andre hensyn enn i en sak av vår karakter.

Fra saksøktes side er det særlig vist til Rt-2011-390. Den tar direkte utgangspunkt i fjelloven § 2 annet ledd og en rekke andre bestemmelser i nevnte lov. For utnyttelse av allmenningsretten stiller fjelloven krav om sammenheng mellom bruk av allmenningen og gårdsdrift. En seter faller bort dersom den ikke nyttes i sammenheng med landbruksdriften.

Seterrett i allmenning er lovregulert og faller bort etter de bestemmelser som fremkommer av loven. En seterrett på privat grunn forutsetter derimot avtale og faller bort etter de regler som gjelder for servitutter. Reglene om bortfall av seterrett i allmenninger er derved uten betydning i angjeldende sak. Imidlertid må retten merke seg at i allmenninger bortfaller grunnlaget for å ha seter når den har mistet sin betydning for den jordbruksmessige driften av eiendommen. Slik sett underbygger reglene for allmenninger at Libergseter rent faktisk ikke kan anses for å være i bruk.

Heller ikke Rt-2000-1767 eller andre dommer som gjelder bygde- eller statsallmenninger har overføringsverdi til angjeldende sak. Retten til å ha Libergseter og bruken av den, hviler fullt og helt på avtalen som ble inngått i 1924. I nevnte avtale er seterretten definert gjennom uttrykket “til bruk for sine kreaturer.”

Basert på ovennevnte rettspraksis, må det for privat avtale om seterrett på privat eiendom legges til grunn at den bortfaller når rettigheten ikke har vært brukt på lang tid, har tapt sin betydning og det ikke er realistisk at bruken gjenopptas i overskuelig fremtid.

Side:4

For Libergseter er samtlige av disse forhold oppfylt. Sett på bakgrunn av den private inngåtte avtalen fra 1924, er det uten betydning om setervollen i dag blir slått og hesjet. Planlagt bruk som følge av rettssaken er heller ikke relevant.

Det har ikke vært dyrket eller onnet på Libergseter etter 1945 og ikke vært kjent seterdrift etter 1950, heller ikke til sauehold. Tidligere sauedrift frem til rundt 2001 er under enhver omstendighet uten betydning. Beiteretten har sitt eget rettsgrunnlag i punkt 2 a i kontrakten fra 1924. Det ble i 1993 inngått egen avtale om samlekve for sau ved Olabekken. Nevnte beiterett er ikke en del av seterretten.

Når det gjelder dagens bruk av Libergseter, har den ikke hus som er anvendelige for seterdrift. Vollen er liten. I nyere tid har vollen ikke vært slått for høsting av gress til fôr eller beite og er i ferd med å vokse igjen med kratt. Libergseter har i dag ingen bruk i landbruksvirksomhet eller tilknytning til jordbruk. I forlengelsen av dette skal det bemerkes at ved kjøpet i 2007, ble det avtalt bruksrett for selger i ti år. Dette underbygger at seterretten ikke er i bruk og har tapt sin betydning for gården.

Dagens eiere av gnr 44 bnr 8 har sine yrker utenfor gården. Driftsbygningene på Solum Østre er ikke istandsatt for dyrehold, gården har verken dyr eller melkekvote. Den dyrkede marken har i begrenset grad blitt driftet av saksøkte og de har ikke konkrete planer om å gjenoppta gårdsdriften. Gjenopptakelse av gårdsdriften krever store investeringer både på selve gården og Libergseteren. Det er ikke realistisk at det kan gjenopptas rasjonell drift på gården med seterbruk for melkekyr. Både fellessetre og enkeltsetre nedlegges over hele landet. I Grong kommune er det ikke en eneste seter. Vitnet Ole Jacob Helmen forklarte i retten at han ikke kjente til at seterhold med melkeproduksjon har blitt tatt opp igjen der seteren først har vært lagt ned.

Solum Østre har ikke jordbruksmessig behov for seter. På bakgrunn av stiftelsesgrunnlaget har kun bruk av seteren til egne melkedyr, relevans. Dersom dyrehold mot formodning skulle gjenopptas, har gnr 44 bnr 8 beiterett uavhengig av seterretten. Retten må merke seg at Libergseter heller ikke vil ha funksjon knyttet til tilsyn av dyr. Turisme og bevertning er ikke i samsvar med stiftelsesgrunnlaget og er uten betydning.

Som det fremkommer, er det ikke realistisk at Solum Østre gjenopptar drift på egen gård og derved på Libergseter innenfor avtalens punkt 7. Seterretten er således opphørt.

Som nevnt må bruken av Libergseter være innenfor stiftelsesgrunnlaget. Det opprinnelige formålet for seterretten er bindende for hvilken bruk som kan utøves. Således faller under enhver omstendighet bruk av Libergseter til fritidsformål, utenfor stiftelsesgrunnlaget. Formål med seterrett er drift som seter tilknyttet dyrehold av melkekyr. Dette fremkommer

Side:5

særlig av ordlyden i kontraktens punkt 7. Bruk til fritidsformål har intet med gårdens behov å gjøre.

I denne forbindelse skal det bemerkes at rettspraksis som saksøkte har vist til, omhandler bruk innenfor rettighetens formål, jf bl a Rt-1981-191, Rt-1948-1064, Rt-2013-30.

Saksøker har ikke på noen måte samtykket i at seterretten har gått over til fritidsformål. Dette fremkommer bl a av brev 7. januar 1965 og brev 29. august 2000. I sistnevnte brev er det presisert at seterretten er knyttet til drift av seter og at tillatelse ble gitt på dette vilkår. Videre skal det bemerkes at saksøkte disponerer store områder og at seteren ligger avsides til i et fjellområde. Saksøker har ikke hatt noen foranledning til å undersøke om seterretten ble utøvd på Libergseter.

Det foreligger heller ikke stilltiende aksept eller passivitet fra saksøkers side som tilsier at opprinnelig avtale er endret til at seteren kan benyttes til fritidsformål. Ovennevnte dokumentasjon viser at saksøker ikke har akseptert annet enn tradisjonell seterdrift. Ingen av partene har innrettet seg på at seteren skal brukes til nevnte formål.

Bruk av Libergseter til fritidsformål, faller således utenfor rettigheten som ble ervervet ved avtalen fra 1924.

Det ble lagt ned slik påstand:

1 Prinsipalt:
Rett til bruk av seter for gnr 44 bnr 8 i Grong kommune på gnr 39 bnr 1 i Grong kommune er opphørt.

2 Subsidiært:
Gnr 44 bnr 8 i Grong kommune kan ikke benytte Libergseter, beliggende på gnr 39 bnr 1 i Grong kommune, til fritidsformål.

3 Van Severen & Co AS tilkjennes sakskostnadene.

Saksøkte Roy og Marianne Svarliaunet ved advokat Bjørn Terje Smistad har i det vesentligste gjort gjeldende:

Retten må merke seg at servituttloven trolig ikke kommer direkte til anvendelse. Seterretten er en total bruksrett jf servituttloven § 1 første ledd annet punktum.

Partene er enige om at gårdsdriften ikke er nedlagt. Uenigheten gjelder kun om seterdriften er nedlagt og seterretten derved er bortfalt. Det er saksøker som har bevisbyrden.

Side:6

Hovedregelen er at seterretten ikke bortfaller ved ikke-bruk. Unntak gjelder i de tilfelle den har utspilt sin rolle. Etter rettspraksis må det foreligge klare og entydige bevis for bortfall. De regler som gjelder for bygde- og statsallmenninger, kan ha en viss overføringsverdi i vurderingen av om seterretten er bortfalt eller ikke. Dette må vurderes konkret, basert på hensynet bak reglene for allmenninger. I denne forbindelse skal det bemerkes at i allmenninger er hensynet til andre bruksberettigede fremtredende.

For allmenninger skilles det mellom eksistensen av retten og utnyttelse av retten. Seterretten har et dynamisk innhold. Den eksisterer uavhengig av om den utøves eller ikke og er å anse som et potensiale for jordbrukseiendommen, sett i et langtidsperspektiv jf bl a fjelloven § 2 jf Rt-2011-390. Det er heller ikke krav om at seterretten på det aktuelle tidspunkt har relevans for driften. Videre stilles andre og strengere krav ved oppføring av bygninger enn opprettholdelse av bygg på setervoll jf seterforskriften § 6. Vilkårene for utvisning av seter i allmenning og bortfall er ulike jf seterforskriften § 16, og det er vesentlig forskjell på frifall og bortfall jf seterforskriften § 12 og § 16.

Som det fremkommer, er det i allmenninger svake krav til opprettholdelse av rettighet og det er ikke grunn til å stille svakere krav i sak mellom private. I den forbindelse skal det bemerkes at det i allmenninger er stort behov for ressurser mens det i angjeldende sak ikke er konkurranse mellom bruksberettigede.

Saksøker har gjort gjeldende at avtalen fra 1924 forutsetter at det skal være kyr og melkeproduksjon på seteren. Tingretten må ta utgangspunkt i hva som gjelder for setre generelt og så ta stilling til om avtalen fra 1924 innskrenker dette.

Bruken av seteren må være innenfor formålet, slik den er etter tida og tilhøva. Etter seterforskriften § 9 er det tilstrekkelig å høste setervollen for at seteren skal anses å være i bruk. Retten må merke seg at det har vært en generell samfunnsutvikling i forhold til bruk av seter, til bl a turisme, opprettholdelse av kulturlandskap og fritidsformål. Det er derved ikke grunnlag for en slik restriktiv tolkning som saksøker forutsetter. I den forbindelse skal det bemerkes at det er adgang til tilleggsbruk som naturlig følger med utøvelsen av hovedrettigheten samt annen tilleggsbruk når det ikke gir særlig ulempe for grunneier.

Seterretten er en positivt angitt rettighet. Den er kompleks og innebærer rett til setervoll, sette opp seterhus, beiterett, vedrett, rett til trevikre til bygning mv. Seterretten har et dynamisk innhold og endrer seg med tida og tilhøva. Det er få setre som etter 1950 har opprettholdt gammel tradisjonell seterdrift. Samfunnsutviklingen har endret seterdriften og innholdet i den. I dag gis setertilskudd gjennom fylkesmannen. Seteren har fått ny funksjon, fra melkeproduksjon til kjøttproduksjon. Den brukes for å holde tilsyn med beitedyr. Beite brukes som tiltak mot gjengroing og opprettholdelse av kulturlandskapet. Det må skje en tilpasning av seterretten til dagens situasjon.

Side:7

Når det gjelder gnr 44 bnr 8, driver eierne selv gården. Saksøkte har i dag ingen konkrete planer om dyrehold. Marianne og Roy Svarliaunet er i en fase hvor de vurderer ulike driftsformer. De har undersøkt tilskuddsordninger for dyr på seter. Videre har saksøkte vurdert sauehold og sett på ulike raser for kjøttproduksjon. Marianne og Roy Svarliaunet har fått tilbud om deltakelse i fellesfjøs og har mulighet til å bygge vinterisolert tilbygg for dyr til eksisterende driftsbygning.

I forhold til seterbygningene, har de vært holdt i hevd for sommerbruk siden 1924. Det ble foretatt restaurering i 1965. Gammelt fjøs/bu er ikke holdt i hevd. Tidligere var setervollen på ca 18 mål, inngjerdet for dyr. I dag slås et areal på under ti mål. Det var melkekyr på seteren til 1950 og sau fra 1993 til 2001. I den senere tid har saksøkte leid ut bygningen til tidligere eier, vedlikeholdt bygningen, slått setervollen og drevet jakt, fiske og bærplukking med utgangspunkt i seteren. Roy og Marianne Svarliaunet har planer om slått og hesjing for salg, dyrehold og gårdsturisme. Da det ikke dreier seg om etablering av seter, men kun bruk av gammel seter, kan det ikke på domstidspunktet stilles krav om konkrete utnyttelsesplaner.

Som det fremkommer, har seterretten ikke falt bort ved ikke-bruk, og den har ikke utspilt sin rolle for gårdsdriften.

Den tjenende eiendommen har gjennom en rekke forhold vært kjent med at Libergseter er en seter. Dette var bl a ved istandsettelse av seterhus i 1965, gjennomgang av heftelser i 1971, avtale om samlekve i 1993 og spørsmål om flytting av seterhus i 2000. Videre var det i de påfølgende år, gjennomgang av hovedbruket for salg. Van Severen er også godt kjent med at Libergseter har blitt benyttet av jegere i forbindelse med jakten som hovedbruket selger. Saksøker har ikke undersøkt om det finnes andre setre på eiendommen. Dette viser at seterdriften ikke har skapt vansker jf servituttloven § 2.

Basert på tolkning av avtalen fra 1924, skjøte og tida og tilhøva, er det ikke grunnlag for krav om melkekyr for at seterretten skal være i behold. Uttrykket «kreatur» er ikke avgrenset til melkekyr jf Rt-1916-1046, men er fellesbetegnelse for dyr/skapning. Avtalen fra 1924 har kun avgrensning mot geiter. Retten til Libergseter er ikke en tidsavgrenset rett. Dette fremkommer uttrykkelig flere steder i avtalen fra 1924. Videre dreier det seg om en videreføring av seterretten slik den er blitt utnyttet over lang tid jf uttrykket «den av gården tidligere brukte seter» som er en direkte henvisning til gnr 44 bnr 8.

Libergseter har vært benyttet sammenhengende fra før 1924. Bygg og setervoll er holdt i hevd. Seterbygning og setervoll er benyttet til sau så sent som frem til 2001. En slik bruk er tilstrekkelig for rett til utvisning i statsallmenning jf Rt-1982-1575. Det er ingen grunn til at noe annet skal gjelde utenfor statsallmenning. Videre blir setervollen slått. Under forutsetning av at gården er i drift, er dette i statsallmenning tilstrekkelig til å opprettholde

Side:8

rett til seter jf seterforskriften § 9. Tingretten må etter dette legge til grunn at den bruk som er foretatt på Libergseter, er i samsvar med ordlyden i avtalen fra 1924.

For Semming Stai var åpenbart formålet med avtalen å videreførte seteren som en viktig ressurs for gården. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at selger ikke hadde sammenfallende formål. Basert på bl a ordlyden, må det videre legges til grunn at formålet var å gi rom for bærekraftig bruk av Libergseter. Bruken som har vært av Libergseter, har ikke vært i strid med kontraktens formål.

Det er ingen holdepunkter for at partene har ment at det skal holdes melkekyr på seteren for at seterretten skal være i behold. Selger i 1924 hadde sitt fokus på skogsdrift og det foreligger ikke synbare forutsetninger om at selger mente å overføre annet enn alminnelig seterrett. I kontrakten ble det ikke tatt noen forbehold. Da det er en evigvarende rettighet, tilsier dette at seterretten må kunne utnyttes etter «tida og tilhøva».

Tingretten må etter dette legge til grunn at gnr 44 bnr 8 ikke har mistet seterretten til Libergseteren. Saksøkte blir å frifinne.

Subsidiært har saksøker anført at Libergseter ikke kan benyttes til fritidsformål så lenge den er et direkte ikke utnyttet potensiale for landbrukseiendommen. Tingretten må merke seg at begrepet “fritidsformål” ikke har et klart definert innhold.

En rettighetshaver må kunne gjøre bruk av en rettighet så lenge den ikke er til vesentlig hinder/ulempe for grunneier. Dette innebærer at ren fritidsbruk i perioder som ikke er til vesentlig hinder eller ulempe for grunneier, er tillatt jf analogi fra servituttloven § 2.

Det må avgjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering om hvorvidt en bruk skal anses å være til fritidsformål. Ved denne vurderingen må det legges vekt på hensynet til begge parter og samfunnet for øvrig, jf analogi til servituttloven § 2.

Retten må merke seg at rettspraksis åpner opp for omlegging av bruksmåte jf Rt-1935-761. En rekke forhold er viktig for gården og støtter opp under gårdsdriften. Hva som er landbruksdrift endrer seg med “tida og tilhøva”. Naturlig tilleggsaktivitet til gårdsdriften som både er i rettighetshaver og samfunnets interesser, ligger innenfor rettigheten. Utleie til elgjegere og turisme er tillatt da dette vil understøtte gårdsdriften. Retten må merke seg at saksøkte har hytte annet sted som benyttes til fritidsformål. En viss anvendelse av seteren til fritidsformål når det ikke er til ulempe for grunneier, må imidlertid også godtas jf Rt-1967-920. Det må være tillatt å oppholde seg på seteren til rekreasjon i forbindelse med landbruksdriften.

Under enhver omstendighet har grunneier gjennom passivitet og tilskyndelse akseptert bruken til fritidsformål. Saksøker har vært fullt ut klar over at det er utøvd jakt fra

Side:9

Libergseter. Jaktterrenget har vært på saksøkers eiendom og saksøker har derved tilskyndet til bruken.

I forlengelsen av dette skal det bemerkes at det vil være urimelig om grunneier kunne kreve stans i bruken, flytting eller rivning av Libergseter. Den har vært der i lange tider og utgjør ingen ulempe for grunneier. Sist år var det ni overnattinger på Libergseter og saksøker har aldri lagt merke til at det har vært noen på seteren.

Saksøkte må bli å frifinne også for det subsidiære påstandsgrunnlaget.

Marianne og Roy Svarliaunet har krav på å få dekket sine sakskostnader. Partene var nær ved å inngå forlik, men saksøker avsluttet forhandlingene uten begrunnelse. Van Severen har heller ikke sørget for å fremlegge relevant informasjon til tross for oppfordringer.

Det ble lagt ned slik påstand:

1 Roy og Marianne Svarliaunet frifinnes.

2 Roy og Marianne Svarliaunet tilkjennes sakens omkostninger for tingretten.

III

Rettens bemerkninger:

Bortfall av seterretten

Tingretten skal prinsipalt ta stilling til om retten til Libergseter er bortfalt for eiendommen gnr 44 bnr 8. Sentralt ved denne vurderingen står avtalen fra 1924 og derved om det er et avtalt krav om melkekyr for seterretten.

Slik denne sak ligger an, finner tingretten det nødvendig først å komme noe nærmere inn på de faktiske forhold.

Solum Østre har trolig hatt setring på gnr 39 bnr 1 langt tilbake i tid. Det var tidligere et bygselbruk. Semming Stai bygslet Solum Østre og Libergseter av A/S Van Severen & Co Ltd. Ved avtale 8. desember 1924, tinglyst 28. januar 1927, kjøpte Semming Stai gården fra selskapet. Solum Østre er skilt ut fra gnr 44 bnr 1. Det fikk gnr 44 bnr 8.

Kjøpekontrakten fra 1924 har bestemmelser om beiterett, setring mv. Av avtalens punkt 2a fremkommer bl a følgende om beite- og slåtterettigheter for Solum Østre på hovedbruket:

“Kjøperen og fremtidige eiere av de solgte dele skal være berettiget i hovedbrukets utmark til stedsevarig havn for kjør, får og heste som vinterfodres av eiendommen. Dog bemerkes at denne havnerett på ingen måte skal være til hinder for at nuværende eller fremtidige eiere av hovedbruket eller utmarken kan foreta grøfting og skogkultur i den utstrekning de finner formålstjenlig for skogen samt uhindret ret til at bortselge og fradele av utmarken når det gjenværende er tilstrekkelig for rettighetshaveren.

Side:10

Slåtteret i utmarken skal kjøperen ha i samme utstrekning som tidligere og i så lang tid som loven tilsiger.”

Av punkt 4 fremkommer det at eier av gnr 44 bnr 8 har vegrett for fremdrift av tømmer. I punkt 7 er angitt følgende om seterrettigheten på Libergseter:

“Kjøperen skal ha ret til at benytte den av gården tidligere brukte seter for sine kreaturer og skal han ha ret til skog til istandsettelse eller nyopførelse av seterhusene samt vedret i samme utstrekning som hvad han har erholdt som bygselmand. Det bemerkes at selgeren forbeholder sig som tidligere at benytte seterhusene under skogdrift. Setervolden må ikke utvides.”

Som det fremkommer av kontrakten, er beiteretten og seterretten fastsatt i hvert sitt punkt. Når det gjelder Libergseter kan grunneier også benytte den på visse betingelser.

Gården ligger i et typisk landbruksområde. Den er på over 500 mål og har over 100 dekar dyrket mark. Det ble drevet med melkekyr frem til ca 1950. I perioden 1993 – 2001 var det sauehold på gnr 44 bnr 8.

Etter at Roy og Marianne Svarliaunet overtok eiendommen i 2007 har de hatt høns på gården, men dette ble avsluttet. Driftsbygningen for dyrehold er omgjort til verksted.

Solum Østre driver i dag økologisk grasproduksjon. Marianne og Roy Svarliaunet kjøper tjenester til slått og produksjon av rundballer. Partene er enige om at Solum Østre er i drift som gårdsbruk.

Libergseter ligger på gnr 39 bnr 1. Avstanden mellom Solum Østre og Libergseter er ca ti km. Atkomsten er langs privat skogsbilveg, eid av saksøker.

Tingretten legger til grunn at angjeldende seter har vært benyttet før avtaleinngåelsen i 1924. Bygningene var til sommerbruk. Selve seterhuset ble restaurert i 1965. I brev 7. januar 1965 fra A/S Van Severen & Co Ltd til Edmund Stai fremkommer det at Solum Østre kun hadde rett til skog på rot på beleilig sted til bruk på Libergseter. I eiendomsprotokoll for A/S Van Severen fra 1971 er de ovennevnte rettigheter for gnr 44 bnr 8 beskrevet som i kontrakten fra 1924.

Det gamle fjøset/bua på seteren ble ikke holdt i hevd. I dag står kun seterhus på ca 30 m 2 og et anneks på setervollen. Det er ikke bygninger for husdyrhold på Libergseter.

Sauene til Solum Østre beitet på gnr 39 bnr 1 i de årene saueholdet varte. Den 2. september 1993 ble det inngått avtale mellom A/S Van Severen & Co Ltd og eier av gnr 44 bnr 8 om samlekve for sau ved Olabekken, ca to km fra seteren. Årlig leie var 500 kr og avtalen hadde en varighet på ti år.

Side:11

Daværende eier av gnr 44 bnr 8 søkte sommeren 2000 om bl a en mindre flytting av seterhuset på Libergseteren. Av brev 29. august 2000 fra Norske Skog ved distriktssjef Knut Berger, fremkommer følgende:

“Viser til din forespørsel om tillatelse til å flytte seterhuset på Libergseteren en husbredde (ca 3 m) mot elven.

Vi har sett på de gamle avtalene, og så vidt vi kan se er seter-retten bundet til drift av seter, huset skal kunne benyttes av grunneier ved skogdrift, og setervollen skal ikke utvides.

På disse vilkår gir vi tillatelse til at seterhuset restaureres og flyttes en husbredde mot elven.”

Setervollen er anslagsvis ca 18 mål. Det har ikke vært gammel, tradisjonell seterdrift med melkekyr etter 1950. Setervollen har ikke vært dyrket eller onnet etter ca 1945. Den er i dag ikke inngjerdet. Libergseter har ikke vært slått for høsting av gras til fôr i nyere tid. Tidligere eier brukte gressklipper og fôrhøster, mens Roy og Marianne Svarliaunet har kjørt beitepusser på vollen. I dag holdes ca ti mål av setervollen fortrinnsvis i hevd.

Tingretten skal først ta stilling til om seterretten i det hele tatt faller inn under servituttloven. I lovens § 1 defineres virkeområdet. Første ledd har følgende ordlyd:

«Denne lova gjeld særrettar over framand fast eigedom til einskilde slag bruk eller anna utnyttingsrådevelde eller til å forby einskilde slag verksemd, bruk eller tilstand. Lova gjeld ikke pakting, tufteleige eller annan allmenn bruksrett.»

Som kjent omfatter servituttloven særretter til «einskild bruk», i motsetning til «allmenn bruk». Ved en «allmenn» (en total) bruksrett har rettighetshaveren rådighet over hele eiendommen eller en ikke ubetydelig del av den. Det må avgjøres konkret i den enkelte sak om det dreier seg om «einskild bruk» eller «allmenn bruk».

I angjeldende sak finner tingretten at servituttloven kommer til anvendelse. Gnr 39 bnr 1 er en meget stor eiendom. Seterretten utgjør en svært liten del av den tjenende eiendom. Avtalen fra 1924 fastslår at eier av gnr 44 bnr 8 har «ret» til å bruke Libergseter. Det er uttrykkelig fastslått at saksøker forbeholder seg retten til å bruke seterhusene under skogsdrift. Sett i sammenheng indikerer således heller ikke ordlyden en total bruksrett. Bruken av Libergseter er ikke eksklusiv. I Rt-1897-17 legges i realiteten til grunn at seterretten er en servitutt etter dagens servituttlov. Slik tingretten ser det, står seterretten til Libergseter ikke i en annen stilling enn for de fleste andre setre på fremmed grunn.

Det er etter dette nødvendig å fastslå det nærmere innholdet i servitutten opp mot vurderingen om den skal anses bortfalt. Tingretten finner i angjeldende sak først å klargjøre innholdet i servitutten. Dette blir å fastslå gjennom en tolkning av stiftelsesgrunnlaget – avtalen fra 1924. Sentralt står den naturlige forståelse av ordlyden og

Side:12

avtalens formål. Det er tidspunktet da avtalen ble inngått som er utgangspunktet for tolkningen.

I avtalens punkt 7 om seterretten er som kjent benyttet uttrykket “for sine kreaturer”. I eldre norsk og dansk språkbruk ble “kreatur” ofte benyttet om storfe, men også som fellesbetegnelse for storfe og småfe. Storfe omfatter etter tradisjonell språkforståelse, kyr og okser. Småfe er fellesnavn for de mindre husdyrene i norsk landbruk; sau og geiter. Det skal bemerkes at i Rt-1916-1046 ble det lagt til grunn at “kreaturer” også omfattet “får”.

Slik tingretten ser det, er det ikke tilstrekkelige holdepunkter ved tolkningen å legge til grunn den mer snevre forståelse av uttrykket “kreaturer” og at punkt 7 kun omfatter melkekyr. Riktignok er det i kontraktens punkt 2 a og 4 b uttrykkelig og konkret angitt at sau, hest og kyr, men ikke geiter, har beiterett på gnr 39 bnr 1, og derved ikke kun på setervollen. Beiteretten er således uavhengig av seterretten. Den konkret angivelse av type husdyr ellers i avtalen, kan i utgangspunktet tyde på at punkt 7 kun omhandler storfe og da i form av melkekyr.

Tingretten finner det ikke tvilsomt at man ved avtaleinngåelsen først og fremst så behov for seter opp mot å ha melkekyr på setervollen. Dette har vært den gamle tradisjonelle bruk av setre. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for en slik begrenset forståelse. I denne forbindelse skal det understrekes at det snevrere begrepet “kjør”, “melkekjør” eller kyr” ikke er benyttet i avtalens punkt 7. Valg av ordlyd taler i seg selv for at “kreaturer” omfatter både storfe (melkekyr, ungkyr, okse) og sau. Helhetsinntrykket av en isolert vurdering av kontrakten trekker i retning av at punkt 7 også innbefatter sau.

For tingretten er det ikke direkte fremkommet hvilke type husdyr som faktisk ble holdt på Solum Østre i tiden omkring 1924. Basert på beiteretten og situasjonen for de fleste andre gårdsbruk i Indre Namdal på den tiden, legges det til grunn at hold av kyr og sau i hvert fall var aktuelt dyrehold for Solum Østre. I denne forbindelse vil tingretten understreke at også sau hadde behov for noe ettersyn og ivaretakelse, herunder opp mot rovdyr og ved beitesesongens slutt å bli innhegnet på setervollen. Seteren ville derved dekke behov for overnatting ved tilsyn av dyrene og sanking av sau. Som tingretten senere vil komme tilbake til, må det legges til grunn at Libergseter i de senere år har vært brukt til sau. Faktisk bruk er relevant for tolkningen av uttrykket.

På bakgrunn av det samlede bildet av kontrakten, finner tingretten etter dette at uttrykket “kreaturer” ved avtaleinngåelsen omfattet storfe generelt og sau.

Spørsmålet for tingretten blir etter dette om seterretten er bortfalt som følge av ikke-bruk. Det foreligger ikke nyere rettspraksis som tar direkte stilling til bortfall av seterrett. I RG-2006-1442 ble stilt spørsmål om en seter hvor det ikke hadde vært seterdrift siden

Side:13

1949, hadde åvirkesretten i behold. Det ble i dommen gitt følgende beskrivelse av rettstilstanden:

«Det tradisjonelle syn i norsk rett har vært at en tinglig rett ikke kunne falle bort som følge av ikke bruk; heller «dør av elde» som det har vært uttrykt. Dette var læren i tingsrettsfremstillingen hos både Brandt, Gjelsvik og Scheel, og Høyesterett fulgte opp i Rt-1897-17 med å anerkjenne en seterrett som ikke var utøvd i ca. 100 år og både husene og gjerdet for lengst var råtnet ned. Seterretten var anerkjent i et tinglyst forlik, og følgelig av tinglig karakter. Det førte til at rettigheten bare kunne falle bort ved mothevd og frihevd, og i tillegg såkalt «abandon». Om det rettsinstitutt uttalte førstvoterende at han ikke fant:

«--- at Gaarden Thoen skulde have abandonneret sin Rettighed, idet der i Undladelsen af at benytte Rettigheden i en lang Række af Aar ikke ligger nogen endelig Opgivelse af Retten. Den blotte Undladelse kan ikke fortolkes som en saadan Opgivelse.»

Synspunktet her er at til bortfall krevdes at det av den utviste passivitet kunne utledes en oppgivelse; altså en viljeserklæring eller en rettsregel som tilla passiviteten slik virkning; slik som NL 5-7-13. Mot denne oppfatning opponerte Arnholm i Passivitetsvirkninger fra 1932 og Knoph i Rettslig standarder fra 1939. Deres fremstillinger førte til en viss omlegging i rettspraksis i retning av at endrede faktiske forhold når de har festnet seg, i seg selv kan være et rettslig grunnlag for bortfall. Det kan vises til Rt-1949-492 som gjaldt spørsmålet om setereiere med rett i «Tolga heimtrakt» hadde sin sommerbeiterett i behold etter at de brukene hadde sluttet med helsommersetring i heimtrakten omkring 1820 og gått over til høstsetring i nye setrer som de hadde skaffet seg. Høyesterett kom til at de hadde mistet retten til helsommersetring:

«Etter det som er opplyst i saken, er det grunn til å gå ut fra at det allerede i tiden omkring 1820 var snaut med beite i heimtrakten, og at dette var årsaken til den utflytning som foregikk. Og Høyesterett finner det fullt bevist at det gjennom en normal utvikling av seterbruken i heimtrakten i tiden etter utflytningene er blitt det faktiske forhold at beitet i dette seterstrøk nå er utnyttet til sin ytterste grense, jfr. her også det som allerede i 1906 ble uttalt av Storskiftekommisjonen om beiteforholdene i heimtrakten og som tidligere er gjengitt. Skulle de setereiere som i sin tid har flyttet ut og ikke har tatt helsommerbeiting opp igjen, nå kunne ta til med helsommersetring i heimtrakten, ville de rive opp i de faktiske bruksforhold som således forlengst har festnet seg, og de ville skape et problem som det måtte støte på betydelige vanskeligheter å løse. Høyesterett finner at de utflyttede setereiere ved sin egen holdning overfor den utvikling som har funnet sted, har satt seg i den stilling at de må være uten adgang til å gripe forstyrrende inn i de bruksforhold som er denne utviklings resultat.»

Høyesterett tilla her de endrede faktiske forhold betydning, men forankrer også bortfallet i deres holdning. En annen avgjørelse er Rt-1959-414 som ankemotpartene har vist til. Det var spørsmål om en åvirkesrett var bortfalt. Høyesterett viste til lagmannsrettens flertall som la

«--- avgjørende vekt på at seteren ble frasolgt gården Rognerud søndre i 1875 og at den siden den tid ikke har vært tillagt noen gård og ikke vært brukt som seter. Husene har etter hvert råtnet ned, antagelig i siste halvdel av forrige århundre. Selve setervollen, hvis størrelse er oppgitt til ca 6-7 dekar, har senere delvis vært bortleid sammen med andre setrer til beite. Den har etter hvert tilvokset en del med skog.»

Høyesterett konkluderte med at retten «må anses bortfalt som følge av salget av setren i 1875 og den utvikling som senere har funnet sted», og la til at det ikke var foranledning til å gå inn på det generelle spørsmål: «om og i tilfelle under hvilke betingelser servitutter over fast eiendom kan falle bort ved ikkebruk (vanhevd)»,-- .

Side:14

Her tillegges også endrede faktiske forhold betydning, men det er, slik Høyesterett uttrykte seg uklart om det at seteren ikke lå til noen gård, var nødvendig for resultatet. Den sentrale avgjørelse i senere tid er Rt-1995-904 som gjaldt spørsmålet om en negativ servitutt som tok sikte på «å hindre sterkt sjenerende virksomhet – særlig virksomhet som kunne medføre støy og stank». Høyesterett begrunnet bortfallet slik:

«Utviklingen i et område kan medføre at en negativ servitutt taper sin betydning og derfor faller bort. Anlegg av motorvei gjennom Sollerudområdet og utvidelsen av denne til 8 kjørefelt, slik at den i dag fremstår som en av våre mest trafikkerte motorveier, har etter min mening på en markant måte atskilt området på sydsiden av veien fra det villastrøk der ankemotpartene har sine eiendommer. Det er ikke lenger snakk om samme strøk. Arealet på sydsiden må vurderes i lys av den øvrige utbyggingen i dette strøket, og på bakgrunn av den sterke innvirkning som motorveien har på miljøet. Boligbygging så nær motorveien som Gjensidigebygget ligger, er i dag uaktuelt, noe utbyggingen langs denne del av Drammensveien viser. Området er preget av kontorbygg og andre næringsbygg. Det må anses som et område hovedsakelig for næringsutbygging, i den utstrekning utbygging tillates. Servituttene har her utspilt sin rolle og må anses bortfalt.»

Her stilles opp den regel at en servitutt faller bort når den har «tapt sin betydning» eller «utspilt sin rolle». Dommen gjaldt negative servitutter. Ut fra denne avgjørelse og avgjørelsen i 1959 side 414 legger lagmannsretten til grunn at for positive servitutter gjelder en generell regel om bortfall når retten i lang tid ikke har vært utøvd fordi de har utspilt sin rolle, og det ikke er noen realistisk mulighet for at bruken vil ble reetablert; altså at rettigheten i utviklingens medfør definitivt har utspilt sin rolle.»

Saksøkte har vist til allmenningsretten og gjort gjeldende at ut fra en konkret vurdering kan nevnte regler ha en viss overføringsverdi for servitutter mellom private parter. Fra rettens side skal det på generelt grunnlag bemerkes at allmenninger er en særegen form for eiendom og bruksrett. Reglene for bygde- og statsallmenninger regulerer bl a de interne forhold mellom de bruksberettigede og mellom bruksberettigede og grunneier. Tingretten ser ikke bort fra at reglene for allmenninger i enkelte tilfelle kan få betydning for tolkning av servitutter, men kan ikke se at dette spørsmål kommer på spissen i angjeldende sak. Tilsvarende gjelder også for saker etter tomtefesteloven.

Retten har merket seg at Høyesterett i Rt-2008-362 ikke opprettholdt den generelle uttalelsen i Rt-1995-904 om at negative servitutter faller bort i den utstrekning de strider mot bestemmelser i reguleringsplaner. Slik tingretten ser det, har nevnte modifikasjon ikke betydning for spørsmålet som er til behandling i vår sak.

Etter tingretten syn blir det etter dette korrekt å sammenfatte rettstilstanden slik at spørsmål om bortfall avhenger av om seterretten for gnr 44 bnr 8 har utspilt sin rolle og det ikke er noen realistisk mulighet for at bruken vil bli reetablert. Tingretten finner at spørsmålet er noe tvilsomt, men kan etter en samlet vurdering ikke se at saksøker har oppfylt sin bevisbyrdeplikt på dette punkt.

Det er på det rene at det ikke har vært melkekyr eller annet storfe på seteren siden 1950. Tingretten legger til grunn at den gamle tradisjonelle seterdriften med melkekyr ikke har vært utøvd siden dette tidspunkt. Imidlertid er det på det rene at tidligere eier av Solum Østre, Hege Stai Solum og Sven-Terje Solum, drev med sau i perioden 1993 til 2001.

Side:15

Selve beiteretten på resten av gnr 39 bnr 1, er i henhold til avtalen fra 1924. Samlekve for sau ble som kjent etablert i 1993 ved Olabekken, ca to km fra Libergseter.

Ingen av partene har ført tidligere eiere av Solum Østre som vitner for retten. Slik vitneførsel kan uansett ikke anses å ha vesentlig relevans.

At samlekveet ble oppført ved Olabekken, kan tilsi at Libergseter har hatt beskjeden betydning for saueholdet. På den annen side går det frem av avtalen som ble inngått 2. september 1993 at «Samlekrua skal brukes til å skille sauene etter eier før de blir jagd heim etter veien. Det er en forutsetning at de øvrige eiere som skal nytte kura har beiterett på vår eiendom.» Som det fremkommer, var samlekveet til bruk for flere beiteberettigede eiendommer. Det må legges til grunn at kveet ble plassert ut fra en vurdering av hva som var mest hensiktsmessig for samtlige beiteberettigede. Slik tingretten ser det, kan plasseringen av nevnte kve ikke tas til inntekt for at Libergseter ikke har vært noe til bruk ved saueholdet. Tvert imot anser tingretten det sannsynlig at Libergseter også har hatt noe bruk direkte knyttet opp mot saueholdet. Dette underbygges av tidligere eier sin forespørsel i august 2000 om en mindre flytting av seterhuset på Libergseter. Videre underbygges det av saksøkers tillatelse 29. august 2000 til flytting og restaurering hvor det ble presisert at seterretten er bundet opp til drift av seter. Det er ingen holdepunkter for å anta annet enn at forespørselen fra tidligere eier hadde direkte sammenheng med saueholdet. Avstand mellom gården og Libergseter tilsier heller ikke annet. På bakgrunn av søknaden om samlekve og den rettslige forklaringen til partsrepresentant Knut Berger, legger tingretten til grunn at saksøker var klar over at Solum Østre drev med sauehold og ikke kyr.

Som det fremkommer, finner tingretten at Libergseter har hatt noe funksjon i forbindelse med sauehold på Solum Østre. At Libergseter ikke var fremme ved Norske skog sitt salg i 2001/2003 kan tingretten ikke se har betydning.

Det er på det rene at det i dag er jordbruksdrift på Solum Østre. Driftsformen er grasproduksjon. Den dyrkede marka har blitt pløyd et par ganger siste ti år og slått/pressing utføres i dag av eksterne. Solum Østre har imidlertid ikke melkekyr/storfe eller sau. Driftsbygningene er i dag ikke tilrettelagt for dyrehold. Når det gjelder Libergseter, har tidligere eier brukt gressklipper og fôrhøster. Dagens eier har kjørt bl a beitepusser på setervollen. Selve setervollen antas å være ca 18 mål. I dag slås et areal på i underkant av ti dekar.

Saksøkte har i dag for det første ingen konkrete planer om å gjenoppta seterdriften i gammel tradisjonell forstand. Roy Svarliaunet redegjorde i retten for hvilke muligheter han så for seg fremover for utnyttelse av gnr 44 bnr 8 og seterretten. Han viste bl a til muligheten for slått av setervollen for økologisk fôrproduksjon, ungkyr på seteren sammen med litt seterturisme og vinterisolert tilbygg for dyr på gården. Saksøkte opplyste også at han hadde fått tilbud om å være med i samdrift, men at han så langt hadde avslått dette. Av

Side:16

Roy Svarliaunets rettslige forklaring kom videre frem at han hadde undersøkt mulighetene for ulike former for tilskudd. Basert på saksøktes rettslige forklaring, legger tingretten til grunn at det per i dag ikke foreligger konkrete planer.

Som nevnt er det aktiv drift på Solum Østre, men uten dyrehold. Slik tingretten vurderer det, er det ikke sannsynlig at det vil bli etablert melkekyr på gården. Saksøkte har verken driftsbygning eller melkekvote for dette. Moderne dyrehold for melkekyr er ikke realistisk, ei heller ved at man går inn i samdrift. Saksøkte har avstått fra dette. Den begrensede, gamle tradisjonelle form for seterdrift med melkekyr er dermed ikke aktuell.

Slik tingretten ser det, er det på flere punkter forskjell mellom angjeldende sak og ovennevnte rettspraksis. I Rt-1949-492 hadde setereiere flyttet ut og avsluttet helsommerbeiting meget langt tilbake i tid. Beitet var fullt utnyttet av andre berettigede og det var ikke kapasitet til flere beitedyr. Høyesterett fant at dersom setereierne skulle få gjenoppta helsommerbeiting, ville dette “rive opp i de faktiske bruksforholdene” og skape uholdbar situasjon. I angjeldende sak vil fortsatt seterrett ikke ha betydning for andre bruksberettigede på gnr 39 bnr 1 og heller ikke for grunneier. Libergseter ligger utilgjengelig til uten noen negativ effekt for omgivelsene.

Når det gjelder Rt-1959-414 fant Høyesterett at til seterretten hørte kun åvirkesrett til nødvendig gjerdefang. Seteren var ikke tilknyttet noen gård, seterbygningene var borte og setereieren hadde ikke planer om å gjenoppta seterdriften.

Angjeldende sak stiller seg som nevnt således bl a annerledes ved at jordbruksdriften ikke er nedlagt. Det er fremdeles en seterhytte med anneks på seteren. Dette muliggjør bruk av seteren til bruk for “kreaturer” med den forståelse av begrepet som er beskrevet i det ovennevnte.

Vedrørende RG-2006-1442 vil tingretten bemerke at tidsforløpet i forhold til dyrehold på seteren, er annerledes enn i angjeldende sak. Den gjaldt åvirkesrett. Videre vises det til det som er beskrevet om sauehold.

Etter en samlet vurdering finner tingretten at seterretten fremdeles bare skal betraktes som en på mange måter hvilende servitutt. Dagens bygninger vedlikeholdes. Setervollen slås og holdes i forholdsvis hevd. Sauehold ble etablert i 1993 og varte til 2001. Driften opphørte for relativt få år tilbake. Reetablering av slik drift eventuelt for ungkyr, er langt enklere og krever atskillig mindre investeringer enn for melkedyr. Det kan ikke i tilstrekkelig grad ses bort fra at Libergseter i overskuelig fremtid igjen vil bli tatt i bruk til seterdrift med dyrehold, fortrinnsvis knyttet til sauehold/ungkyr. I forlengelsen av dette skal bemerkes at som ledd i et nødvendig økonomisk oppgjør mellom tidligere og nåværende eier, fikk Roy Svarliaunet først rådigheten over Libergseter i 2017. Prosessen med saksøker startet som kjent tilnærmet umiddelbart.

Side:17

Slik tingretten ser det har saksøker ikke oppfylt sin bevisbyrde. Det er for tidlig å konkludere med at seterretten for gnr 44 bnr 8 har utspilt sin rolle og det ikke er noen realistisk mulighet for at bruken vil bli reetablert i en form som ligger innenfor kontrakten fra 1924.

Seterretten på gnr 39 bnr 1 er ikke å anse som bortfalt.

Bruk til fritidsformål

Saksøker har subsidiært gjort gjeldende at avtalen fra 1924 hindrer bruk av seteren til fritidsformål.

Fra rettens side skal det bemerkes at hvilke formål seteren kan benyttes til, beror i utgangspunktet på en tolkning av stiftelsesgrunnlaget og formålet. Også her er det tidspunktet for når avtalen ble inngått som er utgangspunktet for tolkningen.

Tingretten finner først å gå noe nærmere inn på RG-2011-802. To eiendommer hadde etter skjøtet rett til båtplass og andre bruksrettigheter i et felles strandområde. De gjorde i fellesskap krav på eksklusiv utøvelse av slike rettigheter. Av lagmannsrettens avgjørelse fremkommer følgende:

“Det klare utgangspunktet for lagmannsretten er at bruksrettighetene for de to eiendommene ble fastslått ved den rettighetstilståelsen som fant sted ved fraskjøtingen.

Servituttloven § 2 legger riktignok til rette for en viss dynamikk i utøvelsen av bruksrettigheter, slik at grunneierens og de bruksberettigedes utøvelse av sine rettigheter til en eiendom i noen grad kan balanseres mot hverandre, hensett til varierende reelle behov og ulemper etter som tiden går. Det er likevel ikke slik at den grunnleggende karakteren til en bruksrett er utsatt for en dynamisk endring over tid. En bruksberettigedes opprinnelige beiterett går ikke over til en hogstrett fordi det er dette som den bruksberettigede senere har fått mest bruk for.”

Tingretten legger til grunn at bruk utenfor rettighetens formål, vil være i strid med servitutten. Det vises også til side 211 og 212 i boken “Tingsrett”, 8. utgave, av Thor Falkanger og Thor Åge Falkanger.

I RG-2001-924 var spørsmålet om en bruk var innenfor eller utenfor rettighetens formål. Spørsmålet var om en rettighet til fremføring av kraftlinjer over annens grunn, også ga rett til å legge fiberoptisk kabel for kommunikasjonsformål. Lagmannsretten fant at servituttloven § 2 kom til anvendelse og at bestemmelsen ga hjemmel for slik utvidet bruk. Av dommen fremkommer bl a følgende:

“Stiftelsesgrunnlaget er klart beskrevet med hensyn til inngrepets omfang. Det blir derfor ikke spørsmål om tolkning av stiftelsesgrunnlaget i vanlig forstand. Etter lagmannsrettens oppfatning blir spørsmålet å avgjøre

Side:18

utfra hvorvidt servituttloven får anvendelse og i så fall om en tolkning av servituttloven § 2 sammenholdt med stiftelsesgrunnlaget kan medføre en utvidet rett.”

Det går frem av dommen at servituttloven § 2 åpner for en dynamisk tolkning av servitutter og at

“Lagmannsretten legger til grunn at det etter servituttloven § 2 skal foretas en samlet vurdering der både “tida og tilhøva” og “formålet” vurderes. Dette i motsetning til det som gjelder etter tomtefesteloven der det opprinnelige formål er avgjørende, jf Rt-1999-425.”

Videre fremkommer det at

“I vår sak dreier det seg ikke om en fullstendig endring av formålet. Hovedformålet er som før – fremføring av elektrisk kraft. Kommunikasjonskabelen dreier seg om et tilleggsformål – et tillegsformål som er naturlig, som er et produkt av den etterfølgende utvikling og som påfører grunneier svært beskjedne ulemper. Når dette er tilfelle bør etter en helhetsvurdering – om enn under tvil – anlegg av kommunikasjonskabel ikke anses å gå lenger enn “tida og tilhøva” krever. Lagmannsretten finner støtte i sitt syn også i Rt-1996-1199.

Grunneierne har gjort gjeldende at bruk til annet formål enn det det ble ekspropriert til ikke kan tillates, blant annet under henvisning til at det ellers vanskelig kan settes noen grense for hva grunneierne må finne seg i av utvidelser. Lagmannsretten ser saken slik at begrensningen ligger i om et nytt tiltak medfører økte ulemper for grunneierne. Den mulighet at andre nye tiltak kan komme til å medføre økte ulemper, vil ligge utenfor avgjørelsen i vår sak, jf tilsvarende betraktning i Rt-1968-750.”

Basert på det ovennevnte, legger tingretten til grunn at bruken må ligge innenfor formålet med servitutten. Selv om servituttloven § 2 legger til rette for en viss dynamisk utøvelse av bruksretten, er den grunnleggende karakteren til bruksretten ikke utsatt for dynamisk endring over tid. Et viktig element ved tolkningen vil være hva en seterrettighet normalt fylte på et sted som Grong.

I angjeldende sak er det konkrete, sentrale formålet med seterretten beskrevet som “til bruk for sine kreaturer”. Tingretten legger som nevnt til grunn at formålet med seterretten først og fremst var å utfylle gårdens behov knyttet til dyrehold, særlig sommerstid.

Ved gårdsdrift tilbake i tid, var imidlertid behovet for utnyttelse av naturens ressurser som ledd i å få tilstrekkelig næringsgrunnlag for store barnefamilier, et helt annet enn i dag. Dette gjaldt ikke minst på mindre gårdsbruk i distrikt hvor vekstsesong og areal var av mer begrenset karakter, slik som for Solum Østre. Ut over den helt tradisjonelle seterdriften, hadde setrene også en viss funksjon på dette felt. Tingretten kan derfor vanskelig se at bruk av Libergseter ved bærplukking har vært utenfor servituttens opprinnelige formål.

Når det gjelder jakt, hadde gnr 44 bnr 8 ikke jaktrettigheter etter avtalen i 1924. Adgang til jakt på gnr 39 bnr 1, forutsatte egen konkret avtale. For gårdsbruk som lå i et distrikt som Grong, var jakt tidligere et viktig tilskudd til gårdsdriften. Basert på det ovennevnte, finner tingretten at kortvarig bruk av Libergseter i forbindelse med inngått avtale om jakt, ikke var utenfor formålet med servitutten. Bruk av Libergseter i forbindelse med vedlikehold av

Side:19

bygninger og ivaretakelse av setervollen for å oppfylle sitt formål, har hele tiden vært klart innenfor formålet med seterrettigheten.

Så lenge formålet opp mot dyrehold med Libergseter ble oppfylt, kan tingretten heller ikke se at kortvarig bruk av seteren til fritidsformål, var i strid med servitutten. Slik beskjeden bruk var ikke til ulempe for grunneier og må anses å ligge innenfor det naturlige innholdet i en seterrett.

Situasjonen er i dag endret. Gnr 44 bnr 8 er i aktiv drift, men har ikke dyrehold. Libergseter er i dag ikke i bruk verken knyttet til melkekyr, ungfe eller småfe. Setervollen vedlikeholdes, men tingretten har ingen opplysninger om salg av fôr fra Libergseter. Seterretten er på mange måter hvilende.

Den grunnleggende karakteren av seterretten kan ikke endres. Ren bruk av Libergseter til omfattende fritidsformål faller klart utenfor servitutten. Tilsvarende gjelder bruk av seteren utelukkende til turisme uten at den også brukes til mer tradisjonell seterdrift. Dette vil være endring av formålet med servitutten. Libergseter hadde særlig til formål å dekke Solum Østre sitt behov for beiteareal til sommerbruk i forbindelse med dyrehold.

Etter tingrettens oppfatning fremstår som nevnt seterretten i dag i det store og hele som hvilende. Den er ikke bortfalt. Dersom det i dag hadde vært utført seterdrift på Libergseter, ville det ikke være i strid med servitutten å benytte seteren også til formål slik som beskrevet i det ovennevnte da dette ligger innenfor det naturlige innholdet i seterretten. At det i dag ikke er dyrehold på Libergseter, fratar ikke Solum Østre retten til å bruke seteren til fritidsformål, herunder ved bærplukking og jakt, i samme utstrekning som om det hadde vært ordinær seterdrift. Slik bruk vil heller ikke være til ulempe for grunneier, jf servituttloven § 2. Bruk ut over det som er beskrevet i det ovennevnte, vil falle utenfor seterrettens formål og ikke være tillatt. Dette gjelder inntil seterdriften enten er gjenopptatt eller med tilstrekkelig grad av sikkerhet kan sies å ha tapt sin rolle og derved skal anses bortfalt.

Tingretten oppfatter saksøkers subsidiære påstand og påstandsgrunnlag slik at det overhodet ikke er mulig med den minste fritidsbruk av Libergseter. Basert på det ovennevnte, finner tingretten at det vil være en for snever forståelse av seterretten.

Saksøkte blir etter dette å frifinne.

Sakskostnader

Tvisteloven § 20-2 annet ledd første punktum jf første ledd fastslår at en part som har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, har krav på full erstatning for sine sakskostnader av motparten.

Side:20

Saksøkte har i påstanden i tilsvaret og under hovedforhandlingen påstått seg frifunnet. På bakgrunn av domsresultatet har saksøkte vunnet saken.

Det fremgår av tvisteloven § 20-2 tredje ledd at den tapende part helt eller delvis kan fritas for sakskostnader hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd, fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget (bokstav a), om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud (bokstav b), eller om saken er av stor velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier slikt fritak (bokstav c).

Tingretten har vurdert, men kan ikke se at det er grunnlag for å gi nevnte bestemmelse anvendelsen. Saken har ikke vært så tvilsom at det er grunnlag for å fravike hovedregelen sett opp mot styrkeforholdet mellom partene. Kravet til tungtveiende grunner er ikke oppfylt.

Saksøkte har fremmet et salærkrav på 294 936 kroner. Slik retten ser det, har kostnadene vært nødvendig. Kravet tas til følge.

Van Severen & Co AS dømmes til å betale Roy og Marianne Svarliaunet sine sakskostnader med sum 294 936 kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker.

Dommen er forsinket som følge av stor arbeidsbyrde og ferie.

Side:21

DOMSSLUTNING

1. Marianne og Roy Svarliaunet, frifinnes.

2. Van Severen & Co AS betaler sakskostnader til Roy og Marianne Svarliaunet med 294 936 –tohundreognittifiretusennihundreogtrettiseks- kroner innen 2 –to- uker fra dommens forkynnelse.