LE-1989-193

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-10-12
Publisert:	LE-1989-00193
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1989-00193 D Dom av 12. oktober 1990 i ankesak nr. 89-00193, hlnr. 323/89.
Parter:	Ankende parter: 1. Anne Støvind 2. Knut Lajord 3. Ivar Ellingbø 4. Leif Solemsli 5. Kristoffer Leirhol 6. Bjørn Skøre 7. Olav Ellingbø 8. Ingeborg Ødegaard 9. Berit og Olav Vangensteen 10. Olaug Wickman (Prosessfullmektig: H.r.advokat Trond Buttingsrud, Jevnaker) Motparter: 1. Opplysningsvesenets fond v/Valdres skogforvaltning 2. Solveig Kvam 3. Nils og Sverre Thune 4. Arnbjørn Thune Hagerup 5. Nils Leine Thune 6. Ola Kvale 7. Leif Jan Hammerstad 8. Marit og Arild Windingstad 9. Helge Loe Valstad 10. Magnhild og Haldor Hestekind 11. Maren og Thomas Kvale 12. Jørgen Haugen 13. Mads Haugen 14. Anna Ragnhild og Erik Berge 15. Thomas N. Bøe 16. Gro Stine Bøe v/Olav G. Bøe 17. John Kattevold 18. Turid Kattevold 19. Thomas Katevoll 20. Olav Bøland (Prosessfullmektig for nr. 1, 3, 4, 5, 6, 7, 13, 15, 16, 17 og 19: Advokat Olav Felland, Dalen)
Forfatter:	1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Tilkalt byrettsdommer Kåre Røkkum
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, §180, Reindriftsloven (1978)

År 1990 den 12. oktober fortsatte behandlingen av ankesak nr. 193/89 i Oslo tinghus.

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

Helinvannet ligger 870 m.o.h., straks syd av Vangsmjøsa i Vang kommune. På begge sider strekker et belte av løvskog seg fra vannet et stykke opp mot fjellet, på vestsiden mot fjellryggen mellom Smådalsfjellet i nord og Jørungilknappen i syd, på østsiden mot Gilafjellet i nord og Tangefjellet og Nosakampen i syd.

Antagelig så tidlig som på 1500-tallet begynte enkelte av bøndene i Vang å støle i området rundt Helinvannet. Matrikkelen av 1667 for Valdres viser at i hvert fall Thune- og Kattevoldgårdene dengang hadde seter ved vannet. Tidlig på 1700-tallet - hvis ikke før - hadde Ellingbøgårdene og Baggetungårdene, gnr. 31, 33, 34 og 35, langstøler på Ellevstølen, midt på Helins vestside. Disse gårdene (heretter kalt Ellingbøgårdene) hadde vår- og høststøler på Grøvsstølen i vannets nordende, på vestog sørsiden av elven Grøvsdøla. Thunegårdene, gnr. 36 og 37, og Kvalegårdene, gnr. 38, 39 og 40 stølet i nordøst-enden av vannet på Vassenden. Disse var vår- og høststøler. Thune- og Kvalegårdene hadde sine langstøler (dvs. sommerstøler) i sydvest i

Smådalen, et område vest for Helin som ligger utenfor tvisteområdet. Om lag midt på Helinvannets østside hadde andre av Kvalegårdene, gnr. 33, 38 og 44, vår- og høststøler på nordre Helestrand. På søndre Helestrand hadde Kattevoldgårdene, gnr. 39, 44 og 45, vår- og høststøler. Mellom nordre og søndre Helestrand går elven Svårsåni. Ved Helinvannets sørøstre ende, på Tangane, hadde Bøgårdene sine støler, med gnr. 41, 42 og 46. Bøndene på Helestrand hadde langstøler i Smådalen, mens Bøgårdene etterhvert etablerte langstøler ved Syndinvannet lengre nord, utenfor tvisteområdet.

Den praktiske bruk av stølene kan ha variert noe over tid. Det er f.eks. på det rene at Bøgårdene i en lengre periode hadde langstøler på Tangane. Tilsvarende brukte Ellingbøgårdene Grøvstølen bare som høststøler, ihvertfall i store deler av dette århundre.

Området rundt Helinvannet lå fra først av i sameie til Vangsbøndene, hvilket for øvrig også ble lagt til grunn ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 29. august 1939.

I 1706 ble området fra hjemmegårdene og sydover til Helin delt. Parter var Ellingbøgårdene, Thune-og Kvalegårdene. I 1739 opprettet Ellingbøgårdene seg imellom kontrakt om deling av hjemskogen mot Helin. I saken er henvist til enkelte dokumenter for øvrig fra 1700-tallet som retten nedenfor kommer tilbake til så langt det sees å ha betydning.

Vangsbøndene inngikk i 1819 den såkalte Helinkontrakten. Ved kontrakten ble skogen rundt vannet oppdelt i teiger og tillagt de enkelte bruk, mens beitet og seterrettighetene forøvrig ikke ble berørt av utskiftningen. Det ble også lagt ut enkelte fellesteiger, omkring stølsområdene på Helestrand, Vassenden og Ellevstølen. Videre ble det lagt ut to fellesteiger i sydenden av vannet mot grensen til Vestre Slidre. Det fremgår av kontrakten at dens vesentlige bakgrunn var uheldig og ukontrollert hugst av skogen rundt vannet.

Hver gård fikk seg tillagt teiger, beskrevet i linjer trukket fra vannet og "lige op i Fjeldet", "opad til Fjeldet" og en del lignende uttrykk.

Ankesaken gjelder spørsmålet om teigdelingene ifølge Helinkontrakten inkluderte eiendomsretten til grunnen, eller om denne ble liggende igjen i sameie og fulgte beiterettighetene.

I jordskiftesaker nr. 36/1979 og 10/1980 for Vestoppland jordskifterett avsa jordskifteretten den 12. september 1983 dom i sak mellom Ellingbøgårdene og Thunegårdene. Helinkontrakten sto sentralt i saken, selv om tvisteområdet var begrenset til et område på Helinvannets vestside lengst i nord. Jordskifteretten fant at grunnen fulgte beiteretten. Jordskifterettens dom ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, hvis dom ble avsagt 4. oktober 1985. Lagmannsretten - som nærmere definerte tvisteområdet til å være fra Grøvsdøla og sørover til tverrgjerdet på vestsiden av vannet - kom under dissens til at det bare var skogen som ble delt ved Helinkontrakten. Grunnen ble ansett fortsatt å ligge i sameie, og fulgte beitet og stølsdriften. Dette førte etter lagmannsrettens syn til at stølseierne på vestsiden, Ellingbøgårdene, hadde grunneiendomsretten i tvisteområdet.

Lagmannsrettens dom ble av eierne av Thunegårdene påanket til Høyesterett. Anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. mai 1986 nektet fremmet under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 for så vidt gjaldt saksbehandlingen, og forøvrig §373 tredje ledd nr. 2.

Tverrgjerdet som er nevnt foran som sydlig grense for tvisteområdet i lagmannsrettens dom av 1985, er et gjerde som strekker seg fra vannet og opp til tregrensen, omlag midtveis mellom Ellevstølen og Grøvsdøla på teig tilhørende Vang prestegård, gnr. 32. Det er fortsatt enkelte rester av gjerdet.

I saker nr. 4, 6 og 9/87 for Valdres jordskifterett om bl.a. rettsutgreiing, bruksordning og jaktrettigheter oppsto tvist om grunneiendomsretten m.v.. Valdres jordskifterett avsa den 2. november 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Samtlege eigarar nemnde i partslista framanfor, burtsett frå nr. 18 - Marit og Kjell Bakken, har grunneigedomsrett til sine skogteigar i området rundt Helin frå grensa mot Thunestølane til Tverrgjerdet, og sameigerett etter skinnskyld i fellesareala på båe sider av Helin ved grensa mot Vestre Slidre.

2. Samtlege eigarar nemnde i partslista, burtsett frå nr. 18 - har jaktrett i sine teigar i området nemnt i pkt. 1, likeså jaktrett etter skinnskyld i fellesteigane mot Slidregrensa.

3. På dei utlagte sameigeteigane for Helestrand og Ellevstølen har vedkomande stølseigarar der, sameigerett og jaktrett etter skinnskyld.

4. Beiteretten med småfe, ungdyr, turrkrøter og hest er felles for samtlege partar nemnde i partslista burtsett frå nr. 18.

Det er eksklusiv beiterett for bufe for kvart stølsområde.

5. Sakskostnader vert ikkje tilkjent."

Saksforholdet fremgår av jordskifterettens dom, som lagmannsretten viser til. Spesielt nevnes at jordskifteretten har et annet syn på Helinkontrakten enn hva som følger av Eidsivating lagmannsretts dom av 1985.

Eierne av Ellingbøgårdene, Anne Støvind m.fl., har påanket jordskifterettens dom. Ankeforhandling ble holdt på Grindaheim den 28. august 1990 og påfølgende 3 dager. Det går frem av rettsboken hvilke parter som møtte, og hvilke av dem som avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. De ankende parter har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"1. Grunneiendomsretten i området mellom tverrgjerdet og kommunegrensen mot Vestre Slidre ligger i sameie mellom Anne Støvind, som eier av gnr. 31, bnr. 1, Knut Lajord, som eier av gnr. 33, bnr. 1, Ivar Ellingbø, som eier av gnr. 33, bnr. 3, Leif Solemsli, som eier av gnr. 33, bnr. 5, Kristoffer Leirhol, som eier av gnr. 33, bnr. 6, Bjørn Skøre, som eier av gnr. 34, bnr. 1, Olav E. Ellingbø, som eier av gnr. 34, bnr. 2, Ingeborg Ødegaard, som eier av nr. 35, bnr. 1 og gnr. 35, bnr. 3, Berit og Olav Vangensteen, som eier av gnr. 35, bnr. 2 og gnr. 35, bnr. 10 og Olaug Wickman, som eier av gnr. 35, bnr. 6 i Vang.

2. Eierne av Thune, gnr. 36, bnr. 1, bnr. 2, gnr. 37, bnr. 1, Kvale gnr. 38, bnr. 1, gnr. 38, bnr. 2, Nertros, gnr. 40, bnr. 1, Sørebø Vestre, gnr. 41, bnr. 2, Sørbø Østre, gnr. 42, bnr. 1, Kattevaal Nedre, gnr. 44, bnr. 1, Kattevaal Øvre, gnr. 45, bnr. 1, dømmes uberettiget til jakt og beite i sine teiger på vestsiden av Helin og i fellesarealet i søndre del av Helin.

3. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til de ankende parter for jordskifterett og lagmannsrett."

Stølseierne for øvrig ved Helinvannet har tatt til motmæle. De av ankemotpartene som er representert ved advokat Olav Felland, har motanket for så vidt angår punkt 4, annet punktum i jordskifterettens dom.

I motanken er lagt ned slik påstand:

"1. Punkt 4 i domen frå jordskifteretten frå 2. november 1988 blir endra til:

"Beiteretten med småfe, ungdyr, turrkrøter, hest og bufe er felles for samtlege partar nemnde i partslista burtsett frå nr. 18."

2. Anne Støvind m.fl. erstattar sakskostnadene for jordskifteretten og lagmannsretten solidarisk for Thune m.fl."

Til anken fra eierne av Ellingbøgårdene har - med samme unntak som foran - ankemotpartene lagt ned slik p å s t a n d:

"1. Prinsipalt:

Slutninga i domen for Valdres jordskifterett frå 2. november 1988, punkt 1, 2 og 3 blir stadfesta.

Subsidiært:

Samtlege eigarar nemnde i partslista i rettsboka for jordskifteretten, bortsett frå nr. 18, Marit og Kjell Bakken, har sameigerett i grunnen etter skyld ved Helin med unntak av støylsjorda.

2. Dei ankande partane erstattar sakskostnadene for ankemotpartane for jordskifteretten og lagmannsretten."

Anna Ragnhild og Erik Berge har også motanket, og lagt ned slik påstand:

"1. Grunneiendomsretten til områdene omkring Helin lå fra gammelt av i sameie mellom de gårdene i Vang som hadde stølsdrift der. Skogdelingen i 1819, "Helinkontrakten", forandret ikke denne rettstilstand.

Søre Bøe, gnr. 41 bnr. 1, gml. matr. nr. 48, med Tangestølen har ved upåanket hevdsbruk gjennom flere hundre år grunneiendomsretten til den del av sameiene som tilligger gården og stølen som følge av de nevnte forhold.

2. Anna Ragnhild og Erik Berge tilkjennes saksomkostninger såvel for jordskifteretten som for lagmannsretten."

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Lenge før Helinkontrakten av 1819 hadde bøndene i Vang tatt i bruk områdene omkring Helinvannet til stølsvirksomhet. I hvert fall tidlig på 1700-tallet var det etablert en faktisk og praktisk deling av stølsområdene. Ellingbøgårdene stølet på vestsiden av vannet, de øvrige i nordenden og på østsiden. Som vanlig den gang slo bøndene seg sammen i stølslag, for mest effektivt å utnytte naturressursene. Disse stølslagene etablerte sine egne beiteområder ved vannet, opparbeidet egne slåttemarker osv.

Grunnen lå fra først av i sameie. Almenninger i noen form har aldri eksistert i Vang. Partene er enige om dette.

Om rettsoppfatningen og faktisk bruk på 1700-tallet har ankepartene særlig vist til Kommisjonsakt fra 1755-58, vitneforklaringer m.v. fra 1755-57 for Hadeland, Land og Valdres herredsrett og dommen i tvist mellom stølseierne på søndre Helestrand og Tangane fra 1796. Spesielt viser den nevnte dommen at det for lengst var etablert en bruksutøvelse som stølseierne må ha oppfattet som eksklusiv. Det vises til at de øvrige stølseierne omkring vannet ikke deltok i tvisten, og dessuten at både Kattevoldgårdene på Helestrand og Bø på Tangane dengang hadde oppfatninger - omenn omstridte - om (den eksklusive) bruksutøvelsens grenser.

Situasjonen før 1819 oppsummeres slik av ankepartene:

De enkelte stølslag hadde for lengst etablert eksklusive beiteområder for seg i sameieområdet. Seterdriften og beitet var viktigst for stølseierne. Skogen var av en slik beskaffenhet at den knapt strakk til for setrenes behov. Derfor trengte stølseierene en regulering av uttaket fra skogen. Det fikk de med Helinkontrakten.

Om forståelsen av Helinkontrakten har ankepartene vist til lagmannsrettsdommen fra 1985, som de slutter seg til. Spesielt er påpekt - under henvisning til kontraktens punkt 9 - at seterdriften og beitet skulle være som før. Det ble fastsatt samme straff for å skade seterjord som for å hugge ulovlig i skogen. Dette punkt, sammenholdt med punkt 10, viser at partene stadfestet det enkelte stølslags eksklusive beiterettigheter. Punkt 10 viser direkte at bare stølseiere i naboskap med hverandre skulle anses som parter i eventuelle tvister.

Når det gjelder grunneiendomsretten, kan en ikke av ordlyden slutte noe sikkert i den ene eller annen retning fra Helinkontrakten. Hensett til seterdriften og beitets betydning måtte det vært sagt uttrykkelig i kontrakten om det var meningen å la grunnen følge skogen. Så skjedde ikke. Uttrykk brukt som "sand Eiendom" og "sin egen rette Eiendom" gir ingen støtte for at også grunnen fulgte med. Dengang ble uttrykket "eiendom" brukt som uttrykk for bruksretter, uten dermed å si noe om hvordan det forholdt seg med grunnretten. Det var - som uttrykt i lagmannsrettsdommen av 1985 - først og fremst rådighetene en var interessert i. Grunnen spilte liten rolle.

Alt i alt taler de beste grunner etter ankepartenes mening for at grunneiendomsretten skulle følge beitet.

Også senere bruk og rettsoppfatninger støtter ankepartenes syn. Klare og entydige uttrykk for rettsoppfatninger kan ingen av partene påvise. Ankepartene har vist til brev av 1905 til Vangs Landboforening fra Helge Thune m.fl. Herav fremgår bl.a. at de enkelte seterlag hadde rettigheter knyttet til seg, og at det var grenser - omenn uklare - mellom disse. En hadde nå behov for å trekke skarpere grenser mellom stølslagene. Dette viser også at deling ikke skulle følge skogteigene, men områdene til seterlagene enkeltvis. Noe sameie kan en - indirekte - slutte at brevskriverne ikke oppfattet det som at forelå. Ankepartene finner støtte for tilsvarende rettsoppfatning i Bemyndigelse av 1909. Videre er vist til overrettsakfører Bredok Erichsens arbeid for Høyfjellskommisjonen, hvor bl.a. det fremlagte kartmaterialet utarbeidet av en komite av grunneiere i Vang uttrykker en rettsoppfatning som sammenfaller med ankepartenes. Her er seterlagene vist som grunneiere i området rundt Helinvannet. I jordskiftesak nr. 1/1933 om grensene mellom Smådalen sameie og Helin vest var eierne av Ellingbøgårdene parter og betalte sine andeler av sakskostnadene. Øvrige stølseiere ved Helin deltok ikke.

En del stølseiere tilskrev i 1959 Vest-Oppland jordskiftekontor i anledning bruksordningssak ved Helin. Her er uttrykt at beitet var grunnretten.

I erklæring fra 1985 om grensene for nordre og søndre Helestrand uttrykkes igjen oppfatninger om faste grenser mellom seterlagene.

Også i enkelte dokumenter for øvrig har ankepartene funnet støtte for sin rettsoppfatning.

Om bruksutøvelsen etter 1819 har ankepartene vist til det anførte om beiterettighetene. Tverrgjerdet på vestsiden anså Ellingbøgårdene seg berettiget til å sette opp. Derved ble beitedyrene fra stølene i nord og nordøst holdt unna beitemarkene til Ellevstølen. Formålet var å beskytte egne beiter.

Ellingbøgårdene har fra 1905 bortleiet vestsiden av Helin til reinbeite. Stølseiere på østsiden deltok på leiersiden. Disse og de øvrige seterlag på nord- og østsiden må ha kjent til denne virksomheten hele tiden, og har aldri protestert. Ellevstølen stølslag sto for utleien, og oppebar vederlaget alene.

Området på vestsiden ble leiet ut til småviltjakt fra 1937, igjen uten protest fra eierne av skogteiger i vest som ikke tilhører Ellingbøgårdene.

Ankepartene har særlig vist til avgjørelser inntatt i Rt-1928-727, Rt-1939-603, Rt-1970-123, Rt-1972-664 og Rt-1978-241.

Ankemotpartene, med unntak for Anna Ragnhild og Erik Berge og Helge Loe Valstad, har i det vesentlige anført:

Jordskifteretten har forstått Helinkontrakten riktig, slik at eierne av skogteigene ved delingen i 1819 ble grunneiere i sine teiger. Det er riktig at området rundt Helinvannet før delingen lå i sameie mellom oppsitterne i Vang. Derfor er det ikke treffende når det i lagmannsrettens dom fra 1985 sies at stølseierne på vestsiden "okkuperte" stølsområder der. Det er ikke holdepunkter for å slutte at det til noe tidspunkt har vært etablert eksklusive beiteområder tillagt de enkelte stølslag. Ankemotpartene viser til at stølseierne fra først av lot ungdyr, hest og sau gå helt fritt omkring vannet på beite. For bufeet forholdt det seg riktignok annerledes. Dette er dyr som skulle tilbake til stølen om kvelden for å melkes. Det var derfor viktig at disse dyrene ikke gikk for langt fra stølene om dagen. Av den omstendighet at bufeet oftest beitet i bestemte områder, kan det imidlertid ikke sluttes at eksklusive beiterettigheter oppsto.

Formålet med Helinkontrakten var å foreta en ordning av skogen, ikke beitet. Av kontraktens innledning framgår at oppsitterne hadde setre, innhegnede slåtter og hamnegang. Derimot står det ikke noe om avgrensede beiteområder. Området benevnes som "vores hiemudraaster omkring Heelevandet". Ordbruken taler for at en på forhånd anså hele området for å ligge i fullt sameie, uten særrettigheter for noen.

I kontrakten gjøres en fullstendig og ualminnelig nøyaktig deling, hvilket etter ankemotpartenes mening klart trekker i retning av at meningen var å fordele grunneiendomsrett.

I innledningen påpekes også skogens betydning. Høsting fra skogen skjedde ikke bare til seterved. Også vinterforproduksjon i form av rising og lauving, samt veduttak til heimegardene var viktig.

Skogen var åpenbart en minimumsfaktor også ved delingen av heimeskogen i 1706. Ankemotpartene viser til at det i disse delingsforretningene ble brukt en del ord og uttrykk tilsvarende Helinkontraktens om "Eiendom" og "sand Eiendom". Det har alltid vært full enighet mellom Ellingbøgårdene, Thune- og Kvalegårdene om at heimeskogen ble delt til full eiendom, men med felles beiterett.

Beitet kan ikke ha vært en minimumsfaktor ved Helin. Området er på ca 30.000 dekar. Det ga mer enn rikelig med beite til dyra om sommeren. Derfor var det ikke behov for å regulere beitet med faste grenser. Følger en ankepartene må en spørre seg hvorfor partene i Helinkontrakten ikke fastsatte beitegrenser. Derimot var det behov for en viss ordning av beitet for bufeet. På denne bakgrunn må en lese brevet fra 1905 til landboforeningen. Spesielt utskrift av tingbok (ca. 1790) for Oslo lagting viser at poenget for stølslagene ikke var å regulere beitet. Det gjaldt å ha en viss orden på hvor dyra gikk fra de enkelte stølene om morgenen, uten at det derved skulle bestemmes grenser for beitet.

Ankemotpartene kan ikke på denne bakgrunn se noe grunnlag for at det noensinne var behov for beiteregulering i området, heller ikke før 1819.

Ordlyden i Helinkontrakten er ellers klar. I tillegg til formuleringene om eiendomsrett vises det til at det ble trukket opp meget presise og rette grenser. Stedvis ble det satt opp grensemerker som i seg selv indikerer grunneiendomsrett. Videre nevnes kontraktens stadige bruk av formuleringer om at grenselinjene trekkes til fjells, høyere enn skoggrensen gikk. Nærmere halvparten av det området som ble delt var ikke skogbevokst i høyden.

I punkt 10 brukes uttrykket "Fælles Buebeite". Av dette kan en ikke slutte at eksklusive beiterettigheter forelå.

Ankemotpartene fremholder at et annet resultat fremstår som vilkårlig og urimelig for eierne av Thunegårdene. Til tross for at disse alltid har vært blant de største gårdene i Vang, og kom først til Helinområdet, vil Thunegårdene nærmest bli radert ut fra tvisteområdet om en følger ankepartenes syn.

Når det gjelder senere bruksutøvelse og rettsoppfatninger har ankemotpartene først vist til makeskiftet fra 1821 vedrørende en skogteig på Tangane. Det fremholdes at partene her (Kattevoll og Bø) åpenbart pretenderte å bytte eiendomsgrunn mot eiendomsgrunn. Videre vises til skylddelingsforretning fra 1869 og salget av Gråbeinstølenteigen fra Ellingbø til Haugen i 1878. Formuleringene i disse forretningene taler for at de involverte parter mente å disponere over grunneiendomsrett. Det er vist til kontrakten om salg av prestegårdsteigen i Nystøllia på sørvestsiden til Engebreth Ellingbø av 1928. Også her pretenderes overføring av grunneiendomsrett. Tilsvarende synsmåter hevdes å ligge til grunn for skylddelingen i Strøsfjorden i 1950.

Om rettsoppfatningene ellers har ankemotpartene vist til kontrakten av 1907 om anordningen av fisket i Helin, der samtlige stølseiere var parter. Retten til fiske ble fastsatt etter skyld. Den såkalte Haugen-saken mellom Thune og Ellingbø fra 1914 viser at partene her så på området sør for Grøvsstølen som sameie. Det er ellers vist til en del øvrig dokumentasjon som hevdes å støtte ankemotpartenes rettsoppfatning. Retten kommer tilbake til disse så langt det sees å ha betydning.

Alle parter på nord- og østsiden av vannet - med reservasjon for Anna og Erik Berge - har frem til lagmannsrettsdommen fra 1985 oppfattet seg som grunneiere i sine skogteiger. Det fremlagte materialet fra Høyfjellskommisjonen viser etter ankemotpartenes mening ikke annet enn at beitet ble oppfattet som å ligge i sameie. For øvrig er skissematerialet grovt. Det vises til at formålet for Vangsbøndene den gang var å få gjennomslag for at områdene ikke var statsalmenning.

Når det gjelder reinbeitingen på vestsiden av vannet fra begynnelsen av dette århundre, vises det til at beiteområdet, etter den fremlagte kontrakts ordlyd var begrenset til fjellområdene (over tregrensen). Kontrakten fra 1905 er ellers uklar når det gjelder rettighetsforholdene. Den må ses på bakgrunn av reinbeiteloven krav til størrelse på beiteområdene. Det var viktigere å få opp størrelsen av arealet enn å være nøye med den enkeltes eiendomsrett og -grenser.

Småviltjakten på vestsiden av vannet må sees i lys av at Ellingbøgårdene med rette kunne leie bort 10 - 15.000 dekar som liggende til sine teiger. Det bestrides at noen av de øvrige stølseiere kjente til at utleien også omfattet de skogsteiger som ankemotpartene mener de er eiere av.

Ankemotpartene har også vist til hvorledes partenes oppfatninger av eiendomsforholdene kom til uttrykk i fiskeordningssaken i 1976.

Endelig har ankemotpartene vist til at en i Vang må legge til grunn som presumsjon at den såkalte østlandsregelen gjelder, hvoretter grunneiendomsretten anses for å følge skogen. Jordskifteretten har riktig konkludert med at det samsvarer med sedvanerett i Valdres at grunnen følger skogen. Til støtte for dette er fremlagt en uttalelse fra Knut Hermundstad ved Institutt for sammenlignende kulturforskning, datert 30. juni 1934.

Subsidiært anføres at dersom grunneiendomsretten følger beiteretten, må dette innebære at grunnen på begge sider av Helinvannet ligger i sameie mellom samtlige parter etter skyld, jfr. anførslene i motanken.

Når det gjelder motanken over jordskifterettens domsslutning pkt. 4, har retten tatt feil når den har konkludert med at det ble etablert eksklusive beiteområder til de enkelte stølslag. Det fastholdes at det i området rundt Helin aldri har vært fast arrangerte beiteordninger. Beitet varierer med tiden og forholdene. Beiting med bufeet, som utgjør ca 30 - 40 % av det totale beitebelegget, kan ikke ha etablert noen eksklusiv rett, spesielt ikke når grensene mellom seterlagene var flytende og i praksis fulgte naturlige hindre i terrenget.

Ankemotpartene finner støtte for sitt syn i følgende avgjørelser: Rt-1924-693, Rt-1937-138, Rt-1954-425, Rt-1959-420, Rt-1969-854, Rt-1975-112, Rt-1977-1017 og side 1192, Rt-1985-132 og Rt-1988-612.

Anna Ragnhild og Erik Berge slutter seg til ankende parters syn på Helinkontrakten. Etter deres mening har det også på østsiden av Helinvannet funnet sted en tilsvarende faktisk deling av beiteretten, og dermed også av grunneiendomsretten, som den de ankende parter hevder har skjedd på vestsiden. De viser til at de har hevdet dette syn konsekvent, og som de eneste av stølseierne ved Helinvannet i tvisten om fiskerettighetene i 1976. De fremlagte dokumenter fra Høyfjellskommisjonens behandling av området viser stølslag og beitesameier. På Tangane beitet kun dyrene fra stølene der.

Berge har også påberopt alders tids bruk som grunnlag for grunneiendomsrett på Tangane.

Helge Loe Valstad har for lagmannsretten ikke inntatt noe standpunkt til spørsmålet om grunneiendomsretten. Han mener at beitespørsmålet er riktig avgjort i jordskifterettens dom. I fellesområdet på begge sider av vannet i syd satte Valstad opp fiskebu i 1942. Senere har han også jaktet etter småvilt i terrenget her. Loe Valstad mener derfor at grunnen i fellesområdene i syd fortsatt ligger i sameie, med tilliggende jakt- og fiskerettigheter for den enkelte sameier. Han har ikke lagt ned noen særskilt påstand.

Lagmannsretten bemerker:

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 4. oktober 1985 er rettskraftig avgjort at eierne av Ellingbøgårdene, gnr. 31, 33, 34 og 35, er sameiere i de teiger langs Helins vestside som ligger nordenfor Tverrgjerdet og opp til Grøvsdøla. Dommen gjelder i forhold til Thunegårdene og Kvalegårdene, som er de eneste gårdene - utover Ellingbøgårdene - som fikk seg utlagt "

Skovteige" i dette området etter Helinkontrakten. Teigene som lagmannsrettsdommen dekker, er beskrevet i Helinkontraktens punkt 5, c til p, idet Tverrgjerdet strekker seg opp fra vannet nord på "Sognepræst Mullers Teig". Dommen bygger på at bare skogen, ikke grunnen, ble delt ved Helinkontrakten.

For lagmannsretten står nå grunneiendomsspørsmålet for områdene for øvrig rundt Helinvannet, når unntas Thunegårdenes område i nord og setervedteigen (Helinkontraktens punkt 3 bokstav l) på Vassenden. Det er enighet mellom partene om at sistnevnte områder tidligere er delt til full eiendomsrett, henholdsvis ved heimskogutskiftningen på 1700-tallet og ved utskiftning i 1925.

Lagmannsretten bemerker at ankemotpartenes fremlagte kart med inntegning av skogteigene ikke pretenderer å vise riktige teiggrenser, men bare hvorledes Helinkontrakten angir teigenes innbyrdes beliggenhet.

Det er alminnelig antatt i teori og rettspraksis at en ved bedømmelsen av utskiftninger fra forrige århundre må ha for øye at eiendomsrettsbegrepet først og fremst var knyttet til de aktuelle utnyttingsmåtene. Eiendomsrett til grunnen som sådan var det ikke naturlig å ha noen mening om, og den ble derfor ofte ikke særskilt nevnt. Det vises til bemerkninger f. eks. i Rt-1978-241, (s. 245). Når det senere har oppstått tvist om grunneiendomsretten i slike tilfeller, bygger da også avgjørelsen i mange tilfeller på rettighetshavernes senere oppfatninger og rettsutøvelse. Det kan derfor ved slike avgjørelser bli en glidende overgang fra tolking av selve forretningen til en avgjørelse på grunnlag av senere forhold. I denne saken kan imidlertid senere forhold og rettsoppfatninger vanskelig sees å gi noe klart grunnlag for avgjørelsen, jfr. nedenfor.

Det må på den annen side være på det rene at man i forrige århundre også ved delvise utskiftninger kunne ha den oppfatning at den ene gruppen av rettighetshaverne, f.eks. de som fikk utlagt skogen, skulle anses for å ha "full eiendomsrett" eller "full rådighet", i den forstand at de øvrige rettighetshavere ikke skulle ha annen rett enn den de positivt var tillagt, eller den som var unntatt fra utskiftingen. En slik oppfatning om overføring av full eiendomsrett ved delvis utskiftning, er etter rettens mening ikke uforenlig med det forhold at grunnen som sådan ikke ble ansett betydningsfull. Det må da også anses klart etter rettspraksis at slik eiendomsoverføring kan anses for å følge av de formuleringer som er valgt i utskiftningsdokumentene, jfr. f.eks. avgjørelsen i Rt-1985-132 og Falkanger, Tingsrettslige arbeider (1988) 27. Men ved tolkningen må man som nevnt være oppmerksom på at uttrykk som "eiendomsrett" og "full rådighet" også ble benyttet om bruksretter.

Lagmannsretten har det samme syn på Helinkontrakten som jordskifteretten, og kan i det vesentlige slutte seg til jordskifterettens begrunnelse på dette punkt. Lagmannsretten ser det slik at de beste grunner taler for at partene i Helinkontrakten mente å legge grunneiendomsretten til "Skovteigene", og er uenig når det uttales i lagmannsrettsdommen fra 1985 at formuleringer i kontrakten om eiendomsrett m.v. "gir ingen støtte" for det syn at grunnen fulgte skogen.

Ved tolkningen av Helinkontrakten kan det innledningsvis reises spørsmål om det som et alminnelig utgangspunkt gjelder noen presumsjonsregel for Valdres. Jordskifteretten har tatt utgangspunkt i at det for området generelt er oppfatningen at eieren av skogen også eier grunnen. For lagmannsretten har ankemotpartene vist til Knut Hermundstads redegjørelse fra 1934. Synspunktet har også støtte i Rt-1954-425 flg., særlig side 432. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den har tilstrekkelig grunnlag til å kunne slutte om det gjelder en slik sedvanerettsregel i Valdres. Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, er det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet.

Helinkontrakten inneholder ord og uttrykk som etter rettens mening klart trekker i retning av at partene mente å legge grunneiendomsretten til skogteigene. Feltets yttergrenser var klare. På begge sider av vannet gikk avgrensningen mot fjellryggene, i nord mot de tidligere delte heimeskoger, og i sør mot Slidre-grensen. Hele området ble delt, og alle berørte parter var til stede ved forretningen. Riktignok ble ikke skylddeling foretatt, og det gis i Helinkontrakten ikke opplysning om at enkeltbrukenes skyld ble lagt til grunn ved fastsettelsen av størrelsen på teigene. Men formuleringene i kontrakten taler etter lagmannsrettens syn avgjørende i retning av at grunneiendomsretten ble delt. Det var "Eiendomen" som ble "byttet". Uttrykk som "tilhører" og "til Eiendom" går igjen. I punkt 6 er brukt formuleringen "forblive og tilhøre som sand Eiendom enhver af os og efterkomende Eiere af vores Gårde" og "egen Rette Eiendom". Partene i kontrakten omtales i punkt 8 som " Eieren" eller "Eierne".

Helinkontrakten fastslår videre i punkt 9 at seter- og beiterettighetene skulle "forblive som de nu ere". Også denne omstendighet kan, når den sammenholdes med kontraktens øvrige formuleringer, tale for at grunneiendomsretten ble delt. Seter- og beiterettighetene kan anses angitt som de beføyelser som ikke ble omfattet av utskiftningen, mens alle eventuelle øvrige beføyelser ble "byttet". Det vises til synspunkter i Rt-1985-132 på 137, hvor forholdene riktignok lå noe annerledes an.

Lagmannsretten legger videre atskillig vekt på at partene i kontrakten tilstrebet en meget grundig beskrivelse av teiggrensene. En rekke merkestener ble satt opp. Grensene ble trukket opp i rette linjer, noe som kan tale for at en ikke bare hadde til hensikt å dele skogen. Denne omstendighet er det lagt vekt på i avgjørelsen i Rt-1969-854 flg. Lagmannsretten viser ytterligere til at grenselinjene åpenbart ble trukket ut over selve skogsområdet. Uttrykk som "op i Fjeldet" og en rekke tilsvarende formuleringer i kontrakten viser dette. Slik er det klare likhetstrekk med forholdet i dommen i Rt-1985-132 flg., særlig side 137.

Retten ser det alt i alt slik at de beste grunner taler for den løsning at partene ved Helinkontrakten delte området slik at eiendomsretten til grunnen fulgte løvskogen. Det er riktignok slik at de fleste rettsavgjørelser hvor grunnen har fulgt skogen, gjelder barskog. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det skulle foreligge noen presumsjon for at grunnen i stølsområder fulgte beiteretten, ikke vedskogen. I avgjørelsen i Rt-1977-1017 ble f.eks. grunnen ansett for å følge løvskogen.

Foruten utskiftningsforretningens ordlyd må man etter rettens mening ta i betraktning skogens store betydning for produksjonen på setrene. Melken kunne ikke fraktes til hjemgårdene, slik at all foredling skjedde på stølene. Helinkontrakten opplyser at oppsitterne dessuten hadde tatt ut av skogen til bruk på heimgårdene til fyring og vinterfor for dyrene. Det må antas at skogen hadde blitt en betydelig knapphetsfaktor, noe som også klart fremgår av Helinkontrakten. Om bakgrunnen for Helinkontrakten sies det om sameieområdet at "dette Fællesskab, hvad Skoven i særdeleshed angåer, er til største Ruin, hvilke erfarenhed har lært os, så have vi, for at råde bod på denne, efter befindende, så høist skadelig brugsmåde i denne Skovløse Eng (Egn), sluttet følgende Forening". Det vises ellers til jordskifterettens bemerkninger om sanksjoner mot ulovlig hogst. Særlig formuleringene i Helinkontrakten, men også løvskogens betydning for oppsitterne, gjør derfor etter lagmannsrettens syn at saken ligger annerledes an enn saken i Rt-1978-241.

Spørsmålet blir så om utviklingen etter Helinkontrakten kan begrunne et annet resultat. Retten kan ikke se at så er tilfelle.

Makeskiftet av skogteiger i 1821 mellom Trond Johnsen Kattevold og Anders Olsen Qvale er av stor interesse, fordi forretningen ble gjennomført bare to år etter Helinkontrakten. Teigene ble byttet med "Odels og eiendoms Ret", og inneholder også ellers formuleringer som etter rettens mening peker i retning av at partene forutsatte full eiendomsrett til grunnen i teigene. I samme retning trekker skylddelingsforretningene fra 1869 og 1878. Fra dette århundre viser retten først til utskiftningen av setervedteigen for Kvalestølene i 1925 - 27. Her ble klart gitt uttrykk for at setervedteigen var stølseiernes eiendom. Også senere disposisjoner, som salget av prestegårdsteigen i 1928, delingen i Strøsfjorden fra 1950 og oppsetting av hytter og naust omkring vannet er ytterligere eksempler på en rettsoppfatning som stemmer med rettens syn på Helinkontrakten. Slik saken står, sees brevet til Vest-Oppland jordskiftekontor fra 1959 som det første eksempel på en noenlunde klart uttrykt annen oppfatning. Avsenderne av brevet inntok imidlertid et annet syn i forbindelse med saken om fiskerettighetene i 1976.

Når det gjelder bruksutøvelse har de ankende parter sterkt understreket hvorledes stølseierne etablerte beiteområder for seg, og på denne måten over tid etablerte eiendomsrett tilsvarende beitegrensene. Etter rettens mening gir ikke Helinkontrakten støtte for et slikt syn. At stølseierne etablerte seg i lag og spesielt for bufeets vedkommende hadde dyrene i bestemte områder, hadde praktiske årsaker. Derfor var det stedvis praktisk å sette gjerder. Tverrgjerdet i vest er omtalt foran. For retten er også nevnt et gammelt gjerde som skal ha stått på østsiden, omlag midtveis mellom stølene på Tangane og på søndre Helestrand. Retten ser det slik at slike beføyelser ikke stiller grunneiendomsspørsmålet i et annet lys. Spørsmålet har imidlertid betydning for om beiteretten fortsatt er felles rundt vannet, jfr. nedenfor.

Brevet til Vangs Landboforening av 1905 må leses på bakgrunn av et generelt behov for Vangsbøndene til å få opp inntektsgrunnlaget i Helinområdet. Her er det jakt og reinsdyrhamn som skulle være nye inntektskilder. F.eks. heter det om jakten at den "som bekjendt ikke (drives) av bygdens folk". Brevet - som blandt annet ble undertegnet av Helge Thune, John O. Qvale og T. H. Ellingbø - omtaler rettigheter som skulle ligge til seterlagene. Hvilke rettigheter dette skulle være er ikke angitt. Noe uttrykk for grunneiendomsrett finner retten at i alle fall ikke ligger i de formuleringer som er brukt. Den følgende utleie til reinshamn fra stølseierne på Ellevstølen inkluderte skogteiger som ikke lå til Ellingbøgårdene. Utleiekontrakten fra 1905 - som forøvrig anga et kortsiktig utleieforhold - må nødvendigvis flere av stølseierne på østsiden ha kjent til i egenskap av leiere. Forholdet kan likevel ikke tillegges spesiell vekt. For å komme i betrakting som utleier av reinshavn trengtes større arealer. Bøndene måtte slå seg sammen for å etablere et slikt nytt inntektsgrunnlag. Retten ser ikke utleieforholdet fra 1905 som eksempel på aksept av eierbeføyelser fra gårdene på øst- og nordsiden av vannet. Det ble også senere utleiet til reinshavn på vestsiden. Omstendighetene omkring denne utleien er uklar, og kan ikke tillegges særlig vekt etter rettens mening.

Heller ikke småviltjakten på vestsiden bringer saken i en annen stilling. Eierne av Ellingbøgårdene kunne rettmessig leie bort store områder i egne teiger, og det kan på denne bakgrunn ikke trekkes slutninger om grunneiendomsretten ut fra det forhold at motpartene ikke reagerte på jaktvirksomheten.

Jordskifterettens dom pkt. 1 og 3 blir etter dette å stadfeste. Det følger av lagmannsrettens syn på Helinkontrakten at grunneiendomsretten følger skogen i hele tvisteområdet. Anna Ragnhild og Erik Berge kan derfor ikke få medhold i sin motanke, heller ikke på grunnlag av alders tids bruk.

Partene er enige om at jaktretten følger grunneiendomsretten. Jordskifterettens dom pkt. 2 blir derfor også å stadfeste, også for så vidt gjelder fellesteigene mot Slidregrensen.

Det gjenstår å ta standpunkt til spørsmålet om beiteområdene omkring Helinvannet ligger eksklusivt til de enkelte stølslag. Dette synes å være forutsatt i lagmannsrettsdommen fra 1985. På dette punkt har retten et annet syn enn jordskifteretten.

Det rettslige utgangspunkt må være at stølseiere generelt anses for eiere av sine respektive setervoller, og utover dette har en bruksrett til områdene omkring som ikke er eksklusiv. Det vises f.eks. til avgjørelse i Rt-1988-612.

Det er på det rene at ungfe, sau og hest alltid har beitet fritt omkring Helinvannet. Det at bufeet som regel beitet i bestemte områder nær stølene kan etter rettens mening ikke begrunne at det dermed dannet seg eksklusive beiterettigheter. Beiteinndelingen hadde også topografiske årsaker. Materialet fra Høyfjellskommisjonens arbeid kan ikke tillegges spesiell vekt. Det noe skissepregete kartmaterialet fra advokat Bredok Erichsen må vurderes i lys av bøndenes interesse dengang i å forhindre at områdene ble bedømt som statsalmenning. Retten viser ellers til at bufeet til Thunestølene om våren beitet fritt også på sørsiden av Grøvsdøla. Forholdet var som nevnt at Ellingbøgårdene - i hvert fall i en lang periode - bare brukte Grøvsstølen som høststøl. Dyrene fra Thune hadde ingen problemer med å forsere Grøvsdøla. Retten kan heller ikke se at det dannet seg noen eksklusiv beitedeling mellom stølseierne på nordre og søndre Helestrand.

Retten kommer etter dette til at beiteretten for bufeet - i likhet med beiteretten forøvrig - i hele tvisteområdet er felles for samtlige parter. Unntak må gjøres for stølsjorda til den enkelte seter, jfr. foran, uten at det sees nødvendig å presisere dette i domsslutningen.

Motanken fra Opplysningsvesenets fond m.fl. blir etter dette å ta til følge.

Anken har ikke ført frem, mens ankemotpartene har fått medhold i sin motanke. Motanken anses imidlertid ikke å ha medført ekstra omkostninger. Det samme gjelder motanken fra Anna og Erik Berge, som ikke har ført frem. I hovedanken finner retten at partene hver bør dekke sine omkostninger, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180, første ledd. Det legges spesielt vekt på at lagmannsretten i dommen fra 1985 kom til et annet resultat om grunneiendomsspørsmålet.

Domsslutningen er felles for anke og motanker. Dommen er enstemmig. Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom punkt 1, 2 og 3 stadfestes.

2. Beiteretten med småfe, ungdyr, turrkrøter, hest og bufe er felles for samtlige parter i jordskifterettens partsliste bortsett fra nr. 18.

3. Saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.